COVID dag 4

Julia ville heller vaske kjøkkenet enn å gjøre lekser
(Hva er det norske ordet for slik utsettelse av arbeid?)

Status nå er at to av oss offisielt har COVID, far og eldste datter. To av oss, mor og yngste datter, har offisielt ikke COVID. PCR-test i går bekreftet det vi visste om Julia og ante om far, -de er positive som pokker. Av en eller annen mystisk grunn er ikke Leonore og Beathe smittet. Leonore er jo fortsatt halvvill, sår gror mens du ser på og alle dunk, slag og fall rister hun av seg før hun løper bort til vannhullet og slår ihjel en sebra eller gnu. COVID blir rett og slett avvist av slimhinnene hennes tror vi. Mor er kanskje smittet, men skjuler det? Evt så er hun like rå som kloningen sin Leonore, og børster av seg COVID uten videre seremoni. 

Morgenrituale, q-tips i nesa, COVID test

COVID dag 3

Grete & Gunnar med Tuppen og Lillemor på veg til 
PCR-test

I dag har vi kjedet oss veldig. Friske barn som må være hjemme fordi de er smittsomme, de er ganske slitsomme. Dagens høydepunkt var da hele familien reiste til kommunens testsenter og fikk PCR-test gjennomført. I dag kjørte de på med prøver både fra hjernebarken igjennom bihulen og fra refluksområdet i halsen. Grundig gjeng. 

Stemningen var høy i bilen på vei til testsenteret. Etter brutal omgang med kjempestor Q-tips rant tårer, snørr og spytt fra oss alle. Sporenstreks dro vi til Mc Donalds gjennomkjøring. Fantastisk for oss i karantene. Hvem hadde trodd at denne oppfinnelsen fra 1960-tallet, for å gjøre travle amerikanere enda mer effektive, evt tjukke, -skulle være vår eneste lovlige måte å få tak i softis? For softis leger alle vonde minner etter altfor håndfast omgang med PCR-børsten. 

Senere på dagen fikk mamma arbeidet litt på hjemmekontor. Sjuåringen fikk gjort lekser. Femåringen fikk gjort liksomlekser i førskoleboken sin og pappa fikk tatt et par bedriftsrelevante telefoner. Ting føltes bra. Men så traff vi veggen etter lunsj. Barna ble rastløse. Mor og far ble motløse. Tanker om seks-sju dager til i isolasjon virket uoverkommelig. 

Far kjedet seg såpass at han gikk for å rydde i garasjen. Mor kjeeeeedet seg til de grader at hun kom og tilbød far hjelp til å rydde i garasjen. Far ble helt perpleks. Visste ikke hva han skulle svare. Ekteskapets kontinentalplater flyttet på seg, der mor stod og ville rydde i garasjen. 

Omtrent som tjuende dag i Scott sin Sydpolsekspedisjon, ingen har skutt noen ponnier enda og pipetobakken er det fortsatt nok av men dagene er like og mennene må aktiviseres for å ikke krangle. 

COVID dag 2

Hva drev barn med før iPad og YouTube?

Dagen begynner med at far har sovet godt. Barna har sovet godt. Mor har ikke sovet i det hele tatt fordi far har snorket. Dessuten er far tjukk i halsen og ser frem til å avlegge en positiv hjemmetest så han kan begynne å telle dager til frigjøring i slutten av neste uke. Mor har 5-10 symptomer, noen kanskje skapt av en søvnløs natt? 

Julia som testet positivt i går, hadde feber og var dårlig, er i form igjen i dag. Det er vi glade for. 

Hva skjer så? Ingen positive tester. Hva er vitsen med å gå hjemme i pysjen sammen med et sykt barn og selv føle seg klein, -men ingen uttelling få? Vår morgenrutine har i lang tid vært havregrøt og hjemmetest, uten forventning. I dag var det store forventninger til at mor, far og datter nr 2 også skulle få utslag, men neida. 

