Dagbok 25.-28. Mars 2020

25. Mars

Vi har god tid til kunst og håndverk for tiden

Nok en dag med sykkeltur. Prøvde også å male påskeegg. Mamma og pappa hadde utfordringer med å få innholdet ut av egget først, men etter rå makt og masse lungekraft, så gikk det. En varm tanke går ut til verdens barnehageansatte som årlig tømmer førti-femti egg på denne måten ved å blåse til de blir røde og blå i ansiktet. Jentene synes maling av egg var spennende i fem-seks minutter. Deretter oppdaget de at det var mye kulere å male masse kladderi på underlaget pappa hadde lagt ut for å redde bordet i stedet.

Vi lagde omelett av alt egget vi hadde til overs. Seksåringen spiste litt omelett også, uten å få allergiske reaksjoner!! Hun har vært eggeallergiker siden hun var åtte-ni måneder. Nå gikk det fint. Vi er lettet, hun har vokst det av seg. Dessuten liker hun egg. Svært positivt, det er nemlig ikke alt hun spiser. Enklere sagt, hun spiser ikke det meste. Egg som er fullt av fett og proteiner vil gi et løft til den enfoldige pasta og hvitt brød dietten hun går på.

26. Mars

Vi feier den lokale gangveien, et sikkert vårtegn

Vi hører på nyheter rundt frokost bordet. Jentene hører om viruset og dødsfall. Hva får de med seg? Vel, noe fanger de opp, og de blir urolige. Det er viktig å snakke med dem om dette, så de ikke går alene og surrer med tankene sine. Hjernen er alene, -som De Lillios har minnet oss på i 35 år. Selv var jeg redd da jeg var barn. Jeg var redd for atomkrig. Tidlig på 1980-tallet var våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen på topp. Nyhetene var fulle av oppdateringer om raketter, rekkevidder, megatonn og usikkerhet. Jeg trodde vi skulle dø når som helst. Som liten pudding var jeg redd for å miste foreldrene mine. Men jeg spurte aldri. Gikk der og var redd. Fikk til slutt oppklart min usikkerhet under en lang biltur med min far. Han satte den kommende atomkrigen i perspektiv. Jeg husker ikke hva han fortalte meg, men jeg husker at jeg fikk luftet min uro og var roligere etterpå.

27. Mars
Det er nå gått opp for meg at surdeigsstarteren min er død. Ikke ante jeg at den var en Tamagotchi. Joda, jeg vet at den skal mates med mel og vann, stå varmt osv. Men at den skulle være så fintfølende, at den ikke tålte en dag med glemt foring, at altfor mye for neste dag var feil, at de store temperatursvingningene i kroken bak kaffetrakteren var for mye... Dessuten fikk jeg aldri tak i rugmel. Det er nemlig det første folk kjøper under apokalypsen? Jeg føler meg som en dårlig far. Klarte ikke å ta vare på deiggrøten i glasset engang.

Ny dag, nytt skogholt

Vi kjører sovetur midt på dagen med bil. En sivil Polizei motorsykkel legger seg på hjul. Pappa er lettet og skuffet over å ikke bli stanset for 75 i 70-sone. Han hadde gått igjennom hele samtalen med Polizei i hodet sittet, forberedt seg på ydmykelse, språkproblemer og generelt stress. Men neida. Polizei så nok etter større fisk enn sliten pappa med stasjonsvogn.

Vi følger nyhetene, særlig fra USA. Der borte forbereder de seg til krisen med våpen, ikke bare dopapir og hermetikk. Jeg har tidligere hevdet, på fleip, at alle amerikanere lever kun tre sekunder unna naturtilstanden. De er verdens fineste og høfligste mennesker ett sekund, men når noe går på tverke så er det plutselig hver familie for seg selv, -på alle måter. Jeg håper jeg tar feil. Jeg er bekymret. Den siste nyhetsoppdateringen som tikker inn på telefonen før leggetid er at Italia har 1000 døde siste døgn.

