Julebrev 2020 Wie-Rust

St. Lamberti og en velholdt W123, Münster

Ja, da nærmer det seg 2021. Det er nok lenge siden vi har sett slik frem til et nytt år. 2021 bringer håp om normal president i USA, vaksine mot COVID og ellers lovnad om å få treffe mennesker utenfor familien igjen. Vi skal flytte hjem fra Tyskland i 2021. Men det er det nok bare pappa som ser frem til. De tre andre er blitt tyske. 

Det er fort gjort å oppsummere 2020. Et kjipt år. Vi har hatt det som alle dere andre. Vært mye hjemme. Ikke reist noe særlig. Gått med ansiktsmaske siden 4. mai. Holdt avstand til andre mennesker siden 14. mars. Gått mye tur i skogen. Lest gamle bøker om igjen. Sett mer Netflix enn selv Espen Nakstad anbefaler. Vi har drømt om natten om at Trump vinner presidentvalget, våknet svette og desillusjonerte. 

Julia

Joda, vi har jo opplevd noe, men mer av det nære. Julia har fått to nye tenner i underbittet. Hun ble også ferdig med svømmekurset sitt. Hun har faktisk lært å svømme, skikkelig. Hun kan også dykke og flyte på ryggen. Planen var at lillesøster skulle overta plassen på svømmekurset. Men så kom det pandemi. Og dermed stengte bassenget. 

Leonore har vokst. Akkurat hvor mye i 2020 vet vi ikke. Men siden sist hun fikk pass, to år siden, har hun vokst 15cm! Julia har begynt på skolen. Det går bare godt. Se egen bloggpost om dette. 

Lenore har opptjent sin naturlige rolle i barnehagegruppen sin. Hun er moroklump, sinnatagg og fartsmonster. Dessuten, litt overraskende for mor og far, nærer hun beundring for skumle gutter. Gjerne litt eldre barnehagegutter med adferdsvansker og ustabilt humør. Hun får seg en på trynet. Gråter litt og er lei. Så løper hun tilbake for å få en runde juling igjen. 

Ferie i sommer fikk vi. COVID roet seg. Alle hadde jo sittet hjemme siden midten av mars. Nesten ingen var syke lenger. Vi bodde på leiehytte i Schleswig og deretter Cuxhaven. Vi badet og syklet. Ungene så veldig mye tysk TV med reklame. Julia er orientert mot ting og deres verdi, som sin far. Plutselig ønsket hun seg alt mulig som var bydt frem på TV. Heldigvis var det ikke bare reklame som påvirket henne. Hun ville også bli en "Germany warrior kid" som det heter på høytysk. Hun ble inspirert av et program der hun så barn i karatedress sparke og slå seg vei gjennom en labyrint og vinne heder og ære etterpå. Siden den gang har hun snakket mer om kampsort enn ballett. 

Leonore

I september var alt fred og ingen fare en stund. Joda, det kom skumle nyhetsoppdateringer fra Belgia og Sverige fortsatte med sitt "Ingenting å se her, gå videre" spill. Men Tyskland fungerte som tidligere, dog med ansiktsmaske og hjemmekontor. Vi dro sørover til Trier, ved Mosel. Der hadde de drueranker i syd og vest -hellinger. De hadde dyre biler og bygninger reist av romerne den gang de trodde de hadde temmet de germanske stammene. Flott kupert område som appellerte til nordmenn lei av flatene i Westfalen. Vi besøkte venner der, gikk i skogen og spiste lange måltider. Dessuten fant vi ut hva de levde av i Trier. (Det er en sak jeg alltid lurer på i nye steder; hva lever de av her?) I Trier lever de av nabomikrostaten Luxembourg. Trier er soveby for folk som arbeider i Luxembourg. 

Schloss Neuschwanstein, sett fra Marienbrücke

I høstferien rakk vi en kjapp tur til Bayern. Planen var to dager oppi fjellene rundt Garmisch-Partenkirchen og to dager i München. Men så ble München risikoområde, mer enn femti syke per 100.000 innbyggere. Dermed måtte vi kansellere tur i storbyen. Joda, vi kunne fritt reist dit, men da måtte pappa ha vært i karantene fra sitt arbeid fjorten dager og skolen til Julia ville kanskje funnet på noe liknende.
Uansett, vi kunne fortsatt ferdes i fjellene sør i Tyskland. Vi var på nasjonens høyeste topp, Zugspitze. Det gikk gondol helt opp. Der var det over en halv meter nysnø, akebrett til låns og frisk luft til alle. Vi var også å kikket på eventyrslottet Neuschwanstein og vi kjørte flere sånne baner med akebrett langs stålrenne ned en bakke. Jeg vet ikke hva det heter, men det minner om en slags minibob med plass til to som kjører på tørt underlag med hjul. Ganske utbredt nedi lederhosen-land. 