Oppdatering fra skolen til datter nr 1 melder at tolv elever i hennes klasse er hjemme med COVID. Det er en trend, noe som går. Vi deltar. Er en del av et fellesskap. Stakkars Oda som skal levere mat til oss alle er overarbeidet. De skulle pakke i går Kl 20.00 og levere i dag Kl 08.00. Den selvutleverende appen de har lagd viser at ordren vår pakkes Kl 09.00 i dag. Altså ikke potetgull eller cola før senere. Litt synd, for hjemme hos oss tillater far potetgull hele dagen hvis vi er syke. 

Rett før lunsj i dag nådde brakkefeberen sin foreløpig høyde, de to søstrene prøvde å klore ut hverandres øyne og skrek som sårede dyr. Far, som nettopp hadde båret inn tre kasser Oda, lokket med potetgull og eplejuice. Eldste datter, snart åtte, hadde nettopp bedyret at hun aldri skulle befatte seg med familien sin igjen, meldte plutselig "jeg har ombestemt meg, jeg kommer". Potetgull og eplejuice der altså, skaper fred og fordragelighet. (Begge to satt som tente lys og momset Maarud og slurpet sukkerlake fordekt som juice). Barnas mor mumlet ett eller annet om "...bestikke barna til lydighet" men far hørte ikke skikkelig etter. 

Foreløpig minner alt mer om "Hjelp vi skal på juleferie" med et hint av "Stranger things", enn "Battle Royal", -så får vi se hvordan det utvikler seg. Ombord på Bounty hadde de sikkert en fin tur til å begynne med de også. 

COVID dag 1

Aktivisere barna så mor og far kan arbeide litt?
Male & tegne selvfølgelig, de liker det, men holder kun ut 30 min

Endelig er det vår tur! To streker på pinnen i morges. Hele familien i karantene. Mor og far later som de har hjemmekontor. Barna gidder ikke late som de er i barnehage eller skole. Dessuten har en av dem over 38 i feber. 

Så langt har det minnet om en hyttetur. Pannekaker til lunsj. Kortspill. P1+ på radio. (Far lytter alltid til P1+ når det er krise. De sender nyheter hver time, imellom mimrer de om gamle dager og spiller sanger alle liker)

Mamma og pappa har brukt morgenen til å varsle skole, barnehage, tante, farmor, venninner, venner og arbeidsplass. Så nå er det plutselig 4-5 andre som er nærkontakt i tillegg til familien. Dette betyr ikke at vi har smittet dem, men de må være varsomme for symptomer og bør helst teste seg. 

Vi har nyttet anledningen til å bestille masse mat fra Oda, det blir levert kontaktløst i morgen. Vi har varslet naboen også, vi deler innkjøring og snøfreser og er gode naboer. Svaret derfra var at de også hadde det samme gående og kom til å fortsette slik en uke eller mer. En ulykke er lykkeligere om den kan deles, sant? 

Vi følte vi hadde god kontroll, tre negative hjemmetester og en positiv. PCR-test bestilt for hele familien. Alle nødvendige er varslet. Så kommer helseministeren til Dagsrevyen med nye regler. Som nærkontakter kan vi nå teste oss ut av karantenen daglig, hvis vi er trippelvaksinert. Nye regler fører til usikkerhet. Nå må vi lese alt på nytt igjen. De er aldri enkle de reglene. Bare VG som fremstiller det slik. Når vi leser om det hos FHI er det masse frem og tilbake. Hva gjelder for oss? Kan jeg ta negativ hjemmetest i morgen og reise på kontoret? Vil Sjefen ha meg der? Hvor er Dagbladet når vi trenger det, med en artikkel om at litt aquavit hvert døgn er bra mot COVID?

Julebrev Wie- Rust 2021

Dortmund-Ems kanal, nord for Münster, GE

Det var i de dager vi gikk rundt og ventet på nye el-biler som ikke kom, fordi verden opplevde en krise i produksjon og fordeling av alle produkter som krever mikroprosessorer... 

17. mai 2021

Vel, vi skal ikke ha ny el-bil nå, men som alle gode middelklassenordmenn så kjenner vi noen som venter på en ny el-bil, og den er forsinket. Sånn ser det grønne skiftet ut for oss da. Greta Thunberg er vår tids Martin Luther. Hun må nok spikre sine teser på døra til det Hvite hus, evt NYSE. Vi håper hun får til en reformasjon. 

