lørdag 18. desember 2021

Julebrev Wie- Rust 2021

Dortmund-Ems kanal, nord for Münster, GE


Det var i de dager vi gikk rundt og ventet på nye el-biler som ikke kom, fordi verden opplevde en krise i produksjon og fordeling av alle produkter som krever mikroprosessorer... 

17. mai 2021
Vel, vi skal ikke ha ny el-bil nå, men som alle gode middelklassenordmenn så kjenner vi noen som venter på en ny el-bil, og den er forsinket. Sånn ser det grønne skiftet ut for oss da. Greta Thunberg er vår tids Martin Luther. Hun må nok spikre sine teser på døra til det Hvite hus, evt NYSE. Vi håper hun får til en reformasjon. 

Det var også i de dager det sank innover oss at hver sommer vil være et pustehull av frihet, i et år som ellers vil bestå av COVID-krise hver høst, vinter og vår. Og sånn vil det være hvert år. Kjipt. 

Men hvordan har 2021 vært da? Jo, vi bodde i Tyskland til juli, så flyttet vi hjem til Lørenskog. Det var fint synes pappa. Mamma var lunken. Barna er barn, og gjør det beste ut av det meste. Følgelig har pappa rullet seg i Makrell-i-Tomat og Ringnes pils og digget sære norske saker. Mamma har vært tydelig på at nabolaget vårt har INGEN Magnoliatrær, at nordmenn er uhøflige, utvalget i matbutikken er tynt og dyrt. Dessuten er det kort sommer, kjølig høst og utsikter til vinter her. Pappa synes dette er topp. Mamma er skeptisk. Barna vet ikke helt hva de skal tro. Men pappa har handlet ski og kjelker på Finn.   

Januar-Mars:     Vi var nedstengt i Tyskland. Julia hadde hjemmeskole til slutten av februar, deretter skole halv tid. Leonore fikk returnere til barnehage med kortere dag, hver dag. Pappa jobbet hjemmefra, deretter annenhver uke på kontoret. Vi gikk hverandre sånn passe på nervene. Men også brakkefeber blir normalisert, barna tror jo at selve livet er slik. Mamma og pappa alltid hjemme, alltid litt sure, aldri drar vi noe sted annet enn skogen, aldri spiser vi noe annet enn pasta, hjemme.

Tiårssnøfall i Westfalen, feb 2021

Ti dager etter snøfallet...
Det er verdt å nevne at vi fikk snø i Westfalen tidlig i februar. Over to døgn med storm falt det omkring 30cm snø. Münster og omegn stanset. De hadde ingen beredskap. Hverken privat eller kommunalt. Vi nordmenn var forberedt. Våre biler trekker på fire hjul, vi har skikkelige vinterdekk, gode klær og vi vet noe om hvordan vi skal ferdes. Men vi hadde ikke skuffe eller akebrett. Dette hadde vi lagt igjen hjemme i Lørenskog. Heldigvis fikk vi låne akebrett av greie tyskere, men snøskuffer ble verdt sin vekt i gull. Jeg følte meg som en dårlig nordmann, ute av stand til å rydde snø foran egen dør. De fleste tyskerne resignerte. Satt inne og gjorde ingenting, ble apatiske. Men etter to-tre dager måtte de i butikken eller på arbeid. Da forsøkte de å grave frem sine biler med feiebrett og kost. Vi hjalp til så godt vi kunne, med den lille lavinespaden pappa hadde funnet i pulken vår som lå lagret i boden. Alle tyskerne som hadde kjøpt bil med kun to-hjulstrekk og aldri byttet til vinterhjul, de fomlet veldig. Naboen vår, sykehuslege, måtte på vakt, 14 kilometer unna. Langs ubrøyta veier, i Audi uten quattro. Hun kom seg faktisk avgårde, hjulpet av pliktfølelse og sammenbitte tenner. Vi moret oss veldig over våre tyske naboer denne uken, før mildværet kom og tok snøen igjen. Vi kom oss ut og akte, gravde snøhule og ble kjent med naboer vi tidligere aldri hadde snakket med, der vi hjalp til å måke, dytte biler og ellers gi gode råd. Dessuten kom det sol etter noen dager. Dermed oppstod snødekte jorder, badet i sol, i Westfalen, for første gang siden Instagram var oppfunnet. Tyskerne kom seg ut og poserte i dunjakke og solbriller blant snødekte jorder til Instagram knelte. 

