Minneord over Pål Rust 1930-2016

Pål Rust 1930-2016

Min far var ingeniør, opptatt av fremskritt, men han var ingen teknokrat. Han ville se utvikling, men ville at det skulle være godt for folk og natur.

Pål Rust ble født i 1930 som yngste barn til foreldre Rasmus og Ragnhild Rust, på småbruket Rust i Lom i Ottadalen. Han hadde tre eldre søsken, eldst var Jo, deretter Tordis og Mari.

Pål var en femten år yngre enn sin bror Jo Rust, men kom raskt til å se opp til sin arbeidsomme og kreative storebror. Hans bror var den første i bygda til å sette bilhjul og aksel med dekk og slange på hestekjerra. Bedre for hesten og for lasten, enten det var folk eller varer. Ikke et stort fremskritt teknisk, men idemessig et godt hopp i en trang dal med lite penger. Den slags driftighet hadde min far med seg videre i livet, preget av sin bror Jo.

Livet i Lom var tidvis hardt, lite penger og utstrakt kreativitet for å få endene til å møtes. Pål fortalte ofte om røyskattene han fanget med felle under krigen, fordi skinnene ga noen kroner. Han angret på det hver dag siden, å ta livet av disse flotte dyra. De dyrket jorda, stelte dyr, både gris og kyr. Hans far Rasmus var møbelsnekker av utdannelse og drev produksjon av møbler ved siden av gardsdrift. 

Pål hadde både et godt hode og en sterk vilje. Han gikk datidens videregående skole; framhaldsskolen. Siden gikk han i lære som bilmekaniker hos Storrusten på Dombås. Verneplikten avtjente han ved Jørstadmoen og i Oslo i 1952. Han hadde få gode minner fra det året, han fortalte om voldsomt befal og hard omgang. Han var skeptisk da jeg, sønnen, tok befalsutdannelse og gjorde Hæren til min arbeidsplass 45 år senere. Pål slo seg imidlertid ikke til ro som bilmekaniker, han ville bli ingeniør. Han fikk ikke plass ved NTH i Trondheim men kom inn ved den Polytekniske Høgskolan i Gøteborg. Der utdannet han seg til Maskiningeniør. Siden fulgte en rekke stillinger på Østlandet, blant annet ved Fjellhamar bruk, Strømmen Staal og Kværner i Lodalen. 

Han foretok en klassereise, fra småbruk i fjellet til ingeniør i Oslo. Men kjærligheten til jorda og vekstene forlot han ikke, sammen med mamma holdt han seg med jordbær, epler, rips, solbær, bringebær, blomster og trær hjemme på Flateby.

Far var alltid opptatt av vannkraft og hvordan denne kunne gi ren energi, igjen og igjen. Aller helst ville han selv drive med vannkraft. Men oppgavene han hadde gav han liten mulighet til dette. Ved Strømmen Staal var han ofte involvert i propell og ror til store skip. Blant annet konstruerte han akterstavn til Queen Elisabeth II og fikk det montert på skipet i Southampton. Hos Kværner handlet det mye om leveranser til Nordsjøen, plattformkomponenter. Jeg husker med spenning fra tidlig 1980-tall hvordan en enorm plattformfot, produsert innerst i Lodalen, skulle fraktes ut hvilende på to svanehengere bak to lastebiler, ned til Sjursøya. Trikkeledninger måttes tas ned, politiet ga eskorte og alt skulle skje midt på natten. T.O. Bull stilte med sine kraftigste trekkvogner til den transporten. Tidlig 1990-tall konstruerte han stagene, med automatregulering for spenn, som holder Trollplattformen ankret til bunnen. 

Heldigvis fikk far en pause fra olja i 1986, da reiste han til USA og fikk med seg tegninger over fullprospektborrmaskiner som skulle bygges og drille vannkrafttunnel under Jostedalsbreen og reguleringstunneler for vann under Stockholm. Sammen med kollegaer ved Kværner bygde de maskiner som klarte også å drille seg igjennom granitt, og de omtalte tunnelene ble virkelighet. 

Dessverre fikk han ikke konstruere hverken Pelton eller Francisturbiner til det kraftverket, men bidro til at tunnelen ble drillet, vannet kom frem og ga energi før det traff fjorden i Jostedalen.

Min far Pål var en god far. Han tok seg av oss barna på en praktisk måte, nytte stod i sentrum. Han ville at vi skulle være med på det han drev med, alltid noe nyttig. Dermed lærte vi. 