Det var også i de dager det sank innover oss at hver sommer vil være et pustehull av frihet, i et år som ellers vil bestå av COVID-krise hver høst, vinter og vår. Og sånn vil det være hvert år. Kjipt. 

Men hvordan har 2021 vært da? Jo, vi bodde i Tyskland til juli, så flyttet vi hjem til Lørenskog. Det var fint synes pappa. Mamma var lunken. Barna er barn, og gjør det beste ut av det meste. Følgelig har pappa rullet seg i Makrell-i-Tomat og Ringnes pils og digget sære norske saker. Mamma har vært tydelig på at nabolaget vårt har INGEN Magnoliatrær, at nordmenn er uhøflige, utvalget i matbutikken er tynt og dyrt. Dessuten er det kort sommer, kjølig høst og utsikter til vinter her. Pappa synes dette er topp. Mamma er skeptisk. Barna vet ikke helt hva de skal tro. Men pappa har handlet ski og kjelker på Finn.   

Januar-Mars:     Vi var nedstengt i Tyskland. Julia hadde hjemmeskole til slutten av februar, deretter skole halv tid. Leonore fikk returnere til barnehage med kortere dag, hver dag. Pappa jobbet hjemmefra, deretter annenhver uke på kontoret. Vi gikk hverandre sånn passe på nervene. Men også brakkefeber blir normalisert, barna tror jo at selve livet er slik. Mamma og pappa alltid hjemme, alltid litt sure, aldri drar vi noe sted annet enn skogen, aldri spiser vi noe annet enn pasta, hjemme.

Tiårssnøfall i Westfalen, feb 2021

Ti dager etter snøfallet...

Det er verdt å nevne at vi fikk snø i Westfalen tidlig i februar. Over to døgn med storm falt det omkring 30cm snø. Münster og omegn stanset. De hadde ingen beredskap. Hverken privat eller kommunalt. Vi nordmenn var forberedt. Våre biler trekker på fire hjul, vi har skikkelige vinterdekk, gode klær og vi vet noe om hvordan vi skal ferdes. Men vi hadde ikke skuffe eller akebrett. Dette hadde vi lagt igjen hjemme i Lørenskog. Heldigvis fikk vi låne akebrett av greie tyskere, men snøskuffer ble verdt sin vekt i gull. Jeg følte meg som en dårlig nordmann, ute av stand til å rydde snø foran egen dør. De fleste tyskerne resignerte. Satt inne og gjorde ingenting, ble apatiske. Men etter to-tre dager måtte de i butikken eller på arbeid. Da forsøkte de å grave frem sine biler med feiebrett og kost. Vi hjalp til så godt vi kunne, med den lille lavinespaden pappa hadde funnet i pulken vår som lå lagret i boden. Alle tyskerne som hadde kjøpt bil med kun to-hjulstrekk og aldri byttet til vinterhjul, de fomlet veldig. Naboen vår, sykehuslege, måtte på vakt, 14 kilometer unna. Langs ubrøyta veier, i Audi uten quattro. Hun kom seg faktisk avgårde, hjulpet av pliktfølelse og sammenbitte tenner. Vi moret oss veldig over våre tyske naboer denne uken, før mildværet kom og tok snøen igjen. Vi kom oss ut og akte, gravde snøhule og ble kjent med naboer vi tidligere aldri hadde snakket med, der vi hjalp til å måke, dytte biler og ellers gi gode råd. Dessuten kom det sol etter noen dager. Dermed oppstod snødekte jorder, badet i sol, i Westfalen, for første gang siden Instagram var oppfunnet. Tyskerne kom seg ut og poserte i dunjakke og solbriller blant snødekte jorder til Instagram knelte. 

April-Mai:         Det går an å gå ut å spise. Mot reservasjon, negativ hurtigtest fra offisielt testsenter og generelt god helse kreves. Våren i Westfalen er kald. Vi henger i parken, stort sett ikledd stormklær. 

