Syden spessial del 6, oppsummering

 På Julaften traff vi denne gjengen

Oppsummeringen av oppholdet er nå nødvendig. Vi var i Thailand i 61 døgn før vi fløy hjem til kulde, hus med ødelagt varmeanlegg og masse uåpnet post. Uten å foregripe resten av artikkelen kan jeg si at vi har hatt måloppnåelse. Vi har fått det vi kom for. Vi har vært sammen som familie, vi har ikke hatt andre ambisjoner utover dette. Julia har vokst, både i lengde, motorisk og i kløkt.

Utgangspunktet før vi reise hit tidlig i november 2014 var Julia på åtte måneder og litt slunkne 6,8 kilo. Hun kunne sitte selv, men ikke særlig stødig. Hun ålte, raskt og lydløst. Men kryping, med knær og håndflater som kontakt mot grunnen, det drev hun ikke med. Far var langhåret, litt sliten og opptatt av førtiårskrise og alt som går nedover av kropp og sjel og hvordan dette kan kompenseres. Mor var kort på håret og hadde nylig hatt første smak på arbeidslivet etter svangerskapspermisjonen. Hun var opptatt av hvordan arbeid og familie kan kombineres. 

Vi har hatt med farmor de to første ukene, de to siste ukene var mormor med oss.

Vel fremme gikk vi raskt i gang med å gjøre ingenting. Julia skulle, i Thailand som i Norge, ha mat og søvn og stell. Vi lot dagene gå med disse gjøremålene som fastpunkter, så gikk vi tur på stranden, badet i bassenget og hang på kafe i de ledige lommene i mellom. Dagene fløy avgårde. Alt vi trodde vi skulle gjøre, som vi utsatte, ble aldri gjort. Matlagingskurset, hvor vi skulle lære oss å tilberede thailandsk mat, blir utsatt til neste gang vi er her. Den daglige kampen mellom mor og far i squash, den kom aldri i gang. Alle bøkene vi skulle lese, joda vi fikk lest omkring halvparten av denne ambisjonen. Men det er ikke så viktig med mangler på disse delmålene, alt det andre vi har gjort har vært viktigere.

Vi har brukt mye tid på å skrelle frukt, som Julia deretter ikke spiser men klemmer mellom fingrene så saft og fruktbiter blir smørje. Deretter har hun krabbet rundt i leiligheten og lagt fra seg knuste fruktrester rundt om, mens støv og møkk fra gulvet har klistret seg til seige små fingre. Fornøyd har hun returnert til stolt far og noe mindre overbærende mor og fått skryt.  

Far har brukt mye tid på å reparere barnevogn, som tidligere omtalt. Mor har brukt mye tid på å finne riktig vaskeri. Et som ikke bruker for mye såpe, et som faktisk vasker klærne. Et som ikke bruker altfor mye illeluktende tøymykner og et som ikke etterlater nye flekker på klærne. Dette vaskeriet fins nok bare vi våre drømmer, men vi fant til slutt ett som rotet ganske mye, men hadde god service fra de ansatte. Klærne ble så-som-så.

Julia har brukt mye tid på å åle, som gradvis har blitt til kryping. Hun har brukt mye tid på å reise seg opp, holde tak i sofa eller salongbord, deretter sette seg ned igjen. Til å begynne med hadde hun lav kontroll på disse nedstigningene. Hun slo ofte hodet. Hodet er jo stort og tungt øverst på en liten kropp. Leiligheten er dessverre dekket av harde keramiske fliser. Hun slo hodet så mye at far eller mor eller farmor stort sett satt bak, som menneskelig oppfang og tok henne imot idet han deiset bakover. Med tiden har hun fått bedre kroppskontroll, hun skjønner hvordan dette henger sammen nå. At muskler i ryggen, skuldrene, kan koordinere seg med armer og ben, hender og nakke. Nå reiser hun seg til salongbordet, holder seg med en hånd, griper etter vannflasker og kaffekopper og briller og mobiltelefoner med hurtigheten til Luke Skywalker. Med ny fangst, kanskje en halvfull brusboks som bobler over ved røff behandling, setter hun seg ned på golvet i full fart med full kontroll, øyne og ører fokusert på mamma, pappa eller mormor som kommer stormene for å hindre at barnet marineres i cola enda en gang. Raskt farer hun avgårde med byttet i hånden men blir avsporet idet hun treffer bamsen sin midt på gulvet. Den må jo få en klem, colaboksen glemmes og bamsen blir utsatt for tøff omsorg mens mor og far tørker cola fra gulv, barn og møbler.

