Fotballcup for seksåringer, Hvam. Leonore leder et angrep.
Høsten da, så travel. Skole og jobb og fullt kjør hver helg. Og trening. Barna trener tre økter i uka hver. Men foreldrene holder ikke igjen akkurat. Vi har sett Sirkus Arnardo, ligget i telt i skogen, vært på Høstutstillingen, sett kino i byen. Dessuten rakk vi tre dager på hytta i høstferien. Vi er også i superkjøleskapet SNØ og står på ski en gang i uka.
Vi har fulgt Akerselven fra Frysja ned til byen. Leonore synes først det var langt å gå. Men så var det så mange hunder å se, på søndagstur, at det gikk fint likevel. Dessuten hadde pappa med sparkesykler og det er bare nedoverbakke når man følger en elv fra kilde mot havet.
Vi har vært på 3x fotballcup hvor seksåringen har tuppet medspillere og motspillere og ballen. (Den ene cupen, la oss si at den gikk på «Løvenstad», valgte arrangøren å gjennomføre alle guttekampene før jentene fikk spille. Ergo startet første jentekamp kl 17.15… Dette er i år 2022.)
På toppen av dette har mamma klart å bli Sjefen over alle sjefer på skolens FAU. Så hun vasser i møter og referater og vedtekter og eposter om skole og stell og travel administrasjon og flotte skolebarn og farlige bilførere rundt skolen
 |
| SNØ, Lørenskog |
Mamma har byttet arbeidsplass. Fra dynamisk oppstartsbedrift uten egne lokaler til engroskjempe der alle ansatte fleiper at prøvetiden er ti år. Folk som hadde sommerjobb der på åttitallet er fortsatt i bedriften, nå som ledelse. Nå spretter mor opp tidlig om morgenen for å dusje, sminke, spise, kanskje trene, lage matpakke, pendle. Tidligere trengte hun bare stå opp og spise, skru på PC.
Pappa solgte sykkeltrallen på Finn.no. Den sykkeltrallen har fraktet barn og kjeks og parkdresser og sykler de ikke orker sykle på selv, i åresvis. Et år fraktet den juletreet vårt fra marked og hjem. Men alt har en ende. Barna er store nå, de sykler selv. De skal i hvert fall ikke sitte å sove i sykkeltrallen mens pappa sykler på måfå rundt i 90minutter lenger. Sovetur er en luksus som små barn har. Våre barn er ikke små lenger. De banner når mamma og pappa ikke er i nærheten og snakker om at de må «kvitte» seg med alle kattene som bor i huset de eier i Minecraft. Sånne store barn trenger ikke sykkeltralle lenger.
«Pappa, hva er det du spiser?»
«Tyttebær»
«Åja, tyttebær»
Seksåringen kommer løpende inn på kjøkkenet, har hørt pappa rasle med potetgullposen.
Pappa rekker akkurat å gjemme posen.
Hun har ikke lyst på tyttebær, selv om hun aldri har smakt det. Hun går slukøret tilbake til TV’n.
Troen på at alt pappa sier er riktig er fortsatt tilstede. Det er fint og litt rart.
Dessuten ble pappa påkjørt av bil idet han sykkelpendlet hjem fra arbeid en ettermiddag i september. «Hun ser meg sikkert» var det siste han rakk å tenke. Vel, nå vet han bedre. Å passere foran biler som skal kjøre ut fra sidevei utgår. Sykle bak disse bilene blir fast prosedyre heretter. Det gikk greit med far. Han og sykkel ble kastet i bakken foran en Nissan Leaf. Så bremset bilen. Den kjørte ikke over far og hans sykkel.
 |
| ...og øksa er fra Gransfors Bruk |
Ellers da, jo vi hadde vannlekkasje langs pipa. Det regner jo godt for tiden. Så nå har vi fått et flott, heldekkende pipebeslag fra en flink blikkenslager i Nittedal. Det var på tide.
Brødsmuler på fiskegratengen er jo godt og vanlig. Far prøvde det samme på pølsegratengen, det ble bare tørt og rart og nesten litt surt sammen med all osten. Så nå er slutt på kulinarisk utforskning.
Vi driver også med selvberging. Foreløpig har vi ikke gravd kjeller full av hermetikk, ammunisjon og drivstoff ned i hagen. Men vi har felt, kappet, kløyvd, stablet og kjørt hjem fem tusen liter ved. En sjettedel er allerede brent opp. Vi er ikke midt i november engang.
 |
| Kalvesund fort, oktober 2022 |