Vi pusser opp gang og vindfang hjemme i Furuveien. Huset vårt ble fraflyttet av leietakerne i januar, det står tomt et halvår. Dette er en gylden mulighet til å gjøre støvete og bråkete ting. Vi leide fagfolk til å bytte fliser og varmekabler i sokkeletasjen vår. Ut fløy terrakottafliser fra det liberale 1980-tall, inn kom sobre, polerte kjempeflak av noen italienske fliser i svak melkeskummet farge. Alt dette gikk i orden uten at vi traff håndverkere en eneste gang. Resultatet ble veldig bra. 

Sånn akebrett som ikke er bob

Juni-Juli:           Vi pakker, planlegger flytting, flytter. Dette er mye styr. Blant annet måtte pappa ha to møter og skrive to brev til en nabo nedi veien, som hadde to hestehengere parkert, en på hver side, i blindveien vår. De sto så tett at vårt 18-meter lange flyttebilvogntog ikke ville klare å presse seg igjennom. AKKURAT denne naboen er Recthsanwalt, (advokat), og kan ikke trues, men må smøres. Til slutt ble det gjennombrudd og advokatnaboen flyttet EN av sine to hestehengere fire timer før vi ventet flyttebilen, puh. Den danske sjåføren med det norske vogntoget kom seg inn. 

Vi rakk en uke ferie i Tyske Winterberg. Dette er et slags Trysil for Nederlendere. Masse pils og mat og hoteller med underholdning. Slappe skibakker om vinteren. Ganske bra terrengsykkeslpark om sommeren.  Vi syklet litt, kjørte masse sånn akebrett i metallskinner som ikke er bob. Og ellers hang vi på restaurant. En fin og rolig start på sommeren. Ulikt Tyskland var temperaturen 16-21 grader, første uken i juli. 

Beathes elbil får haik hjem fra Tyskland

Flyttingen fra Tyskland ellers går etter planen. Vi sender el-bilen med autotransport. Bor selv på hotell mens det pakkes og vaskes og males. Vår leide leilighet ser bedre ut enn da vi fikk den, idet vi overgir den 15. juli. Pappa drar forbi en fotoboks, 63km/h i 50-sone, nest siste dag i Tyskland... Og arbeidsgiver som dekker flyttingen krever at reisen går langs korteste vei; Tyskland-Danmark-Hirtshals-Langesund, men nekter å betale ferge over Skagerak. Statens reiseregulativ er uransakelig. 

Vel hjemme i Lørenskog står huset som før, litt skjevt mot vest. De som har leid har bodd ganske lett. Men ingen av lysene i badet fungerer og et rør under vasken sender halvparten av vannet på utsiden. Alt kan repareres. Utenfor ramler all pynteskifer av forstøtningsmuren. Garasjeportene er på veg ned og det mangler fortsatt trapp utenfor kjøkkenutgangen. Pappa ligger våken om natten og tenker på dette. 

August-Oktober:       To uker deilig ferie på hytta med bading, is og båttur før alvoret starter. Julia begynner så i 2. klasse på Solheim skole 200 meter unna huset vårt. Leonore starter siste år i barnehage ved Solheim barnehage omkring 800 meter unna. Vi klager ikke. Pappa begynner i ny stilling som prosjektleder på Kjeller flyplass, 10km fra hjemmet. Han sykkelpendler og føler seg sprek. 

"...on the surface he looks calm and ready"

Mamma, som ikke har hatt lønnet arbeidet mens vi har bodd i Tyskland, får seg nytt arbeid i et bra oppstartsfirma som driver to nettbutikker, -et apotek og et hudpleieutsalg. Hun skal drifte logistikk og innkjøp/avtale for bedriften. I god Beathe-stil er hun ærekjær og beinhard og oppnår raskt respekt og frykt. Hun er god, som takk får hun mer å gjøre. Hun har hjemmekontor. Hver dag. Alle i hennes firma har hjemmekontor. De har intet bortekontor. Velkommen til fremtiden. Pulten pappa så langt har brukt til å lagre bøker og aviser han planlegger å lese senere, blir plutselig vital og full av mor sine notater og to datamaskiner, en Mac og en PC.   

