Flytting!

Ja, nå har vi kjøpt enebolig.

Vi har gått på nærmere 70 visninger siste 2,5 år. Vi har snakket med meglere, gått søndagsturer i områder rundt boliger vi vil kjøpe, vi har regnet på utnyttelsesgrad, snakket med diverse plankontor i kommuner. Vi har målt distanse til skole og barnehage, sjekket gangvei til toget, sett på priser for nye vinduer og hørt med eksperter om muligheter for drenering av mur. Vi har diskutert malingsfarger og flistyper, regnet pris på ny parkett. Dessuten har vi valgt å overse alt som handler om radonmålinger, eiendomsskatt og manglende ferdigattester... Mange ganger har vi forberedt oss godt, på ny bolig.

Dessverre har vi har tapt budrundene. Det har alltid vært noen med mer penger eller mer lyst enn oss. Ofte har boligene gått 10-15 prosent over prisantydning. Hver gang har vi forbannet alle Teslaeierne med bedre råd enn oss, de med leasing Audi eller de med firma BMW. De har hatt mer penger eller vært villige til å tappe banken for mer lån.

Så, etter noen dager med depping, har vi kastet oss inn på Finn.no igjen, og funnet nok et hus vi vil ha. Ny visning, ny megler med godt humør og fast håndtrykk. Ny budrunde. Til slutt så ble det vi som fikk tilslaget. Vi fikk en liten enebolig med stor garasje og sentral beliggenhet. Tomta er liten. Typisk for området. Et eldre hus har skilt ut og solgt eplehagen sin på åttitallet, der har noen satt opp et kjipt kataloghus. De har bodd der frem til nå, ungene har flyttet ut, huset er slitt men "byr på muligheter". Et sånt hus har vi kjøpt.

Nå pusser vi opp huset. Det blir pent og velfungerende. Vi er på ingen måte i mål. Vi bør fortsatt drenere langs kjellermuren, bytte varmekabel og fliser i sokkeletasjen, bytte innmaten i sikringsskapet osv. Vi vet hva feriepengene de neste 5-10 årene skal gå til.

Prosessen flytting innebærer åpenbart å selge det gamle huset. I vårt tilfelle en bra tomannsbolig fra 2010. Det trodde vi skulle være lett. Det stemte ikke. På tre visninger kom det hele 6-7 par. Ingen fest på visning hos oss altså. Jeg lekte litt med tanken om å lage vafler. Skape den lune stemningen fra visninger på 1990-tallet. Da gikk det an å løpe på visning på søndager, spise gratis vafler, få litt saft og kaffe, kikke litt på andre folks CD-samlinger, kosesnakke litt med en hyggelig megler. En fin måte å tilbringe søndagen på selv om jeg ikke var på boligjakt. Vel, like greit at jeg sparte på vaffelrøra. Det var nok styr med visningene uansett. Rydde og vaske. Gjemme alt vi eier. På visning skal det knapt se ut som om det bor noen i huset. Gardiner og tepper ble ryddet, sofaer ble flyttet ut, kontoret tømt for bøker og hyller. Som småbarnsforeldre ble loftet løsningen. Vi dyttet bleiebøtte, lekekasse, krakk, tørkestativ og annet opp dit. I siste liten ble bilen dyttet full av esker og klær, barnevogn og løsøre. Hver visning ble vi nomader. Dro til svigermor med plastposer, saker og ting som lå fremme ble rasket sammen og pakket i siste liten. En stille time, deretter hjem igjen, kun for å møte megleren som kunne melde at det hadde vært ET PAR INNOM OG DE VILLE BY 400.000kr UNDER TAKST! Argh, sju dager senere var det ny visning. Med dertil hørende totalvask av huset, pakking, stress og bedrag. Slik gikk november. Til slutt fikk vi solgt, til underpris, men ikke etter skambud. Lettelsen var total.

