Julebrev 2019

Heldigvis regnvær sommeren 2019, her fra Schleswig sent i Juli

Vi startet 2019 på tykk is i Enebakk

Kjære familie, venner og resten av internett, -takk for 2019. Nå er året snart over og må oppsummeres. Det har vært et år med forskyvninger geostrategisk som vi ikke enda skjønner rekkevidden av, klimakrisen tar livet av alt rundt oss og den skogen som er igjen rundt ekvator brenner opp. Midt i alt dette prøver vi å leve et normalt liv. Slik ble 2019 sett fra familien Wie-Rust:

Vi hadde fin juleferie 2018 hjemme i Norge, besøkte hjemtraktene Enebakk. Der var det snø og is. Vi ble værende til over nyttår. Vi akte mye akebrett og bedrev den glemte aktiviteten råkjøring med sparkstøtting på usaltede veier. Det var topp. Vi følte at vi knyttet nye vennskapsbånd med vårt hjemland. 

Utover dette var januar og februar trege måneder med grått vær og mye innetid. Imidlertid lærte Julia seg å sykle, nesten fem år på det tidspunktet. Det er sykkelsesong hele året her i Westfalen. Mamma og pappa ble sååå stolte. Det er slike øyeblikk vi som foreldre forstår hvorfor vi fikk barn. 

I mars dro vi til Grand Canaria. Som tidligere nevnt så var dette en vårtur som var planlagt til alpene, for å stå på ski. Men pris og logistikk førte til at vi endte på badeferie. Pappa er litt bitter. Sur fordi det er enklere og billigere å reise flere tusen kilometer med fly til evig sommer, enn det er å reise Tyskland på tvers for å nyte det senvinteren egentlig byr på, i egen klimasone. Vi hadde et fint opphold på hotell i syden. Femåringen spiste kun pannekaker eller pasta eller hvitt brød fra buffeten og ble forstoppet, (de hadde ikke havregrøt!). Utover det hadde alle det hyggelig, og som viljeløst kveg vil vi trolig gjenta den samme turen kommende år…

Julia ble fem år i mars. Dermed fikk hun invitere til barnebursdag hjemme. Mamma og pappa var litt spent. Masse tyske barn som er høye på sukker og herjer rundt, hvordan skulle dette gå? Det gikk fint. De aller fleste tyske barn er bedre oppdratt enn våre norske og oppfører seg. Vi fikk full tillit fra de tyske foreldrene, som mer enn gjerne slapp av sitt avkom for to-tre timer med bursdag hos de rare nordmennene. Vi forsøkte å arrangere leker, sette halen på grisen og stopp-dans og fiskedam. Imidlertid, så ordnet barna best selv. Lærdommen vi tar med oss til neste gjennomføring er at ungene skal få rive huset i fred. De finner selv på aktiviteter og morer seg uten at mor og far trenger å styre. 

Jentene våre er store nå synes vi. De skjønner mye. Hvis de er uthvilt og mette oppfører de seg ganske bra, hører etter og svarer på tiltale. De kan himle med øynene, gå på do selv og sykle. Pappa mener de er klare for verden. Han vet ikke om han har noe mer å lære bort. Vel, de skal få instruksjon i hvordan de tenner bål med kun en fyrstikk, Lars Monsen-testen som det kalles. Lærer de seg mer enn dette, må det regnes som bonus. Leonore ble bleiefri i april, omkring sin treårsdag. Det gikk fint. Vi burde kanskje startet den prosessen med henne tidligere, men alle sånne lure tanker kommer jo som etterpåklokskap. Den mest bortkastede formen for klokskap. 

Grunnlovsdagen ble feiret med gjester i hagen. Været var grått, men det regnet ikke. Perfekt for bunad. Hele trettifem store og små tyskere og nordmenn møtte opp. Vi hadde nedjustert menyen siden 2018. I år var det kun wienerpølser, laksewrap eller fenalår å velge i. Pølsene, med importerte potetlomper rundt, var tiltenkt barna. Men alle ville ha pølse og lompe. Særlig brisne, voksne nordmenn stilte seg rundt pølsegryta og tømte den. Igjen så var det en veloppdratt gjeng tyskere som måtte ta ansvar og spise laks. Utover kvelden ble fenalår og aquavit hardt beskattet av tre- fire norske karer i sin beste alder, 40-56 år… For hver aquavit sa de «dette blir den siste», «bare en til nå, så er det slutt». Og slik gikk kvelden. Alle hadde hyggelig. 

Sommeren kom litt senere og ikke så hardt som i 2018. Vi hadde fint vær, men også regn innimellom. Plenen ble ikke heeelt brunsvidd. En lettelse at dommedagsfølelsen fra 2018 ikke gjentok seg. Vi skulle ha sen ferie, startet langt uti juli. Innen den tid rakk vi å ha to norske familier på besøk. Venner hjemme har nå oppdaget at vi bor en dagstur sør for Kiel, det passer godt med visitt. Dermed fikk barna norske lekekamerater og mamma og pappa kunne sitte på terrassen og diskutere særnorske tema som høye boligpriser, elbilkaos i kollektivfeltet og usikkerhet rundt oppdrettslaks fylt av soya fra regnskogen i Brasil. Veldig hyggelig. 