November-Desember:     Vi lever som resten av dere, litt redde for korona, veldig redde for neste strømregning. Barna ser for mye iPad, TV eller annen skjerm. På skolen bruker ikke Julia bøker, alt skjer på iPad. Heldigvis har den nye læreren hennes fått presset igjennom en fysisk mattebok, av papir. Forsøk fra oss foreldre på å spore hvem som har besluttet at alt skal skje på "læringsbrettet" strander. Hverken Stat, Fylke eller kommune har noe krav om iPad som eneste læreplattform. Allikevel har noen brukt en betydelig sum på å anskaffe, integrere og drifte iPad til alle elevene, med alle sine fordeler og bakdeler. Kafka hvor er du? Nansen vi trenger deg. 

Videre så er Leonore sitt svømmekurs, nå på Pingvinnivå avbrutt pga kødd med bassenget. Forsøk på spøk om grevling som har gravd hull ble ikke mottatt godt. (Jeg trodde alle kunne "Bukkene Bruse på badeland" utenat, ihvertfall oss med barn i småskolen.) Hun må finne seg en ny aktivitet. Julia driver stadig  sportsklatring og klarer nå ruter rangert 5 og 5 minus, sikret med topptau. Ellers prøver vi å sykle, men jentene har i høst nektet. Faren dro dem i oktober med på en kupert tur i lysløypa sør for Vallerud og hele turen ble 18 kilometer fra start til slutt og etter det så vil hverken femåringen eller sjuåringen være med far på sykkeltur lenger.

Oppsummert så har vi det bra. Alle er friske, bortsett fra obligatoriske runder med barnehagepest, alle har fornuftig virke på dagtid. Huset står, men trenger tilsyn. Bilene er i god stand. EN viss BMW koster mer enn den smaker, men den er veldig fin da, så far vil prøve å beholde den så lenge han kan. 

Barna utvikler seg fint og blir helt like sine foreldre, vi trodde jo de skulle få litt lenger lunte og gå litt stillere i dørene enn foreldrene. Altså en slags utvikling av arten. Neida, de durer på, akkurat som far og mor.

Vi ønsker alle en god jul og sier takk for 2021. Vi håper vi kan treffe flere av dere i 2022! (Vi er selskapssyke)

Mesternes mester på NRK slo godt an i familien Wie-Rust

Sjekk forøvrig denne såre historien fra en ukjent far som prøver å introdusere ski for sine små:

Har brukt siste månedene på å kjøpe ski og utstyr til de små. 

Kjørt til Kolsås og Nordstrand, Skedsmokorset og Fjerdingby. Kjøpt alt brukt unntatt hjelm, -kjøpt nye hos XXL. 

Siste støtet i går, nye innleggssåler i ull til bittesmå føtter i slalomstøvler. 

Kjøpte billetter til Marikollen på nett, over 500kr for en voksen og ett barn samt en gratis smårolling, pluss tre KeyCard til 75kr per stk. 

Mye styr å få på barna slalomstøvler og ski. Da alt var klart måtte minsten tisse. Av med parkdress og fleecedress, tisset i snøen foran bilen på p-plassen. Etter litt mer styr med ski og hjelm og kit måtte hun bæsje. Så vi kom oss inn på skihytta og bæsja. 

Endelig ute og borte ved bilen hvor alle er klare unntatt far, som vanlig har han brukt sin tid på barna fremfor seg selv, så kaster femåringen opp. Den samme femåringen som først måtte tisse, deretter bæsje. Hun kaster opp. 

Et øyeblikk vurderer far å bare gi f…, tvinge på ski og hjelm og falskt smil og si «kom så drar vi i skiheisen, litt frisk luft kurerer alt» 

Men han innser at han har tapt. Pakker sjuåring og femåring og ski og slalomstøvler, kjeks og hjelm inn i bilen igjen og drar hjem uten å ha stått en eneste meter på ski.

