Paris på langs, til fots

Forsted til Paris, nov 2025

David Byrne, du vet han som har sånn sammenleggbar sykkel i bagasjen overalt, som skrev bok om dette; "The bicycle diaries", -han foreslo å gå gjennom Paris. Han er også sanger i Talking Heads. Altså, en sanger og syklist og forfatter, som ser fra sykkelsetet, at Paris oppdages best til fots. Slikt må vi ta på alvor. Dessuten trengte vi ferie fra møter på Skype og Teams. Og vi ville gjerne spise den gode maten de har i Frankrike. Ergo booket vi fly til Charles De Gaulle-flyplassen nord for byen og hjem fra Orly-flyplassen sør for byen. En retning og rute var satt. Google anslo avstanden til å være 45 kilometer.

Siden vi skulle trekke igjennom byen måtte vi reise lett. Vi ble også motivert av flyselskapet som ville ha 390kr per kabinkolli per person per retning. Dermed pakket vi svært enkelt. Kun det som fikk plass i sånn liten ryggsekk kvinner gikk med på rave på 1990-tallet, for å bære sigaretter og nøkler, ble med på turen. Slik slapp vi å betale ekstra for kabinkolli til flyselskapet og fikk en svært smidig oppakning. 

Vi drømte også om å bli jaget av fransk politi i forstedene til Paris, slik at vi kunne hoppe over gjerder og løpe over hustak, -sånn Parkour egentlig oppstod. Dette ville kreve gode sko og lett pakning. At vi er hvite menn rundt femti betyr at vi kanskje ikke er superhelter gjemt i pappakropp, men vi har ingen selvinnsikt, og liker å tro at bare vi har riktig innstilling kan vi mestre alt. 

Den siste uken i november er visstnok lavsesong i Paris. Altså kaldt og kjipt og ingen har ferie bortsett fra amerikanerne som feirer Thanksgiving, men det gjør de jo helst i eget land. Også har ikke julen startet enda. Men flyet fra Oslo var fullt det. Alle skulle nok av i Paris. CDG er ikke kjent som en fin flyplass eller et godt sted for transfer. Selv har jeg flydd via Moskva til Bangkok flere ganger enn jeg har via Paris. Og det sier litt om flyplassen i Paris. Dessuten er det noen år tilbake. Da Moskva var en normal hovedstad, ikke Mordor og jeg ikke hadde vokst på meg flyskam enda. 

Vel ute av flyet i CDG klarte vi ikke å komme oss ut av selve flyplassen. Vi mistenkte jo dette. At flyplassen legger til rette for at reisende skal ta tog, buss eller bil til-og-fra. Men vi måtte jo prøve da. Så vi brukte en time på å gå rundt i diverse p-hus, opp og ned rømningsveier og langs høye nettinggjerder. Alt dette i håp om å finne en vanlig vei med fortau langs, ikke motorvei sperret for fotgjengere. At vi ikke allerede på dette tidspunktet ble kontaktet av politiet viser at alle de kameraene på flyplassen bare er sånn halvveis nyttige. To fyrer med liten ryggsekk og sånn Rudolf Blodstrupmoen-caps som prøver å klatre ut av p-hus via rømningsvei burde pirret ordensmakten? 

Lokalbuss ble vår metode ut av flyplassen. Den slapp oss av utpå jordet noen kilometer sør-vest for CDG, i en liten landsby mest kjent for at verdens siste rutefly-Concorde styrtet der i år 2000. Landsbyen Gonesse tok oss i mot med lett regn og svært god tyrkisk kebab. Stappet av lammekjøtt og nybakt nan kunne turen begynne. Vi gikk gjennom bekkepark, over jorder, gjennom landsbyer, forbi logistikkbygg og enorme Carrefour-butikker. Over alt var det rundkjøringer med friserte planter i, søppel i grøfta, små stygge biler i fargene grå, gråbrun, sort og gråsort. Skiltingen var god for biler, dog ikke på tysk nivå. Etter en times tid traff vi den første drabantbyen. Ville det være opptøyer, luktet vi tåregass, ville politiet ta oss også? Neida, rolig der. Barna lekte i skolegården, mammaer trillet vogn og hundeluftere kastet pinne i parken. Blokkene fra femtitallet, den gang med en blanding av brutalisme og futurisme som stil, var stort sett velholdt. Akkurat de forstedene vi gikk igjennom var uten lokaltog eller t-bane. Ergo bøttevis med små stygge biler, parkert på fransk vis. Lengden på piggende på piggtråden på toppen av gjerdene, omkring eneboligene som ligger plassert mellom blokkforstedene, -fortalte oss om graden av respekt for privat eiendom lokalt. Denne var varierende.  