I oktober og november oppdaget vi nemlig hva mellomfinansiering betyr. Det betyr at vi betaler lån på to boliger samt mellomlegget vi tror vi skal tjene på salg av gammel bolig. I vårt tilfelle ble beløpet astronomisk. Flotte mennesker som vi er, har vi ingen penger på bok. Alt blir brukt hver måned til å ha det fint. Feriepengene ble brukt på ferie i sommer gitt, ikke noe å hente der. En stund gikk jeg rundt og siterte Sult av Hamsun. Tenkte på alt jeg kunne selge, for å hente en tier her og en hundrings der. La planer for å kvitte oss med en bil, slaktet Porsche-spare-fondet mitt, sluttet å kjøpe med to øl til fredagstaco´n. Fant frem til First Price hjørnet i lokalbutikken. Jeg orket ikke gå ut i boden, se på hvor alle mine tidligere lønninger lå stablet, fem par ski, ryggsekker og klatreutstyr, sykler, øks smidd for hånd i Sverige, en hel skuff full av Oakley-briller... I det hele tatt ble vi til en familie med tydelige I-landsproblemer. Sånt som er morsomt å høre om på fest, -når det handler om andre.

Som nesten alle andre, så venter vi med flytting, tunge løft, et liv i pappeske, til fruen er høygravid. Dette er også noe jeg liker å le av, når det skjer med andre. Vi har i grunn nok å holde på med, på arbeid, som småbarnsforeldre. Dermed ble det hektisk så snart vi fant ut at vi skulle legge ut anbud om oppussing av hus. På forhånd hadde jeg lest Ole Thorstensen "En snekkers dagbok". Der kommer det tydelig frem alle farer som lurer ved bruk at feil håndverker. Ole er også meget klar på at å by flere enn tre håndverkere inn til anbudskonkurranse er uetisk. Som byggherre kaster jeg bort tiden til folk som har annet å gjøre enn å regne pris på timer og materialer hos meg, når sjansen for å få oppdraget er så liten. Jeg brukte en ukes tid på å treffe håndverkere, diskutere løsninger, og motta anbud. Når en bra mann var valgt for jobben, måtte vi kaste oss rundt og plukke farger til maling, plukke dører, plukke dører på nytt, velge veggplater, krangle om fliser til badet, besøke VVS butikken fire ganger før vi ble enige om dusjtype osv...

Venner og familie ser på oss at vi er stressa. Noen spør hvordan det går. Noen lurer på hvordan vesle Julia takler alt oppstyret. Noen tilbyr seg å hjelpe med flyttingen. Selv har jeg mest behov for en klem og en øl. Julia er herlig selvopptatt og bryr seg mest om vi rekker hjem til barne-tv eller ei. Utover dette har hun ikke ment noe enda. Men jeg regner med at jeg får høre noe om hvor teit farge det er på rommet hennes om noen år. Vi har planlagt med at både Julia og hennes kommende søster blir like humørvarierende som sitt opphav. Dermed har vi lagt ekstra penger i dørkarm med dempelist til jenterommene. Om en 12-13 år vil det nok bli slamret med dører etter hyl som "...ingen skjønner hvordan jeg har det!" Da vil det bli tilfredsstillende å konstatere at huset ikke rister etter dørsmelling, energien i raseriet oppfanges av dørkarmen.

Våren 2015

Tiden går fort nå. Om den går fortere nå enn tidligere er usikkert, men jeg føler det. De måle-parameterne jeg har rundt meg utvikler seg hurtig, jeg blir sittende med et inntrykk av at alt går unna. Alderen min spiller sikkert inn. Så lenge jeg kan huske har alltid eldre mennesker sagt at tiden går fortere når du blir eldre. Nå er jeg selv en av de eldre. De jeg underviser er 10-18 år yngre enn meg. Jeg ser at vi tilhører forskjellige grupper, vi har ikke de samme preferansene eller referansene. De snakker om Netflix og mener ting på Snap og Insta. Jeg husker da all øl i Norge ble solgt på flaske og TV3 var en ung og progressiv kanal. Jeg mener ingenting på Snap eller Insta, får oppdateringer via fruens FB og pleier mest å mumle for meg selv når jeg har et viktig poeng, for deretter å nikke anerkjennende selv. 

Julia som nå er fjorten måneder, utvikler seg i rasende fart. Det er stadig noe nytt. Hun får sin far til å føle seg gammel. Nå har hun fått på plass mimikk i ansiktet, en rekke uttrykk sier noe om hva hun føler og synes. Jeg er i ferd med å sprekke av stolthet. Hun forteller meg med små tegn i ansiktet hva hun vil. Jeg er ganske overbevist om at jeg har sett den første «dette vil jeg egentlig ikke spise pappa, men jeg ser at du gjerne vil, så jeg tar en bit for å gjøre deg fornøyd». Hun har også en sak som kommuniserer «jeg vil helst ha trøst av mamma, men det er greit med pappa nå, siden mamma ikke er her». 

