Billyhylle fra den gang CD'er og bøker var vanlige kilder til info og underholdning.
IKEA diaries (The early years)
Mitt liv har lenge vært knyttet til IKEA. Allerede på 1980-tallet, da IKEA først ble kjent for meg, via sin butikk på Slependen, skjønte jeg at IKEA var bra. Jeg kom meg aldri til IKEA, jeg bare hørte om det. Familier av skolekamerater hadde vært der og handlet. Det var billig og annerledes. Dessuten hadde det et sus av noe moderne over seg. Alle de jeg den gang trodde var kule snakket om IKEA.
Dessverre dro aldri mine foreldre dit. De drev ikke med billig, annerledes eller moderne. Min far gadd ikke snøfte eller svare engang, hvis jeg foreslo at et nytt kjøkkenbord sikkert kunne handles hos IKEA. Han bare så en annen vei. Han hadde hørt historiene om flatpakkede sponplater, manglende skruer og monteringsanvisning som ikke passet med møbelet som skulle monteres.
Min far var opptatt av kvalitet. Han var opptatt av kortreisthet lenge før kortreist ble et begrep. Helst burde mest mulig av det vi kjøpte være lokalt, for å støtte lokal produksjon og sysselsetting. Hvis det ikke var mulig å oppdrive aktuell vare fra lokal produsent burde det være tysk. Tyskerne lagde bra saker.
Jeg kom meg til IKEA til slutt, som femte hjul på vogna i en venns familie. De skulle ha noe, og dro dit som en familietur. Jeg ble ikke varig merket av det besøket hos IKEA Slependen. Det var stort, mye folk og saker som ikke liknet på det vi hadde hjemme. Dermed døde noe av magien ved IKEA. Det var bare et stort varehus langt unna. Alt snakket om IKEA som hadde ført til skyhøye forventninger, ble ikke forløst.
Retorikken hjemme vant frem hos meg også, IKEA lager billige saker som ikke varer. Dessuten får man aldri alle delene. Bare lureri. Ikke kjøp billig, det blir dyrt i lengden.
Sju-åtte år senere var jeg tilbake hos IKEA på Slependen. Jeg fikk låne bil av min far. Jeg skulle kjøpe min første dobbeltseng. Jeg reiste sammen med min første ordentlige kjæreste. Selv som nittenåringer trengte vi en seng med litt bredde. Den 70-80cm brede sengen på gutterommet hadde ikke lenger plass til all vår unge pågåenhet. Sengen ble kjøpt, og det eneste jeg ellers husker er at jeg måtte velge mellom tre-fire forskjellige typer sengeben. Men det var ikke verst det. Midt på 1990-tallet var fortsatt utvalget i vanlige møbelbutikker tynt. Å velge mellom forskjellige sengeben var eksotisk. Jeg valgte praktisk, halvlange av bjørk. De ville gi plass til å lagre saker under sengen.
Hvorfor dro jeg til IKEA for å kjøpe seng? De markedsførte seg vel. Hvert år i august kom en tjukk katalog med flott bilder i. Alle varene ble delikat presentert. Min søster brukte god tid på kikke i katalogen. Jeg så opp til henne, hvis hun likte noe, så var det god smak. Derfor falt valget på IKEA når jeg skulle ha seng, fordi jeg hadde et bilde av vare og pris, som jeg selv hadde skapt gjennom gransking av IKEA katalogen. De andre møbelbutikkene som hadde rubrikkannonser i to farger i Aftenposten hver fredag, virket utilgjengelige for meg. Dessuten gikk det rykter om at man måtte bestille, så vente i flere uker før de bestilte møbler ankom. Som nittenåring brant pengene i lomma. Hvis jeg hadde 1500kr til seng, måtte jeg straks kjøpe seng. Hvis ikke ville de samme pengene bli brukt på Martin’s i Lillestrøm, der øllen kostet 29kr før kl 22.00, 39kr resten av natten.
IKEA diaries (The adult years)
Som voksen har jeg brukt IKEA ved behov. Det er få saker jeg har kjøpt jeg har gode eller vonde minner til. IKEA har dekket behovet, til fornuftig pris. Det er lett å kvitte seg med saker fra IKEA når et nytt bosted har andre behov enn forrige. IKEA sine møbler blir fort litt løse i sammenføyningene om de flyttes. I filmen Fight Club kalles IKEA for «semi disposable furniture». Det opplever jeg som presis beskrivelse. Den relativt lave innkjøpsprisen sammen med den vindskjeve knekken møblene fort oppnår ved en runde ned en trapp, inn og ut av en varebil og opp en trapp, gjør at valget om å kjøpe nytt virker nærliggende. Det slår meg nå, at dette sikkert er hele forretningsplanen til IKEA. Imidlertid må det nevnes at jeg IKEA også har bra saker. Den tidligere omtalte sorte skinnsofaen, Laholm het den, som var med meg fra 1999 til 2014 og nå lever videre i et nytt hjem, var god på alle måter. Den tålte 5-6 flyttinger uten å kny. Det eneste som noen gang falt ut av den var ølkorker og mynter som hadde gjemt seg i foldene mellom putene.