En idrettshall vi passerte var omgitt av gjerder som ville fått norske fengsler til å rødme. For å veie opp, kanskje, gresset sauer inne på plenen rundt idrettshallen. Et tilfelle av sauevasking for å dekke over effekten av de brutale gjerdene? Det funket på oss. Vi gikk fra "jøss, hva er det de frykter her?" til "sjekk de søte sauene da" på noen sekunder. Franske sauer er sånne Disney-sauer som ser ut som kosedyr. 

Området nord for Paris, som vi gikk gjennom, er en blanding av landsbyer som fremstår som autonome, områder med lager/logistikk og enkel industri samt klynger av småhus mellom drabantbyer av blokk. Bygningene var overraskende vanlige, selv under ti kilometer unna bykjernen. Jeg vet ikke hva vi hadde ventet. Paris er ikke bare Frankrikes hovedstad, det er en verdensby. Den har fostret kunstnere slik Wien har fostret revolusjonære og despoter. Uten Paris ingen Hemningway, Picasso, Dali osv. Uten Paris ingen Ayatollah Khomeini heller? Hans profil tilsier vel Wien, men det var Air France som fløy ham fra Paris til Teheran den gangen i 1979. Uansett, vi hadde vel trodd at hele byen, også villaområdene nord for byen, skulle være mer eksentriske. Fremstå som kreativt og rikt? Der vi gikk var det helt vanlige franske murhus med høye gjerder rundt og små biler på utsiden. Nå skal det nevnes at i reisefølget var det en av oss som så frem til å få fordommene sine bekreftet, jeg, og Jørn-Atle som er langt mer åpen for hva som faktisk dukker opp på vår vei. 

I det vi krysset Canal Saint-Denis ved Stade de France ble hundemøkk byttet ut med menneskemøkk. Vi gikk i et slags ingenmannsland der tog, bil og metro frakter menneskene. Lastebiler frakter varer. De som er til fots her, har på et sett klart å unngå å bli tog, bil eller metro -passasjer. De er utenfor. Dette er området til de hjemløse. Det skulle vise seg at de holder til mange steder i byen, men langs kanalen mellom småindustri, der bor de i mengder. Vi passerte under en kjøretøybro i skumringen, der hadde det samlet seg 30-40 mennesker. Alle med hetter og lutende holdning. De fikk lange skygger i lyset fra bålene. Bålene brant søppel, det luktet svidd plast. Handlevogner med soveposer og tomme ølkasser stod i utkanten av gruppen. Det hele så dystopisk ut. Men det er vel en helt vanlig form for eksistens som vi to middelaldrende mellomledere fra Norge sjelden ser. Vi spurte oss selv om det er slik i Berlin? En sammenlignbar by. Vi tror ikke det er slik i Berlin, -hele tropper med hjemløse under bruene. Men vi vet ikke hvorfor. Akkurat som da Victor Hugo skrev sin bok, evner og viljer ikke Paris heller nå, å passe på sine elendige. 

