Julebrev 2018 fam. Wie-Rust

Uberwasserkirche, Münster

Ikke alle liker kopierte julebrev. Kopierte A4 ark der alle får akkurat den samme historien om unger og ferie og arbeid og bikkja. De vil heller ha personlige julekort, skrevet for hånd. Dette skjønner jeg ingenting av. Det må da være bedre med generell oppdatering fra året som har gått, enn kort hilsen med knotete håndskrift?Jeg poster årets julebrev her. Ingen får julekort i år uansett. Vi har fortsatt 65 takkekort fra sommerens bryllup å skrive. Der får alle en personlig hilsen. Dette tar tid. Forhåpentligvis er kortene ferdige til utsending før selvangivelsen. Hele tidsplanen for disse takkekortene har sprukket som budsjettet til Stortingets postmottak. Mao. vær glad for at det kommer et generisk julebrev her.

Rammen rundt det hele er at vi i hele 2018 har bodd i Tyskland alle fire, der far arbeider i en internasjonal stab. Mor drifter familien og ungene vokser.

Januar husker vi nesten ikke. Mamma Beathe var en tur på tekstilmesse i Frankfurt for å pleie sitt profesjonelle nettverk.

Ungene var stort sett syke fra sent desember 2017 til sent februar 2018. Heldigvis klarte de å være syke annenhver uke, så mor sjelden hadde mer enn en febersyk smårolling å underholde. De hadde allverdens barnehagepest. Mor og far selv fanget kun annenhver epidemi. Vi overlevde, har sikkert fått bedre immunforsvar. Men det tar på humøret å alltid være litt hanglete selv eller ha en sutrete unge midt på natten. 

I Februar og mars arbeidet pappa Pål Torleif masse. Han var ikke bortreist, men kom hjem etter at ungene hadde lagt seg og dro mens resten av familien satt i pysjen og spiste frokost. Den mest ubrukelige måten å være fraværende på. Altså pappa er hjemme om natten, men han ser ikke barna, bidrar ikke med noe nyttig, men er ikke helt borte vekk, ergo er det en slags forventing om pappa som skal komme hele tiden. 

Mamma Beathe startet med hjemmeundervisning i tysk i februar. En pensjonert lærerinne kommer to dager i uken og utdanner mor. Dette har gått veldig fint. Beathe har funnet frem sine grundige studievaner igjen, -kun det beste resultat er godt nok. Hun gjør tysklekser, tenker på tysk setningsbygning om kvelden etter at hun har lagt seg og retter på far sin tysk når anledningen byr seg. I tillegg er hun sint på unødvendig komplisert tysk grammatikk. 

Vi reiste en snartur hjem til Norge i påsken. Traff familie og noen venner. Vi rakk både noen dager i Enebakk og noen dager i hytta nedpå sørlandet. Far insisterte på å kjøre egen bil. Dermed tok turen frem og tilbake over et døgn hver vei, inkludert Kielferge og fire timers autobahn. (Hvis ikke hele verden nå vet det; Pål Torleif kjøpte seg ny, fin BMW i 2017. Den liker han godt og vil gjerne bruke og vise frem mest mulig. Dette fører til at familien bruker Kielferga mye, til tross for at det er kostbart og langsomt.) 

2018 BMW 520 DAXT etter bilspa!

Den tradisjonelle Langfredag-mottagelsen på hytta ble avholdt også i år. 14-16 personer var innom. Det som er nytt, siden 2016, er at de som sitter lenge og nyter sin Cava i den sure vårvinden, får hjemmebakt tynnbunnspizza. Ungene deltar med elting og kjevling av pizzadeig på kjøkkenet mens de voksne oppdaterer hverandre på skillsmisser, nye barn/barnebarn, dødsfall og annet sladder. Kokken selv pleier å bli brisen, og har to år på rad glemt den siste pizzaen i ovnen. Heldigvis sier røykvarsleren ifra når pizzaen er særdeles godt stekt. 

