 |
| Flaschenpost.de leverer mer drikkevarer enn vi trenger ila 120min |
Nå er vi enda mer på stell her nede. Ungene plukker opp tyske ord og uttrykk som de gjerne bruker. De samme ungene har vært raske til å tilpasse seg lyst brød og yoghurt med sjokoladestrø. De er nå blitt vant til at et bakeri alltid er i nærheten, ergo er det alltid greit å mase om käsebrotchen, lyse rundstykker med smeltet ost over. Pappa har tilpasset seg autobahn. Å kjøre i 155km/t med bilen full av familie er nå helt greit og vanlig. Mor har tilpasset seg at alt er overbemannet, tungvint og grundig. Hun har også tilpasset seg, svært hurtig, at det ikke snør her.
Det er masse saker som ikke er som hjemme. Vel, det meste er jo likt. Det er verdt å påpeke at frykten for fremmede, den er helt lik her. Oppegående tyskere jeg arbeider sammen med, de er bekymret for at flyktningene som kommer hit, ikke klarer å tilpasse seg. De er redd for at flyktningene skal bli en byrde, ikke en ressurs. Den tyske Sylvi Listhaug, i partiet AfD, høstet masse stemmer på dette ved høstens valg. Videre er folket her redde for overvåkning. Dette er ikke som hjemme. Tyske Facebook-brukere er vage, de legger ikke ut bilder som gir noen mening og byr slett ikke på seg selv. De stoler ikke på nettbanken sin. De bruker gjerne lunsjen sin til å løpe i banken og levere signerte giroblanketter. Helst betaler de med kontanter over alt, debit-kort er kun noe som brukes hvis beløpet er stort. Ellers er det likt hvordan alle er litt bekymret for fremtiden. Vil de miste jobben? Vil ungene vokse opp fulle av miljøgifter? Klarer de kommende generasjoner å betale for velferdssamfunnet alle nå liker og vil fortsette med?
Jeg vil understreke en av de forskjellene som plager meg mest. Tyske bedrifter er ikke på nett, innad. Enorme tyske varemerker driver butikk, som om de var 10.000 kiosker bundet sammen av faks. Forsikringsbyrået Provinzial er ikke på nett. Ergo må jeg som kunde kun forholde meg til akkurat den forsikringsagenten som solgte meg min forsikring. Jeg forsøkte faktisk å bruke en Provinzial filial, som ligger nærmere vår bolig, da et problem med leiligheten oppstod. Der fikk jeg høflig beskjed om at avtaler som ikke var kjøpt i akkurat denne filialen, ikke kunne behandles akkurat der. Det samme problemet har vi med våre tyske mobiltelefoner. Jeg må tilbake til akkurat den butikken jeg inngikk avtale om abonnement med, alle andre butikker i kjeden kan ikke hjelpe.
Det er vanskelig å beskrive hvor hardt det har vært å ta dette innover meg. Så utrolig tungvint. Videre blir jeg provosert av tyskerne, som har det helt likt, bare smiler og trekker på skuldrene. Joda, det fins faktisk sentrale nummer vi kan ringe til disse bedriftene, men der snakker de bare tysk. Hos forsikringsgiganten Allianz fikk jeg et meget tydelig «Nein!», da jeg ymtet frempå om at engelsk ville fungere bedre for meg, kunden. Dette var til deres landsdekkende sentralbordtjeneste som skal kunne peke ut retningen til fortvilte kunder. Grynt.
 |
| Kanskje det ligger kastanjer under løvet? |
Noe annet, som er mye bedre enn hjemme er flaschenpost.de. De pusher drikkevarer hjem, med egen budbiltjeneste, 120 minutter etter at bestilling er gjort på nettsiden deres. Jada, de selger kun hele kasser. Men som nordmann er det jo fryd å bestille en kasse øl, og få den på døra to timer senere. Budbilen tar med seg pant jeg eventuelt har stående, og avregner dette mot kjøpte varer. Som alt annet som kjøpes på nett er det lett å dra på for mye. Å kjøpe et par kasser øl, fint å ha stående i tilfelle gjester, noen kasser mineralvann, en kasse cola-glassflasker er jo digg, biologisk eplemost til ungene, jada, klikk-klikk, ned i handlekurven på nett. En kasse øl koster mellom 10 og 16 Euro. Altså ikke noe som skremmer en nordmann.
Som tidligere nevnt er tyskerne opptatt av miljø. Imidlertid er de enda mer opptatt av å holde strømregningen lav. De lar ikke lyset på dassen stå på unødig. Nå har jeg også oppdaget at de ikke har ventiler i sine vindusrammer. Er vinduet lukket, så er det helt tett på soverommet. Ingen frisk luft kommer inn. Ingen promp slipper ut. Så nå bor vi med åpne vinduer. Her ute i åkerkanten hvor vindstyrken fort blir 8-10 sekundmeter, kan det være litt voldsomt med åpne vinduer nå om høsten. Nattetemperaturen er ofte nede i 3-5 grader. Ungene som sparker av seg dyna om natta fryser nesten ihjel slik jetvinden uler inn det åpne vinduet. Vel, bedre med kald luft enn surstoffmangel.
Jeg arbeider i en multinasjonal organisasjon. Nederlendere, Tyskere, Briter, Amerikanere, Tjekkere, Grekere, Spanjoler, Italienere osv… Med så mange nasjonaliteter sammen blir vi veldig høflige. Amerikanerne som er høflige til vanlig er sååå til de grader oppmerksomme på oss andre og prøver så hardt å unngå å støte oss, at de nesten selvutsletter seg selv. Imidlertid er jo folk forskjellige. Til tross for all generell trivelig omgjengelighet, er det ikke til å unngå at enkeltpersoner slår seg løs og tar plass. Siden alle vi andre er så jævelig, pålagt, greie, lar vi dette skure og gå. Nå har det kommet til et punkt hvor jeg prøver å oversette det norske uttrykket «Møteplager» til engelsk, for å forklare at vi har et eget uttrykk for breiale folk som kaster bort andres tid i forsøk på selv å skinne. Mine nederlandske kolleger kvitterte med at de bruker uttrykket «seagull» om personer som kaster seg inn i et møte eller prosess, -gjerne uinvitert og uinformert, skriker, driter på alle andre og flyr avgårde igjen.
Jada, som vanlig har vi bare i-landsproblemer. Vi klarer oss godt mao.
