På Julaften traff vi denne gjengen
Oppsummeringen av oppholdet er nå nødvendig. Vi var i
Thailand i 61 døgn før vi fløy hjem til kulde, hus med ødelagt varmeanlegg og
masse uåpnet post. Uten å foregripe resten av artikkelen kan jeg si at vi har
hatt måloppnåelse. Vi har fått det vi kom for. Vi har vært sammen som familie,
vi har ikke hatt andre ambisjoner utover dette. Julia har vokst, både i lengde,
motorisk og i kløkt.
Utgangspunktet før vi reise hit tidlig i november 2014 var
Julia på åtte måneder og litt slunkne 6,8 kilo. Hun kunne sitte selv, men ikke
særlig stødig. Hun ålte, raskt og lydløst. Men kryping, med knær og håndflater
som kontakt mot grunnen, det drev hun ikke med. Far var langhåret, litt sliten
og opptatt av førtiårskrise og alt som går nedover av kropp og sjel og hvordan
dette kan kompenseres. Mor var kort på håret og hadde nylig hatt første smak på
arbeidslivet etter svangerskapspermisjonen. Hun var opptatt av hvordan arbeid
og familie kan kombineres.
Vi har hatt med farmor de to første ukene, de to siste ukene
var mormor med oss.
Vel fremme gikk vi raskt i gang med å gjøre ingenting. Julia
skulle, i Thailand som i Norge, ha mat og søvn og stell. Vi lot dagene gå med
disse gjøremålene som fastpunkter, så gikk vi tur på stranden, badet i
bassenget og hang på kafe i de ledige lommene i mellom. Dagene fløy avgårde.
Alt vi trodde vi skulle gjøre, som vi utsatte, ble aldri gjort.
Matlagingskurset, hvor vi skulle lære oss å tilberede thailandsk mat, blir
utsatt til neste gang vi er her. Den daglige kampen mellom mor og far i squash,
den kom aldri i gang. Alle bøkene vi skulle lese, joda vi fikk lest omkring
halvparten av denne ambisjonen. Men det er ikke så viktig med mangler på disse
delmålene, alt det andre vi har gjort har vært viktigere.
Vi har brukt mye tid på å skrelle frukt, som Julia deretter
ikke spiser men klemmer mellom fingrene så saft og fruktbiter blir smørje.
Deretter har hun krabbet rundt i leiligheten og lagt fra seg knuste fruktrester
rundt om, mens støv og møkk fra gulvet har klistret seg til seige små fingre.
Fornøyd har hun returnert til stolt far og noe mindre overbærende mor og fått
skryt.
Far har brukt mye tid på å reparere barnevogn, som tidligere
omtalt. Mor har brukt mye tid på å finne riktig vaskeri. Et som ikke bruker for
mye såpe, et som faktisk vasker klærne. Et som ikke bruker altfor mye
illeluktende tøymykner og et som ikke etterlater nye flekker på klærne. Dette
vaskeriet fins nok bare vi våre drømmer, men vi fant til slutt ett som rotet
ganske mye, men hadde god service fra de ansatte. Klærne ble så-som-så.
Julia har brukt mye tid på å åle, som gradvis har blitt til
kryping. Hun har brukt mye tid på å reise seg opp, holde tak i sofa eller
salongbord, deretter sette seg ned igjen. Til å begynne med hadde hun lav
kontroll på disse nedstigningene. Hun slo ofte hodet. Hodet er jo stort og
tungt øverst på en liten kropp. Leiligheten er dessverre dekket av harde
keramiske fliser. Hun slo hodet så mye at far eller mor eller farmor stort sett
satt bak, som menneskelig oppfang og tok henne imot idet han deiset bakover. Med
tiden har hun fått bedre kroppskontroll, hun skjønner hvordan dette henger
sammen nå. At muskler i ryggen, skuldrene, kan koordinere seg med armer og ben,
hender og nakke. Nå reiser hun seg til salongbordet, holder seg med en hånd,
griper etter vannflasker og kaffekopper og briller og mobiltelefoner med
hurtigheten til Luke Skywalker. Med ny fangst, kanskje en halvfull brusboks som
bobler over ved røff behandling, setter hun seg ned på golvet i full fart med
full kontroll, øyne og ører fokusert på mamma, pappa eller mormor som kommer
stormene for å hindre at barnet marineres i cola enda en gang. Raskt farer hun
avgårde med byttet i hånden men blir avsporet idet hun treffer bamsen sin midt
på gulvet. Den må jo få en klem, colaboksen glemmes og bamsen blir utsatt for
tøff omsorg mens mor og far tørker cola fra gulv, barn og møbler.