Hun begynte å gå, allerede i slutten av januar, men ble ikke selvsikker som fotgjenger før langt uti mars. Da ble det slutt på å gå, løpingen kunne starte. Nå løper hun, faller, bruker et par sekunder på å vurdere om det skal hyles, over fallet, eller ikke, før hun løper videre. 

Hun startet i barnehagen i februar. Hun var da småspist, men ellers sunn og kvikk. I barnehagen skjedde det mye. Andre barn, puterom, leker, tempo, lyder, som måtte utforskes. Dermed hverken spiste eller sov Julia i særlig grad de første tre-fire uker i barnehagen. Hun hadde ikke ro til å spise måltidene sine eller sove i pausen midt på dagen. Som en liten Alley McBeal freste hun rundt og ble tynn og blek og svart under øynene. Julia stod i fare for å kjenne på utbrenthet allerede som ettåring. Heldigvis ble hun «innkjørt» i barnehagens rutiner og vaner, og med list og lempe klarer de ansatte å få i henne mat. Den daglige søvnpausen midt på dagen setter hun nå pris på. Hun kom som en rebell, et friskt pust med blond hockeysveis. Nå er hun mønsterbarn med snørr på overleppa, fast grep rundt en leke hun har vridd ut av hendene på en medinnsatt , alltid med apetitt for litt yoghurt eller en skive ost som har ligget litt på golvet.

Vi prøver oss på barneoppdragelse. Julia har fått fare frem som hun selv har ønsket til nå, men det blir for mye av det gode. Vi må sette grenser. Det er tungt. Vi vet ikke om vi gjør rett, hun er jo vårt første barn. Fra besteforeldre får vi ikke mye støtte, de er opptatt av hvor mye barnet søler under måltider, ellers er de stort sett fornøyd uansett hva som skjer så lenge det ikke søles med mat. For å spille barnet dårlig har vi, barnets mor og jeg, lagt oss til forskjellige kjepphester. Altså får barnet skjenn for andre gjøremål/fantestreker hos mor enn hos far. Jeg vil ikke at hun skal rote under kjøkkenvasken, der står det vaskemidler og annet jeg ikke vil hun skal ha tilgang til. Moren ønsker ikke at barnet skal tygge på ledninger, de kan føre til strøm i en liten munn. Resultatet er en forvirret unge som gjør det hun vil og får strekk litt her og der avhengig av hvem som er i i nærheten. 

Tidligere i vinter var jeg bortreist i fjorten dager, opptatt med arbeid. Julia kjente meg ikke da jeg kom tilbake. Jeg følte meg som Martin Johnsrud Sundby. Han blir jo stadig intervjuet av fjernsynet i ankomsthallen på Gardermoen. Så der står han, med guttungen sin på armen, har akkurat truffet familien etter 2-3 måneder med trening og konkurranse. Det er lett å se at sønnen er ukomfortabel, lurer på hvem denne mannen er som kysser mor og tar tak i ham, som om de alltid har kjent hverandre. Jeg vil ikke bli han fyren som ungene må bli kjent med på nytt tre-fire ganger hvert år. 

