Sommeren som gikk 2018

Beathe & Pål Torleif 25. aug 2018. Foto Lise H. Christoffersen 

Enhver sommer har sin egen signatur. Denne sommeren hadde usunn hetebølge som sin kjenningsmelodi. Bekker tørket ut, skogbranner herjet, vanning ble forbudt av myndighetene. Rent vann ble plutselig en mangelvare. Det eneste som har vært sikkert er at det kommer til å regne innimellom, -vel dette slo feil i år. Solen varmet hver dag, uten opphold, fra tidlig mai til langt uti august. En trist signatur for en sommer. Det burde vært iskrem til frokost, eller nakenbading ved midnatt, eller mygg så langt øyet kan se. Neida, det ble tørke, buskap til nødslakt, tørre brønner og italienske vannbomebefly som kapret overskriftene. 

Selv prøvde vi å leve livet vårt som før. Men det er med tørr munn jeg nå kan melde at vi har kjørt 4500 km med bil i sommer, kun ferierelatert. Ergo er jeg nok en av disse som ser hva som skjer, men er ute av stand til å ta tak i egne vaner. 

EN av dagene i Nederland regnet det faktisk!

På famtlienivå hadde vi en fin ferie. Vi besøkte Heidelberg, bodde i gamlebyen, kikket på slottet der og drog videre til Bodensee. Der badet vi, spiste is, klatret i trær og hang sammen som familie. Vi var innom Frankfurt, lekte langs elvepromenaden der barn spratt rundt mellom sprøytenarkiser som svaiet på benkene. Etter noen dager hjemme med klesvask og havregrøt reiste vi rett vest i 2,5 time og traff Nordsjøen i Nederland. Vi bodde i et svært rustikk townhouse. Eierne var henholdsvis nattklubbeier og hobbykunstner. Alle møblene i huset var bygd av pallekarmer, med unntak av kjøkkeninnredningen og foreldresengen. Ingenting var i vater, ingenting var slipt eller høvlet. Alt var jalla. Hvis dette er frihet, så er jeg ikke klar for det. Men det lå nært den enorme stranden nord for Den Haag, i forstaden Scheveningen. Vi hang på stranden sammen med resten av mellomeuropa. Vi spiste blåskjell til lunsj og tisset i havet. 

Det er verdt å nevne at jeg prøver å være morsom innimellom. Dette ligger nok ikke til min natur, jeg blir fort uglesett. Slottet i Heidelberg er slitent. Flere av fløyene er tomme rutiner som svaier i vinden etter en brann for lenge siden. Jeg forsøkte å lansere for fireåringen at det var en drage som hadde ødelagt slottet i sinne etter at kidnapping av den skjønne prinsessen hadde gått skeis. Hun rullet med øynene og sa «pappa, det fins ikke drager». 

Bodensee

Ved hotellet vårt ved Bodensee, en utposning av Rhinen mellom Tyskland og Sveits, måtte vi ha to rom. Som fire mennesker går det ikke lenger med en ekstra seng. Vi må ha fire skikkelige senger, ergo to rom i dette tilfellet. Jentene fikk eget rom der de skulle sove sammen. De har ikke sovet mye på samme rom før. Et enormt prosjekt i vår familie mao. Den første kvelden jentene skulle legge seg tok det bare 1,5 time fra tannpuss til søvn. Det som til slutt skapte litt orden blant de yngre, som egentlig ville sloss, lugge, kose og klore hverandre hele kvelden oppi dobbeltsengen, var at pappa la seg som Berlinmur midt i sengen. Berlinmuren klarte å dytte en kranglete toåring vekk fra en sutrete fireåring, mens han lagde snorkelyder. Etter hvert ble snorkelydene fra Berlinmuren mindre og mindre animert og mer naturlige. 

Som far følte jeg virkelig at jeg hadde fått til noe denne kvelden. Lykken varte ikke. De påfølgende kveldene hadde mor bedre effekt med en blanding av øm kos og vill kjefting. Etter 8-9 dager gikk denne samsoving helt problemfritt. Mor og far kunne legge ungene på tjue minutter. Deretter flykte over til eget rom, drikke vin på verandaen og høre på gresshopper, traktorer og åttitallspop fra en airbnb leilighet nedi gaten, der det var fest hver kveld. 

Deilig på landet i Enebakk

Den siste delen av sommerferien tilbrakte vi i Norge. Vi bodde på landet i Enebakk, kikket på hester, så en mink, kastet stein i Lyseren, fyrte i ovnen og stresset noe veldig med å få ferdig alle forberedelser til bryllupet vårt. Jah, nå som vi har to barn, har vært sammen i ti år og giftet oss i tinghuset i fjor, så passer det vel med kirkelig velsignelse av ektefolket, stor fest og dans til langt på natt? Vel, vi ble gift på nytt. Presten oppfordret oss til å bruke den analytiske delen av hjernen, ikke skyte fra hofta, -for å bevare husfreden fremover. Alle gjestene likte maten, fri bar og kult band. Ekteparet fikk skinne. En vellykket dag, som vi har brukt all ledig tid siste 7-8 måneder til å planlegge, koordinere og gjennomføre. 

