 |
| Første skoledag, 14. aug 20 |
Vår Julia har nå blitt skolejente. Hun går på den lokale katolske skolen her i Münster. Vi er stolte og hun er motivert. Hun kjente ingen fra før i klassen, men har et par venner fra barnehagen i en parallellklasse. Hun startet skolen med rak rygg og spenning. Hun har lært å rekke opp hånden og lar det gå ære i å få godteri av lærerinnen hver fredag. Alle barna som ikke har fått flere "gule kort" eller et "rødt kort" ila uken, får godteri på fredag. Så hun oppfører seg. Falsk motivasjon er også motivasjon.
Allerede etter første uke er Julia blitt annerledes. Som hun selv sier stadig; "jeg er skolebarn nå". Dette tolker jeg dithen at hun klarer masse saker selv. Og har egen vilje. Og viljen, den har vi fått smake på. Hun ser meg trassig dypt i øynene og sier "Jeg vil ikke skru av!" Vel, det er ikke krise at hun vil høre litt mer Harry Potter lydbok. Men den styrken og overbevisningen hun nå legger for dag, når hun vil oppnå noe, den er på ett nytt nivå. Er det skolen sin skyld? Trolig ikke. Hun blir eldre. Hun utvikler seg. Hun plukker raskt opp store og små ufordelaktige trekk fra foreldrene. Hun shopper sikkert inntrykk og uttrykk fra andre hun treffer også, på skolen eller TV eller andre steder.
Vi er glade for at hun trives på skolen. Det gjør hun virkelig. Noen dager kommer hun hjem og stråler og sier "skolen var helt fantastisk i dag pappa!" Da blir pappa varm og glad. Men det er ikke fordi hun har fått så mange nye venner. Hun gikk raskt inn i jentegjengen og falt like raskt ut igjen. De hadde ikke samme interesser. Det virker ikke som hun sørger over dette. Men det er rart å se at hun ikke søker mot de andre jentene i klassen hver morgen, der de stiller opp i skolegården før første time. Heldigvis har hun fått seg en guttevenn. De leker sammen og henger sammen og det er topp. De er ganske fysiske begge to og henger mye i klatreapparatene i skolegården.
Som mange små kropper er hun sliten etter skole med påfølgende skolefritidsordning. Å sette seg ned med lekser rett før middag, sulten, sliten og trøtt, -det krever sitt. Heldigvis er det mamma som er rektor hjemme. Ikke pappa. Mamma sørger for at leksene blir gjort, skikkelig. Selv om det kommer noen tårer fra eleven i blant. Pappa ville nok smurt en brødskive, mumlet noe om at "dette fikser vi i morgen" og latt leksene seile sin egen sjø. Vi er glade for at mor er mindre fleksibel på dette punktet. Julia bygger fin respekt for sin mor som gjeter henne gjennom leksene og sørger for at læring foregår.
 |
| Tidlig morgen i oktober, kaldt og kjølig, full fart til skolen |
Det har vist seg at Julia er aller best i sånne fag man ikke får arbeid av. Gym, sang, forming, O-fag. Hun digger gym. Det er jo fint. Men lesing og skriving og matte da? Jo, hun vil gjerne lese og skrive, så der følger hun med. Men matte er vonde saker. Mamma og pappa har diskutert dette, hvordan få henne til å ta matematikk seriøst, prøve å forstå? Pappa som ikke har noen gode minner selv fra matte mener at hun bør sikte på Theaterhøgskolen, -være dramatisk kan hun allerede. Mamma er mye mer realitetsorientert og vil tvinge igjennom tall og ball.
Heldigvis ble vi reddet av skolen. De tok tak i matte for oss. På en uventet måte. Lærerinnen flytter om på elevene stadig, bestemmer hvilke to som skal dele pult. Prøver å finne kombinasjoner som fremmer læring fremfor prat og tøys. Julia havnet ved siden av en kjedelig gutt som ikke hadde noe på hjertet. Dermed ble hun tvunget til å følge med, han er nemlig ikke noe gøyal. Det førte til at hun var raskest ferdig med et oppgavehefte en uke, og ganske mye var gjort riktig også. Da ble hun tatt frem foran klassen, resultatet hennes ble vist og hun ble rost foran sine medelever. Dette ble hun selvfølgelig høy på pæra av. Hun ville ha mer. Mer "likes" fra lærerinnen. Så nå digger hun å sitte ved siden av han kjedelige gutten, for da får hun gjort så mye, "ikke noe prat og tull". (Imidlertid besitter Kjedelig gutt nr. 1 hemmelig kompetanse. Første dag på skolen med læreplattformen iPad var han en racer og viste Julia alle triksene. Da steg han enda mer i verdi)
Videre så har hun ikke tid til å spise, så gøy er det på skolen. Matpakken kommer hjem igjen nesten uåpnet. (Pappa er stressa, "du må jo spise, ellers lærer du ikke noe") Hun har fått utslett i ansiktet, går med ansiktsmaske altfor mye...COVID-tiltak-drit. Hun har blitt opptatt av antrekk. Er nå i en fase hvor sokkene skal være utpå buksen. Hun glemmer alt over alt. Klær, lekser, vannflaske, sykkelhjelm, -det ligger spredt utover i skolens ganger og klasserom. Hun lar seg ikke stresse opp av uoppspist mat eller gjenglemte lekser. Det er jo forsåvidt bra. Pappa derimot, han lar seg stresse på hennes vegne, og det holder sikkert at en av oss er stressa.