Vi lærte å beise, vi lærte å plukke bær og rense dem. Vi lærte sykkelvedlikehold, hjulskift på bil, polering av bil, vask av bil. Vi lærte at alt vi har må vedlikeholdes, hvis ikke forgår det. Han var ingeniør av utdanning og yrke, men hadde nok grundigheten og utviklerånden med seg fra dette inn i livet ellers. Han passet alltid på at mine sykler var vel smurt. Dukket det opp en kamerat med rustent sykkelkjede, smurte pappa det umerkelig, nesten mens sykkelen passerte i fart.

Når vi dro på ferie var det ofte for å se på noe signifikant, gjerne en ingeniørbragd. Dette kunne være at vi kikket på en flott bro, et vannkraftverk, eller en dristig veiskjæring i høyfjellet. Det trengte ikke være nytt, men det måtte være godt bygd, av varig karakter. En tur til Berlin i år 2000 avdekket at det var Berlinerdomen og TV-tårnet på Aleksander Platz som interesserte ham. All verdens krig, delt by og historie om Nazisme var han ikke tiltrukket av. Dog likte han å «håndgå» i fremmede byer. Når vi var ferdig ved en severdighet og skulle til hotellet, likte han å spasere, uten kart, i omtrentlig retning. Da fikk han se nye områder, og kanskje oppdage noe nytt underveis. Heldigvis delte han og jeg kjærlighet for flotte tyske biler, så vi stoppet ofte og så på digre Mercedeser og en og annen Daimler på vår vei.

Sport og idrett var ikke nyttig nok for ham, dermed dro han oss aldri på fotballkamp. Han brydde seg ikke. Dog benket han seg foran TV’n med oss når Ingmar Stenmark kjørte slalom og senere når Tomba regjerte. Han hadde sans for svært dyktige skikjørere. At de ikke var norske var greit, så lenge de var dyktige, gjennomførte og grundige, -så fikk de hans respekt. Imidlertid reiste han til Holmenkollen under VM i 1982 med Ragnhild for å se på løpene.

Han deltok gjerne som sjåfør om vi skulle drive idrett eller annen aktivitet, men holdt seg for god til å presse på om resultater og mengdetrening. Vi fikk drive på som vi ville, og måtte bygge karakter og søke resultater selv. 

Men ski lærte han oss. Langrenn. Vel, noen teknisk utdannelse i kunsten å gå på ski fikk vi vel aldri, men han dro oss med på tur. Først min søster Ragnhild og siden meg. Vi gikk søndagsturer til Vangen skistue i Østmarka. Men det vanket ikke noe mer enn et glass solbærtoddy inne på hytta der før vi skulle snu og gå hjem igjen. Turen var målet. Han tilpasset ikke lengden på turen til vår fysiske yteevne, nei han gikk dit han selv mente vi burde. Om det betød at han måtte ha meg hengende i en stav etter seg halve turen, ja så var det greit. På turisthytta Memurubu ved Gjende i Jotunheimen selger de fortsatt et postkort fra 1960-tallet der en yngre Pål Rust står og bunter skiene under flaggstangen etter en tur i fjellet. Han hadde nok gått sine turer i fjellet før vi kom til verden, men han dvelte ikke ved fortiden. Han satt på sine erfaringer, men delte ikke med oss. 

Min søster Ragnhild er kreativ og estetisk, hun utdannet seg til å bli blomsterdekoratør. Pappa støttet dette helhjertet og var snart igang med å lage fundamenter til hennes dekorasjoner. Ofte deltok hun i prestisjemesterskap som blomsterdekoratør, da sveiset Pål flotte og solide kreasjoner som dannet grunnlaget for Ragnhilds oppsatser, basert på hennes tegninger. Disse fellesprosjektene mellom far og datter satte han stor pris på. 

Den dagen jeg endelig fikk sertifikat skaffet far meg straks en bil, først arvet jeg en etter min søster, senere kjøpte han en brukt Peugeot 102 fra 1982 med kun 15000km på telleren til meg. Han hadde selv kjørt motorsykkel i sin ungdom. Trolig hadde han skumle erfaringer fra livet som MC-sjåfør. Han oppfordret meg til å holde meg unna MC, -hvis jeg klarte dette ville han hjelpe meg økonomisk med innkjøp av bil fremover. Denne lovnaden holdt han, fire av mine første sju biler skjøt han penger inn i. Samtlige biler hjalp han med vedlikeholde i garasjen hjemme, der han hadde bygd egen smøregrav og hadde talje i taket samt all verdens verktøy og deler. 