Oversvømmelse i kjelleren

Lørdag 1. september var dagen for vårt første jubileum, borrelåsbryllup, gift i en uke. Som skikkelig ektepar i førtiårene skulle vi feire dagen med å drikke vin foran gullrekka. Jada, gullrekka går på fredager, men såpass teknologivante er vi, at vi klarer å mane frem gårdagens TV-sendinger i opptak ved behov. Rett etter at vi hadde lagt ungene og åpnet vinflasken, banket naboen på døren. Hun kunne melde om vann i kjelleren og at hennes vaskemaskin kanskje hadde en rolle i dette. Tyske byggeregler påbyr ikke sluk i vaskerom. Ei heller har vårt vaskerom dette. Bygget er tross alt fra 2012 eller deromkring, ligger høyt i et ellers flatt landskap. De er sikkert redde for at vannet skal slå tilbake og opp av en eventuell sluk ved store regnmengder. Vel, nå hadde vannet fått renne fritt i kjelleren i 1-2 timer, dermed var vaskerom, alle boder samt teknisk rom dekket av 10-15 cm vann. Heldigvis rent vann. Det ble ingen feiring av «gift en uke, hurra», det ble vassing i kjelleren med hodelykt i forsøk på å redde våre lagrede eiendeler. En eske med fotografier fra omkring 1988 og frem til 2005 var blitt våte. Jeg brukte store deler av kvelden på å dra fotografiene fra hverandre, legge de ut på gulvet til tørk. Rett før midnatt endte jeg med å kaste mesteparten i søppelet. Fotografier av ungdomskjærester, bål og øl i skogen, tøffe tak med AG-3 på skytebanen, undereksponerte bilder fra Berlin og USA. Overeksponerte bilder fra Spania og Malaysia. Alle disse bildene som skulle sendes til Nasjonalbiblioteket etter min død, og forskes på om 200 år, av universitetsroboter som ville finne ut av verdikonservative menn fra Generasjon X. Vel, de bildene blir brent og kommer tilbake som varmt vann i radiatorene våre i høst. Ikke helt bortkastet, men ganske. 

Folk er forskjellige gitt…

Tyskeren

Hvis det bare fantes en tysker i verden ville han vært sivilingeniør. Han ville hatt knallkontroll på de fysiske lover, ment at snikk-snakk var bortkastet tid og at relasjoner og kos egentlig bare er elektriske signaler i hjernen. 

Nordkvinnen

Om det bare fantes en norsk kvinne her i verden ville hun vært barneskolelærer. Hun ville vært allsidig, belært og opptatt av relasjoner. Videre ville hun vært SV’er og glad i rødvin på onsdager. 

Nederlenderen

Den ene nederlenderen som var igjen i verden ville vært sykkelreparatør, liberal, positiv til alt av folk og kultur, med forkjærlighet for indonesisk mat. Han ville småsnakket forgjeves med tyskeren og flørtet med den norske kvinnen. 

Frankeren

Den ene frankeren som fantes ville vært en rødvinsfull skopusser som drev regnskapsbyrå på kveldstid. Han ville vært negativ til innvandring, dog med marokkansk bestefar. Som god franker ville han hatt mørkt utsyn, men vært opptatt av å elske i nuet. Han ville straks utfordret nederlenderen om å gjøre kur til den norske læreren. 

Poenget med denne stigmatiserende fremstillingen av noen europeere er å peke på at vi ikke er så like som vi tror. Dette oppdaget vi da vi ankom Nederland i august. Vi hadde på det tidspunktet bodd et år i Tyskland, kun vært hjemme i Norge som avveksling. I Nederland ble vi tatt vel imot av alle vi traff. Kelnere smilte og lo, var imøtekommende og åpenbart glade i både kunder og egen jobb. Husverten vår var en luring med svett smil som slepte rundt på sengetøy, nøkler og en alltid vibrerende mobiltelefon, -han strakk seg langt for å møte våre behov. Der en tysker ville sagt at vi måtte parkere i gaten og mumlet noe om parkeringsgebyr og «dyrt» fikset husverten vår en ukes soneparkering via en mobil app. Der er tysk kelner ville lurt på hva vi ville spise, fant nederlenderen frem barnestol til toåringen, tegnesaker til begge barna og lurte på om far ville ha en ekstra stor øl. Vi hadde bodd lenge nok i Tyskland til å venne oss til at det egentlig ikke fins god service noe sted. Det fins bare mennesker i butikk og restaurant som fasiliterer salg av varer og mat. I Nederland derimot, ga de litt av seg selv, uten å være påtrengende. De skjønte hvilken situasjon vi var i, -slitne foreldre og sultne unger. De sørget for å tilpasse seg dette. I Tyskland er min tilstand en privatsak hvis jeg ser sliten ut på restaurant, dermed står de der og lurer på hva vil vi ha, vi er jo tross alt på en restaurant, ikke sitt der og flakk med blikket, få ungene til å oppføre seg og snakk for all del riktig tysk! Vel, Nederland ga mersmak, vi kommer igjen. Frankrike kommer vi tilbake til i bloggen senere. Som agn kan jeg nevne at han franskmannen jeg arbeider sammen med ikke vet hva egen seksåring spiser. De få kveldene i året han er alene med henne ringer han sin mor og spør hva seksåringer bør spise og hvordan det bør lages…

"Øksemorder i farta"

På tampen må jeg nevne at toåringen vår så ut som en øksemorder. Håret hennes var ujevnt og tjafsete. Kort bak og langt på sidene. Omtrent som Ludvig i Flåklypa. Jeg klippet henne med sauesaksa. Resultatet ble ni millimeter over hele skallen. Jevnt og pent. Et grunnlag for ny vekst. Hennes mor ble så sint at hun ikke snakket til meg på et døgn. Toåringen selv ser på meg til stadighet, rister litt trist på hodet uten hår og sier «pappa du klippet meg».