søndag 28. juni 2020

Krisen vi ikke brukte?



Ja, nå har det vært koronakrise i 3,5 måned her i Tyskland. Siden ingen klarer å føle dødsfrykt i mer enn 30 minutter av gangen og det nå har vært månedsvis med mas om håndvask, ansiktsmasker, sosial distanse og hjemmekontor, -så er dette den nye normalen.Krisen foregår fortsatt men føles ikke så akutt lenger. 


Vi har trent på å henge som flaggermus da
For Tyskland likner det mer på «Hele landet blir digitalt» enn «Alle dør». Det dukker opp betalingsterminaler på selv de minste bakerier. Svømmeanlegget godtar kun booking og billettsalg over internett. De avviser bryskt alle som kommer somlende med barn og kontanter og håp om en badetur. Hoteller vi ikke visste at fantes har plutselig egen nettside med 360 graders visning av rom. 

Personlig er denne krisen et slags tap. Jeg kom for sent på ballen. Jeg var for opptatt med å holde familien i live, skaffe nok mel, smør, gjær, dopapir, vaske hender. Jeg prøvde å ha hjemmekontor mens barna skulle ha hjemmebarnehage. Jeg øvde meg på å åpne alle dører med albuen. 

Dermed gikk dagene. Som en sommerferie uten å reise bort, med kjipt vær. Muligheten til å velge noe nytt forsvant. Vi flyttet ikke ut i skogen. Vi satte ikke opp snarer for å fange noen av de tallrike lokale villkaninene. Jeg prøvde på surdeig men starteren daua. Ikke satt jeg oppe om natten med rifla og speida i mørket etter plyndrere heller. Da Bitcoin var nede i 6400kr per enhet reagerte jeg heller ikke. (Nå ligger den på 9500kr)

"Vi burde flyttet ut i skogen" Blogger, 43år
Jeg tenker nå at jeg burde brukt handlingsrommet krisen ga til å endre ett eller annet. I hvert fall prøve noe nytt. Fått gris i hagen som kunne spist restemat, eller en sau som kunne gresset i de saftige grøftekantene. Vi kunne byttet på å leie den rundt i tau. Jeg kunne solgt autobahnlokomotivet for en mer apokalypseforberedt bil, en jeg har håp om å fikse selv om noe ryker. 

Om ikke annet kunne jeg lært barna å fiske, rense fisk, tenne bål, grave mark. Vel, vi har øvd på å bæsje i skogen. Vi har gått i skogen med kart og orientert. Vi har klatret i trærne og vasset i bekken. Men sannheten er vel at barna har kikket mer Netflix enn de har lært overlevelse av mamma og pappa.  

Vi har nok gått og ventet. Barna har ventet på at barnehagen skal åpne igjen, pappa har sett frem til snus, sur kaffe og power point på kontoret. Mamma har gått og ventet på at vi andre tre skal pelle oss ut på dagtid så hun får litt armslag igjen hjemme. I mens gikk sjansen til noe nytt og spennende eller kjipt eller lærerikt, fra oss. 

En familie to kvartaler borti gata tok initiativ når krisen inntraff. Der har mor og barn sittet innendørs siden barnehagen stengte. Datteren på fem har lært seg matematikk og engelsk. Tigermor har vært lærer. Far har fått sitte i fred på hjemmekontoret. Det høres jo drøyt ut, men kanskje det hadde vært veien å gå? Datteren deres blir sikkert skolevinner. Hun kommer sikkert også til å skaffe seg klippekort til klinisk psykiatri som voksen. Men det gjelder jo alle barn med tigerforeldre, -korona eller ikke. 







Faksimile fra upublisert blogg 15. mai 2020:

Ja, nå har vi sittet her i åtte uker. Endelig åpner zoo igjen. (Vi har årskort, er fans). Lekeplassene har også åpnet, for en fryd. Butikkene åpnet igjen i forrige uke, dog må ansiktsmaske benyttes der. Men vi er fortsatt hjemme alle sammen. Barnas barnehage er fortsatt stengt. Pappa har hjemmekontor. Mamma sine tyskstudier som foregår hjemme lider.

Mens vi har sittet her og irritert hverandre har jeg reflektert endel omkring det å være innvandrer til Tyskland. Jeg har kommet til at dette må være verdens enkleste land å innvandre til. Gjør følgende og alt vil gå deg vel: Lær deg språket. Følg regler og lover. Ha papirene i orden.
Jeg har ikke lært meg språket og lar det gå sport i å strekke litt i reglene. Jeg har det litt tungt her.
Men for alle som omfavner tysk språk, tyske regler og alltid går med diverse stemplede dokumenter på kroppen, -så vil det gå dere godt. Det fins ikke gråsoner i dette landet. Alt er svart eller hvitt. Veldig enkelt å forholde seg til. Lykke til. (Dessuten er det bakeri på hver gatehjørne, øl er rimelig og godt og det er høye fartsgrenser her om du liker denslags.)

Vår datter Leonore fylte nylig fire år. Hun fikk ikke ha venner eller selskap eller være i barnehagen, fordi en fyr i Kina spiste en flaggermus før jul i 2019. Men vi lagde kake og bursdagskrone i papp, vi sang og disket opp med gaver. Hun fikk bestemme alt på sin dag. Dermed ble det fiskepinner til middag. (Vi hadde ikke glitter til å pynte bursdagskronen med, men fant ut at kakestrø fungerer nesten like bra.)

Kona har rundet internett og Netflix mens koronaisolasjonen har pågått. Hun har sett Joe Exotic og alt det andre. Til slutt, i kjedsomhet og nød, plukket hun opp en krimbok, og ble oppslukt. Snart hadde hun lest alle krimbøkene hun hadde liggende fra diverse sydenturer. Hun ville ha mer. Hun spurte mannen sin om han hadde noe som fenget. Vel, mannen hennes har et helt bibliotek der alle bøkene handler om folk som går, sykler, løper, klatrer eller kriger. Men ingen krim. Heldigvis hadde en norsk venninne som bor i byen plastposer fulle med Nesbø og Mankell. Puh!


Vi blir bedre kjent med hverandre her i familien, mens vi går oppå hverandre her på hjemmekontoret med barn. Det er jo bra. Som familie har vi alltid vært mye sammen og trodde vi kjente hverandre. Vel, det har ikke dukket opp oppskakende hemmeligheter eller blitt avdekket enda flere ufordelaktige personlige trekk. Men vi har blitt bedre kjent. Det er bra. Vi tilpasser oss. Untatt fireåringen da, som er mer trassig for hver dag som går. Trolig er det fireåringstrass. Ikke noe som har med isolasjon å gjøre. Den samme fireåringen er så fordømt høflig. Dette hjelper henne ut av de rareste kniper. Pappa brøler "Leonore, gå og puss tennene dine!" Leonore svarer "Nei takk". Og da blir pappa stående der litt, handlingslammet, og lure på sitt neste trekk. Seksåringen derimot, hun svarer gjerne "Nei, aldri" eller prøver seg på en ninjafinte. Dette er barnemat for pappa, krever ingen vurdering, reptilhjernen håndterer dette fint. Ninjafinte, ofte angrep mot knær, lår og myke organer, avverges med en hurtig sleng med hofta. Seksåringen ender med å sprette veggimellom. Hun er bare en "sack of bones", lett og liten. Vel, hun slår seg men skjuler det godt. Det er det beste hun vet, i tillegg til iskrem, å lekesloss med pappa.