Mange små og store turer til IKEA har gitt mye mer enn møbler og lure saker og ting, som kun varer 2-3 år. Det har gitt gode observasjoner av folk. Det er jo mye folk på IKEA, og hvilken flott blanding. Det virker som om alle digger IKEA. Omtrent som Volkswagen Golf. Alle kan ha en, den passer fattig og rik, ingen mener noe om en Golf annet enn at den er fornuftig. Når en Golf passerer på gaten er det ingen som tenker «jævla eiendomsmegler» (BMW), eller «lærer» (Citroen), eller «fornuftig småsparer uten forhold til bil» (Toyota/Skoda). Nei, IKEA og Golf er for alle, det passer over alt, og prisen er overkommelig.
Dermed liker jeg turer til IKEA nå. Som voksen mann er jeg nesten programforpliktet til å mislike IKEA-besøk, og late som om jeg blir truet dit av kona. Jeg må innrømme at slik er jeg ikke. Et hvert besøk gir noe tilbake, ikke alltid folierte sponplater med potensiale som møbel, men i det minste en god observasjon av folk.
Høygravide kvinner er det mange av, de driver tydeligvis redebygging. De er litt skumle, ikke kom dem for nærme med stor og overlastet handletralle. De er humørsyke, glade et øyeblikk, på gråten neste og klar for å ta mitt liv der jeg kommer susende på vei mot reol 7/plass 21 i litt for stor hastighet bakpå et lass av Billy og Ivar under en knelende tralle.
Studenter som skal flytte hjemmefra for første gang er alltid på IKEA med opphavet sitt. Hvis studenten er en kvinne er alltid både mor og far med. Er studenten en mann er det kun mor som er assistent og finanskilde for poden på IKEA. Likestillingen har ikke truffet kjernefamilien annet enn på ideologisk nivå foreløpig.
De ferske samboerne er det mange av. Der kvinnen søker mannens bekreftelse på hva som skal kjøpes, og får det, helt uavhengig av hva hun foreslår. Dermed blir stemningen dårlig. Kvinnen vil jo ha viljen sin, men ikke uten motstand. Mannen har ikke skjønt dette og tror han unngår trøbbel hvis han bare nikker og brummer oppmuntrende til alt hun foreslår.
Videre har IKEA en gruppe kunder som driver engros. De som har egen liten butikk eller kiosk, der forhandleravtalen med Reitan eller Norgesgruppen er så dårlig at IKEA brukes flittig og gir bedre margin. Kilosvis med te-lys, servietter, kjøkkenhåndklær, lyspærer og grytesleiver av tre produsert i Litauen, blir handlet til rimelig pris og fins snart i en Brustad bu eller storkiosk, uten IKEA emballasje og med ny rød prislapp, som ikke er betyr tilbud, men har påskrift som minner om hvor høy pris vi er villige til å betale for noe kl 23.00 om kvelden når det meste annet er stengt.
I fellesferien er IKEA full av nordmenn som ikke bor i nærheten av IKEA til vanlig. De stikker innom på veg mellom danskebåten og hjemmet i Valdres. De setter igjen bikkja i bilen, (Ford Mondeo), de setter igjen ungene i lekeparken og gir gass med godt planlagt handleliste. De tror de har en plan, men den velter ved første kontakt med IKEA sine flotte utstillinger og forslag til innredning. Alt må kastes om på, stua blir finere og smartere med nye løsninger, («sjekk de lure små skapene oppunder taket…»). Mor får blod på tann og skroter gammel handleliste, far tenker på bikkja og lommeboka, ungene tisser på seg i lekeparken og alle får softis til slutt. Bortsett fra bilen, den får ulovlig tyngde på taket og svetter over Sollihøgda senere på kvelden.
I vinter har montering av IKEA møbler, særlig kommoder, tatt mye tid og oppmerksomhet. Heldigvis har jeg fått hjelp og oppmuntring av Julia underveis.
Til slutt vil jeg komme med et tips til deg som gjerne vil handle på IKEA, men synes det er stress å reise dit fordi det er mye folk og alt er kaos. Reis dit ved åpningstid 18. mai. Selv dro jeg dit som hjelpemann for en kompis for noen år siden, vi ankom rett over klokken 10 den 18. mai. Det var helt stille i butikken og betjeningen stod og tvinnet tomler ved hver sin servicedisk. Vi fikk meget god oppfølgning og hadde et hav av plass til å prøvesitte sofaer, ligger i senger og dure rundt med fullastede traller. At jeg kom dit iført dressen fra dagen før, (som jeg hadde sovet i), brakte frem smilene hos en ellers trøtt gjeng IKEA ansatte.