I kjelleren hadde han et eget lite snekkeri. Hans far Rasmus var utdannet møbelsnekker, Pål hadde arvet gode evner på dette området. Han ville lage solide og varige saker som hadde en verdi i seg selv, ikke kun en nytte som hylle eller kommode. Jeg tilbrakte mange kvelder sammen med ham i kjelleren, jeg gikk i veien og han bygde noe. Ofte møbler til eget hjem, eller noe som skulle brukes eller repareres hos Flateby Vannverk eller Flateby samfunnshus. Han oppfordret ofte til at jeg selv skulle bidra med å bygge eller fikse noe, men han bommet ofte på nivået. Jeg ble satt til ting jeg ikke mestret. Om han gjorde dette bevisst for å utfordre meg og tvinge meg til å utvikle håndverkeren i meg, eller om han mente at jeg burde få til ting langt over min egen evne gitt alder, det er uvisst. 

Summen er at Ragnhild og jeg er blitt ganske nyttige. Både pappa og mamma sørget for at vi gjorde vår bit hjemme, og fikk prøvd oss høyt og lavt med pensel, skrutrekker, strykjern og sag. Sammen med mamma stelte han i hagen, og har gitt oss videre en respekt og kjærlighet for blomster, vekster og trær. Vi holdt oss med epler, bringebær, rips, og jordbær. 

Far var opptatt av å passe sitt arbeid, jeg kan ikke huske han noen gang var syk nok til å holde seg hjemme fra kontoret. Videre brukte han mye av sin tid til å bidra i samfunnet. Han deltok i bygging og vedlikehold av Flateby samfunnshus. Som pensjonist beiset han stort sett hele huset alene. Ellers gikk mye tid til å drifte Flateby Vannverk AL, mange år som formann. Han deltok i Enebakk Rotary klubb og han var aktiv i Høyre, særlig på det blå 1980-tallet. Hjemme ringte telefonen støtt, folk ville klage på vannavgiften, rapportere om lekkasje på ledningsnettet eller så var det hevescenen på samfunnshuset som var kilt seg fast eller varmekablene på taket hadde kortsluttet. Han rykket ut og fikset det meste, det han ikke klarte selv, skaffet han kyndig hjelp til. 

For oss som barn var han dermed mye hjemmefra, alltid ute og drev med noe. Vedlikeholdt egen bil, eiendom, drev vannverket, samfunnshuset eller samlet andre mennesker til en eller annen oppgave. Vi så nok ikke så mye til ham alltid, men vi var alltid velkomne til å bli med å se på hva han skulle gjøre. Så jeg kan mye om sandfiltrering av drikkevann, jeg kan mye om dørpumper og varmekabler, jeg har lært at vannledninger ikke bør ligge direkte på sprengsteinfyllinger og jeg er god til å plukke eplekart tidlig om sommeren, for å gi færre men større epler på trærne om høsten. Jeg har også lært at ingenting kommer av seg selv og at hardt arbeid lønner seg. 

Men han passet på å holde seg hjemme til måltidene. Vi spiste sammen hele familien, hver dag til middag og kvelds, i helgene også frokost og lunsj. Rundt bordet var vi samlet og delte av våre små og store opplevelser mens radionyhetene summet i bakgrunnen.

Som far var han mer en mentor enn kamerat eller lærer. Han var opptatt av gode verdier og har sendt de videre til oss, uten prat og fakter, -han gikk foran som et godt eksempel. Dette er en form for oppdragelse vi setter stor pris på og selv har med oss videre. 

Takk for oppdragelsen og tiden sammen pappa.

Nå har vi to barn!

Ja, to barn har vi nå. Dobbelt så mange som for en måned siden. Leonore er nå ti dager. Vi var veldig glade da hun tok steget ut i friluft, og jeg som alltid tror at alt vil gå galt, jeg var veldig lettet. Leonore er frisk og rask.