Ellers gikk årets påsketur til Østerrike og Sørlandet. Altså reiste mor og datter til Sørlandet på hytta, mens far reiste på guttetur til Østerrike. Dette synes jeg var en god ide da jeg kom på det i høst. Selvfølgelig burde jeg dra til alpene for å stå på ski i påsken, mens resten av familien vedlikeholder tradisjonen med hyttepåske i vannkanten. Det viste seg raskt at dette var kontroversielt. Mor var ikke enig, mente at vi burde være sammen i påsken, som familie. Dette var jeg jo enig i. Men som tidligere nevnt har jeg jo en galopperende 40-årskrise som må vedlikeholdes. Dermed må dyre og egoistiske aktiviteter gjennomføres. Ideelt sett burde jeg funnet en annen uke enn påsken. Mor er ikke direkte imot at jeg iblant reiser rundt og tøffer meg med hjelm, briller og gore tex, så lenge det ikke skjer i felles ferieperioder. Turen til Østerrike ble bestilt allerede i september i fjor. Mor hadde laaang tid til å minne meg på at jeg tillot meg å reise fra familien i påsken, tid vi burde tilbringe sammen. Jeg prøvde å unngå temaet og alt som kunne bringe det opp. Kontroll av skredsats, hjelm, briller og annet utstyr ble gjennomført kvelden før, da var vi allikevel så tett på avreise at jeg ikke kunne dekke over, avspore eller fornekte. Far dro på tur, uten familien sin. Heldigvis ble påsken en fin uke for oss alle, mor og barn hadde det hyggelig med slekt på hytta. Jeg sto på ski og var på bar i Østerrike. I retrospekt ser vi at det går an å feriere hver for oss, men det blir nok lenge til vi prøver det i praksis igjen.

Det er verdt å skrive noen ord om Østerrike. Østerrike minner veldig om Tyskland i grunn. Alt er på stell. Veiene er fine, alt virker og alt er godt skiltet. Ting blir som avtalt. Berømte mennesker som kommer fra Østerrike er Adolf Hitler, Arnold Schwarzenegger, Herman Maier, Josef Fritzl og Dart Vader. Den lokale maten har ofte innslag av innvoller og brød. Som proffe reisende insisterer vi på å spise og drikke lokalt. Dermed styrte vi unna verdensvirusøl som Heineken og Carlsberg. Vi droppet også snitzel de fleste dager. Snitzel er jo som en slags hamburger i germansk drakt. De fins på alle menyer og lages uten noen pasjon, raskt og effektivt. Det vi stod igjen med da var diverse utgaver av gulasj, og andre tykke supper med innslag av deig eller potetball samt lever, lunger og hjerte fra kalv, sau eller okse. Maten var ok den, men ingen av oss kommer til å dra på Østerriksk restaurant her hjemme med det første. 

Løypene i Østerrike var gode. Godt preppet, godt merket. Heisene fantes det mange av, de fleste var gondoler. De var nye, fine og gikk knirkefritt. Skredfarlige områder ble sperret ved behov mens kyndig personell utløste skredfarlige fonner eller kom frem til at området kunne åpnes, faren over. Noe mer enn dette vet jeg egentlig ikke om Østerrike. Jeg var i Wien en helg i desember 2001, husker fra den gang at villsvin stod på menyen, at det statlige kunstgalleriet var verdt et besøk og at Stefansdomen; http://en.wikipedia.org/wiki/St._Stephen%27s_Cathedral,_Vienna,

er større enn forventet. Sånn, nå er all min kunnskap om Østerrike brukt opp. Jeg kan anbefale Bad Gastein som alpint reisested. Det skiller seg fra Chamonix på en rekke områder, men som nordmann på en ukes tur hvis mål er god skikjøring uten for mye ork, øl, spa og hyggelig hotell, så er faktisk Bad Gastein mer for pengene enn Chamonix. Chamonix har derimot shopping, en hav av barer og restauranter, mange flere hard core ski bums. Dessuten høyere fjell, flere løyper og større variasjon av løyper. Chamonix er kulere, bedre, raskere og fetere på alle måter, men for en uke med slappe pappaer fra nord, så løser Bad Gastein sitt oppdrag bedre.

Jah, ellers går dagene unna. Jeg har kjøpt ny familiebil, men det er nok eventyr i den saken til en egen bloggpost. Se opp.

Syden spessial del 6, oppsummering

 På Julaften traff vi denne gjengen

Oppsummeringen av oppholdet er nå nødvendig. Vi var i Thailand i 61 døgn før vi fløy hjem til kulde, hus med ødelagt varmeanlegg og masse uåpnet post. Uten å foregripe resten av artikkelen kan jeg si at vi har hatt måloppnåelse. Vi har fått det vi kom for. Vi har vært sammen som familie, vi har ikke hatt andre ambisjoner utover dette. Julia har vokst, både i lengde, motorisk og i kløkt.