Livet består av flest hverdager

Mor & Far, prøver å finne plass til hverandre

Jah, nå er vi her. På plass. Ferdig flyttet. Vi er Lørenskoginger nå. Tyskland virker like langt unna som sommeren 2021. Mor og far arbeider. Barna er i barnehage, skole og SFO. Vi møtes over måltider. Vi vasker hus og klær, særlig mor. Far styrer med biler og sykler og ved. Det mases om lekser og rydding av rom. Livet føles kjedelig på en gledelig måte. Vi lever i en slags rutine av et middelklasseliv der kun en og annen COVID-test eller bursdagsinvitasjon bryter opp gjentagelsens trollgrep. Far elsker tregt, forutsigbart forstadsliv. Mor drømmer om mer glamour. 

Vi har sluttet å gå med ansiktsmaske i butikken, men bruker den fortsatt på kollektivtransporten. Og det tror jeg vi gjør lurt i. COVID-tallene bryter stadig noe rekorder hver morgen rapporteres det i radioen. 

Vi prøver å holde på gode vaner fra kontinentet, sykle og gå eller ta buss om vi skal noe sted. Må vi kjøre så skal det skje med el-bil. På magisk vis har allikevel dieselbilen vår kjørt over 1000km siden august. Dog har snittforbruket gått ned med en hel desiliter per 100km. Fraværet av høyhastighetskjøring på autobahn har gitt bedre drivstofføkonomi. 

Mor har fått arbeid og er travel på hjemmekontor. Julia går på skole, forsøker å manøvrere sosialt der, hun sportsklatrer på kveldstid og har oppdaget sjokolademelk. Leonore er høyt og lavt i barnehagen og stort sett positiv, treåringstrass og fireåringsraseri er hovedsakelig borte. Hun har tross alt vært fem år i seks måneder. Dessuten svømmer hun, nå på Pingvin-nivå. 

Far arbeider på kontor i Staten, drømmer om å fikse forstøtningsmuren utenfor huset, montere nye garasjeporter og bytte inngangsdør. Foreløpig har han fått montert en trapp ved kjøkkenutgangen, midlertidig. Og han har fått avertert og solgt barnevogner, barneseter, barnesykler, ryggsekk, vinterhjul og barnegrinder på finn.no. Han har kjøpt rattkjelker, ski og skistøvler til barna på samme nettsted. Et slags hamskifte foregår. Vi kaster av oss småbarnsperioden. Og vi omfavner det norske, der ski står i senter for forståelsen av alt sunt. Har vi flaks blir det vinter også, med snø. I Lørenskog tar vi derimot ingen sjanser, og har innendørsvinteranlegget SNØ som lager vinter hele året. 

Gøy på hytta, men ikke så gøy som SFO

Julia driver fortsatt å bytter tenner. Hun fikk et tips på skolen om at Tannfeen betaler med sedler om glasset med gammel tann står i stuen eller på kjøkkenet. Dette viste seg å stemme. Tannfeen, som er ganske travel, ble så glad for å slippe å snike seg inn på mørklagt soverom med for å bytte tann mot 20-kroning, at hun la igjen en hel 50-lapp. Julia ble først overrasket og glad. Så ble hun grisk og så at dette med å bytte tenner kunne bli ganske innbringende. Fokuset på løse tenner er nå overdreven. 

På Leonore sin kant må det bemerkes at hun har blitt prinsesse på erten. Har pappa kommet i skade for å sende med henne bringebæryoghurt i matpakken, så kommer hun hjem på ettermiddagen med uspist yoghurt og skjeller ut mamma. Pappa tør hun ikke kjefte på, men bemerker veslevoksent at "...du burde vite at jeg ikke spiser bringebæryoghurt". Videre har vi fått melding fra barnehagen at druer som sendes med barna må deles i to. De ansatte har vært på kurs og lært om kvelningsfaren hele druer utgjør i små halser. Sikkert riktig det. (Vet ikke helt hvorfor jeg skriver om halve druer her, men føler at jeg måtte dele). Uansett, far føler presset fra flere kanter der han prepper matpakker hver morgen. 