Alle de typiske franske sjappene, disse barene på hjørnet som også har noen enarmede banditter, selger skrapelodd og god kaffe. Der de lokale møtes for kaffe, avis og preik. Kanskje en pastis på ettermiddagen. Disse gikk vi forbi. Vi snakket om at vi burde stikke innom en slik hjørnebar for en pils, vi måtte bare gå litt lenger først. Det endte med at vi aldri stanset. Neste gang. Men vi må ikke vente for lenge. Disse sjappene forsvinner nok like fort som gule-vester demonstranter oppstår. Disse hjørnesjappene tilhører det gamle Frankrike. De har fungert som et møtested der nabolaget klager på skatten og presidenten mens de hyller fotballaget. De er rigget for hel dags drift. Litt kiosk, litt kaffebar, litt bar. Muligheter for en matbit, minimum en croissant. En kveld spiste vi thaimat i en slik hjørnesjappe som var blitt restaurant. Interiøret var beholdt. Store skaitrukne stoler fra tidlig 1980-tall og litt små bord, -alt dette nå åsted for Tom Kha Gai og Pad Thai. Den kjappe analysen er vel at sigaretter og alkohol på dagtid har tapt for thaimat og kokosmelk på kveldstid. Og hele mitt hjerte ønsker at det fortsatt stod sånne Jean Michel Jarre kloninger og røyket Gauloises mens de kommenterte alt de leste i avisen, langs baren her, -men de dager er forbi. Den livsstilen slike hjørnebarer brakte til sine ivrigste brukere førte bare til hjerteproblemer og kreft. Gått ut på dato som Don Draper. 

Vår første overnatting var på et rimelig hotell nær den opprinnelige bymuren. Området var svært

Nordmann blender inn
på lokalt marked?

multikulturelt, trafikkert og fullt av uteliggere. Det kunne se ut som de stod i kø utenfor den lokale politistasjonen, -var det et sprøyterom der? Hotellet var bra og vi fant oss en flott afghansk restaurant rundt hjørnet. Der spiste vi 3-4 retter og mesket oss med kokt lam, stekt ris, nan og grønnsaker. Alt dette mens vi bøttet grønn te. Oss begge, nå mellomledere rundt femti, har tilbrakt sine beste år i Afghanistan 15-20 år siden. Vi kan maten og skikkene. Restauranten var svært autentisk. Full av billige tepper og nips av plast fra Kina iblandet en og annen sak av ull eller tre fra Afghanistan. Dessuten innestengt og fuktig luft, etter prinsippet, "Hvis vi lufter forsvinner all varmen ut". Kjøttet var mørt og gjestfriheten stor. Vi satt ikke med beina i kors under oss oppi sofaen, det klarer vi ikke lenger. De andre kundene, enda mer drevne enn oss, sparket av seg skoene og blottet sokker med og uten hull der de spiste med høyre hånd fra store fat med felles måltid. 

Neste dag startet vi med sjuke mengder butterdeigbakst og god kaffe. Ferden gikk videre til fots mot sør. Først inn til selve byen, deretter litt vest og igjennom Mont Martre. Underveis fikk vi se metropolen reise seg. Boligene stod tettere og raget høyere. De samme typene blokk som i forstedene fantes også her, nær sentrum, men med dyrere biler parkert i nærheten. Sånn som i Oslo, der Selvaag sine blokker på Vestli er blokker, mens de samme byggene av Selvaag på Ulleren er terrasseleiligheter. Vi var heldige og traff på et av disse markedene som selger fersk mat i løs vekt. Kjøtt, fisk, grønnsaker, ost og frukt lå stablet på bord. Noen med håndskrevne prislapper, annet uten merking var trolig et utgangspunkt for forhandling. Det var tjukt med folk, mange som handlet og enda flere som bare tittet. Kanskje de så etter et godt tilbud eller lot markedet være grunnlag for dagens meny i egen restaurant? Selvfølgelig var det også bord fulle av leker, plastnips og billig dekketøy. Vi var de eneste turistene der. Vi følte øyeblikket var skjørt. Sånn alle jålete nordmenn drømmer om, -å være turist på et nytt sted, før massene. Å prøve å være objektiv reisende heller enn krevende forbruker. Hva skulle vi gjøre? Kjøpe noe? Ta bilder i smug? Bare gå igjen, innse at øyeblikket var umulig og for stort å bære? De første turistene på en uoppdaget øy av ekte franske marked. 

Etter tjue minutter med rusling og titting og forsøk på å gå i ett med de lokale, tøt vi ut på andre siden, utladet og i villrede. Litt sånn som etter skirenn. Hva skal jeg nå, skifte, tisse, drikke brus? Alt på en gang? Neste gang jeg havner i en sånn situasjonen med urørt lokal kultur rundt meg, må jeg ta frem sånn vikinghjelm med horn av plast og live streame alt mens jeg jeg spør alle om de har smakt brunost. Kanskje det føles mer riktig, -prøve å ikke blende inn?