Det er travelt å ha to små barn. Våre er kun adskilt av tjuefem måneder. Vi har to bleieunger. Det hadde sikkert vært smart å vente litt med nummer to, men vi er snart førti, vi som betaler regningene her i huset. Dermed valgte vi å skynde på med familieforøkelsen. Vi har regnet oss frem til at vi kan hvile om fem år, når vi blir 45 år. Da vil ungene være henholdsvis fem og sju år gamle, og trolig i stand til å sove natten igjennom, spise et måltid uten å søle på skjorta og være ute å leke lenge nok til at far kan synke sammen i sofaen og gli inn i svart søvn 30-40 minutter hver ettermiddag. Men det er fem år til, fem år som sikkert vil fly forbi til tross for at jeg skal være våken 20 timer hvert døgn, jeg skal alltid ha flekker av størknet snørr på skjortebrystet mitt, jeg skal alltid være i tvil om jeg gjør nok for barna, og om det jeg gjør er riktig. 

Det slo meg her om dagen, Leonores femte dag her på jorden, at to barn, en aktiv toåring og et spedbarn, er hyggelig, men krevende. Som de gode pedagoger vi prøver å være, ville vi inkludere storesøster Julia i bading av lillesøster Leonore. Altså skulle Julia være voksen sammen med mamma og pappa og bade lillesøster. Julia synes det hørtes ut som en kjempeide, men ble straks korrumpert av gleden lillesøster viste over badingen. Kun to minutter ut i vask av Leonore krevde Julia også å få bade. Så da ble det slik, vi badet lillesøster først og så storesøster. Slik skal vi fortsette, men vi skal ikke legge for stort press på storesøster, hun har så vidt passert to år. Hun er sliten etter en dag i barnehagen der hun ofte har husket, tegnet, spist, sovet, hoppet på puterommet og vært passasjer i trehjulssykkel. Ja, også har hun prøvd å klappe katten da. (Daglig besøkes barnehagen av en flott sort katt som liker å holde seg fem meter unna barna. Altså får barna se katten, på nært hold. Så snart de nærmer seg, flytter katten seg. Og sånn går dagen. Trolig er dette en slags sadistisk lek fra kattens side, å være luremuskatt i barnehagen. Ungene våre blir i hvert fall gode på å takle avvisning fra tidlig alder, om ikke annet. )

Julia prøver hardt å være ansvarlig storesøster, hun vil gjerne ta på/kose med lillesøster og lurer ofte på hvordan lillesøster har det. Hun er stadig å kikker oppi kurven Leonore sover i når hun nyter formiddagshvil i stua. Hun deler gjerne ut en klem og deler leker ved å kaste de på lillesøster, raus altså. 

Julia er også litt sint på mamma, vil ikke at mamma skal hjelpe henne med tannpuss og matstell, -det krever hun pappa til. Det er sikkert naturlig, at mamma som tross alt har favnen full av lillesøster det meste av tiden, blir utsatt for sanksjoner fra det eldre barnet, nå som hun er redd mamma har fått en ny favoritt. Heldigvis glemmer Julia at hun er sint på mamma innimellom, og sitter litt på fanget og får en klem.

I ettermiddag opplevde jeg et flott familieøyeblikk som gav meg en varm følelse. Julia og jeg var nettopp returnert fra barnehagehenting, mor hadde middagen klar, Leonore lå mett og sov i kurven sin etter å ha tømt to pupper. Ja, tenkte jeg, så bra kan det altså være, å ha egen familie. Og ikke nok med det, vår kresne og småspiste toåring hev innpå seks skiver stekt fiskepudding. Riktignok marinert i ketchup, som det meste hun velger å ta til seg, men dog. Artig hvordan dette har utviklet seg, for ti år siden ville jeg opplevd samme glede om jeg kunne spille NOFX høyt, drikke øl og gå i bar overkropp i stua. Føler at jeg sanker voksenpoeng, sikkert på tide.

IKEA diaries

Billyhylle fra den gang CD'er og bøker var vanlige kilder til info og underholdning.

IKEA diaries (The early years)

Mitt liv har lenge vært knyttet til IKEA. Allerede på 1980-tallet, da IKEA først ble kjent for meg, via sin butikk på Slependen, skjønte jeg at IKEA var bra. Jeg kom meg aldri til IKEA, jeg bare hørte om det. Familier av skolekamerater hadde vært der og handlet. Det var billig og annerledes. Dessuten hadde det et sus av noe moderne over seg. Alle de jeg den gang trodde var kule snakket om IKEA. 

Dessverre dro aldri mine foreldre dit. De drev ikke med billig, annerledes eller moderne. Min far gadd ikke snøfte eller svare engang, hvis jeg foreslo at et nytt kjøkkenbord sikkert kunne handles hos IKEA. Han bare så en annen vei. Han hadde hørt historiene om flatpakkede sponplater, manglende skruer og monteringsanvisning som ikke passet med møbelet som skulle monteres.