Utgangspunktet før vi reise hit tidlig i november 2014 var Julia på åtte måneder og litt slunkne 6,8 kilo. Hun kunne sitte selv, men ikke særlig stødig. Hun ålte, raskt og lydløst. Men kryping, med knær og håndflater som kontakt mot grunnen, det drev hun ikke med. Far var langhåret, litt sliten og opptatt av førtiårskrise og alt som går nedover av kropp og sjel og hvordan dette kan kompenseres. Mor var kort på håret og hadde nylig hatt første smak på arbeidslivet etter svangerskapspermisjonen. Hun var opptatt av hvordan arbeid og familie kan kombineres. 

Vi har hatt med farmor de to første ukene, de to siste ukene var mormor med oss.

Vel fremme gikk vi raskt i gang med å gjøre ingenting. Julia skulle, i Thailand som i Norge, ha mat og søvn og stell. Vi lot dagene gå med disse gjøremålene som fastpunkter, så gikk vi tur på stranden, badet i bassenget og hang på kafe i de ledige lommene i mellom. Dagene fløy avgårde. Alt vi trodde vi skulle gjøre, som vi utsatte, ble aldri gjort. Matlagingskurset, hvor vi skulle lære oss å tilberede thailandsk mat, blir utsatt til neste gang vi er her. Den daglige kampen mellom mor og far i squash, den kom aldri i gang. Alle bøkene vi skulle lese, joda vi fikk lest omkring halvparten av denne ambisjonen. Men det er ikke så viktig med mangler på disse delmålene, alt det andre vi har gjort har vært viktigere.

Vi har brukt mye tid på å skrelle frukt, som Julia deretter ikke spiser men klemmer mellom fingrene så saft og fruktbiter blir smørje. Deretter har hun krabbet rundt i leiligheten og lagt fra seg knuste fruktrester rundt om, mens støv og møkk fra gulvet har klistret seg til seige små fingre. Fornøyd har hun returnert til stolt far og noe mindre overbærende mor og fått skryt.  

Far har brukt mye tid på å reparere barnevogn, som tidligere omtalt. Mor har brukt mye tid på å finne riktig vaskeri. Et som ikke bruker for mye såpe, et som faktisk vasker klærne. Et som ikke bruker altfor mye illeluktende tøymykner og et som ikke etterlater nye flekker på klærne. Dette vaskeriet fins nok bare vi våre drømmer, men vi fant til slutt ett som rotet ganske mye, men hadde god service fra de ansatte. Klærne ble så-som-så.

Julia har brukt mye tid på å åle, som gradvis har blitt til kryping. Hun har brukt mye tid på å reise seg opp, holde tak i sofa eller salongbord, deretter sette seg ned igjen. Til å begynne med hadde hun lav kontroll på disse nedstigningene. Hun slo ofte hodet. Hodet er jo stort og tungt øverst på en liten kropp. Leiligheten er dessverre dekket av harde keramiske fliser. Hun slo hodet så mye at far eller mor eller farmor stort sett satt bak, som menneskelig oppfang og tok henne imot idet han deiset bakover. Med tiden har hun fått bedre kroppskontroll, hun skjønner hvordan dette henger sammen nå. At muskler i ryggen, skuldrene, kan koordinere seg med armer og ben, hender og nakke. Nå reiser hun seg til salongbordet, holder seg med en hånd, griper etter vannflasker og kaffekopper og briller og mobiltelefoner med hurtigheten til Luke Skywalker. Med ny fangst, kanskje en halvfull brusboks som bobler over ved røff behandling, setter hun seg ned på golvet i full fart med full kontroll, øyne og ører fokusert på mamma, pappa eller mormor som kommer stormene for å hindre at barnet marineres i cola enda en gang. Raskt farer hun avgårde med byttet i hånden men blir avsporet idet hun treffer bamsen sin midt på gulvet. Den må jo få en klem, colaboksen glemmes og bamsen blir utsatt for tøff omsorg mens mor og far tørker cola fra gulv, barn og møbler.

Vi leide en leilighet og bestilte fly igjennom et norsk reisebyrå. Vi kjente til området vi skulle til, at her var internasjonalt sykehus med høy standard og ellers at strand, flyplass, internett, butikker og spisesteder var tilgengelige. Ved å kreve alt dette av samfunnet rundt oss valgte vi også vekk stillhet, rent havvann, få turister, fravær av plagsomme selgere og rolig trafikksituasjon.  