Plutselig stod vi i bunnen av trappene opp mot Sacre Coeur, katedralen i Mont Martre. Dette er et av de få høydedragene i Paris, som ellers ligger flatt på elvesletten rundt Seinen. Under Sacre Coeur var vi ikke alene som turister. Men jeg så ikke en eneste fyr med vikingplasthjelm heller. Ganske mange på parferie. Unge mennesker med like boblejakker som tar selfie sammen, hele tiden. Og noen sånn nyrike i minkpels, Uggs og plastikkskinnbukser, som også tar selfie sammen hele tiden. Vi ga opp å være sånne kule ikke-turister med ironisk distanse til egen rolle som flybåren reisende. Vi fant frem mobilen og tok selfies vi også. Været var blankt og kjølig, med god utsikt over byen.

Eiffeltårnet, på trygg avstand

Resten av dagen jobbet vi oss sakte igjennom sentrum av Paris. Spiste and til lunsj. Sjekket vinhyllene i både kiosk og supermarked. Det artigste var å finne Casillero Del Diablo rødvin i frank supermarked. De lure franskmennene har skjønt at noen harrytasser vil uansett bare drikke reklamerødvinen Casillero Del Diablo. Så de kan like godt selge det. (Du vet, den spanske vinen som sponser Manchester United...)

Vi krysset Seinen ved Notre Dame. Kikket litt på kirken, men ble ikke slått i bakken. Den var mindre enn ventet. Joda, fin og gotiske buer og sånn, men flere hundre småbyer i Tyskland har fetere kirke enn dette. Vi tok selfies og hjalp noen amerikanere på kjæresteferie å ta bilde foran kirken. Deretter var vi forbi det ene landemerket etter det andre. Dog passet vi på at vi ikke kom for nær Eiffeltårnet. Vi var tross alt opptatt med å krysse byen til fots, og kunne ikke la oss avlede for mye.

En klisje traff oss likevel. Vi måtte tisse, veldig. Midt i en turistfelle i sentrum av Paris. Over alt vi så var det kø, -museer, butikker, barer. Vi løste det elegant ved å deise ned på østersbar. Der var prisnivået slik at det ikke var kø. Vi bestilte champagne og mat. Et glass champagne og fire østers senere følte vi oss kule og klare igjen, for rusling og titting. Dessuten fikk vi brukt toalettet. Godt å se at den norske modellen, "Penger løser problemet", -virket også for oss middelklassenordmenn i verdensbyen Paris. Egentlig to klisjeer da, "østers & champis i Paris" og "penger fikser alt for lettvinte nordmenn". 

Videre igjennom usentrale deler av sentrum og sørover i byen passerte vi disse hvite og blekgule bygårdene i Paris. Ikke pragende, ikke enkle. Bare rene og fine. Franske balkonger i sort jern foran glassdører mot gaten, i alle fem etasjer. Loft under skråtak. Bistro i første etasje bak tynne hvite gardiner. Du vet hvilke bygårder jeg mener. Du kan se et bilde av dem og forstå at det er tatt i Paris. De er et symbol på at det går an å bo godt i en storby. Et bilde på det siviliserte samfunn. Et symbol som viser at form og funksjon henger sammen, hvis utført riktig. I dag bor det nok bare gamle og nye penger i disse byggene. Men de var i sin tid en effektiv maskin for det oppvakte borgerskap. Har vi noe som likner i Norge? Deler av Gimle i Oslo er bygd med dette i tankene. Ja, du vet hvor jeg mener. Du har passert og tenkt, "her kunne jeg bodd, om jeg hadde råd". 