Min far var opptatt av kvalitet. Han var opptatt av kortreisthet lenge før kortreist ble et begrep. Helst burde mest mulig av det vi kjøpte være lokalt, for å støtte lokal produksjon og sysselsetting. Hvis det ikke var mulig å oppdrive aktuell vare fra lokal produsent burde det være tysk. Tyskerne lagde bra saker. 

Jeg kom meg til IKEA til slutt, som femte hjul på vogna i en venns familie. De skulle ha noe, og dro dit som en familietur. Jeg ble ikke varig merket av det besøket hos IKEA Slependen. Det var stort, mye folk og saker som ikke liknet på det vi hadde hjemme. Dermed døde noe av magien ved IKEA. Det var bare et stort varehus langt unna. Alt snakket om IKEA som hadde ført til skyhøye forventninger, ble ikke forløst. 

Retorikken hjemme vant frem hos meg også, IKEA lager billige saker som ikke varer. Dessuten får man aldri alle delene. Bare lureri. Ikke kjøp billig, det blir dyrt i lengden.

Sju-åtte år senere var jeg tilbake hos IKEA på Slependen. Jeg fikk låne bil av min far. Jeg skulle kjøpe min første dobbeltseng. Jeg reiste sammen med min første ordentlige kjæreste. Selv som nittenåringer trengte vi en seng med litt bredde. Den 70-80cm brede sengen på gutterommet hadde ikke lenger plass til all vår unge pågåenhet. Sengen ble kjøpt, og det eneste jeg ellers husker er at jeg måtte velge mellom tre-fire forskjellige typer sengeben. Men det var ikke verst det. Midt på 1990-tallet var fortsatt utvalget i vanlige møbelbutikker tynt. Å velge mellom forskjellige sengeben var eksotisk. Jeg valgte praktisk, halvlange av bjørk. De ville gi plass til å lagre saker under sengen. 

Hvorfor dro jeg til IKEA for å kjøpe seng? De markedsførte seg vel. Hvert år i august kom en tjukk katalog med flott bilder i. Alle varene ble delikat presentert. Min søster brukte god tid på kikke i katalogen. Jeg så opp til henne, hvis hun likte noe, så var det god smak. Derfor falt valget på IKEA når jeg skulle ha seng, fordi jeg hadde et bilde av vare og pris, som jeg selv hadde skapt gjennom gransking av IKEA katalogen. De andre møbelbutikkene som hadde rubrikkannonser i to farger i Aftenposten hver fredag, virket utilgjengelige for meg. Dessuten gikk det rykter om at man måtte bestille, så vente i flere uker før de bestilte møbler ankom. Som nittenåring brant pengene i lomma. Hvis jeg hadde 1500kr til seng, måtte jeg straks kjøpe seng. Hvis ikke ville de samme pengene bli brukt på Martin’s i Lillestrøm, der øllen kostet 29kr før kl 22.00, 39kr resten av natten.

IKEA diaries (The adult years)

Som voksen har jeg brukt IKEA ved behov. Det er få saker jeg har kjøpt jeg har gode eller vonde minner til. IKEA har dekket behovet, til fornuftig pris. Det er lett å kvitte seg med saker fra IKEA når et nytt bosted har andre behov enn forrige. IKEA sine møbler blir fort litt løse i sammenføyningene om de flyttes. I filmen Fight Club kalles IKEA for «semi disposable furniture». Det opplever jeg som presis beskrivelse. Den relativt lave innkjøpsprisen sammen med den vindskjeve knekken møblene fort oppnår ved en runde ned en trapp, inn og ut av en varebil og opp en trapp, gjør at valget om å kjøpe nytt virker nærliggende. Det slår meg nå, at dette sikkert er hele forretningsplanen til IKEA. Imidlertid må det nevnes at jeg IKEA også har bra saker. Den tidligere omtalte sorte skinnsofaen, Laholm het den, som var med meg fra 1999 til 2014 og nå lever videre i et nytt hjem, var god på alle måter. Den tålte 5-6 flyttinger uten å kny. Det eneste som noen gang falt ut av den var ølkorker og mynter som hadde gjemt seg i foldene mellom putene.

