Oppstilling før avmarsj fra Rasta skole
Vi gledet oss alle sammen til nasjonaldagen i år. Barna gleder seg fordi det snakkes mye om dagen, de øver på sanger, hører om iskrem og leker. Forventninger bygges. Mor og far gleder seg også, på barnas vegne men også selv. 17. mai har jo vært hyggelig opp igjennom for oss også.
I år fikk barna gått i sitt første tog. Og endelig fikk vi slått fast at 17. mai tog ikke er skinnegående. Det er bare mange mennesker som går i kø etter hverandre, og det kaller vi et tog i mangel av bedre ord. Våre barn har feiret 17. mai i hagen vår i Tyskland de siste fire årene. De har hørt om tog, men hatt et abstrakt forhold. Nå er det endelig slått fast at tog er noe ganske slitsomt man må igjennom før is, kake og pølse kan starte.
I Lørenskog kom det tog fra minst to, kanskje tre retninger. Vårt tog startet fra Rasta skole og gikk ned til rådhusparken. Mor og far forstod tidlig at det er langt å gå for små ben, opp til Rasta skole og deretter ned igjen til rådhuset. Vi skjønte også at mange foreldre ville prøve å kjøre fylkesveien opp til Rasta skole for å slippe av sine håpefulle der. Vi valgte selv å gå hjemmefra, uten bil. Og kunne konstatere, selvgodt, at vi hadde valgt riktig. Vi smilte overbærende av alle idiotene som skape trafikkaos rundt Rasta skole, der de sto i bilkø, prøvde å slippe av familien, snu, parkere, unngå å rygge over fotgjengere osv.
Barna klarte seg bra til fots i årets 17. mai tog. Det var langt og varmt, men de hadde helt nye joggesko, -det hjelp nok. Dessuten var det mye folk langs ruten, pent pyntet, som hilste barna underveis.
Mor var vakker og varm i bunad. Far fikk gnagsår i sine dressko, han forsøkte å skjule det ved å gå normalt og bite smerten i seg. Dessuten gråt far litt da hele Lørenskog stod oppstilt i rådhusparken og sang «Ja, vi elsker»
Vel hjemme etter flere timer med marsj, lek, trengsel og mild forvirring, -endte med at halve familien sov en time. Den andre halvparten pyntet kake og kikket på TV. I år hadde vi ingen gjester. Ergo laget vi mat kun til oss selv. Veldig befriende, men savnet etter tørste venner, røkt laks, fenalår, eggerøre, øl og aquavit var ikke helt forbigått. Hyggelig med masse venner og besøk. Veldig deilig å slippe også. Vi spiste hummersalat og makaroni med ketchup. Siden vi aldri blir enige om hva vi skal spise måtte vi lage to typer kake også, en tradisjonell bløtkake med marsipan og for mye jordbær og en sånn marengsbombe. Når russerne har invadert landet og vi krangler om å koke suppe på potetskall kommer vi sikkert til å undres over vår tidligere overflod. Flott at vi kunne ta med kake til overs på arbeid 18. mai.