I september var det på tide å ligge ute. Normalt i Norge, stort sett ulovlig med unntak av tilrettelagte plasser i Tyskland. Vi pakket sykkeltrallen med soveposer og telt, sekken til pappa med mat og klær og primus og sag og alt annet nybyggere trenger for en natt i granskogen. Alt gikk veldig fint. Mamma og pappa klarte å sette opp telt sammen uten å bli uvenner. Barna lekte fint blant tørrgran og mose. Alle spiste stekte fiskekaker til middag og stirret i bålet. Mor og barna lå i teltet. Kun far tøffet seg ute under åpen himmel. Dagen etter syklet vi alle de åtte kilometerne hjem igjen og var enige om at vi hadde hatt det topp. Dette lover godt synes pappa, som håper barna skal bli glade i livet ute. 

Vi kom oss avgjorde på høstferie. Kanskje siste gangen? Julia gikk glipp av Mesternes mester-dagen på Høstferie-SFO fordi vi var på hytta. Dette likte hun slett ikke. Hun ble bare litt roligere av forsikringer om at hun skal få gå på SFO hver eneste dag av vinterferien. Vel, vi hygget oss på hytta. Far drev hugst på naboens tomt, for å gjenopprette utsikt mot sjøen. Mor vasket håndklær og sengetøy som på merkelig vis tårner seg opp på slike hytter. Dessuten hadde hun fullt hjemmekontor, ingen ferie for henne. Vi kom oss på fjorden med jolla og vi plukket skjell. Dessuten var vi på badeland i Froland, Frolandia har de valgt å kalle det stedet gitt.

Som jeg startet med, -vi har det ganske rolig. Det er fint. Små kropper skal få vokse uten mer stress enn nødvendig rundt seg. Mamma og pappa trenger å ta vare på seg selv etter noen ganske travle småbarnsår der all kraft og tid brukes på den kommende generasjon, egen kropp og sinn har slingret uten tilsyn. La oss se om vi klarer å satse litt på oss selv og hverandre fremover. 

Rydding av kvist etter hogst, Ekely

Lørenskog 31. august

Den Lille dyreparken, Brokelandsheia

Neida, alt dette er ikke fra 31. august. Men jeg så at det nå var ti eller kanskje tjue år siden Joachim Trier filmet og ga ut "Oslo 31. august". En veldig god film, anbefaler alle å se den. Dog kommer alt til å føles meningsløst etterpå og du kommer til å plukke opp ironisk distanse igjen. Så, -kanskje rådet mitt blir å se den filmen, men pass på å se den i etterpåklokskapens lys?

Jeg tenkte å skrive litt om alt vi har gjort og følt siden sist. Jeg føler at vi virkelig har utnyttet tiden godt. Vi landet på Hjortneskaia 18. juli, måtte stå i kø for å teste oss, vise vaksinepapirer, pass og fortolle BMW. Der traff vi Linda Medalen, hun er som kjent Politi. Hun fremstod som hyggelig og myndig og nøyaktig, en slags drøm av en Politi. Vi snakket med henne om både vaksine og annet praktisk der nede, jeg var litt star struck, og det føltes rart å være, men hun er jo stor idrettsutøver, men jeg ønsker jo å være kul. Vel, en uke senere var vi flyttet inn i huset vårt i Lørenskog. Det stod omtrent som da vi forlot det. De som har leid har bodd ganske lett. Men det hindret ikke at vi måtte hyre elektriker for å få lys på det store badet og fikse annet tilknyttet strøm. Fant også en lekk rørkobling på et bad, forsøkt tettet med en ballong og en god neve dopapir, -merkelig. Jeg hadde ikke budsjettert med noen utlegg knyttet til huset, som en idiot, og måtte slakte et sparefond. 

Vi presset inn ti dager på hytta før skolestart. Dette er den hytta mor Beathe har prosjektledet renovering av fra Tyskland, uten å treffe håndverkere eller inspisere arbeidet. Resultatet ser veldig bra ut. Utvendig arbeid med kledning og vinduer tyder på snekkerglede og fagstolthet, et godt tegn. Selvfølgelig er det småting vi hadde unngått om vi hadde vært der underveis. De flinke snekkerne har hengt opp igjen både TV-antenne fra 1970-tallet og parabol fra 1990-tallet, etter bytte av panel. Helt unødvendig, men litt artig også. 