Mange små og store turer til IKEA har gitt mye mer enn møbler og lure saker og ting, som kun varer 2-3 år. Det har gitt gode observasjoner av folk. Det er jo mye folk på IKEA, og hvilken flott blanding. Det virker som om alle digger IKEA. Omtrent som Volkswagen Golf. Alle kan ha en, den passer fattig og rik, ingen mener noe om en Golf annet enn at den er fornuftig. Når en Golf passerer på gaten er det ingen som tenker «jævla eiendomsmegler» (BMW), eller «lærer» (Citroen), eller «fornuftig småsparer uten forhold til bil» (Toyota/Skoda). Nei, IKEA og Golf er for alle, det passer over alt, og prisen er overkommelig.

Dermed liker jeg turer til IKEA nå. Som voksen mann er jeg nesten programforpliktet til å mislike IKEA-besøk, og late som om jeg blir truet dit av kona. Jeg må innrømme at slik er jeg ikke. Et hvert besøk gir noe tilbake, ikke alltid folierte sponplater med potensiale som møbel, men i det minste en god observasjon av folk. 

Høygravide kvinner er det mange av, de driver tydeligvis redebygging. De er litt skumle, ikke kom dem for nærme med stor og overlastet handletralle. De er humørsyke, glade et øyeblikk, på gråten neste og klar for å ta mitt liv der jeg kommer susende på vei mot reol 7/plass 21 i litt for stor hastighet bakpå et lass av Billy og Ivar under en knelende tralle. 

Studenter som skal flytte hjemmefra for første gang er alltid på IKEA med opphavet sitt. Hvis studenten er en kvinne er alltid både mor og far med. Er studenten en mann er det kun mor som er assistent og finanskilde for poden på IKEA. Likestillingen har ikke truffet kjernefamilien annet enn på ideologisk nivå foreløpig.

De ferske samboerne er det mange av. Der kvinnen søker mannens bekreftelse på hva som skal kjøpes, og får det, helt uavhengig av hva hun foreslår. Dermed blir stemningen dårlig. Kvinnen vil jo ha viljen sin, men ikke uten motstand. Mannen har ikke skjønt dette og tror han unngår trøbbel hvis han bare nikker og brummer oppmuntrende til alt hun foreslår. 

Videre har IKEA en gruppe kunder som driver engros. De som har egen liten butikk eller kiosk, der forhandleravtalen med Reitan eller Norgesgruppen er så dårlig at IKEA brukes flittig og gir bedre margin. Kilosvis med te-lys, servietter, kjøkkenhåndklær, lyspærer og grytesleiver av tre produsert i Litauen, blir handlet til rimelig pris og fins snart i en Brustad bu eller storkiosk, uten IKEA emballasje og med ny rød prislapp, som ikke er betyr tilbud, men har påskrift som minner om hvor høy pris vi er villige til å betale for noe kl 23.00 om kvelden når det meste annet er stengt. 

I fellesferien er IKEA full av nordmenn som ikke bor i nærheten av IKEA til vanlig. De stikker innom på veg mellom danskebåten og hjemmet i Valdres. De setter igjen bikkja i bilen, (Ford Mondeo), de setter igjen ungene i lekeparken og gir gass med godt planlagt handleliste. De tror de har en plan, men den velter ved første kontakt med IKEA sine flotte utstillinger og forslag til innredning. Alt må kastes om på, stua blir finere og smartere med nye løsninger, («sjekk de lure små skapene oppunder taket…»). Mor får blod på tann og skroter gammel handleliste, far tenker på bikkja og lommeboka, ungene tisser på seg i lekeparken og alle får softis til slutt. Bortsett fra bilen, den får ulovlig tyngde på taket og svetter over Sollihøgda senere på kvelden.

I vinter har montering av IKEA møbler, særlig kommoder, tatt mye tid og oppmerksomhet. Heldigvis har jeg fått hjelp og oppmuntring av Julia underveis.

Til slutt vil jeg komme med et tips til deg som gjerne vil handle på IKEA, men synes det er stress å reise dit fordi det er mye folk og alt er kaos. Reis dit ved åpningstid 18. mai. Selv dro jeg dit som hjelpemann for en kompis for noen år siden, vi ankom rett over klokken 10 den 18. mai. Det var helt stille i butikken og betjeningen stod og tvinnet tomler ved hver sin servicedisk. Vi fikk meget god oppfølgning og hadde et hav av plass til å prøvesitte sofaer, ligger i senger og dure rundt med fullastede traller. At jeg kom dit iført dressen fra dagen før, (som jeg hadde sovet i), brakte frem smilene hos en ellers trøtt gjeng IKEA ansatte.