Tiden går fort nå. Om den går fortere nå enn tidligere er usikkert, men jeg føler det. De måle-parameterne jeg har rundt meg utvikler seg hurtig, jeg blir sittende med et inntrykk av at alt går unna. Alderen min spiller sikkert inn. Så lenge jeg kan huske har alltid eldre mennesker sagt at tiden går fortere når du blir eldre. Nå er jeg selv en av de eldre. De jeg underviser er 10-18 år yngre enn meg. Jeg ser at vi tilhører forskjellige grupper, vi har ikke de samme preferansene eller referansene. De snakker om Netflix og mener ting på Snap og Insta. Jeg husker da all øl i Norge ble solgt på flaske og TV3 var en ung og progressiv kanal. Jeg mener ingenting på Snap eller Insta, får oppdateringer via fruens FB og pleier mest å mumle for meg selv når jeg har et viktig poeng, for deretter å nikke anerkjennende selv.
Julia som nå er fjorten måneder, utvikler seg i rasende fart. Det er stadig noe nytt. Hun får sin far til å føle seg gammel. Nå har hun fått på plass mimikk i ansiktet, en rekke uttrykk sier noe om hva hun føler og synes. Jeg er i ferd med å sprekke av stolthet. Hun forteller meg med små tegn i ansiktet hva hun vil. Jeg er ganske overbevist om at jeg har sett den første «dette vil jeg egentlig ikke spise pappa, men jeg ser at du gjerne vil, så jeg tar en bit for å gjøre deg fornøyd». Hun har også en sak som kommuniserer «jeg vil helst ha trøst av mamma, men det er greit med pappa nå, siden mamma ikke er her».
Hun begynte å gå, allerede i slutten av januar, men ble ikke selvsikker som fotgjenger før langt uti mars. Da ble det slutt på å gå, løpingen kunne starte. Nå løper hun, faller, bruker et par sekunder på å vurdere om det skal hyles, over fallet, eller ikke, før hun løper videre.
Hun startet i barnehagen i februar. Hun var da småspist, men ellers sunn og kvikk. I barnehagen skjedde det mye. Andre barn, puterom, leker, tempo, lyder, som måtte utforskes. Dermed hverken spiste eller sov Julia i særlig grad de første tre-fire uker i barnehagen. Hun hadde ikke ro til å spise måltidene sine eller sove i pausen midt på dagen. Som en liten Alley McBeal freste hun rundt og ble tynn og blek og svart under øynene. Julia stod i fare for å kjenne på utbrenthet allerede som ettåring. Heldigvis ble hun «innkjørt» i barnehagens rutiner og vaner, og med list og lempe klarer de ansatte å få i henne mat. Den daglige søvnpausen midt på dagen setter hun nå pris på. Hun kom som en rebell, et friskt pust med blond hockeysveis. Nå er hun mønsterbarn med snørr på overleppa, fast grep rundt en leke hun har vridd ut av hendene på en medinnsatt , alltid med apetitt for litt yoghurt eller en skive ost som har ligget litt på golvet.
Vi prøver oss på barneoppdragelse. Julia har fått fare frem som hun selv har ønsket til nå, men det blir for mye av det gode. Vi må sette grenser. Det er tungt. Vi vet ikke om vi gjør rett, hun er jo vårt første barn. Fra besteforeldre får vi ikke mye støtte, de er opptatt av hvor mye barnet søler under måltider, ellers er de stort sett fornøyd uansett hva som skjer så lenge det ikke søles med mat. For å spille barnet dårlig har vi, barnets mor og jeg, lagt oss til forskjellige kjepphester. Altså får barnet skjenn for andre gjøremål/fantestreker hos mor enn hos far. Jeg vil ikke at hun skal rote under kjøkkenvasken, der står det vaskemidler og annet jeg ikke vil hun skal ha tilgang til. Moren ønsker ikke at barnet skal tygge på ledninger, de kan føre til strøm i en liten munn. Resultatet er en forvirret unge som gjør det hun vil og får strekk litt her og der avhengig av hvem som er i i nærheten.
Tidligere i vinter var jeg bortreist i fjorten dager, opptatt med arbeid. Julia kjente meg ikke da jeg kom tilbake. Jeg følte meg som Martin Johnsrud Sundby. Han blir jo stadig intervjuet av fjernsynet i ankomsthallen på Gardermoen. Så der står han, med guttungen sin på armen, har akkurat truffet familien etter 2-3 måneder med trening og konkurranse. Det er lett å se at sønnen er ukomfortabel, lurer på hvem denne mannen er som kysser mor og tar tak i ham, som om de alltid har kjent hverandre. Jeg vil ikke bli han fyren som ungene må bli kjent med på nytt tre-fire ganger hvert år.
