Haltende barnevogn med eggeallergiker oppi
Det måtte skje. Det var uunngåelig. Vi hadde det for bra,
ting gikk fint, vi suste avgårde og alt var topp. Det var klart vi skulle få en
vekker. Julia ble nemlig syk. Stort hissig utslett i nakken, under armene, på
halsen og etter hvert på hele overkroppen og lårene.
La henne spise deres mat, hadde de sagt. Gi henne noe fra
egen tallerken, bare mos det først. Vel, vi spiser ikke kjøttkaker i brun saus
med poteter og ertestuing. Det burde vi nok gjort, men det blir mye stekt
kylling med chilli, hjemmelaget hamburger, stekt laks. Ikke noe som direkte
virker overførbart til en liten barnemunn som spiser alt hun finner på gulvet,
særlig skjøteledninger, men ikke mat hun får servert.
Derfor ble vi glade og opprømte når hun fikk sitte på fanget
og spise omelett. Og som hun spiste, ikke smaking med påfølgende spytting. Nei,
hun åt omelett og strakk seg etter mer. Vi ga henne alt hun ville, sikkert en
fjerdedel av hele panna.
En time senere satt vi nervøse i taxi på vei til legen. Jeg
tenkte at det måtte jo skje, selvfølgelig. At jeg i mitt overmot hadde trodd at
vi skulle klare oss hele oppholdet her i Syden uten at Julia ble syk. Nå virket
dette som en hallusinasjon, en slags hybris kokt sammen i min overdrevne
selvtillit.
Hos legen var det litt kø, men syke barn får prioritet også
her. Dermed fikk vi hoppe frem i køen et stykke. Mens vi ventet ble Julia
slappere, begynte å puste med åpen munn, så blek ut. Jeg ble så redd at jeg var
kvalm. Så redd som jeg bare har vært noen få ganger tidligere i livet, og da
har faktorene vært skytevåpen og eksplosiver. Jeg gjennomgikk egen
førstehjelpskompetanse i tankene, hva kunne jeg bidra med, hva kan jeg om
luftveier hos barn? Tåler de like mye luft og trykk som en voksen eller skal de
behandles mer varsomt? Hvor får jeg best kjent puls osv…
Endelig inne hos legen viser det seg at alt er bra med
jentungen. Joda, hun har fått en hissig allergisk reaksjon, men
almenntilstanden er god. Noen doser barne-zyrtec og litt salve, så er livet som
før. Trolig er hun allergisk mot egg. Selvfølgelig måtte hun være allergisk mot
den første normale maten hun faktisk liker.
Denne hendelsen virket også på fruen og meg som en
påminnelse om at vi må beholde beina på jorda og være på vakt. Nå har vi fått
jekket oss selv ned noen hakk. Sikkert nødvendig, dog noe ubehagelig.
Barnevogna har også vært pjusk i det siste. Jeg har dratt
den langs stranden uten tanke på at sand og saltvann i maskineriet, selv i en
enkel og robust reisevogn fra New Zealand, vil føre til trøbbel. Det begynte
med at et kulelager fikk rusk i seg og ga fra seg en usunn knasing ved
rotasjon. Forsøk på rens og smøring endret ikke det faktum at fremmedlegeme
hadde tatt bolig inne i kulelageret. Etter hvert låste dette lagret seg helt.
Dermed flyttet rotasjonen seg fra lageret og inn i akselhuset der den vanligvis stasjonære akslingen nå
roterte, metall mot plast. Det tok ikke lang tid før det gikk varmt, oljen
fordampet og knirkingen startet. Plutselig var jeg han pappaen med vogna som
lager pipelyder. Forferdelig. Jeg er han fyren som gjør narr av syklister med
rustent kjede, jeg smiler overbærende av folk som har vogn eller tralle som
knirker og piper. Pinlig å bli utsatt for den slags selv.
Jeg sendte straks en e-post til fabrikken og ba om hjelp.
Tilbake fikk jeg et langt svar om at import av noe som helst til Thailand er et
mareritt, så jeg kan bare glemme å få tilsendt reservedeler. De skrev ingenting
om forhandlernett, eventuelle reparatører de kjenner til i området eller triks
jeg kunne utføre selv med min sveitsiske lommekniv og symaskinolje. I
resepsjonen spurte jeg etter en sykkelreparatør. De flakket litt med blikket og
kom til slutt frem til at det lå et motorsykkelverksted omkring en kilometer
nedi gata. Jeg gikk ned dit med hjul,
aksel og lager fra barnevogna. De snakket ikke engelsk, ikke litt engang. Men
de skjønte straks hva mitt problem var da de så hjulet med tilhørende deler.
Imidlertid var ikke de istand til å åpne denne typen kulelager ei heller hadde
de et likt et til bytte. Så de blåste med trykkluft, presset inn litt fett og
smilte. Vel tilbake kunne jeg konstatere at det ikke hadde hjulpet noe,
hjullageret var ødelagt og fastlåst, vogna skrek og bar seg ved bruk. Jeg følte
meg som en mislykket pappa og barnevogninnehaver. Løsningen kom av seg selv en
dag, og er av den kortsiktige arten. Hele det fastlåste lageret brast åpent og
adskilte seg. Nå ruller hjulet igjen, denne gangen hviler akslingen imot en
liten plastring i felgen, hjulet er skjevt og heller litt. Og det hele blir
litt mer feil for hver dag som går. Men det piper ikke lenger. Vogna må sikkert
skrotes når vi kommer hjem fra turen, men akkurat nå gjør den jobben, jeg
holder pusten og krysser fingrene. 