Livet i Tyskland, vinter-vår 2019

Münster domkirke, Nordrhein-Westfalen

22. feb 2019: Nå er det vår her nede i Westfalen. Fuglene kurtiserer hverandre, gresset er enda grønnere enn tidligere i vinter, det er mildt også om natten og ungdommen har for lengst funnet frem småsko og ankelsokker. Bilen min er allerede gul av pollen. Vi startet sykkelsesongen for to uker siden, har ikke sett oss tilbake siden. 

Julia fikk sin første sykkel i juni 2018, men fikk aldri taket på dette med pedaler, balanse, se fremover osv. Siden vi er hippe og moderne foreldre fikk hun aldri støttehjul. Tanken er at hun skulle dure rundt på balansesykkel uten pedaler og deretter bytte til vanlig tråsykkel, lett som en lek. Men slik gikk det ikke. Hun fikset ikke overgangen til pedalsykkel. Vi parkerte sykkelen og maste ikke noe mer om det. Hun ville imidlertid prøve sykkelen igjen nå i februar, og klarte å sykle på første forsøk. Foreldrene var så stolte at de holdt på å sprekke. I noen sekunder var alt strevet med unger glemt og gleden var overveldende. Syklisten selv, snart fem år, var så full av mestringsglede at hun nesten lettet. Siden den gang har alt handlet om å sykle. 

Tysk som språk står sterkt i dette landet. Mor lærer seg fortsatt språket. Hun skal snart ha en kvalifiserende eksamen, som igjen vil kunne oppgradere hennes CV. Ungene på sin side er drevne i tysk. Nylig sa Julia «Danke» i søvne da jeg brettet dyna over henne, en sen kveld i januar. Setningsbygningen er tysk, også når det snakkes norsk hjemme. «Vil du med min bil kjøre» er en helt vanlig uttale her hos oss nå. Oversett dette direkte til tysk høres det flott ut. På norsk høres det litt tungt ut. 

Vi har moret oss mye over kalde tyskere i vinter. De er dårlig kledd. Ikke alltid tynnkledd, men ofte upraktisk. Tyske barn har nesten ikke vinterklær, de må brekkes ut av sykkeltrallen utenfor barnehagen hver morgen, kun iført olabukser og høstjakke samt lue. Voksne sykler med en hånd på styret og en i lomma for oppvarming, så bytter de om etter en stund. Lue bruker de ikke, ikke voksne heller. Min teori er at tyskerne mener at vinteren her i Westfalen er for kort til å investere i. Bare de biter tenna sammen i desember og januar, -så kommer bedre tider. Altså handler det om tysk gjerrighet, samt muligens prøyssisk barneoppdragelse. De er ikke blakke, ergo ingen vits å synes synd på dem. Dermed morer vi oss over det vi ser. De synes nok på sin side at vi nordmenn er idioter som kjøper klær for fire årstider når man strengt tatt kun trenger garderobe for sommer og vår/høst. Selv er jeg så gammel nå at det føles helt naturlig å være snusfornuftig på ovenfra og ned måte. Snart skal jeg få meg brodder, pipe og monokkel. 

Minnestein over det lokale regimentet

Våre barn vokser i rekordfart for tiden. De vokser et sted av gangen. Plutselig har de dobbelt så lange bein som dagen før, så blir hendene enorme før ørene eser. 

Dessuten sover de jevnere. Vår yngste, snart tre år, sover ofte hele natten igjennom nå. Basert på Dr. Google er det vanlig at barn sover hele natten fra de er 12 måneder eller 18 måneder eller 72 måneder. Vi har ikke blitt vant med denne nye sovingen hennes. Våkner vi en morgen klokken 06.15 uten at noen av oss har hørt eller sett noe til minsten ila natten, så føles det feil. Vi har sluttet å tro at hun er død. Men vi føler at vi har forsovet oss, litt syndig er følelsen. Det er nesten som et glimt tilbake til hvordan livet var før barn, -denne gyldne men akk så ugjenkallelige tid. 

