Lørenskog 31. august

Den Lille dyreparken, Brokelandsheia

Neida, alt dette er ikke fra 31. august. Men jeg så at det nå var ti eller kanskje tjue år siden Joachim Trier filmet og ga ut "Oslo 31. august". En veldig god film, anbefaler alle å se den. Dog kommer alt til å føles meningsløst etterpå og du kommer til å plukke opp ironisk distanse igjen. Så, -kanskje rådet mitt blir å se den filmen, men pass på å se den i etterpåklokskapens lys?

Jeg tenkte å skrive litt om alt vi har gjort og følt siden sist. Jeg føler at vi virkelig har utnyttet tiden godt. Vi landet på Hjortneskaia 18. juli, måtte stå i kø for å teste oss, vise vaksinepapirer, pass og fortolle BMW. Der traff vi Linda Medalen, hun er som kjent Politi. Hun fremstod som hyggelig og myndig og nøyaktig, en slags drøm av en Politi. Vi snakket med henne om både vaksine og annet praktisk der nede, jeg var litt star struck, og det føltes rart å være, men hun er jo stor idrettsutøver, men jeg ønsker jo å være kul. Vel, en uke senere var vi flyttet inn i huset vårt i Lørenskog. Det stod omtrent som da vi forlot det. De som har leid har bodd ganske lett. Men det hindret ikke at vi måtte hyre elektriker for å få lys på det store badet og fikse annet tilknyttet strøm. Fant også en lekk rørkobling på et bad, forsøkt tettet med en ballong og en god neve dopapir, -merkelig. Jeg hadde ikke budsjettert med noen utlegg knyttet til huset, som en idiot, og måtte slakte et sparefond. 

Vi presset inn ti dager på hytta før skolestart. Dette er den hytta mor Beathe har prosjektledet renovering av fra Tyskland, uten å treffe håndverkere eller inspisere arbeidet. Resultatet ser veldig bra ut. Utvendig arbeid med kledning og vinduer tyder på snekkerglede og fagstolthet, et godt tegn. Selvfølgelig er det småting vi hadde unngått om vi hadde vært der underveis. De flinke snekkerne har hengt opp igjen både TV-antenne fra 1970-tallet og parabol fra 1990-tallet, etter bytte av panel. Helt unødvendig, men litt artig også. 

På hytta fikk vi båten på vannet, badet i havet, spiste reker, fisket etter krabbe uten hell og koordinerte trefelling med hyttenaboen. I høstferien blir det hugst for å gjenopprette sjøgløtt. Dessuten ryddet mor og far under trappa, i kjelleren og i skap og skuffer. Med hjelp fra slekt og vår faste plenpleier samt kassebil fra Rent-a-wreck, bar vi 800kg avfall ut og kjørte deretter til renovasjon. (De veier bilen inn-og-ut av renovasjonsanlegget). Ja, også plukket vi flått av både foreldre og barn. Skremmende med flått på barna hver dag og innimellom på voksne. Samtidig så blir flåttpanikken lavere for hver krabat vi finner og avhender. Normalisering av flått og hva den medfører kan være greit, Dagbladet får ta skylden for at vi, sammen med resten av landet, i utgangspunktet er livredd for flått. 

Hjemme har Julia på sju startet i 2. klasse. Leonore på fem begynte sitt siste år i barnehage. Leonore etablerte raskt rockestjernestatus i barnehagegruppen sin. Julia er på søk i sitt nye skolemiljø. Hun har funnet noen sjeler som minner om henne selv på samme trinn, men i forskjellige klasser. Hun er ikke stresset over at dette tar tid, å få gode venner. Far er på arbeid på sitt nye kontor på Kjeller. Så langt har han klart å sykle de 10 kilometerne hver veg, halvparten av arbeidsdagene. Det er han veldig fornøyd med! Mor søker etter arbeid, skriver søknader og ringer bedrifter. Vi krysser fingrene for et gjennombrudd.

Utover dette har vi brukt tid på å bli kjent i nærmiljøet. Barna husker ikke at de har bodd her før. Mor og far er jo kjent, men området har utviklet seg mye de siste fire år. Vi har syklet til Mønevann og badet, vi har badet fra flere badeplasser rundt Langvannet, vi har vært på kino i Lørenskog hus og vi har badet på Kjenn folkebad. Vi har gått på Opera-taket, himlet med øynene i Bjørvika og funnet ut at 300-bussen kun bruker 16 minutter til Oslo sentrum.

Kalvesund fort, august 2021

Dessuten har vi lekt på de nye fine lekeplassene langs skolerekka på Kjenn. Julia er i gang med klatring en kveld hver uke, lillesøster Leonore har startet svømmekurs. Alt halter og hikker fremover. Korona-smitten stenger stadig klatrehallen eller holder barn og foreldre hjemme. Akkurat denne uken har Julia vært syk og hjemme siden tirsdag, mamma siden torsdag, Leonore fra fredag. Pappa holder foreløpig stand som frisk, men har vært hjemme for å passe barn og verne eget arbeidssted fra mulig smitte. Søndag tok vi hjemmetest alle sammen, negativ. Tirsdag tok Julia hjemmetest, negativ. Torsdag tok Julia og mamma proff test i regi av kommunen, vi venter på svar. Antagelig er det kun barnehagepest, men vi kan aldri være sikker, -sant? 

Ikke minst har vi  besøkt besteforeldre og tantefamilier. Mange av slekten har vi ikke sett siden julen 2019. Etter det satt vi fast i Tyskland og de satt fast i Norge. Deilig å endelig kunne omgås igjen. 

Sånn er livet tydeligvis, fullt av små hendelser, de fleste gode, iblandet en og annen overraskenede elektrikerregning og pandemi. 

På tampen, alle spør oss "hvordan er det å komme hjem etter fire år i Tyskland?" 

Mor: "Jeg savner Tyskland".

Far: "Det er litt tidlig å si, for meg handler det fortsatt om oppdragsløsning, flytte familien hjem".

Julia, sju: "Er det en lekeplass her?"

Leonore, fem: "...lekeplass her?" (Ekko av støresøster:-)

Julia, sju år, aug 2021

PS, far har ikke brukt snus siden 22. mai! (Mor skal snart slutte med sigg)