April-Mai:         Det går an å gå ut å spise. Mot reservasjon, negativ hurtigtest fra offisielt testsenter og generelt god helse kreves. Våren i Westfalen er kald. Vi henger i parken, stort sett ikledd stormklær. 

Vi pusser opp gang og vindfang hjemme i Furuveien. Huset vårt ble fraflyttet av leietakerne i januar, det står tomt et halvår. Dette er en gylden mulighet til å gjøre støvete og bråkete ting. Vi leide fagfolk til å bytte fliser og varmekabler i sokkeletasjen vår. Ut fløy terrakottafliser fra det liberale 1980-tall, inn kom sobre, polerte kjempeflak av noen italienske fliser i svak melkeskummet farge. Alt dette gikk i orden uten at vi traff håndverkere en eneste gang. Resultatet ble veldig bra. 

Sånn akebrett som ikke er bob
Juni-Juli:           Vi pakker, planlegger flytting, flytter. Dette er mye styr. Blant annet måtte pappa ha to møter og skrive to brev til en nabo nedi veien, som hadde to hestehengere parkert, en på hver side, i blindveien vår. De sto så tett at vårt 18-meter lange flyttebilvogntog ikke ville klare å presse seg igjennom. AKKURAT denne naboen er Recthsanwalt, (advokat), og kan ikke trues, men må smøres. Til slutt ble det gjennombrudd og advokatnaboen flyttet EN av sine to hestehengere fire timer før vi ventet flyttebilen, puh. Den danske sjåføren med det norske vogntoget kom seg inn. 

Vi rakk en uke ferie i Tyske Winterberg. Dette er et slags Trysil for Nederlendere. Masse pils og mat og hoteller med underholdning. Slappe skibakker om vinteren. Ganske bra terrengsykkeslpark om sommeren.  Vi syklet litt, kjørte masse sånn akebrett i metallskinner som ikke er bob. Og ellers hang vi på restaurant. En fin og rolig start på sommeren. Ulikt Tyskland var temperaturen 16-21 grader, første uken i juli. 

Beathes elbil får haik hjem fra Tyskland

Flyttingen fra Tyskland ellers går etter planen. Vi sender el-bilen med autotransport. Bor selv på hotell mens det pakkes og vaskes og males. Vår leide leilighet ser bedre ut enn da vi fikk den, idet vi overgir den 15. juli. Pappa drar forbi en fotoboks, 63km/h i 50-sone, nest siste dag i Tyskland... Og arbeidsgiver som dekker flyttingen krever at reisen går langs korteste vei; Tyskland-Danmark-Hirtshals-Langesund, men nekter å betale ferge over Skagerak. Statens reiseregulativ er uransakelig. 

Vel hjemme i Lørenskog står huset som før, litt skjevt mot vest. De som har leid har bodd ganske lett. Men ingen av lysene i badet fungerer og et rør under vasken sender halvparten av vannet på utsiden. Alt kan repareres. Utenfor ramler all pynteskifer av forstøtningsmuren. Garasjeportene er på veg ned og det mangler fortsatt trapp utenfor kjøkkenutgangen. Pappa ligger våken om natten og tenker på dette. 

August-Oktober:       To uker deilig ferie på hytta med bading, is og båttur før alvoret starter. Julia begynner så i 2. klasse på Solheim skole 200 meter unna huset vårt. Leonore starter siste år i barnehage ved Solheim barnehage omkring 800 meter unna. Vi klager ikke. Pappa begynner i ny stilling som prosjektleder på Kjeller flyplass, 10km fra hjemmet. Han sykkelpendler og føler seg sprek. 

"...on the surface he looks calm and ready"

Mamma, som ikke har hatt lønnet arbeidet mens vi har bodd i Tyskland, får seg nytt arbeid i et bra oppstartsfirma som driver to nettbutikker, -et apotek og et hudpleieutsalg. Hun skal drifte logistikk og innkjøp/avtale for bedriften. I god Beathe-stil er hun ærekjær og beinhard og oppnår raskt respekt og frykt. Hun er god, som takk får hun mer å gjøre. Hun har hjemmekontor. Hver dag. Alle i hennes firma har hjemmekontor. De har intet bortekontor. Velkommen til fremtiden. Pulten pappa så langt har brukt til å lagre bøker og aviser han planlegger å lese senere, blir plutselig vital og full av mor sine notater og to datamaskiner, en Mac og en PC.   