28. Mars
Lang sykkeltur til nok et skogholt. Jentene sitter i sykkeltrallen. Mor og far sykler. Motvind østover, medvind hjem igjen. I skogen spiser vi pølser fra thermos og sjokolade. Alle tisser i skogen, som bjørnen. Det er frigjørende å skvette litt i skogen. Slik er det blitt i 2020, vi føler oss frigjort av å tisse i skogen.

Vi morer oss med å sykle for tett inntil joggere vi passerer. De har alle musikk på øret, hører ikke at vi kommer bakfra og bykser unna i det vi passerer.

Jentene øver seg på "kikke & spise", de er blitt gode

Resten av dagen er bare sutring. Nestenfireåringen vil ikke sove midt på dagen, blir trøtt og sur. Storesøster går ikke av veien for å være kjip, trigger lillesøster til nye høyder av raseri. Mamma tar en lur, pappa prøver å lese The Economist.

Dagbok 23.-24. Mars 2020

Fint i sola, men kjølig, lue er bra

23. Mars, mandag

Nok en dag innendørs. Det bare ble slik. Vi somlet tidlig på dagen. Barna så for mye TV, mamma og pappa drakk kaffe og leste nyheter og sosiale medier. Da vi endelig kom oss ut en tur måtte begge jentene tisse etter femten minutter. Pappa snudde sykkelturen, dro hjem igjen. Alle tisset, så spiste vi tidlig lunsj og ble hjemme. Heldigvis sov begge barna midt på dagen. Det er bra for humør og kropp. Seksåringen som egentlig er for stor til å sove endte i sofaen. Hun skulle bare slappe av med NRK Super på øret. Det kan ha bidratt at hun nettopp hadde hatt en skoletime med matematikk med pappa. Det kan ta på for hvem som helst å regne. Særlig når man er seks år og pluss/minus er krevende greier. Heldigvis liker hun å utfordre seg selv. Ellers spiller vi UNO. Det går hardt for seg, dog bringer det frem den lune hyttestemningen. Alle i familien, unntatt far, er både dårlige tapere og kjipe vinnere. Far taper og vinner med et skuldertrekk. Dette er tydeligvis ikke et personlighetstrekk som har vunnet frem til neste generasjon.




24. Mars, tirsdag

En sykkel henger bak, en ligger på toppen,
to syklister sitter i tralla. Pappa er motor.

Mer matteundervisning der pappa er lærer og seksåringen er elev. Pappa og jentene syklet tur og kikket på en lokal fiskedam der en eller annen ferskvannsfisk ales opp. Men ingen fisk var å se. Ikke et eneste vak. Jentene meldte "Kjedelig!" etter omkring femten sekunder. Heldigvis fant vi en bekk de kunne kaste grus i, plumpe i og generelt leke altfor tett på, med stadig fare for å falle uti. Mamma og epleklokka går stadig lengere turer. Bra for humøret til mor å lufte seg litt, mindre fresing mot oss andre.

Pappa sin surdeigsstarter bobler og lukter surt. Ifølge ekspertisen, altså menn med langt hår festet i knute bak som lever på internett, -er dette gode tegn. Mel og vann er i ferd med å bli gjær.








Ellers da? Jo, nå skal du høre:
Nok en dag med skremmende nyheter. Viruset utfolder seg i USA. Der vet vi fra før at helsevesenet er tilpasset betalende kunder. Ikke nødvendigvis skapt for alle. Dette kan bli problematisk når både fattig og rik trenger livreddende hjelp. Jeg har bodd der, og er urolig for hvordan det skal gå når tallene på syke stiger. Videre er fraværet av nyheter for hvordan viruset utfolder seg i fattigere områder urovekkende, sentral Asia og Afrika. Vi hører for lite om det. Jeg kan bare anta at de er syke.