På hytta fikk vi båten på vannet, badet i havet, spiste reker, fisket etter krabbe uten hell og koordinerte trefelling med hyttenaboen. I høstferien blir det hugst for å gjenopprette sjøgløtt. Dessuten ryddet mor og far under trappa, i kjelleren og i skap og skuffer. Med hjelp fra slekt og vår faste plenpleier samt kassebil fra Rent-a-wreck, bar vi 800kg avfall ut og kjørte deretter til renovasjon. (De veier bilen inn-og-ut av renovasjonsanlegget). Ja, også plukket vi flått av både foreldre og barn. Skremmende med flått på barna hver dag og innimellom på voksne. Samtidig så blir flåttpanikken lavere for hver krabat vi finner og avhender. Normalisering av flått og hva den medfører kan være greit, Dagbladet får ta skylden for at vi, sammen med resten av landet, i utgangspunktet er livredd for flått. 

Hjemme har Julia på sju startet i 2. klasse. Leonore på fem begynte sitt siste år i barnehage. Leonore etablerte raskt rockestjernestatus i barnehagegruppen sin. Julia er på søk i sitt nye skolemiljø. Hun har funnet noen sjeler som minner om henne selv på samme trinn, men i forskjellige klasser. Hun er ikke stresset over at dette tar tid, å få gode venner. Far er på arbeid på sitt nye kontor på Kjeller. Så langt har han klart å sykle de 10 kilometerne hver veg, halvparten av arbeidsdagene. Det er han veldig fornøyd med! Mor søker etter arbeid, skriver søknader og ringer bedrifter. Vi krysser fingrene for et gjennombrudd.

Utover dette har vi brukt tid på å bli kjent i nærmiljøet. Barna husker ikke at de har bodd her før. Mor og far er jo kjent, men området har utviklet seg mye de siste fire år. Vi har syklet til Mønevann og badet, vi har badet fra flere badeplasser rundt Langvannet, vi har vært på kino i Lørenskog hus og vi har badet på Kjenn folkebad. Vi har gått på Opera-taket, himlet med øynene i Bjørvika og funnet ut at 300-bussen kun bruker 16 minutter til Oslo sentrum.

Kalvesund fort, august 2021

Dessuten har vi lekt på de nye fine lekeplassene langs skolerekka på Kjenn. Julia er i gang med klatring en kveld hver uke, lillesøster Leonore har startet svømmekurs. Alt halter og hikker fremover. Korona-smitten stenger stadig klatrehallen eller holder barn og foreldre hjemme. Akkurat denne uken har Julia vært syk og hjemme siden tirsdag, mamma siden torsdag, Leonore fra fredag. Pappa holder foreløpig stand som frisk, men har vært hjemme for å passe barn og verne eget arbeidssted fra mulig smitte. Søndag tok vi hjemmetest alle sammen, negativ. Tirsdag tok Julia hjemmetest, negativ. Torsdag tok Julia og mamma proff test i regi av kommunen, vi venter på svar. Antagelig er det kun barnehagepest, men vi kan aldri være sikker, -sant? 

Ikke minst har vi  besøkt besteforeldre og tantefamilier. Mange av slekten har vi ikke sett siden julen 2019. Etter det satt vi fast i Tyskland og de satt fast i Norge. Deilig å endelig kunne omgås igjen. 

Sånn er livet tydeligvis, fullt av små hendelser, de fleste gode, iblandet en og annen overraskenede elektrikerregning og pandemi. 

På tampen, alle spør oss "hvordan er det å komme hjem etter fire år i Tyskland?" 

Mor: "Jeg savner Tyskland".

Far: "Det er litt tidlig å si, for meg handler det fortsatt om oppdragsløsning, flytte familien hjem".

Julia, sju: "Er det en lekeplass her?"

Leonore, fem: "...lekeplass her?" (Ekko av støresøster:-)

Julia, sju år, aug 2021

PS, far har ikke brukt snus siden 22. mai! (Mor skal snart slutte med sigg)