November-Desember:     Vi lever som resten av dere, litt redde for korona, veldig redde for neste strømregning. Barna ser for mye iPad, TV eller annen skjerm. På skolen bruker ikke Julia bøker, alt skjer på iPad. Heldigvis har den nye læreren hennes fått presset igjennom en fysisk mattebok, av papir. Forsøk fra oss foreldre på å spore hvem som har besluttet at alt skal skje på "læringsbrettet" strander. Hverken Stat, Fylke eller kommune har noe krav om iPad som eneste læreplattform. Allikevel har noen brukt en betydelig sum på å anskaffe, integrere og drifte iPad til alle elevene, med alle sine fordeler og bakdeler. Kafka hvor er du? Nansen vi trenger deg. 

Videre så er Leonore sitt svømmekurs, nå på Pingvinnivå avbrutt pga kødd med bassenget. Forsøk på spøk om grevling som har gravd hull ble ikke mottatt godt. (Jeg trodde alle kunne "Bukkene Bruse på badeland" utenat, ihvertfall oss med barn i småskolen.) Hun må finne seg en ny aktivitet. Julia driver stadig  sportsklatring og klarer nå ruter rangert 5 og 5 minus, sikret med topptau. Ellers prøver vi å sykle, men jentene har i høst nektet. Faren dro dem i oktober med på en kupert tur i lysløypa sør for Vallerud og hele turen ble 18 kilometer fra start til slutt og etter det så vil hverken femåringen eller sjuåringen være med far på sykkeltur lenger.

Oppsummert så har vi det bra. Alle er friske, bortsett fra obligatoriske runder med barnehagepest, alle har fornuftig virke på dagtid. Huset står, men trenger tilsyn. Bilene er i god stand. EN viss BMW koster mer enn den smaker, men den er veldig fin da, så far vil prøve å beholde den så lenge han kan. 

Barna utvikler seg fint og blir helt like sine foreldre, vi trodde jo de skulle få litt lenger lunte og gå litt stillere i dørene enn foreldrene. Altså en slags utvikling av arten. Neida, de durer på, akkurat som far og mor.

Vi ønsker alle en god jul og sier takk for 2021. Vi håper vi kan treffe flere av dere i 2022! (Vi er selskapssyke)



Mesternes mester på NRK slo godt an i familien Wie-Rust






Sjekk forøvrig denne såre historien fra en ukjent far som prøver å introdusere ski for sine små:

Har brukt siste månedene på å kjøpe ski og utstyr til de små. 

Kjørt til Kolsås og Nordstrand, Skedsmokorset og Fjerdingby. Kjøpt alt brukt unntatt hjelm, -kjøpt nye hos XXL. 

Siste støtet i går, nye innleggssåler i ull til bittesmå føtter i slalomstøvler. 


Kjøpte billetter til Marikollen på nett, over 500kr for en voksen og ett barn samt en gratis smårolling, pluss tre KeyCard til 75kr per stk. 


Mye styr å få på barna slalomstøvler og ski. Da alt var klart måtte minsten tisse. Av med parkdress og fleecedress, tisset i snøen foran bilen på p-plassen. Etter litt mer styr med ski og hjelm og kit måtte hun bæsje. Så vi kom oss inn på skihytta og bæsja. 

Endelig ute og borte ved bilen hvor alle er klare unntatt far, som vanlig har han brukt sin tid på barna fremfor seg selv, så kaster femåringen opp. Den samme femåringen som først måtte tisse, deretter bæsje. Hun kaster opp. 


Et øyeblikk vurderer far å bare gi f…, tvinge på ski og hjelm og falskt smil og si «kom så drar vi i skiheisen, litt frisk luft kurerer alt» 


Men han innser at han har tapt. Pakker sjuåring og femåring og ski og slalomstøvler, kjeks og hjelm inn i bilen igjen og drar hjem uten å ha stått en eneste meter på ski.