Maling, bading, smerte, -sommeren 2025

Kilsund, Arendal (Foto: Pål T. Rust)

Sommeren 2025 vil virkelig bli et merkeår i historiebøkene. Israel får gjøre som de vil i Gaza, de slår seg virkelig løs. Russland får gjøre som de vil i Ukraina, de roter det til som vanlig. USA passer på at de er like dårlig likt av absolutt alle land, og innfører høye tariffer for samtlige, også ubebodde fugleøyer i Sør-Atlanteren. Verden koker. De siste trærne i Hellas og California brenner opp og den norske Kronen faller til nye bunnivåer. 

Hjemme hos oss er det mange mindre saker som skjer, men ikke helt ubetydelig for oss. Vi har byttet inngangsdør, Julia har byttet turnklubb, mamma har byttet høyre kne og stua har byttet farge fra 2015-noir til 2025-antibac. Dessuten har vi vært på fin ferie på hytta og renta er ned et knepp, -0,25%.

Sommeren 2025 begynte vel egentlig med at jentene skulle drive dank et par uker. Skolen var over, det var ingen Sommerskole i Lørenskog i 2025. Begge jentene ble heldigvis med tålmodige vennefamilier på hytteturer noen dager. Det gikk fint. Julia fikk oppleve å gå tur i fjellet uten annen mening enn å snu og gå hjem igjen etter en stund. En flott norsk tradisjon som det var på tide at hun oppdaget. Leonore fikk badet i både Randsfjorden og Einafjorden på sin hyttetur. 

Julia kom hjem fra sin hyttetur og opplyste om at hun hadde fått indrefilet og at det var godt. Selvfølgelig. Hun kan blindteste hva som helst og vil alltid velge den dyreste. En dag vil hun ha en ektemann som alltid vil måtte kjøpe Bollinger. Cremant og Cava vil ikke funke. Prosecco, -hva er dette for noe svineri? Vel, vi har dermed kjøpt og spist mye biff i sommer. Alle liker det, men det er ikke en holdbar diett hverken fysisk, bærekraftsmessig eller økonomisk. Vi kjøpte forøvrig en kilo biff på Eurospar på Brokelandsheia, de reklamerer med at det er det samme som svenskehandel. Og det stemmer nok, for det var ikke noe billig der. (Den svenske Krona ligger nå i 107)

Vi har gjort to krevende saker i sommer, som vi aldri ville startet på, om vi hadde forstått hvor omfattende det skulle bli. Maling av stuen hjemme og bytte av Beathes høyre kne. Far brukte en uke på å male en vegg og gulvet i stuen. Masse styr. Men nå ser det veldig ryddig ut her. Beathe byttet kne tidlig en mandag morgen hos Ahus Gardermoen. De bytter tre knær hver mandag der. Tirsdager bytter de hofter. Hva som skjer resten av uken vet vi ikke, -da jobber trolig de samme ortopedene hos Aleris og bytter ledd for

pasienter med privat forsikring. Det kneet til Beathe gjør vondt, må trenes opp, krever ukesvis med sykemelding og krykker og medisiner. På toppen av dette har Beathe oppdaget at hun ikke tåler sterke smertestillende medisiner. Hun fikk legendariske Oxycontin (Oksykodon) men ble bare kvalm og la vekk hele greia. Så nå knasker hun Paracet, gråter mens hun trener opp det nye kneet og trenger hjelp til alt som krever at hun står og bruker mer enn en arm. (Den andre armen må holde i noe, krykke, dørkarm, ektemann el.) 

Ferie, vi hadde tross alt tre hele uker på hytta i Kilsund. Vi så Statsministeren der, på avstand, en gang. Han var på veg fra nærbutikken med kone og livvakt i shorts. Vi så også Biff Malibu et par ganger, dog uten Jette Christensen. Han har blitt gammel nå Biff, ser mer ut som sitt alter ego Fritjof Jacobsen, -som pusher seksti i grunn. 

Måkeskjær
(Foto: Pål T. Rust)

På hytta fikk vi uvanlig varmt og jevnt vær. Tre uker med badevær. Selv de tre-fire dagene Yr varslet regn var det fint vær og vi badet. En av dagene det skulle regne sendte vi mor til Stoa for å lade bilen og handle på Kiwi. Dessverre hadde mor og far sittet for lenge oppe kvelden før. Så når regnet uteble, solen kokte og Tesla Supercharger på Stoa var ute av drift, -da ble det for mye for mor. Den slags motstand skal man ikke ha i ferien. Hun dukket opp igjen utpå ettermiddagen, blek men fattet. Med strøm på bilen og uten sprengte blodkar i øynene. Som Teslaeier skal man egentlig slippe å fafle med sånne andre ladere som krever abonnement og brikke og ny app og stikk inn kredittkort. Hun endte med å holde seg for nesen og lade fra en ikke så rask lader av ukjent art. Dog hadde den strøm.