Mamma tok tyskeksamen i juni, B1 nivå. Det gikk fint. Ergo tilfredsstiller hun nå kravet tyske myndigheter har til språkkunnskap for å søke statsborgerskap. Hun har studert tysk en-to ganger i uken i 16 måneder. Pappa er kjempestolt av henne. Julia derimot, fem år, ser seg nødt til å påpeke at hun fortsatt er flinkere enn sin mor i tysk. Leonore blander tysk og norsk i en herlig røre. Imidlertid har hun et svært tydelig kroppsspråk, ingen er noen gang usikker på hva hun vil, til tross for fantasirik tale. 

Vi tok kun tre uker sommerferie dette året. I 2018 hadde vi hele fem uker, det ble veldig kostbart, vi var blakke frem til jul. Klok av skade tilbrakte vi dermed en uke på leiehytte i Tyskland, en uke på sørlandshytta der krabbefiske og båttur i jolla var høydepunkt, samt en uke på gårdsferie i Enebakk. Les mer om sommerferien vår i tidligere blogginnlegg, den er godt dekket, til det kjedsommelige faktisk. 

Hverdager kan også være en fest, takk for flott kjole Vilja

Vel hjemme fra sommerferie uti midten av august satte Leonore, nesten 3,5 år, seg på sykkelen og tråkket i veg. Hun lærte seg å sykle! Igjen ble mamma å pappa så stolte at vi ikke visste om vi skulle le eller gråte. Vi gjorde nok litt av begge deler. Leonore derimot skjønte ikke hva alt maset var om. Hun ville bare sykle, ikke dvele ved prestasjon og medfølgende følelser. Hun hadde sett sin søster sykle i et halvt år og synes nok at dette burde hun også fikse. Sykkelen mestrer hun godt. Trafikkforståelse er nesten helt fraværende. Hun må gjetes ganske hardt av mamma eller pappa. Foreløpig er hun ikke påkjørt en eneste gang, vi krysser fingrene. 

I august fikk Leonore starte i barnehagen. De to foregående årene har hun hatt plass hos kommunal dagmamma fire dager i uken. Det har vært greit, men ikke utfordrende nok for Leonore. Å komme sammen med større barn som hun kan bryne seg på og forskjellige voksne å forholde seg til, det har hun godt av. Dessuten liker hun godt at det er liv og røre og fart og spenning. Hun likte ikke at midt-på-dagen lur i barnehagen foregår innendørs i små senger. Hun savnet vogna hun har pleid å sove i, i hagen. Etter tre-fire dager uten soving fikk barnehagetantene til slutt brekt henne ned i en haug puter på sovesalen hvor hun mer eller mindre besvimte. Etter det har alt vært fint. Altså minner hun litt om sin far, hun liker ikke forandringer, men erkjenner at lyset i tunnelen kan være et tog. Mao. gir hun seg når overmakt, fysiske lover eller himmelropende fornuft forklarer med store bokstaver, -at nå må det endring til. 

Høstferien vår ble tre netter og fire dager i Berlin. Vi tok toget. Det gikk fint. På veg til Berlin spiste vi god lunsj i restaurantvogn med servering ved bordet. (Noe å tenke på for Vy?). Toget tar seg omkring to timer raskere til Berlin enn det vi ville gjort med bil. I Berlin bodde vi på jålehotell, stort hjørnerom med utsikt mot Reichstag. Vi hadde jernbane og t-bane rett utenfor døren samt masse saker i gangavstand. Første stopp ble Naturhistorisk museum. Der fløy vi gjennom utstillingen. Leonore brukte i underkant av et sekund per monter eller bit av fossiler, utstoppede dyr og dinosaurknokler. Heldigvis er museet stort, dermed fikk vi omkring en time der før vi måtte ut å finne middag. Helgen gikk til å kjøre t-bane, besøke zoo, og gjøre minnesmerket etter jødeutryddelsen om til lekeplass. Beskjemmet måtte vi gå derfra raskt. Barna løp rundt og hoiet blant de store granittblokkene. En blanding av «oi, de blir borte for oss» og «ai, de bør ikke være sååå muntre her, minnesmerket over historiens mørkeste kapitel». Utover dette klarte barna å tilpasse seg room service på et blunk. Middag servert på rommet med hvit duk, på trillebord, ble så godt mottatt av smårollingene at vi måtte gjøre det to dager på rad. At far måtte ut med enorme summer per måltid bekymret ikke jentene. 

Berlin, oktober 2019

Julia har gått på svømmekurs denne høsten. Hun gjør god fremgang. Ikke bare svømming står på programmet, all type vannlek som skal føre frem til trygghet i det våte element er prioritert. Julia er en kvikkas og får stor tillit av svømmetreneren. Hun får også mest skjenn fordi hun aldri holder munn eller hører etter. 