Vi leide en leilighet og bestilte fly igjennom et norsk
reisebyrå. Vi kjente til området vi skulle til, at her var internasjonalt
sykehus med høy standard og ellers at strand, flyplass, internett, butikker og
spisesteder var tilgengelige. Ved å kreve alt dette av samfunnet rundt oss
valgte vi også vekk stillhet, rent havvann, få turister, fravær av plagsomme selgere
og rolig trafikksituasjon.
På den annen side visste vi at listen over alvorlige
sykdommer som fins i Thailand, en ganske heftig liste over kjipe
middelaldersykdommer, ikke er særlig utbredt i dette området. Julia er jo
vaksinert mot en del, også Polio. Men mye annet er hun ubeskyttet mot. Dermed får
vi vente til hun er oppi tenårene med å dra henne ut på en nesten øde øy med
krystallvann eller inne i jungelen for å se ville dyr og bade i kjølige
skogsbekker. Med andre ord så forberedte vi oss så godt vi kan. Vi snakket med
vaksinespesialisten i kommunen. Mor hadde tidligere erfaring med det
internasjonale sykehuset her. Vi leste om sykdommer i The Rough Guide sin
flotte Travel Health. Vi leste om kvaliteten på badevannet i sjøen her i
Teknisk ukeblad. (Jepp, Teknisk ukeblad, norske ingeniørers eget fagblad, har
brydd seg om manglende utvikling av kloakkrensing i Karon Beach, Phuket,
Thailand.) Ellers har vi lagt ned stor innsats i å holde Julia unna direkte
sollys, det har stort sett gått bra, men hun har på en mystisk måte blitt
ganske gylden i huden fra knærne og ned. Heldigvis ser det ut til at huden
hennes blir brun heller enn rød, det er godt å vite. Hun er tross alt
superblond og norsk, da kan hudtypen bli alt fra skotsk melkerosa til
portugisisk kaffe med melk og likør og alt i mellom.
Turen i tall:
Fly t/r og leilighet i 60 døgn: 56000kr
Antall hengekøyer kjøpt: 2
Liter drikkevann på flaske per døgn for en liten familie: 10-12
Legebesøk: 1
Antall skritt per dag, (far): 8600
Antall bilder tatt: 579
Nye tatoveringer: 0 (Vi er blitt for gamle gitt…)
Vi har ikke gjort noe nevneverdig i grunn. Dog var vi i
dyrehagen på julaften. Som en slags motreaksjon. Siden julen allikevel ville
bli merkelig, kunne vi like godt gjøre noe rart. Vi dro til Phuket Zoo. Den
zoologiske hagen reklamerte på sine nettsider at de har ”tusenvis av
krokodiller”. Jeg smilte litt av det, tenkte at i Asia, der er de ikke redd for
å skryte litt. Vel, når vi kom frem til parken så vi krokodiller i hopetall, i
flere store innhegninger lå de og gapet. De ligger gjerne delvis over
hverandre, i hvert fall med halen. Mange ligger under vann, kun ryggen eller
deler av overkjeven med hode stikkede over vann som en liten påminnelse om hva
som fins gjemt i det brune grumset. Det var så mange krokodiller på flere
lokasjoner i parken at jeg ga opp og telle. Det kan faktisk hende at denne
parken har tusenvis av krokodiller, de har nok sine ord intakt.
Men krokodiller er kjedelig, de rører jo ikke på seg. Julia
var nesten ti måneder og i dyrepark for første gang. Hun ville ikke se på
krokodiller som lå i dam og latet som de ikke var der, -kanskje det kommer en
gnu for å drikke snart tenkte vel krokissene…
Aper derimot, de er artige å se på, de svinger rundt, de
peller seg i rumpa og de vil gjerne ha bananer fra turistene. Elefanter er også
topp. Dessverre var disse elefantene lenket fast og trent til å vugge og nikke
etter rytmen fra en popsang som ble kringkastet fra høyttaler. Men Julia digget
elefantene og pappa blei mjuk og kjøpte bananer som vi matet dem med mens mor
filmet det hele. Intens familielykke i et slitent zoo med en, kanskje, tvilsom
dyrevelferd. Fin julaften i hvertfall. Senere pyntet vi oss og tok julebilder
for å dele med verden over Facebook. Vi tok omkring 70 bilder. Alle ble rare.
Til slutt fikk far nok av poseringene og vi gikk ut for å spise biff til
julemiddag på en lokal restaurant.
