Dagbok 25.-28. Mars 2020

25. Mars

Vi har god tid til kunst og håndverk for tiden

Nok en dag med sykkeltur. Prøvde også å male påskeegg. Mamma og pappa hadde utfordringer med å få innholdet ut av egget først, men etter rå makt og masse lungekraft, så gikk det. En varm tanke går ut til verdens barnehageansatte som årlig tømmer førti-femti egg på denne måten ved å blåse til de blir røde og blå i ansiktet. Jentene synes maling av egg var spennende i fem-seks minutter. Deretter oppdaget de at det var mye kulere å male masse kladderi på underlaget pappa hadde lagt ut for å redde bordet i stedet.

Vi lagde omelett av alt egget vi hadde til overs. Seksåringen spiste litt omelett også, uten å få allergiske reaksjoner!! Hun har vært eggeallergiker siden hun var åtte-ni måneder. Nå gikk det fint. Vi er lettet, hun har vokst det av seg. Dessuten liker hun egg. Svært positivt, det er nemlig ikke alt hun spiser. Enklere sagt, hun spiser ikke det meste. Egg som er fullt av fett og proteiner vil gi et løft til den enfoldige pasta og hvitt brød dietten hun går på.

26. Mars

Vi feier den lokale gangveien, et sikkert vårtegn

Vi hører på nyheter rundt frokost bordet. Jentene hører om viruset og dødsfall. Hva får de med seg? Vel, noe fanger de opp, og de blir urolige. Det er viktig å snakke med dem om dette, så de ikke går alene og surrer med tankene sine. Hjernen er alene, -som De Lillios har minnet oss på i 35 år. Selv var jeg redd da jeg var barn. Jeg var redd for atomkrig. Tidlig på 1980-tallet var våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen på topp. Nyhetene var fulle av oppdateringer om raketter, rekkevidder, megatonn og usikkerhet. Jeg trodde vi skulle dø når som helst. Som liten pudding var jeg redd for å miste foreldrene mine. Men jeg spurte aldri. Gikk der og var redd. Fikk til slutt oppklart min usikkerhet under en lang biltur med min far. Han satte den kommende atomkrigen i perspektiv. Jeg husker ikke hva han fortalte meg, men jeg husker at jeg fikk luftet min uro og var roligere etterpå.

27. Mars
Det er nå gått opp for meg at surdeigsstarteren min er død. Ikke ante jeg at den var en Tamagotchi. Joda, jeg vet at den skal mates med mel og vann, stå varmt osv. Men at den skulle være så fintfølende, at den ikke tålte en dag med glemt foring, at altfor mye for neste dag var feil, at de store temperatursvingningene i kroken bak kaffetrakteren var for mye... Dessuten fikk jeg aldri tak i rugmel. Det er nemlig det første folk kjøper under apokalypsen? Jeg føler meg som en dårlig far. Klarte ikke å ta vare på deiggrøten i glasset engang.

Ny dag, nytt skogholt

Vi kjører sovetur midt på dagen med bil. En sivil Polizei motorsykkel legger seg på hjul. Pappa er lettet og skuffet over å ikke bli stanset for 75 i 70-sone. Han hadde gått igjennom hele samtalen med Polizei i hodet sittet, forberedt seg på ydmykelse, språkproblemer og generelt stress. Men neida. Polizei så nok etter større fisk enn sliten pappa med stasjonsvogn.

Vi følger nyhetene, særlig fra USA. Der borte forbereder de seg til krisen med våpen, ikke bare dopapir og hermetikk. Jeg har tidligere hevdet, på fleip, at alle amerikanere lever kun tre sekunder unna naturtilstanden. De er verdens fineste og høfligste mennesker ett sekund, men når noe går på tverke så er det plutselig hver familie for seg selv, -på alle måter. Jeg håper jeg tar feil. Jeg er bekymret. Den siste nyhetsoppdateringen som tikker inn på telefonen før leggetid er at Italia har 1000 døde siste døgn.

28. Mars
Lang sykkeltur til nok et skogholt. Jentene sitter i sykkeltrallen. Mor og far sykler. Motvind østover, medvind hjem igjen. I skogen spiser vi pølser fra thermos og sjokolade. Alle tisser i skogen, som bjørnen. Det er frigjørende å skvette litt i skogen. Slik er det blitt i 2020, vi føler oss frigjort av å tisse i skogen.

Vi morer oss med å sykle for tett inntil joggere vi passerer. De har alle musikk på øret, hører ikke at vi kommer bakfra og bykser unna i det vi passerer.

Jentene øver seg på "kikke & spise", de er blitt gode

Resten av dagen er bare sutring. Nestenfireåringen vil ikke sove midt på dagen, blir trøtt og sur. Storesøster går ikke av veien for å være kjip, trigger lillesøster til nye høyder av raseri. Mamma tar en lur, pappa prøver å lese The Economist.