I april/mai var far på tre ukers kurs i de tyske alper, rett utenfor Garmisch Partenkirchen. Det var en deilig avveksling fra de flate kornåkre i Westfalen å få komme ned i sør-øst, der tyrolerhus og lederhosen ikke er ironisk, men helt dagligdags. Dessverre var snøen borte, det var likevel lett å komme seg til fjells. Som alltid er det godt skiltet i Tyskland, dette gjelder også stier i utmark. Tyskerne har med øl i sekken og nyter når de endelig har kommet seg opp på en topp. Som nordmann tar jeg selfie, drikker vann, tørker snørr og løper ned igjen. Helt ute av stand til å nyte turen, mer opptatt av å være rask og fortelle andre om hvor rask jeg har vært opp på hver topp… 

Midt i mai kom fars kamerater fra Rælingen og Enebakk på besøk til oss i Münster. Det ble en tøff langhelg. Vi oppførte oss som om vi var 18-år igjen. Satt sent oppe. Nøt de billige ølprisene. Beveget oss i flokk, både på sykkel og til fots. Aktivitetene var stort sett spise kjøtt på restaurant og deretter fordøye det hele på bar etterpå. Alle var enige om at det var en fin tur og noe som måtte gjentas. Spørsmålet er vel om kroppen til disse førtiåringene tåler en slik utflukt igjen. Jentene synes det var stas å ha fem onkler på besøk den helgen og snakker stadig om «han med skjegget», «Thomas», «han uten hår» osv…

Far med litt sår rygg, mor vakker i bunad, unger fulle av sukker, 17. mai

Grunnlovsdagen ble feiret i hagen vår i Tyskland. Tyske venner og norske kolleger var invitert. Tyskerne visste ikke hva de skulle forvente. Det de fant var en flokk nordmenn som ikke skammet seg over å være stolte av sitt land og sin historie. Jentene løp rundt i Cubus-bunader med lyst hår og mor hadde på Åmli-bunaden. Røkt laks, fenalår, eggerøre, iskrem, kake, hvitvin og champis samt pølse med lompe ble langet ut i store mengder. Overraskende mange likte fenalåret. Linie Aquavit ble også drukket uten å foretrekke en mine. Tyskerne selv feirer ikke sin nasjonaldag, men har fri på Gjenforeningsdagen, uten at alle i gamle Vest-Tyskland mener at gjenforeningen var nødvendig.

Scheveningen, Nederland

Vi startet sommerferien siste uken i juli. Dette er sent med norske øyne, men følger feriemønsteret til Nordrhein-Westfalen. Først reiste vi til Bodensee via Heidelberg. Ved Bodensee bodde vi på hotell og hadde to rom. Ungene fikk eget. Det var stort, og skummelt, for 2-åring og 4-åring. De måtte dele rom, det er de ikke vant med. De slapp å dele med mamma og pappa, også rart. Vi hadde baby call på hele natten. Rett som det var stod pappa opp på et blunk og løp ut i hotellkorridoren i underbuksa og inn på naborommet der noen trengte trøst, melk eller bare å se et vennlig ansikt. Vi var der i ni døgn. Ambisjonene var å bade, spise is hver dag og ellers ta det med ro. Om vi tok det med ro kan jo diskuteres, men vi stresset ikke. På veg hjem stoppet vi i Frankfurt og bodde på sånn gammeldags luksushotell med masse tjenere som ikke gjorde noe som helst før vi stakk en 5Euro i neven på dem. Men da skjedde det plutselig masse på en gang. Vi fikk inn senger til ungene på rommet, det ble levert bamser på rommet, bilen min ble parkert uten å bli bulket eller dra på seg 400km ekstra ila natten. Etter litt klesvask hjemme i Münster var vi på stranden i Nederland, en trikketur nord for Haag. Flott strand, god stemning og blåskjell til lunsj hver dag en knapp uke. Vi kjørte 4500km med bil. Det var varmt. Alle strekninger tok akkurat 50% lenger tid enn navigasjonen foreslo og ungene ville kun høre en sang på radioen «Nena; Neunundneunzig luftballons» Vegarbeid, semitrailere i syke antall og altfor mange biler må ta skylden. 

Til slutt tok vi ferga til Oslo og alt handlet om å bli gift for andre gang. Tusen ting skulle fikses og koordineres. Vi hadde giftet oss i Tinghuset året før men ville dra på med kirke, prest, selskap og masse festligheter. Det gikk fint, men vi fikk kjørt oss. Alt gikk etter planen, været var flott, bruden var pen og brudgommen holdt seg nesten edru til etter han var ferdig med sin tale. Høydepunktet kom da en kjekk kar begynnelsen i av førtiårene danset break dance i de sene timer under festen. Rekk opp handa alle som hadde spontan og kvalifisert break dance fra en gjest under sitt bryllup?