Flere kommentatorer har allerede påpekt at push-on-demand modellen som dytter varer rundt i verden ved behov er feilslått når alle trenger det samme samtidig og deler av forsyningskjeden er brutt på grunn av sykdom/karantene. Altså ønsker de seg tilbake til tidene under den kalde krigen da landet selv holdt seg med beredskapslager som inneholdt korn, medisinsk utstyr og andre basisvarer det blir behov for i trange tider. Vel, disse beredskapslagrene har ikke blitt borte som en del av politisk ønske, men fordi politiskere har hørt på bedriftsøkonomer som har påpekt at det er dyrt å holde seg med slikt. Ansvaret ligger på politisk nivå, men ideen kommer fra blårussen. Jeg har ikke tro på at hverken Norge eller andre land, med unntak av Finland, kommer til å vedta og gjennomføre å gjenopprette beredskapslagre når krisen er over. Joda, politikere kommer til å love det. Men når regningen kommer på bordet og krisen virker fjern, så vil helse, trygd, utdanning og samferdsel virke viktigere budsjettmessig, -som alltid.

Alle pappaer midt i koronakrisen oppfordres til
å henge på kjøkkenet under barne-TV, lytte til
Motorpsycho og drikke kaffe. Pappa-yoga
kan dette kalles, gir litt fred i sjelen.

For Norge sin del er det vel omstilling vekk fra fossiløkonomi til en mer variert verdiskapning som blir det store prosjektet fremover. Fallet i kronekursen som er koblet direkte til fallet i oljeprisen, viser hvor avhengige vi fortsatt er av råoljen ute i sjøen. Slik kan det ikke fortsette, vi må ha flere ben å stå på. Å frakte ende MER oppdrettslaks med jetfly til Kina er ikke løsningen på dette problemet. Koronakrisen viser også at ideen om at turisme vil redde oss er naiv. Nå ligger den norske turistnæringen med brukket rygg, ute av stand til å betale sine banklån fordi turistene uteblir. Vi kan vel se til Sverige, som fortsatt har produksjon og utvikling? På kort sikt kan vi jo lese oss opp på hvilke lærdommer Hellas gjorde seg for få år siden da landet gikk teknisk konkurs. De gikk ned i livsstandard. De fant tilbake til matjord som lå brakk og de tok tilbake mye av omsorgen for familien fra staten tilbake til storfamilien. For all del, Hellas er ikke oppe av gropa enda, men de fikk opp øynene for at gamle sosiale strukturer, forlatt til fordel for tjenester fra staten, kanskje ikke var så dumme likevel.

Dagbok 21.-22. Mars

21. Mars, lørdag

Disse korsene står på nesten hver gård,
eller tilhørende skog i Nordrhein-Westfalen.
Jeg trodde de skulle minne falne fra krigen, men
de er eldre. Dette er satt opp i 1880ish. De er avmerket
i tyske kart.

I går var det trist. Fint vær, kjølig med sol og bris. Alle var lei, ingen ville noe. Vi dro i skogen, igjen. Nestenfireåringen gråt og måtte bæres. Etter lunsj sov alle litt, dvs mamma og yngsten. Pappa trillet vogna hun sov i. (Den er for liten, beina hennes stikker ut, men vi gjør hva som helst for litt søvn.) Seksåringen sover ikke, men driver sine kompliserte rollespill der hun bærer alle roller i et eventyr fullt av alver, enhjørninger, prinsesser og trollmenn. Kanskje en form for avslapping? Hun er opptatt nok til at mamma fikk sove i fred en times på sofaen.

Vi måtte bade barna. Det hadde vi lagt inn i kalenderen på telefonen. Opprinnelig planlagt for fredag. Men da glemte vi det, opptatt med å kjede hverandre og være ampre. Ellers fikk de lørdagsgodteri, og ble vanskeligere å legge enn vanlig.

Dagsrevyen ble sett på tysk, (WDR) og norsk, (NRK). Artig å se hva NRK-sporten finner frem nå som idrett ikke foregår. De fant frem kvinnebandy fra Sverige. Det er sikkert kul og viktig idrett. Men det blir litt rart, "siden dette er den siste idretten som foregår på jorda, velger vi å vise den"...



22. Mars, søndag

Titanic og søsterskip, klar til å forlate Southampton,
jada, -det gikk som det måtte gå.

I dag startet vi dagen bedre. Vi prøvde å utmanøvrere kjedsomhet og apati, finne på noe nytt.
(Jada, vi kan finne på noe nytt hele tiden, men ønsker ikke å gjøre barna avhengige av at mamma og pappa alltid drar i gang aktiviteter.)