Vanlig hytteaktivitet ble gjennomført, beising, reparasjon av båtmotor, jentene fikk ferievenner, vi hang ute på skjærene, ble brent av maneter til tross for sterk fokus og frykt. Nytt av året for oss var

klippehopping. Vi forstod av venner fra både Stavanger og Bærum at vi lå etter. Hopping i havet fra 3, 5, 9 meter eller hva de er disse klippene, -er vanlig for alle andre enn oss. Mor syntes det var skummelt og var lunken til hele greia. Far fant til slutt en lavere klippe, dog på utsiden der store dønninger bryter. Dermed ble det lavere fallhøyde men tildels skummelt å komme seg opp av havet igjen uten å bli most mot gneisen. 

Noen venner på Sørlandet inviterte på julibord. Det var jammen hyggelig. De serverte pinnekjøtt, stekt i grillen. Det smakte bedre enn sånn vanlig pinnekjøtt fra gryta faktisk. Anbefales. 

Grillet pinnekjøtt, Ronny Fladseth
(Foto: Pål T. Rust)

Vår tilmålte tid på hytta var tre uker. Far hadde et par gjøremål han stadig utsatte, men han fikk til slutt beiset veggen mot vest, nest siste feriedag som også var hans egen bursdag. Han sanket masse martyrpoeng der han stod i tretti varmegrader og beiset mens resten av familien badet og spiste kake. Han hadde også satt mål av seg å løpe Flostaøya på langs. Tidlig en torsdagsmorgen, mens familien sov, snek han seg ut og satte avgårde. Klokken halv sju var han på veg langs fylkesvei 410. Da fikk han se hvem som egentlig holder hjulene i gang og hvilke biler de kjører. Nå er det jo sånn at sørlendinger liker alt med motor på veldig godt. Særlig båter med stor bensinmotor er stas. Langs veien liker de dieseldrag og favoritten blant alle som skal veldig tidlig på jobb i juli er norgesbilen Skoda Octavia. Og alle sørlendingene som kjørte forbi han joggeren med ull/silke løpetrøye og raske briller tenkte nok at det skal bli godt når ferien er over og alle de pretensiøse østlendingene har reist hjem. 

Ja, også har vi byttet utgangsdør på huset vårt i Furuveien. Mor har satt igang en ny finansieringsmodell for vedlikehold og oppgradering av huset. Planen er å spare penger til en utbedring vi har planlagt, og gjennomføre den. Deretter spare penger til neste milepæl, og gjennomføre dette. Slik fikk vi ny utgangsdør og malt stuen. To aktiviteter som ble finansiert etter denne fine lavrisikomodellen til Beathe. Far har hele tiden tenkt at vi totalrenoverer huset en dag, når vi har 2 millioner kroner til den slags. Men siden disse millionene lot vente på seg, ingen av oss vant i Lotto, -ble en annen, mer jordnær løsning valgt. 

Hele byttet av dør må nevnes. Vi gjorde det selv, men det tok en hel helg. Far gjorde det meste av arbeidet og mor kom inn på strategisk viktige punkter og hjalp til. Det mest minnerike var da Beathe returnerte fra Byfest i Lillestrøm rett før midnatt og mannen satt der med en biljekk og en tung ny utgangsdør som skulle løftes opp på tre hengsler. Mor tok tak og hjalp til med løfting, men kjolen var i veien. Snart stod hun der kun i undertøyet og bannet sammen med far. Men de fikk entret dørens tre hengsler.

Kneet Beathe byttet er litt av en affære. Det er fire uker siden. Hun går litt uten krykker nå, og håper å kunne sykle om noen uker. Så langt alt vel. Men det er vondt. Hun har fått byttet nederste del av lårbeinet og øverste del av leggbeinet med kuler av titan. I mellom de to titaniumkulene har ortopeden lagt en pute av plast. Så vi tror alt er som det skal være. Men smertene er drøye. Særlig ved belastning, tøying og forsøk på å oppnå vanlig bevegelighet. Så nå tilbringes natten i rykk og napp til søvn eller rusling i stuen med vond fot. Dagen tilbringes til å trene, tøye og gråte. 