Mamma i fint driv, Schleswig

Mamma har nylig hatt B2 eksamen i tysk. Hvis hun består den kan hun smykke seg som tysk talende og skrivende på profesjonelt nivå, altså til å drive forretning med tyskere, arbeide i Tyskland. Hun har lagt
ned mye tid og ikke alltid hatt like høye tanker om tysk grammatikk. Men hun har blitt veldig dyktig. Selv Julia, som drømmer på tysk, synes at mamma er blitt så flink. "Du høres nesten tysk ut mamma!"

Vi har vært mye inne i år. Været har vært som det pleier. Men alt som har vært gøy har vært stengt, lenge var selv utendørs lekeplasser sperret. Vi gikk i skogen. Pappa ville i skogen hver dag han kunne. Det var ikke noe annet å finne på. Barna ble lei. "Nei, ikke tur i skogen pappa!" pep de etterhvert. Så da ble vi sittende inne. Leonore lekte med lekehestene sine. Hun har en rekke dyr av hardplast i fin utførelse. Dessuten har hun en gorilla fra samme produsent. Følgende kunne utspille seg en rolig ettermiddag på rommet hennes: Hester og enhjørninger gresser rolig sammen og aner fred og ingen fare. "SÅ KOMMER DET EN GORILLA" kunne hun brøle og dundret gorillaen i alle hestene så de skvatt over alt. Pappa prøvde en stund å lime alle disse plasthestene med brukne bein. En fikk til meg med borret inn ståltråd i foten som spjelk. Men nei, limet bet ikke. Ergo er det med plasthester som med levende hester, knekker de beinet blir de nødslakt. 

Julia fikk tilsendt første bok i Harry Potter serien av en vennlig sjel i Norge. Mamma og pappa leste høyt. Hun digget trolldom og brevugler og Harry, Ron og Hermine. Opphavet fant raskt ut at bøkene kunne lastes som lydbøker. Siden den gang har ikke pappa hatt tilgang til sine høretelefoner. De sitter Julia med, nå ferdig med Harry Potter nummer fire for andre gang og halvveis gjennom bibliografien til Roald Dahl.

Mamma Beathe har sammen med tante Therese og mormor Torunn renovert hytta i Arendal i sommer. Beathe har vært prosjektleder. Passet på at budsjett og kravspesifikasjoner ble forent på fornuftig vis. At gode, selvdrevne håndverkere ble satt på saken og at penger, håndverkere og hytte møttes i tid og rom på en måte som passet alle involverte. Det hele tok tre måneder med bygging samt like lang tid med prosjektering, anbud og styr. Til slutt endte det hele med overskridelse i klassen 2,5% Det er jammen bra prosjektert for noe som kostet tre industriarbeiderårslønninger. Beathe er arbeidssøker for tiden, hvis noen vil ha en myndig og selvdrevet prosjektleder vil jeg anbefale henne. Kun tante Therese har vært på befaring etter ferdigstilling, hun har gitt gode tilbakemeldinger på endelig resultat. Vi gleder oss til å reise dit og håper at Påsken 2021 tillater en norgestur. 

Pappa følger smittevernregler, Berlin

I skrivende stund er Tyskland på veg inn i nedstengning igjen. Smittetallene er for høye. Selv Tyskland, med verdens beste sykehusdekning(?), -frykter at pandemien kan ende med å utfordre helsevesenet
forbi forsvarlig nivå. Alt av hoteller, restauranter, svømmehaller og treningssentre er allerede stengt. 16. desember stenger også skoler, butikker som ikke selger mat og frisører. Det eneste som blir igjen er matbutikker og bensinstasjoner. Det blir en stille jul. Ingen kan komme på besøk fra Norge og vi kan ikke reise til Norge uten å sone karantene både på nord og sørgående. 

Oppsummert så har vi ingenting å klage over. Vi er friske, har arbeid og tak over hodet, mat på bordet og politikere som hører etter om vi piper høylydt. Ergo har vi det bedre enn de fleste. 

Vi ønsker dere alle en fredelig høytid og håper vi kan møtes over ribbe, lutefisk og pinnekjøtt neste år.