Vi bygde båter av melkekartonger. Vi ønsket at de skulle være sjødyktige, dermed ble kjøl påmontert, lagd av småstein teipet fast til blomsterpinne under skroget. Dette gikk fint helt til båtene traff bekken. De begynte straks å ta inn vann der kjølen var ført inn i skroget. (Kontruksjonsfeil som pappa var klar over, men trodde skulle få mindre betydning. Nei, pappa er ikke ingeniør gitt.)

Det startet bra, slik det alltid gjør...

Nestenfireåringen er litt tynnhudet for tiden. Litt pjusk, redd for all den sykdommen alle snakker om, savner barnehagen og rutinene sine. Vel, hun taklet det ikke særlig godt da alle båtene, tross slagside, seilte nedover bekken, mens hennes sank. Mamma og pappa trøstet og sa: "din er blitt ubåt, det er kult da". Det hjalp ingenting. Hun gråt som om hunden hennes var blitt påkjørt. Etterpå plumpet hun i bekken, gråt litt mer, kranglet med pappa om votter, gråt og var sint.

Vel, til slutt kom vi oss hjem og spiste god lunsj og alle hadde hatt en fin tur tross alt var oppsummeringen.

Det måtte en koronakrise til for at far i huset skulle bli hipster offisielt. Han startet i dag sin første surdeigstarter, altså denne gjørma av mel og vann som gjærer selv med tiden og kan brukes som gjær i hipsterretten surdeigsbrød. Han ser frem til å mate dette rare dyret, det trenger tilførsel av mel og vann regelmessig for å overleve. Hvis vi noen gang kan dra på ferie igjen må glasset med surdeigstarter være med, evt må nabo hentes inn for å mate. "Nei, du trenger ikke vanne plantene, men surdeigsstarteren må ha en neve mel og et glass vann hvert femte døgn."

På nyhetssiden melder Tyskland at de nå forbyr alle forsamlinger av mer enn to mennesker med mindre de er i samme familie. Bot på opptil 25.000 Euro vil bli gitt. Med dagens kronekurs er det en milliard kroner. Tyske myndigheter prøver fortsatt å flate ut den mye omtalte spredningskurven og har sett seg lei på at diverse møter og fester fortsatt gjennomføres.

Dagbok 20. Mars 2020

Naboen sprer økologisk grisemøkk på jordet

Jentene lager egen minipizza

I dag har vi ikke gjort noen ting. Nada. En rundspørring rundt middagsbordet; "hva gjorde vi i formiddag?" brakte ingen gode svar. Vi hadde ikke gjort noe som var minneverdig fem-seks timer senere. Vi har ikke vært på tur, ikke i butikken, nei...

Det mest minneverdige fra i dag er brakkesyke. Mor er amper. Far er likegyldig. Barna svever mellom bunnløs sorg og vill glede. Det eneste vi får til er å lage mat. Havregrøt til frokost. Pølser til frokost nummer to. Pannekaker iblandet restene av havregrøten til lunsj. Hjemmelagd pizza til middag. Gele til dessert, femte kvelden på rad. (Mor lagde flere kilo bringebærgele tidligere i uken, den spiser vi fortsatt hver kveld. Det resulterer i at ungene er høye på sukker når de skal legge seg. Hver kveld.)

Dessuten hadde vi en falsk start i morges. Begge ungene var litt pjuske. Klagde på rare onder. Var varme og kalde og sutrete. Vi tenkte at nå starter det! Endelig/faen heller! Også gikk det over. De ble vanlige igjen etter noen timer. Viruset kødder med oss. I hvert fall med sinnet vårt.

Mer frykt og avsky og virussvada i morgen.

Dagbok 19. Mars 2020

I dag har vi i grunn ikke vært på tur, holdt oss rundt huset, tryggest det

Ahhh, endelig har tyskerne tatt inn over seg alvoret. Rikskansler Angela Merkel talte til folket i går kveld. I dag har alle vi har sett/møtt hatt skrekk og spretter unna, mer enn to meter. Gatene er øde. Gutta som leverer pakker, DHL, Hermes, UPS osv. vil ikke ha signatur lenger, de bare kaster pakken igjennom døra og løper igjen.