På den annen side visste vi at listen over alvorlige sykdommer som fins i Thailand, en ganske heftig liste over kjipe middelaldersykdommer, ikke er særlig utbredt i dette området. Julia er jo vaksinert mot en del, også Polio. Men mye annet er hun ubeskyttet mot. Dermed får vi vente til hun er oppi tenårene med å dra henne ut på en nesten øde øy med krystallvann eller inne i jungelen for å se ville dyr og bade i kjølige skogsbekker. Med andre ord så forberedte vi oss så godt vi kan. Vi snakket med vaksinespesialisten i kommunen. Mor hadde tidligere erfaring med det internasjonale sykehuset her. Vi leste om sykdommer i The Rough Guide sin flotte Travel Health. Vi leste om kvaliteten på badevannet i sjøen her i Teknisk ukeblad. (Jepp, Teknisk ukeblad, norske ingeniørers eget fagblad, har brydd seg om manglende utvikling av kloakkrensing i Karon Beach, Phuket, Thailand.) Ellers har vi lagt ned stor innsats i å holde Julia unna direkte sollys, det har stort sett gått bra, men hun har på en mystisk måte blitt ganske gylden i huden fra knærne og ned. Heldigvis ser det ut til at huden hennes blir brun heller enn rød, det er godt å vite. Hun er tross alt superblond og norsk, da kan hudtypen bli alt fra skotsk melkerosa til portugisisk kaffe med melk og likør og alt i mellom.

Turen i tall:

Fly t/r og leilighet i 60 døgn: 56000kr

Antall hengekøyer kjøpt: 2

Liter drikkevann på flaske per døgn for en liten familie: 10-12

Legebesøk: 1

Antall skritt per dag, (far): 8600

Antall bilder tatt: 579

Nye tatoveringer: 0 (Vi er blitt for gamle gitt…)

Vi har ikke gjort noe nevneverdig i grunn. Dog var vi i dyrehagen på julaften. Som en slags motreaksjon. Siden julen allikevel ville bli merkelig, kunne vi like godt gjøre noe rart. Vi dro til Phuket Zoo. Den zoologiske hagen reklamerte på sine nettsider at de har ”tusenvis av krokodiller”. Jeg smilte litt av det, tenkte at i Asia, der er de ikke redd for å skryte litt. Vel, når vi kom frem til parken så vi krokodiller i hopetall, i flere store innhegninger lå de og gapet. De ligger gjerne delvis over hverandre, i hvert fall med halen. Mange ligger under vann, kun ryggen eller deler av overkjeven med hode stikkede over vann som en liten påminnelse om hva som fins gjemt i det brune grumset. Det var så mange krokodiller på flere lokasjoner i parken at jeg ga opp og telle. Det kan faktisk hende at denne parken har tusenvis av krokodiller, de har nok sine ord intakt.

Men krokodiller er kjedelig, de rører jo ikke på seg. Julia var nesten ti måneder og i dyrepark for første gang. Hun ville ikke se på krokodiller som lå i dam og latet som de ikke var der, -kanskje det kommer en gnu for å drikke snart tenkte vel krokissene…

Aper derimot, de er artige å se på, de svinger rundt, de peller seg i rumpa og de vil gjerne ha bananer fra turistene. Elefanter er også topp. Dessverre var disse elefantene lenket fast og trent til å vugge og nikke etter rytmen fra en popsang som ble kringkastet fra høyttaler. Men Julia digget elefantene og pappa blei mjuk og kjøpte bananer som vi matet dem med mens mor filmet det hele. Intens familielykke i et slitent zoo med en, kanskje, tvilsom dyrevelferd. Fin julaften i hvertfall. Senere pyntet vi oss og tok julebilder for å dele med verden over Facebook. Vi tok omkring 70 bilder. Alle ble rare. Til slutt fikk far nok av poseringene og vi gikk ut for å spise biff til julemiddag på en lokal restaurant.

