Nord-Tyske sletter. Foto: Vidar Antonsen
Han trillet ut av danskebåten. Jeg kom fra Kastrup.
Vi skulle møttes i et gatekryss, kommet rullende fra hver vår retning og fortsatt ut, langs samme vei. To ensomme syklister omformes til gruppe. Kun et kort nikk til hverandre, før vi igjen rettet blikket fremover og tråkket uten opphold. Et stille rendezvous, -to venner på veg mot eventyr.
Det ble ikke slik. På Rådhuspladsen traff vi hverandre, blant duer, turister og alkiser. Turen som oppstod idemessig i juni omtrent slik; «La oss sykle fra Køben til Berlin, det er sikkert fint om det ikke er motvind» var i gang.Den første oppvåkningen om bike packing med landeveissykkel fant imidlertid sted i 2018. Da var internett fullt av folk med terrengsykler og pack raft, telt, primus og vannrenesesett på tur i Kirgisistan eller Atlasfjellene. Det virket fjernt og omfattende. Så en dag traff undertegnede på en flokk fokuserte og muntre dansker. De var på bike packing tur i Tyskland, på landeveissykler. De pakket lett nok til å sykle raskt og bodde på herberge og hotell. Jeg skjønte straks at jeg ville bli som dem, blid, rask og bo innendørs. Terrengsykkel med masse stasj og løs mage i Kirgisistan fikk vente.
På Rådhuspladsen i København kunne vi konstatere at en medbrakt Wahoo-enhet slett ikke inneholdt kart over Danmark, forsøkt lastet kvelden i forveien. Dermed ble det Google maps fra håndholdt iPhone som tok oss ut av byen og sørover. Vi hadde ikke gjort noe forsøk på å finne den vakre ruten uten biltrafikk. Vi hadde kun fire dager til rådighet og det var med en viss følelse av hastverk at vi presset på langs riksvei 151. Heldigvis kunne vi følge R151 helt til sydspissen av Sjælland, dermed ikke så krevende navigering første dag.
Oppstarten bød imidlertid på punktering etter åtte kilometer og igjen etter 30 kilometer. Dessuten fine sykkelstier på gangveien langs bilveien, delt opp av lyskryss og belagt med belegningsstein i betong. Fint for småsykling til arbeid og skole. For to nordmenn med landeveissykkel og utålmodighet gikk det smått. Men vi holdt oss der, i sykkelfeltet. Vi har selv vært bilister. Som syklist skal man sykle hardt og jevnt for å oppnå respekt blant bilførere, syklende i veibanen, 30 centimeter fra et ubrukt sykkelfelt. Men vi kikket på den fine asfalten i bilveien og drømte om hvor lett det ville rullet der.
 |
| God drill gjør punktering overkommelig. Foto: Pål T Rust |
Siden vi navigerte med Google var vi snart langs samme R151, men uten sykkelfelt. Ei heller var det veiskulder. Dette var helt i henhold til vår plan, tempo fremfor dikkedarer. Vi som vanligvis ferdes blant norske bilister var naturlig skeptiske til 80-sone uten veiskulder, men villige til å prøve. Heldigvis er dansker mye greiere med syklister, vi følte oss aldri truet de neste 70 kilometer i retning Falster.
Motvinden var med oss fra vi forlot København. Vel ute i åpent landskap kom den uten stans i time etter time. Uansett hvor lenge vi syklet kom vi liksom aldri avgårde. Strekket fra 40 til 110 kilometer første dagen var en eneste lang motbakke til tross for paddeflat dansk landsbygd.
Jeg ble sur og stilte spørsmål ved hele grunnen for denne utflukten. Jeg hadde kun i overkant av 1900 kilometer i beina forut for denne turen. Vidar hadde forberedt seg bedre, nesten 4000 kilometer denne sesongen. Han var sterk og blid der han lå i front. Mine forberedelser lå i pakning og vektfordeling. Han derimot hadde derimot syklet tur/retur Golsfjellet flere ganger og ellers lagt inn timene. Han var Amundsen. Jeg var Scott.
 |
| Amundsen i front. Scott bak. Foto: Vidar Antonsen |
Motvinden var ingen overraskelse. I fravær av bakker og berg er det været som opptar oss syklister. Vi hadde sjekket historisk vinddata for de nordtyske sletter. Overraskende for oss kunne ikke noe fast mønster trekkes ut av vinden siste ti år. Det var svært sannsynlig at det ville blåse, men retning var helt åpent. Magefølelsen fra tidligere tyske sykkelturer tilsa vind fra nordvest. Men her satt vi altså, med snittfart på 20 kilometer i timen og kavet i vind som kom rett fra sør. Riktignok var vi bare i Danmark enda, men dog.