Ellers gikk årets påsketur til Østerrike og Sørlandet. Altså reiste mor og datter til Sørlandet på hytta, mens far reiste på guttetur til Østerrike. Dette synes jeg var en god ide da jeg kom på det i høst. Selvfølgelig burde jeg dra til alpene for å stå på ski i påsken, mens resten av familien vedlikeholder tradisjonen med hyttepåske i vannkanten. Det viste seg raskt at dette var kontroversielt. Mor var ikke enig, mente at vi burde være sammen i påsken, som familie. Dette var jeg jo enig i. Men som tidligere nevnt har jeg jo en galopperende 40-årskrise som må vedlikeholdes. Dermed må dyre og egoistiske aktiviteter gjennomføres. Ideelt sett burde jeg funnet en annen uke enn påsken. Mor er ikke direkte imot at jeg iblant reiser rundt og tøffer meg med hjelm, briller og gore tex, så lenge det ikke skjer i felles ferieperioder. Turen til Østerrike ble bestilt allerede i september i fjor. Mor hadde laaang tid til å minne meg på at jeg tillot meg å reise fra familien i påsken, tid vi burde tilbringe sammen. Jeg prøvde å unngå temaet og alt som kunne bringe det opp. Kontroll av skredsats, hjelm, briller og annet utstyr ble gjennomført kvelden før, da var vi allikevel så tett på avreise at jeg ikke kunne dekke over, avspore eller fornekte. Far dro på tur, uten familien sin. Heldigvis ble påsken en fin uke for oss alle, mor og barn hadde det hyggelig med slekt på hytta. Jeg sto på ski og var på bar i Østerrike. I retrospekt ser vi at det går an å feriere hver for oss, men det blir nok lenge til vi prøver det i praksis igjen.
Det er verdt å skrive noen ord om Østerrike. Østerrike minner veldig om Tyskland i grunn. Alt er på stell. Veiene er fine, alt virker og alt er godt skiltet. Ting blir som avtalt. Berømte mennesker som kommer fra Østerrike er Adolf Hitler, Arnold Schwarzenegger, Herman Maier, Josef Fritzl og Dart Vader. Den lokale maten har ofte innslag av innvoller og brød. Som proffe reisende insisterer vi på å spise og drikke lokalt. Dermed styrte vi unna verdensvirusøl som Heineken og Carlsberg. Vi droppet også snitzel de fleste dager. Snitzel er jo som en slags hamburger i germansk drakt. De fins på alle menyer og lages uten noen pasjon, raskt og effektivt. Det vi stod igjen med da var diverse utgaver av gulasj, og andre tykke supper med innslag av deig eller potetball samt lever, lunger og hjerte fra kalv, sau eller okse. Maten var ok den, men ingen av oss kommer til å dra på Østerriksk restaurant her hjemme med det første.
Løypene i Østerrike var gode. Godt preppet, godt merket. Heisene fantes det mange av, de fleste var gondoler. De var nye, fine og gikk knirkefritt. Skredfarlige områder ble sperret ved behov mens kyndig personell utløste skredfarlige fonner eller kom frem til at området kunne åpnes, faren over. Noe mer enn dette vet jeg egentlig ikke om Østerrike. Jeg var i Wien en helg i desember 2001, husker fra den gang at villsvin stod på menyen, at det statlige kunstgalleriet var verdt et besøk og at Stefansdomen; http://en.wikipedia.org/wiki/St._Stephen%27s_Cathedral,_Vienna,
er større enn forventet. Sånn, nå er all min kunnskap om Østerrike brukt opp. Jeg kan anbefale Bad Gastein som alpint reisested. Det skiller seg fra Chamonix på en rekke områder, men som nordmann på en ukes tur hvis mål er god skikjøring uten for mye ork, øl, spa og hyggelig hotell, så er faktisk Bad Gastein mer for pengene enn Chamonix. Chamonix har derimot shopping, en hav av barer og restauranter, mange flere hard core ski bums. Dessuten høyere fjell, flere løyper og større variasjon av løyper. Chamonix er kulere, bedre, raskere og fetere på alle måter, men for en uke med slappe pappaer fra nord, så løser Bad Gastein sitt oppdrag bedre.
Jah, ellers går dagene unna. Jeg har kjøpt ny familiebil, men det er nok eventyr i den saken til en egen bloggpost. Se opp.