Far har gjennom høsten og vinteren snakket om å reise til alpene for å stå på ski, med eller uten familie. På nett oppdaget han en fin landsby i tynn luft der det ikke kun fantes skibakker, også spa og svømmeanlegg basert på varme kilder fra fjellets indre. En hel uke med ski, snø, lek, bading så far for seg. Prisene var stive, men heiskort, skileie, transport, familieleilighet, alt dette koster. Vel, da tiden var inne for å bestille familieferie endte vi med en alt-inkludert-pakke på Gran Canaria. Hva skjedde? Vel, det var vel utsiktene til moro, slit, avslapping som ga syden overtaket. En ferie i alpene med familien ville ikke gitt noen som helst ro til hverken mor eller far, det ville vært full fart fra morgen til kveld. En slik alt-inkludert pakke på spansk-tysk charterhotel med aktivitetsverter for barna, solseng til mor og kald øl til far, -den blir nok roligere for opphavet. Dessuten krever den mindre utstyr. Reisen er, ironisk nok, enklere. Det føles allikevel som jeg har tapt. Hvordan skal jeg bygge gode små skiløpere av ungene hvis de må løpe rundt å bli solbrent i syden hver vinter? Å bli god på syden krever ingen ferdigheter. Å bli god Nansen-lærling derimot, det krever ullundertøy som klør, far som maser, mor med kakao på thermos, lek i snøen i all slags vær, ski som glipper på flatmark osv. Dette kan kun påtvinges ungene i kalde og kjipe omgivelser, over tid. Vel, det ser ut til at dette slitet starter neste år for vår del.

(31. mars 2019: Turen til Gran Canaria gikk overraskende fint. Alle hygget seg i bassenget. All inclusive har noe for seg, så sant det blir gjennomført så hyggelig og smertefritt som vi opplevde. Alle de ansatte var ja-personer, all maten var god, far fikk øl i baren og betalte kun med et smil.)

Ungene våre er forøvrig flotte små personer så sant de er mette og uthvilte, som tidligere påpekt her i bloggen. De vil gjerne bidra hjemme, helst der de er mest i veien. Vi slipper dem til, de baker pizza så mel og deig fins over hele huset. De får vaske opp til kjøkkenet er vannskadet og de selv har utviklet svømmehud mellom fingrene. De sprayer gjerne badet med livsfarlig baderomsspray og utvikler kols før de har startet på skolen. Men rydde det vil de ikke, ikke eget rot. Hva er det som gjør at de vil gjøre alt vi voksne gjør, -så lenge det ikke er rydding? Tar gjerne imot tips her.

Litt tidligere i vinter hadde en av småjentene symptomer på urinveisinfeksjon. Legen, som vi får time hos på dagen her i Tyskland, kunne fortelle at prøvene var negative. Imidlertid skjønte han at grep måtte tas. Han foreskrev eplejus til drikke og kamomille-te til å bade i. Jepp, dette var ikke heksedoktoren vi traff på bussen utenfor jernbanestasjonen i sentrum. Dette er en overutdannet barnelege. Han foreskrev kjerringrådet kamomille-te i badekaret uten å flakke med blikket. Så nå trakter vi litersvis med gul te som vi heller i badekaret fra de største grytene vi har. Jentene digger det. Mor rynker på nesen. Far liker dualiteten i det hele. 

Nylig dukket det opp blå prikker på gulvet på et barnerom. Det viste seg raskt at treåringen hadde tagget med tusjene til storesøster. Dermed havnet vi i følgende dilemma, -var det treåringen som utførende ledd som var skyldig her? Eller var det en lang rekke enkelthendelser, deler av et system, som hadde inntruffet og endt med blå flekker på gulvet vårt? Barnets mor heller mot første løsning. Altså gi treåringen kjeft, så blir det slutt på tagging. Far derimot vil at fabrikker skal slutte lage tusj som markedsføres mot treåringer, og foreldre må slutte å kjøpe tusj osv… Altså ikke egentlig treåringen sin feil, men verden sin feil. Litt på samme måte som våpenlobbyen i USA, våpen er bra, det er systemet som er feil… Men jeg vil jo ikke være enig med våpentullinger. Så løsningen ble at treåringen fikk kjeft av mor og far beslagla tusjene. 

Lokal biff, stekt hjemme

Ellers må jeg få melde om at par oppdagelser som har gjort livet enklere, samtidig som far føler seg smartere. Life hack som YouTube ville kalt det. Jeg har begynt å kjøpe gaver til barn og lagre. Ikke nødvendigvis til mine barn. Jeg husker når de har bursdag. Men alle disse andre barna, i barnehagen og i utvidet vennekrets. Plutselig trenger vi en eske Lego og et maleskrin, -en søndag ettermidddag. Flott å da ha noe liggende i mitt hemmelige lager. Den andre oppdagelsen, er ganske opplagt, men har gitt god uttelling, -å kjøpe kortreist mat på det lokale markedet. Aldri har vel en biff vært så mør. At han som selger den vet noe om den, kan si med overbevisende sikkerhet at denne er mør. Likeså fisken som selges i fiskebilen på markedet, de har ikke sett den vokse opp i eget fjøs, men de driver en liten bedrift i en omreisende bil. De tar høyere priser enn supermarkedet. De går konkurs om kundene føler seg lurt eller ført bak lyset.  Ergo fersk fisk og ikke noe annet.