Etter 140 kilometer i Danmark var vi kommet til Marielyst på øya Falster, sør for Sjælland. Det var blitt mørkt. Heldigvis var hotellet bra med flotte dansker som insisterte å snakke engelsk til oss rare utlendinger. Syklene fikk stå inne på teppegulv og biff ble servert til middag.
Dag to kom vi oss sent avgårde. Vi kom ikke til å rekke båten Kl 09.00 fra Gedser 20 kilometer lenger sør på Falster, ikke når hotellfrokosten åpnet Kl 08.00. Frokost med kaffe og egg og butterdeigbakverk. Vi kunne ikke gå glipp av frokosten. Dermed tok vi fergen fra Gedser til Rostock med avgang Kl 11.15.
Klokken viste 13.50 innen vi rullet ut av det store kaianlegget på tysk side. Planen var å raskt finne en matbutikk med sykkelvegg. Tyske forretninger har ofte sykkelslanger, reflekser, ringeklokker og dekk sammen med konvolutter og batterier i non food avdelingen. Vi skulle også kjøpe vann da en av oss hadde kjørt fra begge vannflasker i Danmark. Den andre, han med vann, han nektet å kjøpe vann på båten til 6 Euro for 4,5 liter. Planen var tysk vann asap.
Imidlertid kom vi til Tyskland 3. oktober. Tysk gjenforeningsdag. Høytidsdag. Alt var stengt. Vi kikket desperat etter bensinstasjoner på veg gjennom Rostock. Neida, ingen å speide. Til slutt ble Google maps konsultert, han som kikket på den puttet telefonen i lommen igjen og syklet fire kilometer i feil retning. Innen dette ble avdekket var vi blitt til Lewis & Clark ekspedisjonen. For å understreke det åpenbare, valgte været da å legge til regn, til den allerede seige vinden. Vi var våte, dehydrerte og alt vi ønsket for oss selv var en bensinstasjon.
En døgnåpen Aral-stasjon dukket opp der ute ved en autobahnavkjøring. Der fikk vi i oss Snickers, Cola, vann, vann, vann og tysk laugen bretzel, -brød med grovsalt. Dessuten fikk vi snike oss inn og ut av toalettet til tross for at vi ikke hadde mynter til dette. Vi så nok rare ut, middelaldrene menn kledt i trange plastikklær, våte og kalde, der ute hvor velfødde bilister tanker diesel og kjøper skrapelodd. Vi følte oss rare også.
Innen vi kom oss på sykkelsetet igjen var uret nærmere 16.00 og vi hadde 70 kilometer frem til Waren i Muritz. Som en håndsrekning dreide vinden og kom fra vest. Ikke ideelt. Men omkring femti ganger bedre enn motvind. Nå fikk vi blåsten rett inn i høyre side. Regnet ga seg og ønsket om å bli truffet av lynet ble byttet med håp om sykkeltur med hevet hode, igjennom tyske landsbyer og skogholt.
 |
| Det var ikke mengden bagasje som tynget oss. Foto: Pål T Rust |
Sånn gikk turen videre. Med sidevind, enkelte regnbyger, biff til middag og snitzel til lunsj. Vi syklet fra Waren i Muritz til Neuruppin og videre til Berlin.
«Epic rides of Europe» fra Lonely planet anbefaler sju døgn og rute på over 700 kilometer for Berlin-København. Vi hadde kun fire dager og tre netter. Dermed ble det korteste strekning, 427 kilometer. For to karer som pusher femti og kun har halve høstferien til rådighet, holder det med snitt på 100km per dag. Det virker jo ikke så langt, å sykle 80km på en formiddag er jo overkommelig hjemme. I Danmark og Nord-Tyskland har de ikke bakker engang. Men det er rart med det, motvind, fremmed rute og manglende fysisk form ga oss nok å drive med. Vi var slitne og følte mestring. Å ha en makker som alltid er blid anbefales. Å sykle i motvind, med enkelte regnbyger, i timesvis, på ukjent sted, er tungt. Å være to er helt nødvendig.
Utstyret var to ti år gamle landeveissykler med aluminiumsramme og rimelige hjulsett. De funket fint. Dessuten er det lettere å være sliten og se litt pjusk ut på en gammel aluramme. Karbonsykler krever liksom mer trøkk. Vi tror vi traff godt i fremtoning totalt sett.
Det er mye logistikk involvert i å starte og avslutte en tur i forskjellige byer, hvor ingen av disse byene er hjemme. Hvordan medbringe en flyfraktbag for sykkel fra København til Berlin? Jeg endte med å kvitte meg med en gammel bag på Kastrup. Det føltes sløsete, ikke noe jeg vil gjenta. I Berlin fikk Vidar en sykkeleske i papp av en sykkelbutikk før hjemreisen.
Booke overnatting på forhånd eller satse på å løse det underveis? Vi gjorde begge deler. Å booke over telefon i Tyskland krever ganske god tysk muntlig. Men det er mulig. Skyt inn tidlig i samtalen at det er nordmenn som kommer på sykkel, dette blir vel mottatt.
Hvor mye mat trenger man? I følge min Garminklokke brant jeg 3800-4000 kalorier per døgn. Vi satset på Snickers underveis, burger, pizza eller snitzel til lunsj og biff med alt til middag. Likevel ble jeg rom rundt håndleddet denne turen. Måtte stramme klokkereima ett hakk.
Ruteplanlegging er også krevende. Vi fulgte enten Google eller lot Strava vise vei. Begge deler ble greit, men vi vet jo ikke hva vi gikk glipp av. I Tyskland fikk vi flere strekninger med svært grov brostein, type Flandern rundt. Joda, eksotisk men rett og slett ubehagelig og tøft for utstyret. Hadde vi brukt mer tid og planverktøyet Komoot ville vi nok syklet gjennom flere naturskjønne steder og opplevd mer. Men det var jo ikke ambisjonsnivået denne gangen.
De beste øyeblikkene hadde vi under passering gjennom skog. De høye trærne skjermet for vinden og regnet. Plutselig var alt litt mørkere og stille. Syklene rullet fritt under oss, vi kunne snakke uten å rope. Vi rettet opp kroppen, trengte ikke kroke oss for å minske effekten av vinden. Vi kunne se rundt oss, fremfor ned. Skogen er fremdeles grønn nord i Tyskland første uken i oktober. Så deilig livet var på sykkeltur med kompis i en grønn korridor av trær i Tyskland. Vi opplevde denne effekten flere ganger, særlig en passering over sju kilometer, nord for Wittstock, der det kun var oss og skogen og meget god asfalt.
Vi sykler gjerne samme turen en gang til. Vi er ikke ferdig med den ruten selv om den nå er gjennomført en gang. Å prøve motsatt vei, for å se om været da disker opp med nordavind er en opsjon. Å ha lenger tid til rådighet lokker. Det er fristende å legge opp til mer grusvei og avsidesliggende traseer enn vi benyttet. Konseptet med landeveissykkel er topp, men noget grovere dekk enn 25mm ville gjort turen mer behagelig. Disse eldre landeveissyklene tålte brasene overraskende godt. Vi pakket kun et skift klær utover det vi hadde på oss. Av deler og verktøy var det slanger, dekkverktøy, pumpe og multiverktøy som ble medbrakt. Noen ekstra nylonreimer kom godt med. Planen var å benytte sykkelkompetansen langs ruten ved behov.
Vi traff noen helårssyklister, som ikke gjør noe annet. De var sterke og brune. De syklet på stålrammer og hadde dekkvidde omkring 40mm. En erfaren tysker hadde solcellepanel over hele setebaggen og iPad mini stroppet fast i cock pit for navigering. Fellesskapet mellom oss syklister er godt, -råd, tips og hjelp sitter løst. Vi fikk anerkjennende nikk for Køben-Berlin. Det høres ut som en lenger tur enn det er, selv for de innvidde.
Siste dagen rullet vi til Berlin. Forbi nedlagte kollektivbruk og enkle lavblokker fra den gang landet het Øst-Tyskland. Inn i selve hovedstaden gjennom bydelen Tegel. Vi siktet mot Brandenburger Tor. Selfiekamera var klart. Vi nynnet på Ketil Stokkan sin låt og var i godt humør. Men vi hadde ikke spist lunsj den dagen. Og klokka ble 14.00. Så vi styrtet inn på «Teehaus im Englishen Garten». Et hvit duk -sted som ligger i stiff upper lip del av Tiergarten. Og der ble vi sittende. Med te, scones, små kaker og loff med laks. Vi rakk så vidt et foto foran seierssøylen i Tiergarten før mørket falt. Vi kom oss aldri til Brandenburger Tor. Påskudd til gjentakelse neste år.
 |
| Berlin. Foto: Beathe Wie |