Vi leide en leilighet og bestilte fly igjennom et norsk reisebyrå. Vi kjente til området vi skulle til, at her var internasjonalt sykehus med høy standard og ellers at strand, flyplass, internett, butikker og spisesteder var tilgengelige. Ved å kreve alt dette av samfunnet rundt oss valgte vi også vekk stillhet, rent havvann, få turister, fravær av plagsomme selgere og rolig trafikksituasjon.  

På den annen side visste vi at listen over alvorlige sykdommer som fins i Thailand, en ganske heftig liste over kjipe middelaldersykdommer, ikke er særlig utbredt i dette området. Julia er jo vaksinert mot en del, også Polio. Men mye annet er hun ubeskyttet mot. Dermed får vi vente til hun er oppi tenårene med å dra henne ut på en nesten øde øy med krystallvann eller inne i jungelen for å se ville dyr og bade i kjølige skogsbekker. Med andre ord så forberedte vi oss så godt vi kan. Vi snakket med vaksinespesialisten i kommunen. Mor hadde tidligere erfaring med det internasjonale sykehuset her. Vi leste om sykdommer i The Rough Guide sin flotte Travel Health. Vi leste om kvaliteten på badevannet i sjøen her i Teknisk ukeblad. (Jepp, Teknisk ukeblad, norske ingeniørers eget fagblad, har brydd seg om manglende utvikling av kloakkrensing i Karon Beach, Phuket, Thailand.) Ellers har vi lagt ned stor innsats i å holde Julia unna direkte sollys, det har stort sett gått bra, men hun har på en mystisk måte blitt ganske gylden i huden fra knærne og ned. Heldigvis ser det ut til at huden hennes blir brun heller enn rød, det er godt å vite. Hun er tross alt superblond og norsk, da kan hudtypen bli alt fra skotsk melkerosa til portugisisk kaffe med melk og likør og alt i mellom.

Turen i tall:

Fly t/r og leilighet i 60 døgn: 56000kr

Antall hengekøyer kjøpt: 2

Liter drikkevann på flaske per døgn for en liten familie: 10-12

Legebesøk: 1

Antall skritt per dag, (far): 8600

Antall bilder tatt: 579

Nye tatoveringer: 0 (Vi er blitt for gamle gitt…)

Vi har ikke gjort noe nevneverdig i grunn. Dog var vi i dyrehagen på julaften. Som en slags motreaksjon. Siden julen allikevel ville bli merkelig, kunne vi like godt gjøre noe rart. Vi dro til Phuket Zoo. Den zoologiske hagen reklamerte på sine nettsider at de har ”tusenvis av krokodiller”. Jeg smilte litt av det, tenkte at i Asia, der er de ikke redd for å skryte litt. Vel, når vi kom frem til parken så vi krokodiller i hopetall, i flere store innhegninger lå de og gapet. De ligger gjerne delvis over hverandre, i hvert fall med halen. Mange ligger under vann, kun ryggen eller deler av overkjeven med hode stikkede over vann som en liten påminnelse om hva som fins gjemt i det brune grumset. Det var så mange krokodiller på flere lokasjoner i parken at jeg ga opp og telle. Det kan faktisk hende at denne parken har tusenvis av krokodiller, de har nok sine ord intakt.

Men krokodiller er kjedelig, de rører jo ikke på seg. Julia var nesten ti måneder og i dyrepark for første gang. Hun ville ikke se på krokodiller som lå i dam og latet som de ikke var der, -kanskje det kommer en gnu for å drikke snart tenkte vel krokissene…

Aper derimot, de er artige å se på, de svinger rundt, de peller seg i rumpa og de vil gjerne ha bananer fra turistene. Elefanter er også topp. Dessverre var disse elefantene lenket fast og trent til å vugge og nikke etter rytmen fra en popsang som ble kringkastet fra høyttaler. Men Julia digget elefantene og pappa blei mjuk og kjøpte bananer som vi matet dem med mens mor filmet det hele. Intens familielykke i et slitent zoo med en, kanskje, tvilsom dyrevelferd. Fin julaften i hvertfall. Senere pyntet vi oss og tok julebilder for å dele med verden over Facebook. Vi tok omkring 70 bilder. Alle ble rare. Til slutt fikk far nok av poseringene og vi gikk ut for å spise biff til julemiddag på en lokal restaurant.

