COVID-sommerferie

Schlei, Schleswig, juli 2020

Jada, vi dro på ferie i 2020 også, selv om det ikke var åpenbart hele tiden. Vi holdt oss i hjemlandet, for oss Tyskland. En slags norgessommer i Tyskland altså. I februar da årets sommerferie ble planlagt første gangen skulle to uker foregå her, de siste to i Norge. Vi kunne jo reist til Norge i juli, men det visste vi ikke da vi planla sommerferien for andre gang i slutten av april. Vi måtte ta et valg, reservere hytte i Tyskland mens det fortsatt var muligheter, eller vente å se. Vente-og-se funker ikke for oss, å si til barna at vi kanskje skal hit eller dit, er det samme som å si at vi helt sikkert skal nemlig.

Før vi selv kom oss på ferie hadde vi farmor på besøk en uke. Turen hennes hadde vært utsatt på grunn av COVID. Hun fløy til oss med det første flyet Norwegian satte opp etter nedstengningen. Formelt måtte hun ha et ærend. Å reise uten at det handlet om arbeid eller tilsvarende var fortsatt ikke greit. Vi mente at familie var viktig, farmor savnet oss og vi savnet henne. Tyske regler sa et eller annet om at ektefeller kunne gjenforenes samt barn med sine foreldre. Vi så litt stort på det. Å ha en farmor som sitter og strikker sokker, maser om at alle må ha på seg mer klær enn været tilsier; "det er unødvendig å fryse", liker kaffen tynn og ellers er tilstede i livet til store og små er gull.

Vi drog avgårde med fullstappet bil og sykler bakpå. Turen nordover til Schleswig tok seks timer denne gangen. Vel fremme ved hytta var jentene i ekstase over å finne 55tommers TV på sitt soverom. Den ble godt nyttet. De så på tysk barne-TV flere timer hver dag. Stod opp selv og slo på TV. En drømmesituasjon for smårollinger. Dette burde være gode nyheter for foreldrene også, som man skulle anta kunne sove en time til. Neida, seksåringen passet på å purre sin far; "pappa jeg er sulten" og deretter forsvinne inn til Tom & Jerry på tysk. Pappa stod opp og lagde frokost til små prinsesser og kaffe til konemor.

Hadde vi en fin ferie da, to uker ved brakkvannet Schlei, øst av Schleswig by? Ja, men det er viktig å påpeke at alle var så lettet over å komme seg hjemmefra etter koronatid, stort sett innendørs, kun hjemme, bare familien, -siden midten av mars, -at ethvert nytt sted ville fremstått som paradis.

Vi gjorde de samme sakene som sist. Badet, bygde slott på stranden, syklet, spiste lunsj på restaurant, tok badstu(!), var på lekeland og shoppet(!)

Ikke bare strålende vær hele tiden, men nordmenn har med klær for enhver anledning

Vi prøvde å ri, men bonden med ponny-utleie var ikke hjemme. En regnværsdag sklei det helt ut, mor hadde sett et skilt om outlet. Vi kastet oss i bilen. Far var tung på gassfoten. Endelig autobahn uten sykkelholder bakpå. Vi kom akkurat idet de åpnet. Tydeligvis populært sted. Parkeringen var full av folk på ferie som ikke visste hva de skulle finne på mens det regnet. Dessuten dansker. Grensen til Danmark er kun 1,5 time lenger nord. Dermed ble det litt dansk stemning. Menn som satt og drakk øl på uterestaurant mens kona shoppet. Øl klokken ti om morgenen, helt greit for dansker. Tyskere som er kjent for sin øldrikking pleier å holde sin drikking privat til etter arbeidstids slutt.

Det er litt blandete følelser å shoppe for tiden. Joda, jentene trengte nye klær. Far trengte ikke nye skjorter og ny kavai. Mor trengte ikke ny veske. Dette er vi klar over hjemme hos oss. Vi prøver å bryte med gammelt forbruksmønster. Spare planeten og spare penger. Men denne dagen klarte vi ikke å stå imot. Det var rimelig, bra saker og det regnet og vi hadde i grunn ikke vært annet sted enn i matbutikken de siste 3-4 måneder. Beklager.

Etter to uker på dårlige senger i en ellers fin hytte i Schleswig reiste vi hjem til Münster igjen. Tok en uke staycation. Vasket klær, traff venner, vasket bil og gjorde opp status. Alle sov godt. Egen seng er deilig etter noen netter borte.

Også far slappet av innimellom denne ferien.