Mange ting ble forsøkt for første gang. Vi inviterte venner på hytta. Det var jammen koselig. "Det er fint å ha sitt eget besøk" sa Leonore. Det var Fredrik, Marianne, Leni og Erle som var besøket. De lager bedre taco enn oss og er like gode til å bade som vi er.

Koselig med besøk på hytta
(Foto: Fredrik Braadland-Konstali)

Lånerenten på huslånet vårt gikk ned i sommer, 0,25%. I praksis ble det nesten tusen kroner mindre spons til banken av dette. Beathe brukte sin del til å opprette familieabonnementet for Spotify. Hun var lei av at barna overtok hennes lytting. Nå har de sin egen. Far startet opp igjen med Morgenbladet og har kost seg med litteraturkritikk og intervjuer av ikke så kjente folk siden juni. Det er bra den avisen bare kommer en dag per uke. Vår kulturelle kapital økte markant. Far og mor har ved flere anledninger dratt i land 9 poeng av 20 mulige i Morgenbladet-kviss, som er over snittet resultat faktisk. Da får man hederen "Bra, men du leser tross alt Morgenbladet". Anbefaler alle som smiler av "9 poeng" å prøve denne kvissen selv.

Julia besluttet å gå fra Hammer turn til Oslo turn sent i juni. Hun savner turnjentene og fellesskapet fra Hammer, men liker treningstidene, all tilgang til apparater samt trenerne Michelle & Mira, -i Oslo turn. Så nå reiser hun selv fem dager i uken med buss til trening på Hasle i Oslo. Vi henter henne etter endt dyst. Femten timer hver uke pluss konkurranser. 

Påske i Bayeren, 2025

Julia, Beathe, Leonore, Schloss Neuschwanstein,
(Foto Pål T. Rust)

Mamma Beathe ville på tur i Påsken. Pappa Pål Torleif satt med håndbrekket på, var skeptisk til valutakostnader, Co2-utslipp, kredittkortgjeld og kjipe leiebilfirmaer. Mamma bare viftet slik sutring vekk og booket hotell og leiebil. Far følte presset, og fant noen flybilletter han mente kunne gå. Og vips så var slottskikking og generell turisme i Bayeren bestilt. Alle trengte en pause. Og alle vet, også barna, at hjemmepåske er langsomme saker. Ingen var kjent i Bayeren i grunn, joda vi var der tre dager høsten 2020 under pandemien, men da var det munnbind på og og duften av håndsprit lå over landet. Barna husket det ikke heller, de var fire og seks år den gangen. Oppsummert så gledet vi oss, -og påsken i Tyskland innfridde. 

Vi kom oss greit avgjorde med Norwegian. De har jo sånn passe kjipe slot tider, derfor er det billig. Hadde vi trengt å dra tidlig eller sent kunne vi jo reist med Lufthansa eller SAS til dobbel pris. I stedet reiste vi midt på dagen sammen med resten av de tysk-norske barnefamiliene som hadde samme prioritering som oss; lav pris er viktigst. 

Leiebil er det samme som alltid. Uansett hvor mye info vi har tastet inn ved nettbestilling, må alt gjentas i disken hos uteleiefirmaet. Det eneste som gir meg håp, der jeg står og staver etternavnet mitt igjen og igjen på tysk-engelsk, er at de faste kundene i gull-kunde køen ved siden av, -må gjennom akkurat den samme sendrektigheten til tross for at de sikkert leier bil ukentlig. Jeg er faktisk usikker på om AVIS, Hertz, Eurocar mv. har fått meg seg hva internett er og hvordan det kan brukes. Vi fikk en Dacia Jogger med manuelt gir og høytalere som gjengir falsk rallybilmotorlyd inne i kupeen. Hele bilen var ny og fremstod som dårlig og billig. Joda, jeg er en snobb, men Dacia er nok labre saker selv uten min subjektive mening. Gøy å kjøre manuelt gir igjen, stolt av at jeg ikke kvalte bilen mer enn et par ganger de tre dagene vi hadde den. 

Vi feide ut av flyplassen, gjennom byen og opp i fjellene. Tøft å kjøre på autobahn med fri hastighet rett sørover fra München og se snødekte fjell reise seg i horisonten. 150km/h med Dacia fremstod som uansvarlig, derfor endte vi sammen med Ford Focus og andre Eurobokser i surrefil til høyre. Vi tok av før vi nådde de snødekte fjellene, vi skulle kun til "the foot hills" og tok inn for natten i en kvart tyrolervilla i Oberammergau, -du vet der Messerschmidt utviklet fly og kanskje andre saker i lange fjelltunneler, under krigen. En Brigade Gebirgsjegere holdt også til der i de dager. Siden krigen har NATO hatt skolesenter i samme landsby. 