Ellers har vi drevet vår rutinemessige hverdag. Vi står opp og går tur på stranden om morgenen. Vi kikker der på russere som bader og kinesere som ikke bader. Kineserne på sin side tar bilder av Julia, helt uten å spørre først. Deretter sover Julia, vi spiser frokost, så drar vi alle i bassenget og bader. Julia har blitt glad i vann heldigvis. Så sover hun igjen, vi leser eller dagdrømmer eller observerer de andre som bor i samme leilighetskompleks. Vi kikket mye på folk og hygget oss med det. Sverige har i flere omganger á to uker stilt med Tiger Mother med barn, som ble hundset rundt, truet til dykking og svømming de var langt unna å mestre samt generell irettesetting hver gang de gjorde slikt som unger vanligvis gjør. Russland har stilt med både en Cougar og en Trophy Wife med avkom. Dessuten har vi hatt eldre tyske herrer med meget yngre Thai-kjærester. Vi har Finsk rockestjerne, (hun så ut som en finsk versjon av sangerinnen i Evanescence, -etter to fødsler). Hun gikk med solbriller selv om det var mørkt, overlot barn til mann og foreldre det meste av tiden og kledde seg stilig og upraktisk for strandferie i Syd Øst Asia. Et sett standard britisk familie med ville unger og høylytte, kjefte og true-foreldre hørte også inn. Selv tror jeg vi var de litt sure nordmennene som insisterte på samme plass ved bassenget hver dag. Vi himlet med øynene hver gang en russer hoppet uti bassenget fra den kanten merket ingen hopping/stuping, vi smilte overbærende når nok en gamling tok mot til seg for å snakke med Cougar, vi ristet skuffet på hodet når tyskere og svensker stod opp tidlig for å reservere solsenger.

Etter all kikkingen ved bassenget har vi spist meget sen lunsj på kafe, slappet av i leiligheten, båret drikkevann fra butikken, spist rar frukt fra det lokale markedet og sett på havet fra balkongen. Middagene har vært en blanding av gjør-det-selv, eller bestille Pad Thai fra den lokale restaurant eller hele banden med barnevogn ut for å spise. I Thailand digger alle barn, alle Thaier og de lokale arbeidsinnvandrerne fra Burma i hvert fall. Så Julia ble gjerne båret rundt og tøyset med av servitører mens vi spiste. Hennes evne til å sitte stille ved et bord uten å feie sin tallerken i gulvet eller å vri seg av fanget til pappa, er begrenset. Dermed er det hyggelig at vi ofte fikk litt spontant barnepass.

Sånn har dagene gått. Plutselig er vi hjemme igjen. Reisen hjem gikk fint, dog er det en lang tur. Vår datter valgte heldigvis å sove litt på flyet denne gangen. Hun klarte også å skvette far i fanget, allerede i drosjen til flyplassen, trolig en bleie som ikke satt skikkelig.

Turen har gått fint, men jeg velger å tro at det hjalp at vi forberedte oss. Vi var kjent i området, vi viste hvor sykehus av god standard var, hvor den lokale legen hadde kontor. Vi kjenner flere lokale som kan hjelpe med praktiske formål i området og vi søkte visum for hele perioden heller enn å reise inn og ut og inn igjen på vanlig turistvisum. Vi utvidet reiseforsikringen, vanligvis dekker den bare 45 dager reise per år, greit å ha på stell. Vi varslet også Norsk UD om hvor vi var gjennom deres nettsted reiseregistrering.no, dette anbefales ved reise til utrygge steder eller ved lange opphold. Vi hadde også budsjett, et realistisk ett, som faktisk holdt. Dessuten hadde vi med farmor og mormor som var to uker hver, med oss. Dette skapte god stemning og var fint for både barnebarn og besteforeldre.

Vi har hatt det veldig bra, vi har brukt tid sammen, vi har vært mye ute, Julia har blitt god i bassenget, hun har vokst og utviklet seg og mor og far har vært der og deltatt i alt. Vi har hatt det lett, kun sommertøy og lett vogn har vært vårt utstyr, ikke bobledress og stor helvogn. Vi har kunnet kjøpe mat på restaurant hver dag og vi har alle hatt godt av å være ved havet, nyte varmen og noen drøye tropiske regnfall. Vi gjentar gjerne dette om vi får muligheten.

Nå er vi tilbake i vinterlandet. Far er fornøyd med all snøen, mor kunne gjerne hatt sol og strand en periode til. Julia har så vidt startet i barnehage og er oppslukt av alt som skjer der.