Ellers har vi drevet vår rutinemessige hverdag. Vi står opp
og går tur på stranden om morgenen. Vi kikker der på russere som bader og
kinesere som ikke bader. Kineserne på sin side tar bilder av Julia, helt uten å
spørre først. Deretter sover Julia, vi spiser frokost, så drar vi alle i
bassenget og bader. Julia har blitt glad i vann heldigvis. Så sover hun igjen,
vi leser eller dagdrømmer eller observerer de andre som bor i samme
leilighetskompleks. Vi kikket mye på folk og hygget oss med det. Sverige har i
flere omganger á to uker stilt med Tiger Mother med barn, som ble hundset
rundt, truet til dykking og svømming de var langt unna å mestre samt generell
irettesetting hver gang de gjorde slikt som unger vanligvis gjør. Russland har
stilt med både en Cougar og en Trophy Wife med avkom. Dessuten har vi hatt
eldre tyske herrer med meget yngre Thai-kjærester. Vi har Finsk rockestjerne,
(hun så ut som en finsk versjon av sangerinnen i Evanescence, -etter to
fødsler). Hun gikk med solbriller selv om det var mørkt, overlot barn til mann
og foreldre det meste av tiden og kledde seg stilig og upraktisk for
strandferie i Syd Øst Asia. Et sett standard britisk familie med ville unger og
høylytte, kjefte og true-foreldre hørte også inn. Selv tror jeg vi var de litt
sure nordmennene som insisterte på samme plass ved bassenget hver dag. Vi
himlet med øynene hver gang en russer hoppet uti bassenget fra den kanten
merket ingen hopping/stuping, vi smilte overbærende når nok en gamling tok mot
til seg for å snakke med Cougar, vi ristet skuffet på hodet når tyskere og
svensker stod opp tidlig for å reservere solsenger.
Etter all kikkingen ved bassenget har vi spist meget sen
lunsj på kafe, slappet av i leiligheten, båret drikkevann fra butikken, spist
rar frukt fra det lokale markedet og sett på havet fra balkongen. Middagene har
vært en blanding av gjør-det-selv, eller bestille Pad Thai fra den lokale restaurant
eller hele banden med barnevogn ut for å spise. I Thailand digger alle barn,
alle Thaier og de lokale arbeidsinnvandrerne fra Burma i hvert fall. Så Julia
ble gjerne båret rundt og tøyset med av servitører mens vi spiste. Hennes evne
til å sitte stille ved et bord uten å feie sin tallerken i gulvet eller å vri
seg av fanget til pappa, er begrenset. Dermed er det hyggelig at vi ofte fikk
litt spontant barnepass.
Sånn har dagene gått. Plutselig er vi hjemme igjen. Reisen
hjem gikk fint, dog er det en lang tur. Vår datter valgte heldigvis å sove litt
på flyet denne gangen. Hun klarte også å skvette far i fanget, allerede i
drosjen til flyplassen, trolig en bleie som ikke satt skikkelig.
Turen har gått fint, men jeg velger å tro at det hjalp at vi
forberedte oss. Vi var kjent i området, vi viste hvor sykehus av god standard
var, hvor den lokale legen hadde kontor. Vi kjenner flere lokale som kan hjelpe
med praktiske formål i området og vi søkte visum for hele perioden heller enn å
reise inn og ut og inn igjen på vanlig turistvisum. Vi utvidet
reiseforsikringen, vanligvis dekker den bare 45 dager reise per år, greit å ha
på stell. Vi varslet også Norsk UD om hvor vi var gjennom deres nettsted
reiseregistrering.no, dette anbefales ved reise til utrygge steder eller ved
lange opphold. Vi hadde også budsjett, et realistisk ett, som faktisk holdt.
Dessuten hadde vi med farmor og mormor som var to uker hver, med oss. Dette
skapte god stemning og var fint for både barnebarn og besteforeldre.
Vi har hatt det veldig bra, vi har brukt tid sammen, vi har
vært mye ute, Julia har blitt god i bassenget, hun har vokst og utviklet seg og
mor og far har vært der og deltatt i alt. Vi har hatt det lett, kun sommertøy
og lett vogn har vært vårt utstyr, ikke bobledress og stor helvogn. Vi har
kunnet kjøpe mat på restaurant hver dag og vi har alle hatt godt av å være ved
havet, nyte varmen og noen drøye tropiske regnfall. Vi gjentar gjerne dette om
vi får muligheten.
Nå er vi tilbake i vinterlandet. Far er fornøyd med all
snøen, mor kunne gjerne hatt sol og strand en periode til. Julia har så vidt
startet i barnehage og er oppslukt av alt som skjer der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar