Pål Rust 1930-2016
Min far var ingeniør, opptatt av fremskritt, men han var ingen teknokrat. Han ville se utvikling, men ville at det skulle være godt for folk og natur.
Pål Rust ble født i 1930 som yngste barn til foreldre Rasmus og Ragnhild Rust, på småbruket Rust i Lom i Ottadalen. Han hadde tre eldre søsken, eldst var Jo, deretter Tordis og Mari.
Pål var en femten år yngre enn sin bror Jo Rust, men kom raskt til å se opp til sin arbeidsomme og kreative storebror. Hans bror var den første i bygda til å sette bilhjul og aksel med dekk og slange på hestekjerra. Bedre for hesten og for lasten, enten det var folk eller varer. Ikke et stort fremskritt teknisk, men idemessig et godt hopp i en trang dal med lite penger. Den slags driftighet hadde min far med seg videre i livet, preget av sin bror Jo.
Livet i Lom var tidvis hardt, lite penger og utstrakt kreativitet for å få endene til å møtes. Pål fortalte ofte om røyskattene han fanget med felle under krigen, fordi skinnene ga noen kroner. Han angret på det hver dag siden, å ta livet av disse flotte dyra. De dyrket jorda, stelte dyr, både gris og kyr. Hans far Rasmus var møbelsnekker av utdannelse og drev produksjon av møbler ved siden av gardsdrift.
Pål hadde både et godt hode og en sterk vilje. Han gikk datidens videregående skole; framhaldsskolen. Siden gikk han i lære som bilmekaniker hos Storrusten på Dombås. Verneplikten avtjente han ved Jørstadmoen og i Oslo i 1952. Han hadde få gode minner fra det året, han fortalte om voldsomt befal og hard omgang. Han var skeptisk da jeg, sønnen, tok befalsutdannelse og gjorde Hæren til min arbeidsplass 45 år senere. Pål slo seg imidlertid ikke til ro som bilmekaniker, han ville bli ingeniør. Han fikk ikke plass ved NTH i Trondheim men kom inn ved den Polytekniske Høgskolan i Gøteborg. Der utdannet han seg til Maskiningeniør. Siden fulgte en rekke stillinger på Østlandet, blant annet ved Fjellhamar bruk, Strømmen Staal og Kværner i Lodalen.
Han foretok en klassereise, fra småbruk i fjellet til ingeniør i Oslo. Men kjærligheten til jorda og vekstene forlot han ikke, sammen med mamma holdt han seg med jordbær, epler, rips, solbær, bringebær, blomster og trær hjemme på Flateby.
Far var alltid opptatt av vannkraft og hvordan denne kunne gi ren energi, igjen og igjen. Aller helst ville han selv drive med vannkraft. Men oppgavene han hadde gav han liten mulighet til dette. Ved Strømmen Staal var han ofte involvert i propell og ror til store skip. Blant annet konstruerte han akterstavn til Queen Elisabeth II og fikk det montert på skipet i Southampton. Hos Kværner handlet det mye om leveranser til Nordsjøen, plattformkomponenter. Jeg husker med spenning fra tidlig 1980-tall hvordan en enorm plattformfot, produsert innerst i Lodalen, skulle fraktes ut hvilende på to svanehengere bak to lastebiler, ned til Sjursøya. Trikkeledninger måttes tas ned, politiet ga eskorte og alt skulle skje midt på natten. T.O. Bull stilte med sine kraftigste trekkvogner til den transporten. Tidlig 1990-tall konstruerte han stagene, med automatregulering for spenn, som holder Trollplattformen ankret til bunnen.
Heldigvis fikk far en pause fra olja i 1986, da reiste han til USA og fikk med seg tegninger over fullprospektborrmaskiner som skulle bygges og drille vannkrafttunnel under Jostedalsbreen og reguleringstunneler for vann under Stockholm. Sammen med kollegaer ved Kværner bygde de maskiner som klarte også å drille seg igjennom granitt, og de omtalte tunnelene ble virkelighet.
Dessverre fikk han ikke konstruere hverken Pelton eller Francisturbiner til det kraftverket, men bidro til at tunnelen ble drillet, vannet kom frem og ga energi før det traff fjorden i Jostedalen.
Min far Pål var en god far. Han tok seg av oss barna på en praktisk måte, nytte stod i sentrum. Han ville at vi skulle være med på det han drev med, alltid noe nyttig. Dermed lærte vi.
Vi lærte å beise, vi lærte å plukke bær og rense dem. Vi lærte sykkelvedlikehold, hjulskift på bil, polering av bil, vask av bil. Vi lærte at alt vi har må vedlikeholdes, hvis ikke forgår det. Han var ingeniør av utdanning og yrke, men hadde nok grundigheten og utviklerånden med seg fra dette inn i livet ellers. Han passet alltid på at mine sykler var vel smurt. Dukket det opp en kamerat med rustent sykkelkjede, smurte pappa det umerkelig, nesten mens sykkelen passerte i fart.
Når vi dro på ferie var det ofte for å se på noe signifikant, gjerne en ingeniørbragd. Dette kunne være at vi kikket på en flott bro, et vannkraftverk, eller en dristig veiskjæring i høyfjellet. Det trengte ikke være nytt, men det måtte være godt bygd, av varig karakter. En tur til Berlin i år 2000 avdekket at det var Berlinerdomen og TV-tårnet på Aleksander Platz som interesserte ham. All verdens krig, delt by og historie om Nazisme var han ikke tiltrukket av. Dog likte han å «håndgå» i fremmede byer. Når vi var ferdig ved en severdighet og skulle til hotellet, likte han å spasere, uten kart, i omtrentlig retning. Da fikk han se nye områder, og kanskje oppdage noe nytt underveis. Heldigvis delte han og jeg kjærlighet for flotte tyske biler, så vi stoppet ofte og så på digre Mercedeser og en og annen Daimler på vår vei.
Sport og idrett var ikke nyttig nok for ham, dermed dro han oss aldri på fotballkamp. Han brydde seg ikke. Dog benket han seg foran TV’n med oss når Ingmar Stenmark kjørte slalom og senere når Tomba regjerte. Han hadde sans for svært dyktige skikjørere. At de ikke var norske var greit, så lenge de var dyktige, gjennomførte og grundige, -så fikk de hans respekt. Imidlertid reiste han til Holmenkollen under VM i 1982 med Ragnhild for å se på løpene.
Han deltok gjerne som sjåfør om vi skulle drive idrett eller annen aktivitet, men holdt seg for god til å presse på om resultater og mengdetrening. Vi fikk drive på som vi ville, og måtte bygge karakter og søke resultater selv.
Men ski lærte han oss. Langrenn. Vel, noen teknisk utdannelse i kunsten å gå på ski fikk vi vel aldri, men han dro oss med på tur. Først min søster Ragnhild og siden meg. Vi gikk søndagsturer til Vangen skistue i Østmarka. Men det vanket ikke noe mer enn et glass solbærtoddy inne på hytta der før vi skulle snu og gå hjem igjen. Turen var målet. Han tilpasset ikke lengden på turen til vår fysiske yteevne, nei han gikk dit han selv mente vi burde. Om det betød at han måtte ha meg hengende i en stav etter seg halve turen, ja så var det greit. På turisthytta Memurubu ved Gjende i Jotunheimen selger de fortsatt et postkort fra 1960-tallet der en yngre Pål Rust står og bunter skiene under flaggstangen etter en tur i fjellet. Han hadde nok gått sine turer i fjellet før vi kom til verden, men han dvelte ikke ved fortiden. Han satt på sine erfaringer, men delte ikke med oss.
Min søster Ragnhild er kreativ og estetisk, hun utdannet seg til å bli blomsterdekoratør. Pappa støttet dette helhjertet og var snart igang med å lage fundamenter til hennes dekorasjoner. Ofte deltok hun i prestisjemesterskap som blomsterdekoratør, da sveiset Pål flotte og solide kreasjoner som dannet grunnlaget for Ragnhilds oppsatser, basert på hennes tegninger. Disse fellesprosjektene mellom far og datter satte han stor pris på.
Den dagen jeg endelig fikk sertifikat skaffet far meg straks en bil, først arvet jeg en etter min søster, senere kjøpte han en brukt Peugeot 102 fra 1982 med kun 15000km på telleren til meg. Han hadde selv kjørt motorsykkel i sin ungdom. Trolig hadde han skumle erfaringer fra livet som MC-sjåfør. Han oppfordret meg til å holde meg unna MC, -hvis jeg klarte dette ville han hjelpe meg økonomisk med innkjøp av bil fremover. Denne lovnaden holdt han, fire av mine første sju biler skjøt han penger inn i. Samtlige biler hjalp han med vedlikeholde i garasjen hjemme, der han hadde bygd egen smøregrav og hadde talje i taket samt all verdens verktøy og deler.
I kjelleren hadde han et eget lite snekkeri. Hans far Rasmus var utdannet møbelsnekker, Pål hadde arvet gode evner på dette området. Han ville lage solide og varige saker som hadde en verdi i seg selv, ikke kun en nytte som hylle eller kommode. Jeg tilbrakte mange kvelder sammen med ham i kjelleren, jeg gikk i veien og han bygde noe. Ofte møbler til eget hjem, eller noe som skulle brukes eller repareres hos Flateby Vannverk eller Flateby samfunnshus. Han oppfordret ofte til at jeg selv skulle bidra med å bygge eller fikse noe, men han bommet ofte på nivået. Jeg ble satt til ting jeg ikke mestret. Om han gjorde dette bevisst for å utfordre meg og tvinge meg til å utvikle håndverkeren i meg, eller om han mente at jeg burde få til ting langt over min egen evne gitt alder, det er uvisst.
Summen er at Ragnhild og jeg er blitt ganske nyttige. Både pappa og mamma sørget for at vi gjorde vår bit hjemme, og fikk prøvd oss høyt og lavt med pensel, skrutrekker, strykjern og sag. Sammen med mamma stelte han i hagen, og har gitt oss videre en respekt og kjærlighet for blomster, vekster og trær. Vi holdt oss med epler, bringebær, rips, og jordbær.
Far var opptatt av å passe sitt arbeid, jeg kan ikke huske han noen gang var syk nok til å holde seg hjemme fra kontoret. Videre brukte han mye av sin tid til å bidra i samfunnet. Han deltok i bygging og vedlikehold av Flateby samfunnshus. Som pensjonist beiset han stort sett hele huset alene. Ellers gikk mye tid til å drifte Flateby Vannverk AL, mange år som formann. Han deltok i Enebakk Rotary klubb og han var aktiv i Høyre, særlig på det blå 1980-tallet. Hjemme ringte telefonen støtt, folk ville klage på vannavgiften, rapportere om lekkasje på ledningsnettet eller så var det hevescenen på samfunnshuset som var kilt seg fast eller varmekablene på taket hadde kortsluttet. Han rykket ut og fikset det meste, det han ikke klarte selv, skaffet han kyndig hjelp til.
For oss som barn var han dermed mye hjemmefra, alltid ute og drev med noe. Vedlikeholdt egen bil, eiendom, drev vannverket, samfunnshuset eller samlet andre mennesker til en eller annen oppgave. Vi så nok ikke så mye til ham alltid, men vi var alltid velkomne til å bli med å se på hva han skulle gjøre. Så jeg kan mye om sandfiltrering av drikkevann, jeg kan mye om dørpumper og varmekabler, jeg har lært at vannledninger ikke bør ligge direkte på sprengsteinfyllinger og jeg er god til å plukke eplekart tidlig om sommeren, for å gi færre men større epler på trærne om høsten. Jeg har også lært at ingenting kommer av seg selv og at hardt arbeid lønner seg.
Men han passet på å holde seg hjemme til måltidene. Vi spiste sammen hele familien, hver dag til middag og kvelds, i helgene også frokost og lunsj. Rundt bordet var vi samlet og delte av våre små og store opplevelser mens radionyhetene summet i bakgrunnen.
Som far var han mer en mentor enn kamerat eller lærer. Han var opptatt av gode verdier og har sendt de videre til oss, uten prat og fakter, -han gikk foran som et godt eksempel. Dette er en form for oppdragelse vi setter stor pris på og selv har med oss videre.
Takk for oppdragelsen og tiden sammen pappa.