Foto: J. Fredrik Braadland-Olsen

Ungene driver med det de skal. De vokser, lærer seg nye saker og blir stadig mer folk. Selv Leonore på 2,5 år minner mer om menneske enn villdyr for tiden. Hun er en sangfugl og nynner stadig på sanger fra barne-TV eller god natt sanger mor og far synger. Julia på 4,5 år er en leder, hun sjefer gjerne, drar igang saker og vil at alle skal ha det fint hele tiden. Julia er rask og smidig, får leke med eldre barn i barnehagen da hun klatrer, løper og herjer like bra som 5-6 åringer. Begge snakker nå tysk. Julia snakker flytende tysk. Hun er ikke bevisst dette selv. Klarer ikke å oversette norsk til tysk hvis hun blir utfordret, men lever to liv. Et norsk og et tysk. Om natten babler hun gjerne tysk i søvne. Hun er en tøysekopp, men helst utenfor hjemmet. Som en sunn 4,5 åring bruker hun helst tiden hjemme på å krangle med lillesøster og utfordre mamma og pappa på det meste. Vi hører rykter om at dette skal roe seg idet hun blir fem år. Vi ser frem til det. Det siste året har det vært mye drama. Mamma og pappa i vår familie lar seg provosere og følelsene er høye. Lillesøster lar seg inspirere og er så langt den som er sintest, mest utholdende sint og mest høylydt. Til og med Julia blir paff når Leonore drar igang sine raptuser.

Leonore

Julia

Leonore lærer seg saker og ting svært raskt. Hun er et ekko av sin søster. Alt storesøster sier og gjør blir forsøkt gjentatt øyeblikkelig, bokstavelig. Dette lærer hun nok mye av. Når Julia sier «Jeg må tisse» og løper mot do, gjentar lillesøster frasen, løper etter storesøster og blir stående å glo på Julia som sitter og vipper på ramma. Denne teknikken har ledet henne raskt inn i kompliserte prosesser. Hun klarer seg bra og er tidligere igang med finmotorikk enn søsteren var på samme alder. 

Høsten i Münster var stort sett fin. Regnet uteble for det meste. Regnet som vi sårt trengte etter en altfor tørr sommer. Vi startet etter endt ferie i slutten av august og høsten gikk fort. Ryggen til Pål Torleif som var på bristepunktet i juli 2017 er nå så god at livet går som vanlig igjen. En kiropraktor i Münster har tjent mye penger på dette, men levert godt resultat. 

Mor var tom etter bryllupet. I ett år hadde hun brukt all ledig tid til å planlegge, endre, forespørre, sy om kjole, tenke på meny, holde far i ørene budsjettmessig. Da dagen endelig var over kom hverdagen raskt. Far dro på jobb, ungene spratt i barnehagen og hun satt igjen med et berg klesvask og noen hundre tyske gloser å pugge…

Mor har malt kontrastvegger i leiligheten vår. Det ble fint. Jentene fikk hver sin rosa vegg. Stuen fikk to blåish vegger, soverommet ble malt i en farge jeg ikke er istand til å gjengi. Det ser bra ut.   

Julia begynte på musikkskole i høst. Vi har ingen ide om hun er musikalsk anlagt eller ikke, men hun liker sang og dans og liker å spille på instrumenter. Hun tar også instruksjon fra andre. Med dette mener jeg at hun klarer å fokusere og følge med hvis noen som ikke er mor eller far skal lære henne noe. Alt som er nytt og skal læres bort hjemme til Julia ender gjerne i krise og hyl. Det er godt mulig at mor og far sin pedagogiske modell må evalueres. Vi er glade hun er mer tålmodig med andre voksne.  

Far arbeidet mye i november, var bortreist og savnet familien. Familien klarte seg bra. De utviklet gode rutiner uten far. Mor er strengere enn far. Dette passer barna godt, de liker tydelige rammer. Far sitt konsept om «å la dem gjøre som de vil, så får vi se om de lærer noe av det» er litt for diffust for barna. Mor sier hva reglene er og følger opp sine pålegg. 

I desember var far bortreist igjen, denne gang til Strasbourg i Frankrike. Det endte med skyting i Julemarkedet i Strasbourg midt under EU sin siste parlamentssamling i 2018, uten at jeg var innblandet. Dog ble det dramatisk. Det er egen bloggpost under oppseiling om dette. Se hva som skjer.

I skrivende stund er vi hjemme i Norge. Vi digger den norske vinteren. Den byr tross alt på snø, selv om det ikke er metervis på det sentrale østlandet. Vi har akt, spist både pinnekjøtt og ribbe, truffet slekt og venner. Dessuten har vi digget gjensyn med Grandiosa, Ringnes øl, potetgull fra Maarud og hus med vedovn. Far løper rundt og fyrer og synes livet er topp. Ungene aker. Vi spiser stekt fiskepudding til lunsj og pølser med lompe til mellommåltid.  

God jul og takk for året som gikk!

Mor & Leonore i action

Far har verktøy til det meste