Oberammergau er uten gatelys. Og tyske huseiere kaster ikke bort strømmen heller. Ergo er det helt mørkt der, allerede kl 21.00 i midten av april. Og helt stille. Kun katter som sloss og grevlinger som graver i komposten lager lyd. Vi fra Lørenskog med en aldri hvilende riksvei 159 bak huset, ble var og takknemlige for stillheten. 

Hest og kjerre opp til slottet.
(Foto: Pål T. Rust)

Tirsdagen spant vi avgårde til Schloss Neuschwanstein. Der han gale hertugen brukte alle pengene på å bygge eventyrslott på en klippe. Til slutt ble resten av hertugfamilien så lei av overhodets pengebruk, at han ble funnet død i vannkanten til en nærliggende innsjø. Vi var på plass idet stedet åpent klokken 10.00, -før turistbussene fra München og Garmisch Partenkirchen nådde frem. Planen var å komme seg ut på den berømte gangbro Marienbrucke før hordene. Denne broen utgjør prima kameraposisjon for oss turister, slottet i silhuett i bakgrunnen. Den tåler ikke all verden den broen, og har nå fått telleverk på hver side, som holder styr på hvor mange som står på konstruksjonen. Juvet under er vel 30-40 meter dypt. Maks 200 personer på broen sier skjermen i tellemaskinen. Hva som skjer om den teller 201 på broen vet jeg ikke, vi var aldri flere enn 70, tidlig 15. april. 2025.

Vi gikk ikke inn i selve slottet. 44 Euro per hode for omvisning med audioguide. Mamma var lenge tvilende, følte hun burde utnytte muligheten til også å komme seg inn og kikke. Den blakke ektemannen hennes minnet henne på at Hertug Ludwig som bygget stedet druknet før han rakk innrede slottet. Uansett hva som fins inne er det noe som er satt inn for å trekke turister. Vi ruslet ned bakken mot landsbyen i stedet og fikk oss pommes frites på en kafe. Motivert av muligheten til å tisse; -sitt ned, bestill snacks, løp på do. Så blir en skål pommes til barna og kaffe til mor en ren bonus for å gå på toalettet. Vi snakket mye om Kong Harald på turen og hans vise ord om "aldri gå forbi en WC". 

Alle landsbyene vi kjører igjennom i dette området er mer eller mindre tegneserieaktige. Selv løvetann på åkeren blir romantisk i disse trakter. Von Trapp familien hadde følt seg hjemme tror vi, -på en sånn

Levelig i tyske lavalper. Oberammergau.
(Foto: Pål T. Rust)

apolitisk måte. Mor og far i vår familie lurer alltid på hva folket lever av. I tillegg lurer mor på om det er mye snø der hver vinter. Ammertal, den brede fjelldalen som binder Murnau til Garmisch Partenkirchen, -ish, ligger rundt 800moh, -så det er tidvis metervis med snø. Men på en sånn fin måte er vinteren kortere, kommer senere og drar tidligere. 

Forøvrig lurer vi alltid på om vi burde flytte ned hit. Hvorfor er det slik, at landsbygda i utlandet ser bedre ut enn egen landsbygd? Jeg er sikker på at tyskere på tur i Norge drømmer seg bort på samme måte? Men realiteten er vel at skoler legges ned og jentene kommer ikke tilbake til bygda etter universitetsutdannelsen i byen, -både i Norge og Tyskland. Til slutt sitter landsbygda igjen med sure, ugifte menn som elsker diesel og hater elbiler.

Julia, akkurat 140cm, får selv kjøre
sommerrodelbahn. (Foto: Pål T Rust)

Dagen etter feiret vi bursdagen til Leonore som ble ni år. Hun fikk sang og tysk bakverk. Dessuten arvet hun en Applewatch fra mamma, -som ikke ville samarbeide og låste seg, -klokka altså. Og når hun skulle kjøre sommerakebane, (Sommerrodelbahn), -var hun ikke høy nok til å kjøre selv. Kravet er 140cm. Dette ble nedtur for niåringen. Gaven hun fikk virket ikke og alderen hjalp ikke i akebanen, hun var ikke høy
nok og ble følgelig behandlet som en unge. Det som skulle være hennes dag ble tårer og kjip stemning. Mamma og pappa følte presset, de fant en klatrepark i Garmisch, det liker hun. Vi kunne bruke et par timer der. Imidlertid brukte parken en time på undervisning om utstyr og sikkerhet og påfølgende kontroll av oss klatrere, -at reell tid i parken ble 40 minutter. Så niåringen fikk en ganske dårlig bursdag. Det ble ikke bedre når mor og far skulle manøvrere i München med leiebil og treg GPS og far insisterte på "å finne en bensinstasjon nærmere leiebilfirmaet". Det var rushtid i München og virkeligheten var, som vanlig, mer komplisert enn GPS-skjermen ville ha det til. Det er aldri så trykket stemning som i en familiebil i en ukjent by når far kjører og mor skal bidra med navigering. Vi gjør sjelden denslags, det er vel derfor vi fortsatt er gift. 