Siste uken ferie blir brukt i Cuxhaven, tysk nordsjøkyst. Cuxhaven ligger på denne landtungen klemt mellom elven Weser og floden Elbe. Her er det flatt. Hester og kyr, piggtråd og fluer samt nedlagte militæranlegg. Som alltid bor det folk her også, som vi ikke vet hva lever av. Riktignok er det havn her, som trolig avlaster Hamburg litt. Blant annet skiper tyskerne biler ut fra Cuxhaven. Ellers tror vi de som bor her har sitt levebrød i Hamburg eller Bremen. Men dette vet vi jo ikke. Guidebøker forteller bare om severdigheter og hva som skjedde for for lenge siden. Hva som foregår i dag, utover rent turistvennlige aktiviteter, nevnes ikke.

Har vi gjort noe kult eller oppdaget noe nytt? Nei, men mor og far fryder seg over at barna vokser. I denne ferien har vi hatt lunsjer og middager på restaurant hvor avkommet har sittet i ro og spist, lenge. Intet drama, ingen masing om å få gå fra bordet. De bare sitter der, spiser, småprater litt og fremstår som små, men ellers helt vanlige mennesker. Siden de er små tyskere har de lagt seg til vanen om å be om tegnesaker så snart vi har ankommet et nytt spisested. De klarer også å bestille iskrem selv etter maten, helt uten å klarere med han som skal betale eller hun som vokter over hvorvidt noen "fortjener iskrem i dag".

Barna får også reise avsted med sykler til lekeplass alene. Dette er nytt for oss alle. Seksåringen vokser flere centimeter av stolthet når vi stoler på at hun kan passe på fireåringen. Finne veien selv, passe seg for biler og fremmede, leke uten å knekke nakken samt komme hjem igjen i passende tid.

Lenge var det usikkert om tyskerne ville åpne strendene. Skrekkbilder fra Spania der folk stimler sammen for å nye sol og bytte virus på stranden kunne ta motet fra enhver. Vel, inntil videre er strendene åpne. Men de reguleres. Alle som skal på stranden må passere en billettkiosk. Hensikten er jo først og fremst å ta inn turistskatt. Men den er også effektiv til å telle folk inn og ut. Disse menneskene i kiosken går heller ikke av veien for å rope til oss om vi prøver å sykle på en vei som kun er for gående eller generelt gneldre om noe bryter med normalen.

Jeg er jo en planlegger. Derfor hadde jeg en plan klar for stengt strand. At den innebar kryssing av gjerder inn i våtmarksområder forbeholdt skjørt fugleliv, med bøtter, spader, barn og kone på slep, -alle ikledd Crocs og solkrem, -virker kanskje ikke så troverdig. Men det var en plan. Hittil har vi ikke trengt å prøve. Både østersjøkysten øst for Schleswig og nordsjøkysten her i Cuxhaven er inntil videre åpen. Vi får badet, samlet skjell, lekt med krabber og fundert over fenomenet tidevann. Barna lurer på hva som gjør at havet forsvinner en ettermiddag men er tilbake neste frokost. Mamma og pappa er ikke akkurat forberedt og mumler noe om månen og at "vannet drar til Storbrittania, så de kan bade der også".

Tidevannet lot vente på seg utenfor Cuxhaven, men det var alltid gjørme å leke med

Altså har denne ferien vært et eneste stort gjesp, akkurat slik som ferier skal være. Vel, det var spenning og fart en kveld i Schleswig. Hyttenaboen på gjeldshøyden i tysk-hytte-lykkeland brant bål av impregnert treverk. Det er giftig, lukter ille, er ulovlig og helt unødvendig. I sinne hoppet jeg gjennom buskene over til naboen og banket veldig bestemt på den åpne terrassedøren. De må ha sett meg komme, for ikke en lyd var å høre fra naboen. Joda, bilen stod der og dørene var åpne. Jeg stilte meg i sinnapositur på tunet og stirret trassig inn i stuen gjennom den åpne terrassedøren. Ikke en sjel åpenbaret seg. Fortsatt sint gikk jeg tilbake til egen tomt, rullet ut hageslangen og foretok det Hærens Ingeniører kaller "gjennombryting" av hekk. Jeg tok slagen og doset meg rett igjennom den grønne veggen mellom oss og naboen, ripet meg på gammel piggtråd som lå gjemt inni der og slo nakken mot en grein. Men det betydde ingenting, -jeg hadde et oppdrag og det var å slokke det jævla giftbålet som lot all den  giften impregnering består av sive rundt i sort røyk mot sovende barn på varmt hyttesoverom. Slangen var ikke lang nok, men jeg klarte å sprute nok vann til at bålet ebbet ut. Resten av kvelden satt jeg innenfor kjøkkenvinduet og kikket mot nabotomten, klar for å rykke ut og dele ut strekk på minst tre språk. Naboen viste seg aldri.