Nja, vi måtte til det lokale gårdsutsalget
etter egg og honning. 

Vi var på det lokale gårdsutsalget for å kjøpe egg og honning i morges. Der var de ille berørt. Ikke bare hadde vi med barn som løp rundt, vi forsynte oss med egg uten å ta på hansker først og verst av alt var at jeg prøvde å betale direkte til husfruen, ikke bare dumpe pengene ned i kassa slik de trolig ville at det skulle gjøres nå. På toppen av dette var vi utlendinger. Og tyskere liker bare utlendinger så lenge de føler at vi bidrar med noe bra. Å komme her og kommer her å kjøpe egg og snakke rart og ikke bruke hansker og ha uoppdragne barn, -puh, det var litt mye midt i Korona-skrekken.

Jeg har tidligere vitset om de sparsomme tyskerne, som ikke vet hva de sparer til. Vel, nå er svaret gitt. De sparer til trange tider. Og det er nok lurt, tross alt. Jeg som bruker alle pengene så fort jeg tjener de, redd for å plutselig dø av svulst på hjernen med ubrukte midler på konto, jeg er blakk nå. Den norske krona har verdi som knapper og glansbilder for tiden, mens euroen troner der oppe sammen med det britiske pund... Vel, jeg er ikke død enda. Føler meg litt snytt, blakk-men-fortsatt-i-live liksom.

Alt er ikke mørkt da. Lillesøster, nestenfireåringen, hun har gode dager. Hun har eksklusiv tilgang til storesøster på seks år hver dag, hele dagen. Som hun fryder deg. Hele henne er en ball av god stemning.

Nå har vi vært igjennom flere faser av krisen her. Fornektelse, frykt, usikkerhet, forvirring. Nå er jeg bare lei. Nå må vi se til å bli syke, slik at vi en gang kan bli friske, evt dø, og så gå videre. Nå er jeg klar for neste steg, uavhengig av hva det måtte være.

Noe annet som går i orden her er planlegging, tilberedning og spising av mat. Vi lager mat fra bunnen. Har vi råvarer til overs blir de til en ny rett, har vi rester blir de spart deretter spist. Hjemmelaget brød, -pasta, -potetgull. Restemiddag, porsjonspakninger fryses med klar plan for når det skal brukes. Akkurat slik vi egentlig vil ha det, -slik klarer vi nå å ordne oss. Lite kastes, alt er sunt, det er en plan bak. Digg.

Ny kriseoppdatering i morgen.

Dagbok 18. Mars 2020

Snart pasta

I dag har brakkefeberen virkelig satt inn hos oss. Barna vil leke med andre enn nærmeste familie. Mor vil ha tilbake livet sitt, det hemmelige livet hun lever, fra levering av barn til de må hentes igjen på hverdager. Far synes det er mye styr generelt og ønsker nok litt mer flyt og harmoni. Andre i familien mener nok at far bare kan takke seg selv og bør "slappe av litt, så går det nok bra!"

Vi har gjort så godt vi kan i dag også. Vært i skogen og lekt. Forsøkt å kjøpe egg og honning hos det lokale gårdsutsalget, til ingen nytte. Vi har lekt i hagen, sovet middag og syklet tur. Dessuten har vi vært på lekeplass selv om det er forbudt. Vi fant en liten lekeplass uten noen brukere. Der slo vi oss løs et kvarters tid. Forbuden frukt smaker så godt!

Vi har bakt pasta hjemme. Artig det. Det måtte en krise til før vi laget egen pasta. Resten av Norge som baker egne tacolefser, dyrker mynte i vinduskarmen og destillerer gin i garasjen måper vel nå.
Vi har faktisk ikke omfavnet "lag alt selv" enda. Jo, vi lager mat fra bunnen, supper og pizza osv. Men akkurat pasta og brød, det har vi skaffet fra de proffe. I går mekket far rundstykker. De ble ikke så vellykkede. Nestenfireåringen tok en bit i morges og ga hele rundstykket tilbake til far resolutt; "jeg vil ikke ha". Mor tok også en bit og meldte "det er noe rart her". Så de rundstykkene, alle trettiseks, de må jeg spise selv. Godt at vi har trang fryser da...

