Livet består av flest hverdager

Mor & Far, prøver å finne plass til hverandre

Jah, nå er vi her. På plass. Ferdig flyttet. Vi er Lørenskoginger nå. Tyskland virker like langt unna som sommeren 2021. Mor og far arbeider. Barna er i barnehage, skole og SFO. Vi møtes over måltider. Vi vasker hus og klær, særlig mor. Far styrer med biler og sykler og ved. Det mases om lekser og rydding av rom. Livet føles kjedelig på en gledelig måte. Vi lever i en slags rutine av et middelklasseliv der kun en og annen COVID-test eller bursdagsinvitasjon bryter opp gjentagelsens trollgrep. Far elsker tregt, forutsigbart forstadsliv. Mor drømmer om mer glamour. 

Vi har sluttet å gå med ansiktsmaske i butikken, men bruker den fortsatt på kollektivtransporten. Og det tror jeg vi gjør lurt i. COVID-tallene bryter stadig noe rekorder hver morgen rapporteres det i radioen. 

Vi prøver å holde på gode vaner fra kontinentet, sykle og gå eller ta buss om vi skal noe sted. Må vi kjøre så skal det skje med el-bil. På magisk vis har allikevel dieselbilen vår kjørt over 1000km siden august. Dog har snittforbruket gått ned med en hel desiliter per 100km. Fraværet av høyhastighetskjøring på autobahn har gitt bedre drivstofføkonomi. 

Mor har fått arbeid og er travel på hjemmekontor. Julia går på skole, forsøker å manøvrere sosialt der, hun sportsklatrer på kveldstid og har oppdaget sjokolademelk. Leonore er høyt og lavt i barnehagen og stort sett positiv, treåringstrass og fireåringsraseri er hovedsakelig borte. Hun har tross alt vært fem år i seks måneder. Dessuten svømmer hun, nå på Pingvin-nivå. 

Far arbeider på kontor i Staten, drømmer om å fikse forstøtningsmuren utenfor huset, montere nye garasjeporter og bytte inngangsdør. Foreløpig har han fått montert en trapp ved kjøkkenutgangen, midlertidig. Og han har fått avertert og solgt barnevogner, barneseter, barnesykler, ryggsekk, vinterhjul og barnegrinder på finn.no. Han har kjøpt rattkjelker, ski og skistøvler til barna på samme nettsted. Et slags hamskifte foregår. Vi kaster av oss småbarnsperioden. Og vi omfavner det norske, der ski står i senter for forståelsen av alt sunt. Har vi flaks blir det vinter også, med snø. I Lørenskog tar vi derimot ingen sjanser, og har innendørsvinteranlegget SNØ som lager vinter hele året. 

Gøy på hytta, men ikke så gøy som SFO

Julia driver fortsatt å bytter tenner. Hun fikk et tips på skolen om at Tannfeen betaler med sedler om glasset med gammel tann står i stuen eller på kjøkkenet. Dette viste seg å stemme. Tannfeen, som er ganske travel, ble så glad for å slippe å snike seg inn på mørklagt soverom med for å bytte tann mot 20-kroning, at hun la igjen en hel 50-lapp. Julia ble først overrasket og glad. Så ble hun grisk og så at dette med å bytte tenner kunne bli ganske innbringende. Fokuset på løse tenner er nå overdreven. 

På Leonore sin kant må det bemerkes at hun har blitt prinsesse på erten. Har pappa kommet i skade for å sende med henne bringebæryoghurt i matpakken, så kommer hun hjem på ettermiddagen med uspist yoghurt og skjeller ut mamma. Pappa tør hun ikke kjefte på, men bemerker veslevoksent at "...du burde vite at jeg ikke spiser bringebæryoghurt". Videre har vi fått melding fra barnehagen at druer som sendes med barna må deles i to. De ansatte har vært på kurs og lært om kvelningsfaren hele druer utgjør i små halser. Sikkert riktig det. (Vet ikke helt hvorfor jeg skriver om halve druer her, men føler at jeg måtte dele). Uansett, far føler presset fra flere kanter der han prepper matpakker hver morgen. 

I september var det på tide å ligge ute. Normalt i Norge, stort sett ulovlig med unntak av tilrettelagte plasser i Tyskland. Vi pakket sykkeltrallen med soveposer og telt, sekken til pappa med mat og klær og primus og sag og alt annet nybyggere trenger for en natt i granskogen. Alt gikk veldig fint. Mamma og pappa klarte å sette opp telt sammen uten å bli uvenner. Barna lekte fint blant tørrgran og mose. Alle spiste stekte fiskekaker til middag og stirret i bålet. Mor og barna lå i teltet. Kun far tøffet seg ute under åpen himmel. Dagen etter syklet vi alle de åtte kilometerne hjem igjen og var enige om at vi hadde hatt det topp. Dette lover godt synes pappa, som håper barna skal bli glade i livet ute. 

Vi kom oss avgjorde på høstferie. Kanskje siste gangen? Julia gikk glipp av Mesternes mester-dagen på Høstferie-SFO fordi vi var på hytta. Dette likte hun slett ikke. Hun ble bare litt roligere av forsikringer om at hun skal få gå på SFO hver eneste dag av vinterferien. Vel, vi hygget oss på hytta. Far drev hugst på naboens tomt, for å gjenopprette utsikt mot sjøen. Mor vasket håndklær og sengetøy som på merkelig vis tårner seg opp på slike hytter. Dessuten hadde hun fullt hjemmekontor, ingen ferie for henne. Vi kom oss på fjorden med jolla og vi plukket skjell. Dessuten var vi på badeland i Froland, Frolandia har de valgt å kalle det stedet gitt.

Som jeg startet med, -vi har det ganske rolig. Det er fint. Små kropper skal få vokse uten mer stress enn nødvendig rundt seg. Mamma og pappa trenger å ta vare på seg selv etter noen ganske travle småbarnsår der all kraft og tid brukes på den kommende generasjon, egen kropp og sinn har slingret uten tilsyn. La oss se om vi klarer å satse litt på oss selv og hverandre fremover. 

Rydding av kvist etter hogst, Ekely