Far prøver å finne frem til gammel storhet. Nå er barna så store at det bør være rom for mer enn kun arbeid og småbarnsliv. Han gikk hen og kjøpte seg en brukt landeveissykkel. Nå prøver han å sykle litt hver uke. Det er flotte veier her som passer, dog kjedelig flatt og mye vind. Dessuten er sykling en populær sport og lett å finne artsfrender. Sykkelen måtte han kjøpe hjemme i Norge. Bruktmarkedet lokalt er umodent. Alle som skal selge noe skal nesten ha nypris og alle som vil kjøpe vil ha det gratis. Ergo blir det hverken kjøpt eller solgt noe som helst. På finn.no er sykler gjerne 40-50% rimeligere så snart de er to-tre år gamle. På sykkelen blir far godt kjent langs småveier i distriktet. Det er ingenting han liker bedre enn å oppdage skjulte oaser, nye snarveier og smale fylkestraseer med allé sammengrodd til tunnel over. 

Mor lufter seg også. Hun reiser på helgeturer og hygger seg med venninner, hittil Amsterdam og Stockholm. Hun har fått seg epleklokke. Den har tatt over livet hennes og viser hvor tett menneske og maskin kan komme sammen, nesten som ett. Mor og klokka er blitt treningskompiser. Mor trener variert og bra. Det er bare ett problem. Den smarte klokka anerkjenner ikke husarbeid som aktivitet overhodet. Rundvask av hus og masse styr med klesvask blir bare til et gjesp ifølge klokka, hilsen ingeniørgutta i Cupertino. (Det må vel være menn som har valgt hva denne klokka skal bry seg om?)

Mor og far er ikke 29 lenger. Det merkes. Far må opp og late vannet om natten. Han føler seg gammel, selv om legen sverger at prostata er helt tipp-topp. Mor må unngå kaffe etter 18.00 hvis hun vil sove samme kveld. 

Julia blir seks år i 2020. Hun blir skolejente. Vi måtte velge for henne. Fritt skolevalg i bykommunen. Skolene er ikke like. De forholder seg til minimumskrav innen fag, men velger selv hvordan de formidler læringen. I nærheten har vi Steinerskole, katolsk skole og to skoler som i varierende grad er «nytenkenede». Mor og far reiste rundt på info-kvelder, prøvde å forstå. Dessverre falt et par av skolene på selve presentasjonen av seg selv. Steinerskolen prøvde å introdusere seg selv til omkring 400 oppmøtte foreldre og barn i et stort auditorium uten mikrofon. Barnesang og gutter som slår nesten koordinert på afrikanske trommer gikk fint. Det som ikke gikk fint var rektor og pedagogisk leder som skulle snakke til oss i tjue minutter, uten annet enn sin vanlige utestemme. Det holdt ikke. Ingen hørte noe. Far i vår familie er offiser. Han blir amper når folk er så dårlig forberedt. Der sto altså ideologiske etterkommere etter Rudolf Steiner og snakket for de første tre-fire rader. Resten av oss måtte tolke kroppsspråk for ha noe inntrykk om hva som foregikk. Dermed spiller det liten rolle om den skolen er verdens beste, de har ikke klart å formidle dette. Vi søker ikke skoleplass til vår datter der. En annen lokal skole har ingen tavleundervisning, men to lærere per klasse som går rundt. Elevene skal løse oppgaver, hjelpe hverandre og ta ansvar for egen læring. Det høres flott ut, men sååå kule og moderne er vi ikke. Dette ble for nytt og dristig for oss som foreldre. Vi endte faktisk med å søke plass for henne på den konservative katolske skolen. Der er det kun en mannlig ansatt, rektor. Ellers er alt så vanlig og kjedelig som forventet av en katolsk skole i Tyskland. Denne skolen klarte å presentere seg på forståelig vis, vi som foreldre fikk raskt kontakt med skoleledelsen og svar på hva og hvordan. God kommunikasjon utad, var det som vippet valget for oss faktisk, av skole.

Vi lever i en rosa verden. Jentene er tre og fem. Alt bør være rosa, lilla og ha glitter. Kan en enhjørning blandes inn, -altså rosa-lilla enhjørning med glitter, så er gleden komplett. Som familie er vi et funn for plastdritfabrikker i Kina. Nå er denne varme rosa-hverdagen i ferd med å slå sprekker. Femåringen vil ikke matche lenger. Tidligere måtte drikkeglass, tallerken, pysj og sengetøy være rosa, evt lilla, og passe sammen. Til pappas store forferdelse er denne fasen nå over. Julia erklærte nylig at det ikke skal matches lenger. Er det ikke litt tidlig? At femåringen nå bestreber blanding, at matching er av moten og ikke noe hun streber etter? For all del, det gjør ikke noe å bryte opp vår rosa verden. Det er tankegodset bak som bekymrer far. Hva blir det neste? Nå faller den rosa verden, snart fins ikke julenissen lenger og barna får andre helter enn mamma og pappa… Som min tsjekkiske kollega Oscar sa så klokt; «small children, small problems…»   

Jah, -slik har 2019 vært hos oss i store trekk. Alle er friske. Stort sett er vi alle venner hele tiden. Vi gleder oss til det nye tiåret. God jul og godt nytt år ønskes fra store og små Wie-Rust.