Vi kan ikke drikke vin heller. Det er jo fristende, å løpe ned i kjelleren for å knekke en flaske. Vi kan jo ikke risikere å dø hen fra slik god lagringsvin. Men neida, det gavner ikke immunforsvaret å drikke. I slike kriser hvor det hadde passet å sitte å surre med egne dystre tanker over en stadig tommere flaske, så går det ikke. Jeg regner med at både Hemingway og Bukowski rister på hodet fra der de måtte befinne seg.

Mer virussurr i morgen.

Dagbok 17. Mars 2020

Fotball i hagen med boblejakke, kjole og nisselue

Nå handler isolasjonen vår mindre om frykt. Joda, vi går her og venter på å bli syke. Hvert stikk i brystet eller nys tolkes som om det er døden selv som kommer. Men vi har allikevel glidd over i en ny normal. Dette er vi vandt til nå. Å sitte i isolasjon, vente på sykdommen. Det kommer til å bli rart om vi går klar av viruset. Kanskje vi er syke nå, med minimale symptomer?

Vel, nå fokuserer vi på å være sammen på en fornuftig måte uten å bli uvenner eller lei hverandre. Nei, det er ikke som å være på ferie. Alle tilbudene vi ville brukt på ferie er stengt. Far kan ikke ta seg en ferieøl til lunsj. Vi kan ikke gå på lekeplass engang. Disse ble stengt i morges. Kun nedi storbyen er lekeplassene åpne, de som bor i leiligheter må få luftet barna et minimum. Vi som bor i forstaden, med liten hage, egen trampoline, plass til å sparke ball, -vi har ikke rett på lekeplassbruk. Vi mistenker at nabofamilien sniker seg avgårde grytidlig, slik at barna skal få brenne krutt mellom sju og åtte hver morgen på lekeplass, før alle andre kommer.

Så langt har vi brukt formiddagene i skogen og ettermiddagene til å irritere hverandre hjemme, se film, rydde, vaske, leke og luke i hagen.

I dag var det gøy å male et tre med fersk leire

Det er imidlertid tydelig at vi nå må begynne å planlegge dagene våre, sette i gang prosjekter som kan vare over tid. Mor og far kan jo rydde og kaste og fikse klær og saker og ting i ukesvis. Men vi trenger noe barna kan delta på som fullintegrerte medlemmer. Dermed sparer vi på tomme melkekartonger og doruller. Slikt kan bli til romraketter, bygninger, fuglematdingser og annet lekkert etter en runde med saks, lim og maling.

Vi er også blitt kreative i matveien. Kikker i skafferiet og fryseren, hva kan vi lage selv? Hjemmelaget pasta står på planen i morgen. Halvgrove rundstykker står nå og hever på benken. (Det er uvanlig å bake selv i Tyskland, all den tid det er bakeri på HVERT hjørne). Senere i uken blir det rester av fiskegrateng, hjemmelagd tynnbunnspizza og andre lekre saker.

Hvis dette trekker ut, i ukesvis. Så blir det snuskrise her. Går far tom for snus blir det egen blogg om kun snus-abstinens.

God tirsdag, håper vi blogges i morgen.

Dagbok 16. Mars 2020

Der borte bor tyskerne, på hitsiden av åkeren sykler vi, holder avstand

Det var trykket stemning her hos oss i går kveld. En av jentene våre begynte å tørrhoste. Vi tenkte straks det verste. Både mor og far var inne på soverommet hennes etter legging og lyttet til henne. (Øret tett inn mot hennes sovende rygg). Hvor er det surklingen kommer fra, er det nese og bihuler eller er det lunger? Det var nesen som var tett. Det føltes som å vinne i Lotto; "Yes, hun er tett i NESA!"

I morges var begge barna forkjølet, litt snørr, noe hosting og et nys her og der. Vi velger å tro at dette rett og slett er en normal forkjølelse. Men en av dem hoster bare mer og mer. Så nå er bekymringen tilbake igjen. Jeg merker at jeg alltid velger å tro det verste når den gjelder helsen til egne barn...

