Livet i Tyskland, del V

Endelig en real Bauernhof; bondegård. Bindingsverks hus/låve fra 1878.

Her i Tyskland går livet sin vante gang. Mor lærer tysk, og forbanner komplisert grammatikk. Selv ikke tyskere forstår hvorfor det må være så vanskelig. Ingen ser ut til å skjønne behovet for kompleksiteten, ingen husker lenger hvorfor det er slik, ingen er villige til å stresse med å gjøre noe med det. Altså vil tysk alltid, på uforståelig vis, være et vanskelig språk å lære seg. Ungene bobler over av tysk. De merker ikke selv når de bytter fra tysk til norsk og tilbake, de er frie sjeler som svever mellom to språk og kulturuttrykk som elgkalver etter et måltid gjærede nedfallsepler, -helt ubekymrede. Sommeren har vært her og kokt oss siden tidlig i mai. Plenen er brun, men jeg nekter å vanne den med drikkevann. Det gjør derimot naboen. Det er ikke innført restriksjoner. Dog er vannet priset høyere her. Dermed må tyskerne kjenne etter i lommeboken, før de eventuelt forbarmer seg over solsvidd plen eller ikke. Dette er svært virkningsfullt. De fleste vanner ikke. 

Politiet MÅ møte opp ved ulykker

For to måneder siden ble min kjære BMW bulket. Den er fortsatt bulket. Han som bulket den skrev under skadeskjemaet. Han tok skylden. Vi har bilder, vi har all dokumentasjon. Men forsikringsselskapet bare rister på hodet, vi ringte ikke til Polizei. 

Her nede i Tyskland er det vanlig, men ikke lovpålagt, å ringe politiet for å få hjelpe til utfylling av skadeskjema ved kollisjon. Jada, selv kollisjoner uten personskade. Vi har sett det langs veien noen ganger. To biler står i veibanen, folk står rundt bilene og røyker, venter. Bakenfor er det kilometervis med kø. De har bulket. De flytter ikke bilene til veiskulderen, det er nemlig forsøk på bevisunndragelse. Så der står de, og skaper kø, og venter på at politiet skal komme og konstatere hvem som er høna og hvem som er egget og stemple skadeskjemaet som Polizei. 

Jeg vil ha hund

Det er en voksen kvinne og to små kvinner i denne familien, -og meg. 

Det snakkes og ropes og nynnes og gråtes og jubles og krangles over alt hele tiden her i huset. Ingen bruker innestemme. 

Jeg vil ha en hund. En hannhund, som kan se på meg med forståelsesfulle øyne når det er for mye mas og for mange lydinntrykk rundt meg. 

Vi prøver å holde jentene unna hest, det er for dyr
hobby, men ender stadig opp på hesteshow..

Jeg har alltid hatt lyst på hund. Helst ei tispe, rolig og hensynsfull ville jeg ha. Nå har jeg endret mening. Det er så mange kvinner i husholdet her at jeg trenger et vesen med mannlig tilnærming til verden. En som skjønner hvordan jeg har det. Som alltid vil sove, gå tur, spise eller bare ha litt fred. En hund med praktisk tilnærming til problemer: «Fikser jeg dette problemet ved å spise det?» 

Jeg tror nemlig ikke hannhunder er i stand til å være bitre, passiv-aggressive eller hevngjerrige eller sure i dagevis? Jeg tror de er litt enkle, slik som meg. De fokuserer på de viktige tinga, ser litt stort på det og er egentlig mest opptatt av mat, søvn og at problemer kommer på rekke og rad, -dermed kan de håndteres, heller enn som en spagetti av utfordringer… Vel, jeg skal ikke gå videre på dette, men som dere skjønner, jeg vil ha en enkel hund. Jeg tror det må bli en hann. 

Å ha en toåring i huset er helt gull!

Vår datter Leonore er nå to år. For en gullalder. Hun durer rundt og er halvveis menneske og halvveis pattedyr av usikker art. Det er kult å se alt hun lærer seg og tar til seg, raskt. Det er også kult å se at dyret fortsatt er i henne. Hun er ikke fullstending sivilisert enda. Dette satte vel Roussau ord på for første gang, at vi alle fødes som dyr. Deretter blir vi stadig mer sivilisert, til slutt mennesker. For to uker siden var hun med sin far på arbeid. I møte med to røslige nederlendere på nabokontoret, begge med rund og god buk, begge med skjegg og begge godt over 180cm, -så la hun seg ned på gulvet med ansiktet ned og beina trukket innunder seg mens armene ble trukket rundt hodet. Jeg er ikke sikker, men jeg tror hun later som hun er død. Dette er ikke uvanlig for valper av flere forskjellige pattedyr, å spille død, -for dermed å håpe at større rovdyr lar seg lure og lusker videre. Mennesker og dyr, -som later som de er døde, er svært stille, og kan være vanskelige å oppdage om gresset er høyt. 

Toåring i fint driv tidlig en morgen,
legg merke til plastikk-tiara opp-ned.

Vel, dette med å leke død er jo bare en, -dog rar, sak som er verdt å nevne. Det egentlige poenget her er at det er andre gang jeg har en toåring i hus, men det er første gang jeg legger merke til hvor mye kult hun har på gang og hvor fort det går fremover. For to år siden var hennes storesøster to år, men da hadde vi hendene fulle med et nyfødt barn, et nytt men dårlig hus, jobb og stress. Jeg tror faktisk ikke jeg klarte å reflektere over hvor fint det var å ha en toåring midt oppi alt annet som stod på. Nå liker jeg svært godt å ha en slik liten full sjømann hjemme, som snubler rundt i livet og er nyskjerrig på alt og liker det meste så lenge mamma eller pappa eller dagmamma er i nærheten. Hun strever hardt for å bli fullverdig medlem av menneskeflokken, men blir hun frustrert kan det fort ende med tannmerker i armen til diskusjonspartneren, trolig etter at reptilhjernen har fått bestemme. Uansett er hun et fyrverkeri av en jente som vil tett på alt, maur, marihøner, kenguruer i zoo, alle hunder vi møter, skuffen med kjøkkenverktøy, pappas barbermaskin, den elektriske kaffekverna osv. Jeg gruer meg litt til hun blir 13-14 år og oppdager gutter og vil tett på. Men akkurat nå er livet en fest, noen kvelder er det også nachspiel, der hun ikke legger seg før nærmere halv ni. Jeg liker det, og som fedre flest blir jeg nok tvinnet rundt lillefingeren.