Ellers har vi drevet vår rutinemessige hverdag. Vi står opp og går tur på stranden om morgenen. Vi kikker der på russere som bader og kinesere som ikke bader. Kineserne på sin side tar bilder av Julia, helt uten å spørre først. Deretter sover Julia, vi spiser frokost, så drar vi alle i bassenget og bader. Julia har blitt glad i vann heldigvis. Så sover hun igjen, vi leser eller dagdrømmer eller observerer de andre som bor i samme leilighetskompleks. Vi kikket mye på folk og hygget oss med det. Sverige har i flere omganger á to uker stilt med Tiger Mother med barn, som ble hundset rundt, truet til dykking og svømming de var langt unna å mestre samt generell irettesetting hver gang de gjorde slikt som unger vanligvis gjør. Russland har stilt med både en Cougar og en Trophy Wife med avkom. Dessuten har vi hatt eldre tyske herrer med meget yngre Thai-kjærester. Vi har Finsk rockestjerne, (hun så ut som en finsk versjon av sangerinnen i Evanescence, -etter to fødsler). Hun gikk med solbriller selv om det var mørkt, overlot barn til mann og foreldre det meste av tiden og kledde seg stilig og upraktisk for strandferie i Syd Øst Asia. Et sett standard britisk familie med ville unger og høylytte, kjefte og true-foreldre hørte også inn. Selv tror jeg vi var de litt sure nordmennene som insisterte på samme plass ved bassenget hver dag. Vi himlet med øynene hver gang en russer hoppet uti bassenget fra den kanten merket ingen hopping/stuping, vi smilte overbærende når nok en gamling tok mot til seg for å snakke med Cougar, vi ristet skuffet på hodet når tyskere og svensker stod opp tidlig for å reservere solsenger.

Etter all kikkingen ved bassenget har vi spist meget sen lunsj på kafe, slappet av i leiligheten, båret drikkevann fra butikken, spist rar frukt fra det lokale markedet og sett på havet fra balkongen. Middagene har vært en blanding av gjør-det-selv, eller bestille Pad Thai fra den lokale restaurant eller hele banden med barnevogn ut for å spise. I Thailand digger alle barn, alle Thaier og de lokale arbeidsinnvandrerne fra Burma i hvert fall. Så Julia ble gjerne båret rundt og tøyset med av servitører mens vi spiste. Hennes evne til å sitte stille ved et bord uten å feie sin tallerken i gulvet eller å vri seg av fanget til pappa, er begrenset. Dermed er det hyggelig at vi ofte fikk litt spontant barnepass.

Sånn har dagene gått. Plutselig er vi hjemme igjen. Reisen hjem gikk fint, dog er det en lang tur. Vår datter valgte heldigvis å sove litt på flyet denne gangen. Hun klarte også å skvette far i fanget, allerede i drosjen til flyplassen, trolig en bleie som ikke satt skikkelig.

Turen har gått fint, men jeg velger å tro at det hjalp at vi forberedte oss. Vi var kjent i området, vi viste hvor sykehus av god standard var, hvor den lokale legen hadde kontor. Vi kjenner flere lokale som kan hjelpe med praktiske formål i området og vi søkte visum for hele perioden heller enn å reise inn og ut og inn igjen på vanlig turistvisum. Vi utvidet reiseforsikringen, vanligvis dekker den bare 45 dager reise per år, greit å ha på stell. Vi varslet også Norsk UD om hvor vi var gjennom deres nettsted reiseregistrering.no, dette anbefales ved reise til utrygge steder eller ved lange opphold. Vi hadde også budsjett, et realistisk ett, som faktisk holdt. Dessuten hadde vi med farmor og mormor som var to uker hver, med oss. Dette skapte god stemning og var fint for både barnebarn og besteforeldre.

Vi har hatt det veldig bra, vi har brukt tid sammen, vi har vært mye ute, Julia har blitt god i bassenget, hun har vokst og utviklet seg og mor og far har vært der og deltatt i alt. Vi har hatt det lett, kun sommertøy og lett vogn har vært vårt utstyr, ikke bobledress og stor helvogn. Vi har kunnet kjøpe mat på restaurant hver dag og vi har alle hatt godt av å være ved havet, nyte varmen og noen drøye tropiske regnfall. Vi gjentar gjerne dette om vi får muligheten.

Nå er vi tilbake i vinterlandet. Far er fornøyd med all snøen, mor kunne gjerne hatt sol og strand en periode til. Julia har så vidt startet i barnehage og er oppslukt av alt som skjer der.