Fremme på The Mariott hotel i München ble vi tatt vel imot. Det viste seg raskt at dette hotellet tok sin rolle som Mariott veldig seriøst, halvparten av betjeningen snakket bedre engelsk enn tysk. Stedet var samlingssted for den amerikanske diaspora i München og alle andre som liker å tro at ting er bedre "in the US". Bellboy i resepsjonen var en to meter høy pensjonert US Army sersjant fra Huntsville Texas. Han fortalte straks om vinterøvelser i Nord-Norge på 1980-tallet da han hørte at vi var fra Norge. Dessuten tipset vi, noe tyskerne ikke driver med, så han ble kompis raskt. 

I München brukte vi dagene til å rusle. Vi ruslet i Englisher Garten som er en svær park, tidvis skog, tidvis trimmet anlegg, i München. Elven Isar og tilførselvassdrag med flotte navn som Oberstjagermeisterbach og Eisbach renner igjennom parken. Hver gang vi krysset en bekk i parken sa far "dette er elven Isar", på sånn skråsikker og feilaktig måte. 

Biergarten, München, april 25. 
(Foto: Pål T. Rust)

Vi ruslet også i bykjernen. Mengden turister og beboere så ut til å være sånn omtrent lik. Altså gidder vanlige folk fortsatt å bo og handle i denne byen. Men det er klart at vi turister ikke tilfører så mye annet enn press i leiemarkedet og fremvekst av lettvinte løsninger. Bayeren med sine over hundre bryggerier og verdenskjent ølkultur trenger i grunn ikke Hard Rock Cafe eller generisk Old Irish Pub, likevel ligger de der, med harrytasser fra hele verden som gjester.

Vi dro på oss omgangssyke underveis. Trolig var det litt for lite klor i hotellets basseng? Leonore var helt utslått deler av Münchenoppholdet. Hun avrundet det hele med å kaste opp på flyet hjem til Oslo. Vi fikk allikevel ruslet i Olympia-parken, -bygd til det famøse OL i 1972. Vi satt i Biergarten og vi fikk spist snitzel og hvite asparges flere kvelder på rad. I biergarten begikk far en turistsynd der han kun bestilte en halv liter øl. Betjeningen svarte med å rulle med øynene og beskjemmet finne frem et av de små glassene. I Bayern er det kun barn og gravide som drikker halvlitere. Voksne menn drikker øl av "stein" som er en sånn litersmugge alle har sett på bilder fra Oktoberfest. 

Vi kjøpte tredagerspass til kollektivnettet i München, og reiste friskt med U-bahn, trikk og tog. Ja, det er fortsatt masse biler i München, men man trenger de ikke, det er vel mest gammel vane som gjør at de fortsatt er i bruk. En kveld vi stod og ventet på grønn mann for gatekryssing fikk vi se en Tesla råkjøre forbi en Mercedes cab. Mercedesen tutet indignert idet Teslaen rånet avgårde. En stor gammel Mercedes fra 2010 er ingen match for en elbil fra 2020, og det gjorde nok vondt for Mercedeseieren å kjenne på dette. Å bli overtatt av fremtiden, som en overraskelse, er aldri behagelig. München som resten av Europa står foran endringer vi ikke kommer til å like, men det er aldri behagelig å bli revet ut av status quo.   

Hva var de vi skulle igjen, i Bayern i Påsken? Vi skulle på tur, bli kjent med et nytt område, henge i parken, sammen. Vi fikk gjort alt dette. Den samme følelsen av at alt er på stell i Tyskland, sitter vi igjen med, som vanlig. Samfunnet er veldrevet, hekkene trimmet, bilene vasket, bla-bla. Vi tror at alt er bedre her, selv om vi vet at de har de samme utfordringer som oss. Men vi hadde det hyggelig og fikk vært masse utendørs, spist god mat og vært sammen. En vellykket Påske i et område vi gjerne kommer tilbake til. 

Klisterføre i Olympiapark, München, Påsken 2025
(Foto: Pål T. Rust)