Ny dag, ny tur til skogholt utenfor folkeskikken for å leke

Forøvrig vil jeg nevne, dog noe sent, at jeg er positivt overrasket over bra ledelse fra den norske Høyreregjeringen. De har iverksatt tydelige tiltak, både for å hindre spredning av sykdom og for å hjelpe bedrifter og permiterte individer. Statsministeren så rett i kamera og fortalte hvor skapet skulle stå. Jeg er lettet. Så de kan lede. Hittil har jeg sett på sittende regjering som en ren administrativ ledelse med hyppige stolskifter til fornøyelse for folket, -altså mer sirkus enn brød. Da er det hyggelig og trygghetsskapende at Erna og hennes kolleger velger å trå til når det kreves.

Internasjonalt pågår det strid mot viruset i to retninger. Fokus på individet eller på samfunnet. I Norge har regjeringen valgt å fokusere på individet. De stenger samfunnet for at enkeltindivider som er sårbare skal unngå, i størst mulig grad, å bli rammet. Dessuten er håpet at helsevesenet ikke skal sprenges av at alle må ha hjelp samtidig. I Storbritannia og Sverige derimot, der prøver de motsatt. De vektlegger bedriftsøkonomiske hensyn og lar enkeltindividet forbli endel av statistikken. "Keep calm and carry on" som britene liker å si. Regjeringens helsesjef klarte å uttale at det var ønskelig at folket skulle opparbeide immunitet mot COVID-19, slik at de var beskyttet neste gang. Ja, det er en ærlig sak. Men jeg tror ikke han personlig skal stå for triage i bakgården på sykehus i storbyene når pågangen blir for stor, -hvem skal vi hjelpe og hvem skal sendes hjem for å dø? Det kan jo hende at Sverige og Storbrittania kommer godt ut av dette, som storsamfunn, men det vil nok gå hardt utover enkeltindivid. Hva kommer velgerne til å mene, blir en slik fremgang applaudert ved valgurnene?

Nå må det tilføyes at Storbrittania har en lang historie der de kommer styrket ut av slit og død. De liker det litt tøft. Det er liksom ikke edelt hvis det ikke er farlig. Ikke enig? Prøv å diskutere Scott vs. Amundsen med en Brite en gang. Da vil du raskt få vite at det er bedre å dø i forsøket på edelt vis, enn å være godt forberedt og suse til polpunktet, mett i magen av hundekjøtt fra egne trekkhunder.

Dagbok 15. Mars 2020

Det gøy i skogen også

Kan ikke kalle dette Koronadagbok, jeg risikerer at noen som googler sykdommen får treff på denne bloggen. Her er det dessverre ingen gode råd å få, her er det bare motløshet, redsel og småprat.

Siden sist har vi levd livet som vanlig, men passet på å holde oss unna folk. Dagens lekeøkt gikk nok en gang til skogen. Idet vi syklet forbi vår lokale lekeplass, der var det mange barn, bemerket seksåringen at "der var det mange", med lengsel i stemmen. Nestenfireåringen bemerket mer kontant "pappa, jeg vil på lekeplass". Mamma og pappa prøver å forklare så godt vi kan, at vi ikke skal være sammen med andre barn, eller voksne. Hverken nå, eller i nær fremtid.

Vi har også tegnet, malt, spilt fotball i hagen og spist en lang, fin lunsj. Jentene har rotet på rommene sine, sett film, mast på mamma & pappa og ellers klart seg ganske bra. Pappa og mamma har vasket klær, støvsuget, ryddet, lagd mat og ellers prøvd å være muntre.

Alvoret har kommet nærmere i dag. En kvinne vi traff sist torsdag melder at hennes ektemann har kredible symptomer. De skal prøve å få testet seg for COVID-19 i morgen. Vi tror nå at vi er smittet, det er bare et tidsspørsmål før vi er syke hele familien. Det er ikke mye vi kan gjøre, prøve å vaske hender godt, spise sunt og sove godt. Samt holde oss unna andre mennesker da.

