Dagbok 23.-24. Mars 2020

Fint i sola, men kjølig, lue er bra

23. Mars, mandag

Nok en dag innendørs. Det bare ble slik. Vi somlet tidlig på dagen. Barna så for mye TV, mamma og pappa drakk kaffe og leste nyheter og sosiale medier. Da vi endelig kom oss ut en tur måtte begge jentene tisse etter femten minutter. Pappa snudde sykkelturen, dro hjem igjen. Alle tisset, så spiste vi tidlig lunsj og ble hjemme. Heldigvis sov begge barna midt på dagen. Det er bra for humør og kropp. Seksåringen som egentlig er for stor til å sove endte i sofaen. Hun skulle bare slappe av med NRK Super på øret. Det kan ha bidratt at hun nettopp hadde hatt en skoletime med matematikk med pappa. Det kan ta på for hvem som helst å regne. Særlig når man er seks år og pluss/minus er krevende greier. Heldigvis liker hun å utfordre seg selv. Ellers spiller vi UNO. Det går hardt for seg, dog bringer det frem den lune hyttestemningen. Alle i familien, unntatt far, er både dårlige tapere og kjipe vinnere. Far taper og vinner med et skuldertrekk. Dette er tydeligvis ikke et personlighetstrekk som har vunnet frem til neste generasjon.




24. Mars, tirsdag

En sykkel henger bak, en ligger på toppen,
to syklister sitter i tralla. Pappa er motor.

Mer matteundervisning der pappa er lærer og seksåringen er elev. Pappa og jentene syklet tur og kikket på en lokal fiskedam der en eller annen ferskvannsfisk ales opp. Men ingen fisk var å se. Ikke et eneste vak. Jentene meldte "Kjedelig!" etter omkring femten sekunder. Heldigvis fant vi en bekk de kunne kaste grus i, plumpe i og generelt leke altfor tett på, med stadig fare for å falle uti. Mamma og epleklokka går stadig lengere turer. Bra for humøret til mor å lufte seg litt, mindre fresing mot oss andre.

Pappa sin surdeigsstarter bobler og lukter surt. Ifølge ekspertisen, altså menn med langt hår festet i knute bak som lever på internett, -er dette gode tegn. Mel og vann er i ferd med å bli gjær.








Ellers da? Jo, nå skal du høre:
Nok en dag med skremmende nyheter. Viruset utfolder seg i USA. Der vet vi fra før at helsevesenet er tilpasset betalende kunder. Ikke nødvendigvis skapt for alle. Dette kan bli problematisk når både fattig og rik trenger livreddende hjelp. Jeg har bodd der, og er urolig for hvordan det skal gå når tallene på syke stiger. Videre er fraværet av nyheter for hvordan viruset utfolder seg i fattigere områder urovekkende, sentral Asia og Afrika. Vi hører for lite om det. Jeg kan bare anta at de er syke.

Flere kommentatorer har allerede påpekt at push-on-demand modellen som dytter varer rundt i verden ved behov er feilslått når alle trenger det samme samtidig og deler av forsyningskjeden er brutt på grunn av sykdom/karantene. Altså ønsker de seg tilbake til tidene under den kalde krigen da landet selv holdt seg med beredskapslager som inneholdt korn, medisinsk utstyr og andre basisvarer det blir behov for i trange tider. Vel, disse beredskapslagrene har ikke blitt borte som en del av politisk ønske, men fordi politiskere har hørt på bedriftsøkonomer som har påpekt at det er dyrt å holde seg med slikt. Ansvaret ligger på politisk nivå, men ideen kommer fra blårussen. Jeg har ikke tro på at hverken Norge eller andre land, med unntak av Finland, kommer til å vedta og gjennomføre å gjenopprette beredskapslagre når krisen er over. Joda, politikere kommer til å love det. Men når regningen kommer på bordet og krisen virker fjern, så vil helse, trygd, utdanning og samferdsel virke viktigere budsjettmessig, -som alltid.

Alle pappaer midt i koronakrisen oppfordres til
å henge på kjøkkenet under barne-TV, lytte til
Motorpsycho og drikke kaffe. Pappa-yoga
kan dette kalles, gir litt fred i sjelen.

For Norge sin del er det vel omstilling vekk fra fossiløkonomi til en mer variert verdiskapning som blir det store prosjektet fremover. Fallet i kronekursen som er koblet direkte til fallet i oljeprisen, viser hvor avhengige vi fortsatt er av råoljen ute i sjøen. Slik kan det ikke fortsette, vi må ha flere ben å stå på. Å frakte ende MER oppdrettslaks med jetfly til Kina er ikke løsningen på dette problemet. Koronakrisen viser også at ideen om at turisme vil redde oss er naiv. Nå ligger den norske turistnæringen med brukket rygg, ute av stand til å betale sine banklån fordi turistene uteblir. Vi kan vel se til Sverige, som fortsatt har produksjon og utvikling? På kort sikt kan vi jo lese oss opp på hvilke lærdommer Hellas gjorde seg for få år siden da landet gikk teknisk konkurs. De gikk ned i livsstandard. De fant tilbake til matjord som lå brakk og de tok tilbake mye av omsorgen for familien fra staten tilbake til storfamilien. For all del, Hellas er ikke oppe av gropa enda, men de fikk opp øynene for at gamle sosiale strukturer, forlatt til fordel for tjenester fra staten, kanskje ikke var så dumme likevel.