Nå har vi to barn!

Ja, to barn har vi nå. Dobbelt så mange som for en måned siden. Leonore er nå ti dager. Vi var veldig glade da hun tok steget ut i friluft, og jeg som alltid tror at alt vil gå galt, jeg var veldig lettet. Leonore er frisk og rask.

Det er travelt å ha to små barn. Våre er kun adskilt av tjuefem måneder. Vi har to bleieunger. Det hadde sikkert vært smart å vente litt med nummer to, men vi er snart førti, vi som betaler regningene her i huset. Dermed valgte vi å skynde på med familieforøkelsen. Vi har regnet oss frem til at vi kan hvile om fem år, når vi blir 45 år. Da vil ungene være henholdsvis fem og sju år gamle, og trolig i stand til å sove natten igjennom, spise et måltid uten å søle på skjorta og være ute å leke lenge nok til at far kan synke sammen i sofaen og gli inn i svart søvn 30-40 minutter hver ettermiddag. Men det er fem år til, fem år som sikkert vil fly forbi til tross for at jeg skal være våken 20 timer hvert døgn, jeg skal alltid ha flekker av størknet snørr på skjortebrystet mitt, jeg skal alltid være i tvil om jeg gjør nok for barna, og om det jeg gjør er riktig. 

Det slo meg her om dagen, Leonores femte dag her på jorden, at to barn, en aktiv toåring og et spedbarn, er hyggelig, men krevende. Som de gode pedagoger vi prøver å være, ville vi inkludere storesøster Julia i bading av lillesøster Leonore. Altså skulle Julia være voksen sammen med mamma og pappa og bade lillesøster. Julia synes det hørtes ut som en kjempeide, men ble straks korrumpert av gleden lillesøster viste over badingen. Kun to minutter ut i vask av Leonore krevde Julia også å få bade. Så da ble det slik, vi badet lillesøster først og så storesøster. Slik skal vi fortsette, men vi skal ikke legge for stort press på storesøster, hun har så vidt passert to år. Hun er sliten etter en dag i barnehagen der hun ofte har husket, tegnet, spist, sovet, hoppet på puterommet og vært passasjer i trehjulssykkel. Ja, også har hun prøvd å klappe katten da. (Daglig besøkes barnehagen av en flott sort katt som liker å holde seg fem meter unna barna. Altså får barna se katten, på nært hold. Så snart de nærmer seg, flytter katten seg. Og sånn går dagen. Trolig er dette en slags sadistisk lek fra kattens side, å være luremuskatt i barnehagen. Ungene våre blir i hvert fall gode på å takle avvisning fra tidlig alder, om ikke annet. )

Julia prøver hardt å være ansvarlig storesøster, hun vil gjerne ta på/kose med lillesøster og lurer ofte på hvordan lillesøster har det. Hun er stadig å kikker oppi kurven Leonore sover i når hun nyter formiddagshvil i stua. Hun deler gjerne ut en klem og deler leker ved å kaste de på lillesøster, raus altså. 

Julia er også litt sint på mamma, vil ikke at mamma skal hjelpe henne med tannpuss og matstell, -det krever hun pappa til. Det er sikkert naturlig, at mamma som tross alt har favnen full av lillesøster det meste av tiden, blir utsatt for sanksjoner fra det eldre barnet, nå som hun er redd mamma har fått en ny favoritt. Heldigvis glemmer Julia at hun er sint på mamma innimellom, og sitter litt på fanget og får en klem.

I ettermiddag opplevde jeg et flott familieøyeblikk som gav meg en varm følelse. Julia og jeg var nettopp returnert fra barnehagehenting, mor hadde middagen klar, Leonore lå mett og sov i kurven sin etter å ha tømt to pupper. Ja, tenkte jeg, så bra kan det altså være, å ha egen familie. Og ikke nok med det, vår kresne og småspiste toåring hev innpå seks skiver stekt fiskepudding. Riktignok marinert i ketchup, som det meste hun velger å ta til seg, men dog. Artig hvordan dette har utviklet seg, for ti år siden ville jeg opplevd samme glede om jeg kunne spille NOFX høyt, drikke øl og gå i bar overkropp i stua. Føler at jeg sanker voksenpoeng, sikkert på tide.