Lobster  roll

Mamma & pappa er preget av alvoret. Hvordan skal dette gå? Blir barna også skikkelig syke? Havner noen av oss på sykehus? Eller blir det som i Italia der det er for mange tilfeller for helsevesenet, slett ikke alle kan forvente kyndig hjelp. En norsk lege skrev en dystopisk kronikk i Dagbladet i går. Jeg tolker han dit hen at det er kun de heldige som vil få hjelp. Tankene våre er mistrøstige. Vi har begge erfaring med å håndtere usikkerhet, men her er det jo for sent å påvirke utfallet? Dessuten har vi jo små barn, dette farger usikkerheten vår. Vi har ansvar for barn. Vi kan jo ikke gå hen å bli så syke at vi ikke kan ta vare på dem...

Midt i all usikkerheten mekket vi hummer i går kveld. Skal alt gå dårlig, ja så er det fint å ha litt hummer i magen. Mor lagde deilig New England Lobster roll. Hummersalat heter det sikkert på norsk. Nytes best med amerikansk champagne, altså Coca Cola.

Alt vel ønskes, mer i morgen.

Voksduk er bra saker, beskytter bordet mot mange farer

Koronadagbok, 14. mars 2020

I skogen, uten nærkontakt med andre mennesker

Første dag med skikkelig koronaskrekk her i Nordrhein-Westfalen. Jada, vi har fulgt med, hørt om tilfellene, sett at norsk UD har betegnet NRW, Nordrhein-Westfalen, som rødt område. Videre har vi fulgt krisen i Norge over nyheter i alle kanaler. Men vi har i grunn gått i søvne, tenkt at "det skjer ikke oss". Vel, i går måtte vi avlyse en skitur til Østerrike, nei ikke Tirol. I det lengste håpet vi, -helt irrasjonelt, at vi skulle komme oss avgårde. Neida, vi må selvfølgelig være her. Vi kan ikke, som beboere i et "Rødt område" være omreisende smittebomber, tvinge oss på folk som fortsatt lever relativt normalt. Dessuten stengte Østerrike alt som er moro, blant annet skitrekk, i går.

Dette er bakteppet. Nja, ikke hele bakteppet. Barnehager og skoler her i NRW blir stengt i fem uker, åpner igjen over påske. Sånn, når vi fikk den meldingen våknet vi fra vår virusfornektelse. Vi skal, eller mor skal, ha barna gående hjemme i fem uker. Svømmehallen er stengt. De skal ikke omgås andre barn. Zoologisk hage anbefales ikke osv. Ja, så nå har vi det som dere i Norge. Vi skal bare være, hver for oss, lenge, og håpe at viruset slutter å spre seg.

Foreløpig er ingen av oss syke. Dog tror jeg vi skal dø for hvert host og nys som noen i familien presenterer. Det går sikkert over. Altså redselen for at vi er smittet. Men akkurat nå føles det slik. Det stod i en virusveiviser fra bedriftshelsetjenesten at "redsel, sinne og forvirring" var normalt i en slik krise. Hypokondri var ikke nevnt.

Så lenge alle kan slå hjul er ingen syke, sant?

Dermed dro vi i skogen i dag. Måtte finne på noe som ikke eksponerte oss for andre eller andre for oss. Det gikk fint. I skogen var det bare noen hundeluftere, ellers svært god plass. Ungene spratt rundt, plumpet, spiste sjokolade, fektet med pinner, forsøkte å klatre i trær. Dessuten fant vi en kvisthaug i en bekk, som vi jugde til barna og sa var beverhytte. Spennende.

I ettermiddag ble mor og far enige om at far trolig har det beste immunforsvaret. Han fikk da oppgaven med å reise i butikken. Eksponere seg for verden, mennesker og mulig smitte.
I butikken var det tomt for halvstekt brød, knekkebrød, pasta og Creme Fraiche. Men mel og dopapir hadde de. Halvstekt brød, knekkebrød og pasta er nok hamstret vekk. Creme Fraiche er nok tomt fordi det er lørdag og en uke siden Creme Fraiche-lastebilen kom sist. Eller har denne rare rømmen, med navnet ingen kan stave, en spesiell verdi nå under apokalypsen som jeg ikke har fått med meg?

Mer virusdrøvtygging i morgen. Følg med.