I dette strøket, det elegante og rolige Paris, passerte vi en park med høyt smijernsgjerde. Vi ville gå gjennom parken. Men den var bare åpen i en ende. Skilt og kjetting med hengelås hintet om at denne parken kun er åpen på dagtid. Kanskje den var privat, eid av et sameie? Eller kanskje det var for å holde den fri for alt det som er strevsomt i en verdensby. En klasse SFO på ti-tolv år lekte gjemsel i parken sammen med sine SFO-lærere. De var trolig fra en skole i nærheten. I denne parken kunne barna rulle i gresset uten å finne menneskemøkk på genseren etterpå. Ingen satt og svaiet på benken med svidde fingertupper og fjernt blikk. Ingen elendige her. 

160 Euro per natt...

Det siste vi passerte i sentrum av Paris før vi krysset ringveien og gikk inn i ny utkant i sør-øst var et verdenscollege. Vi visste ikke noe om skolen før vi fant den og gadd heller ikke google den i etterkant. Men området var stort og en rekke land hadde sine egne bygg. Ifølge et kart over området skulle det være et norsk bygg også. Vi passerte både Kanada og Argentina sine bygninger. Trolig forlegningsbygg, kasserner for studenter. Mange hus var i forskjellige stiler, men om de representerte byggeskikk fra sitt land er usikkert. Hvordan burde det norske hus se ut, stavlaft og rosemaling eller formet som en oljeplattform? Vi gikk forbi et svært moderne bygg med gylne plater på ytterveggene. Så ut som et gullhus. Det hadde jo vært typisk norsk å bygge noe nyrike greier dekket av tilsynelatende gull? Heldigvis fant vi ut var det Nederland sin paviljong. (puh)

Vår siste natt ble tilbrakt på nok et rimelig hotell. Der hadde de prøvd å gjøre det billige kult. Rommet vi bodde på var innredet med en enorm plassbygd sengebenk av finer. På den var det dobbeltmadrass og kjærestedyne. Og det var det. Vel, under taket hang et enormt varme/kjøleaggregat som vi ikke klarte å starte. Veggene var malt i sort. I korridorene var det graffiti på veggene og rar belysning. Hele stedet hadde sånn "Hvis Blitz-huset på 1990-tallet hadde blitt B&B" -følelse. Ingen av oss hadde ring i nesen eller sort hettegenser. Så vi byttet trøye og tok metro'n tilbake til sentrum for å likevel se på Triumfbuen og rusle på Champs Elysees. 

Det var jo langt utenfor konsept å oppsøke en slik turistfelle, men samtidig fristende å være litt main stream. Det er slitsomt å være sånn hoverende og ironisk reisende. Litt pakketur og paraplydrink lokket. Vi fikk sett Triumfbuen i flott og skarp kvepdsluft, opplyst av sterke lamper. Og vi ruslet hele paradegaten ned. Vi var i godt selskap. Det brede fortauet var fullt av folk uten retning. Og kjørebanen var full av biler som ikke skulle noe sted. Dessuten mange løpere som prøvde å få til en Strava-økt langs Champs Elysees. Men de endte med å løpe i sik-sak mellom alle oss turistene. Kanskje det ser kult ut på Strava, men jeg noterte meg at det segmentet trolig jogges best før kl 06.00. 

Siste dagen gikk vi ut av byen. Landskapet var mer kupert, men husene og blokkene de samme som nord for Paris. Vi gikk ikke helt ut til Orly. Vi tok metro siste fire kilometer. Hadde vi klart å gå dit? Vi vet ikke. Men erfaringene fra det større CDG var at bil eller kollektivtrafikk er foretrukket metode. Underveis spiste vi lunsj på et kjøpesenter. Andebryst selvfølgelig. Restauranten ble helt full av spisende. En helt vanlig torsdag i november, midt på dagen. 

Kornsilo?

Vel gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen var turen over. 

Begge begynte å tenke på barn som skal på fotballtrening og møter på jobben som må forberedes. Plutselig var Paris med sine gode og vonde sider bare et postkort som var sendt og siden glemt. 

Vi gikk 42 kilometer fra tirsdag formiddag til torsdag lunsj. Begge er enige om at Paris er topp. Vi burde spist enda mer. Å gå er en fin måte å oppleve byen på. Reise med kun et skift undertøy er fremtiden. 

Jørn-Atle og Pål Torleif gikk Paris på langs 25.-27. november 2025.