Ja, nå har vi kjøpt enebolig.
Vi har gått på nærmere 70 visninger siste 2,5 år. Vi har snakket med meglere, gått søndagsturer i områder rundt boliger vi vil kjøpe, vi har regnet på utnyttelsesgrad, snakket med diverse plankontor i kommuner. Vi har målt distanse til skole og barnehage, sjekket gangvei til toget, sett på priser for nye vinduer og hørt med eksperter om muligheter for drenering av mur. Vi har diskutert malingsfarger og flistyper, regnet pris på ny parkett. Dessuten har vi valgt å overse alt som handler om radonmålinger, eiendomsskatt og manglende ferdigattester... Mange ganger har vi forberedt oss godt, på ny bolig.
Dessverre har vi har tapt budrundene. Det har alltid vært noen med mer penger eller mer lyst enn oss. Ofte har boligene gått 10-15 prosent over prisantydning. Hver gang har vi forbannet alle Teslaeierne med bedre råd enn oss, de med leasing Audi eller de med firma BMW. De har hatt mer penger eller vært villige til å tappe banken for mer lån.
Så, etter noen dager med depping, har vi kastet oss inn på Finn.no igjen, og funnet nok et hus vi vil ha. Ny visning, ny megler med godt humør og fast håndtrykk. Ny budrunde. Til slutt så ble det vi som fikk tilslaget. Vi fikk en liten enebolig med stor garasje og sentral beliggenhet. Tomta er liten. Typisk for området. Et eldre hus har skilt ut og solgt eplehagen sin på åttitallet, der har noen satt opp et kjipt kataloghus. De har bodd der frem til nå, ungene har flyttet ut, huset er slitt men "byr på muligheter". Et sånt hus har vi kjøpt.
Nå pusser vi opp huset. Det blir pent og velfungerende. Vi er på ingen måte i mål. Vi bør fortsatt drenere langs kjellermuren, bytte varmekabel og fliser i sokkeletasjen, bytte innmaten i sikringsskapet osv. Vi vet hva feriepengene de neste 5-10 årene skal gå til.
Prosessen flytting innebærer åpenbart å selge det gamle huset. I vårt tilfelle en bra tomannsbolig fra 2010. Det trodde vi skulle være lett. Det stemte ikke. På tre visninger kom det hele 6-7 par. Ingen fest på visning hos oss altså. Jeg lekte litt med tanken om å lage vafler. Skape den lune stemningen fra visninger på 1990-tallet. Da gikk det an å løpe på visning på søndager, spise gratis vafler, få litt saft og kaffe, kikke litt på andre folks CD-samlinger, kosesnakke litt med en hyggelig megler. En fin måte å tilbringe søndagen på selv om jeg ikke var på boligjakt. Vel, like greit at jeg sparte på vaffelrøra. Det var nok styr med visningene uansett. Rydde og vaske. Gjemme alt vi eier. På visning skal det knapt se ut som om det bor noen i huset. Gardiner og tepper ble ryddet, sofaer ble flyttet ut, kontoret tømt for bøker og hyller. Som småbarnsforeldre ble loftet løsningen. Vi dyttet bleiebøtte, lekekasse, krakk, tørkestativ og annet opp dit. I siste liten ble bilen dyttet full av esker og klær, barnevogn og løsøre. Hver visning ble vi nomader. Dro til svigermor med plastposer, saker og ting som lå fremme ble rasket sammen og pakket i siste liten. En stille time, deretter hjem igjen, kun for å møte megleren som kunne melde at det hadde vært ET PAR INNOM OG DE VILLE BY 400.000kr UNDER TAKST! Argh, sju dager senere var det ny visning. Med dertil hørende totalvask av huset, pakking, stress og bedrag. Slik gikk november. Til slutt fikk vi solgt, til underpris, men ikke etter skambud. Lettelsen var total.
I oktober og november oppdaget vi nemlig hva mellomfinansiering betyr. Det betyr at vi betaler lån på to boliger samt mellomlegget vi tror vi skal tjene på salg av gammel bolig. I vårt tilfelle ble beløpet astronomisk. Flotte mennesker som vi er, har vi ingen penger på bok. Alt blir brukt hver måned til å ha det fint. Feriepengene ble brukt på ferie i sommer gitt, ikke noe å hente der. En stund gikk jeg rundt og siterte Sult av Hamsun. Tenkte på alt jeg kunne selge, for å hente en tier her og en hundrings der. La planer for å kvitte oss med en bil, slaktet Porsche-spare-fondet mitt, sluttet å kjøpe med to øl til fredagstaco´n. Fant frem til First Price hjørnet i lokalbutikken. Jeg orket ikke gå ut i boden, se på hvor alle mine tidligere lønninger lå stablet, fem par ski, ryggsekker og klatreutstyr, sykler, øks smidd for hånd i Sverige, en hel skuff full av Oakley-briller... I det hele tatt ble vi til en familie med tydelige I-landsproblemer. Sånt som er morsomt å høre om på fest, -når det handler om andre.
Som nesten alle andre, så venter vi med flytting, tunge løft, et liv i pappeske, til fruen er høygravid. Dette er også noe jeg liker å le av, når det skjer med andre. Vi har i grunn nok å holde på med, på arbeid, som småbarnsforeldre. Dermed ble det hektisk så snart vi fant ut at vi skulle legge ut anbud om oppussing av hus. På forhånd hadde jeg lest Ole Thorstensen "En snekkers dagbok". Der kommer det tydelig frem alle farer som lurer ved bruk at feil håndverker. Ole er også meget klar på at å by flere enn tre håndverkere inn til anbudskonkurranse er uetisk. Som byggherre kaster jeg bort tiden til folk som har annet å gjøre enn å regne pris på timer og materialer hos meg, når sjansen for å få oppdraget er så liten. Jeg brukte en ukes tid på å treffe håndverkere, diskutere løsninger, og motta anbud. Når en bra mann var valgt for jobben, måtte vi kaste oss rundt og plukke farger til maling, plukke dører, plukke dører på nytt, velge veggplater, krangle om fliser til badet, besøke VVS butikken fire ganger før vi ble enige om dusjtype osv...Venner og familie ser på oss at vi er stressa. Noen spør hvordan det går. Noen lurer på hvordan vesle Julia takler alt oppstyret. Noen tilbyr seg å hjelpe med flyttingen. Selv har jeg mest behov for en klem og en øl. Julia er herlig selvopptatt og bryr seg mest om vi rekker hjem til barne-tv eller ei. Utover dette har hun ikke ment noe enda. Men jeg regner med at jeg får høre noe om hvor teit farge det er på rommet hennes om noen år. Vi har planlagt med at både Julia og hennes kommende søster blir like humørvarierende som sitt opphav. Dermed har vi lagt ekstra penger i dørkarm med dempelist til jenterommene. Om en 12-13 år vil det nok bli slamret med dører etter hyl som "...ingen skjønner hvordan jeg har det!" Da vil det bli tilfredsstillende å konstatere at huset ikke rister etter dørsmelling, energien i raseriet oppfanges av dørkarmen.
