Barneoppdragelse for Gen. X sine barn

Jeg prøver stadig, uten hell, å få barna til å digge Grandis original

Nå har jeg nesten blogget hver dag i ferien. Men det er jo kjedelig for leseren og kjedelig for meg å kverne om bading, krabbefiske, iskrem, biltur og diverse hytter hver dag. Derfor noen dagers pause. Nå tenkte jeg prøve en vanlig bloggpost, om noe som passer inn i forståelsen av pappablogg. Dagens tema er oppdragelse av barn.

Våre barn kom til verden som svært ønskede og etterlengtede kopier av gamle foreldre med mye erfaring fra arbeid, utdanning, huseierskap, biler, festing, reiser osv. Det var på høy tid at vi fikk barn, på alle måter. Uten barn hadde vi blitt selvopptatte og uspiselige førtiåringer. Heldigvis rakk vi å få barn da vi var 37 og 39 år gamle. 

Våre barn er dessverre blitt mottatt litt for godt. De blir nok beskyttet. Jeg tar meg selv i å fikse saker og ting for dem, som de burde gjort selv. Dermed lært noe og kjent på

Jepp, gammel pappa, som gjør så godt han kan

motstand med påfølgende opplevelse av mestring og oppfylt plikt. Neida, pappa eller mamma rydder veien. Curlingforeldre, jepp. Imidlertid har vi selvbevissthet omkring dette. Det betyr ikke at vi slutter å være curlingforeldre, vi bare bebreider oss selv i ettertid. 

En annen sak er at barna får velge. De blir spurt. «Vil du legge deg?» «Kan du gå og vaske hendene?» «Skal du kle på deg?» 

Dette er jo sjanseløst av oss. Jeg tror dette er regel nummer en for foreldre, å ta kontroll og beholde den. Ikke forvirre, forlede og gi falske forhåpninger. Men det gjør vi altså. Vi mener jo ikke å spørre om de vil vaske hendene eller ikke før et måltid. Eller om de vil legge seg om kvelden. Dette er noe de må. Allikevel stiller vi det alltid som spørsmål, mens det egentlig er tvang. Hva skjer så? Jo, de utnytter tvetydigheten, vi ender med å diskutere med dem, de trekker ut tiden, vi blir sinte osv… 

Nå har vi holdt på med dette i fem år. Ja, vi har ikke lagt om mye på dette. De får alltid spørsmål om hva de vil. Noen ganger er det faktisk fornuftig. Skal vi på lekeplassen med klatrenettet eller den med toget? Altså kan de velge mellom to konkrete saker, som ikke er viktig for oss foreldre. Det ender selvfølgelig med at våre to døtre konsekvent stiller seg i hvert sitt hjørne og krangler om hvor de vil. Dette er helt greit. De er søstre. Trolig programmert fra naturen sin side til å være uenige, uansett. 

Selvbevisste barn i fri dressur

Føler de nå selvbestemmelsesrett, er de forvirret, føler de seg tråkket på, forledet eller lurt? Vel, de er blitt gode til å forhandle. De bruker muligheten til å svare sine foreldre. Gi motstand. Utnytte muligheten til hale ut tid, skape forvirring, ta over momentet. Vi bruker lang tid på legging. Vi bruker lang tid på å komme oss ut av døren. Imidlertid virker det som om vi nå alle skjønner leken. Når mamma og pappa spør om de vil pusse tennene, vet alle at tennene skal pusses. Dermed følger en periode med fornektelse, deretter jaging, kanskje krangling og sutring, så tannpussing, deretter lettelse fra alle parter. Mindre rutinepregede saker; «vil du være med pappa på butikken?» (Det er egentlig en felle, veien til butikken som vanligvis er en kilometer, blir plutselig til 60km med sovende barn i baksetet, fordi de trenger fortsatt å sove litt midt på dagen om de kan og det er helg og vi ikke har noe annet på gang). Dette er de nå i ferd med å forstå, at disse butikkturene med pappa på lørdager fort ender med sovetur. Dermed pleier femåringen å reservere seg. Treåringen vil derimot gjerne ha egentid med pappa og biter på. Men så blir hun usikker når hun forstår at storesøster ikke vil. Hun vil egentlig alt det samme som storesøster. Men hun vil jo være sammen med pappa når hun kan. Uff, alle disse valgene. Og sånn går dagene.  

Vel, det er for tidlig å si om vi har feilet helt her. Men det kan hende. Det jeg kan si er at femåringen er blitt god til å forhandle. Hun kan få jobb i FN, allerede nå. Treåringen bør nok foreløpig holdes unna FN. Hun forhandler gjerne med slag, biting og generell berserkgang. Dessuten er hun ganske tøff. Trolig mer marinejeger enn diplomat, enn så lenge. 

Ferieblotting, dag 11-12-13

Dag 11, tirsdag; sur vind, kjølig vær. Vi trodde vi skulle bade, men det var sååå kaldt at femåring og mor måtte trekke seg etter en halvtime på lekeplass. Treåringen derimot, hun ville bade. Da vi kom til stranden håpet pappa at det holdt å vasse. Neida, «Pappa, jeg vil dykke!» var den magiske kommandoen. Førti sekunder senere vasset hun naken ut mot neptuns rike. 

Ellers ble det gjort forsøk på Ludo og herjet innendørs. Videre fikk den gamle gressklipperen nytt blad og luftfilter. De gutta på Felleskjøpet i Tvedestrand holder seg med kompetanse og delelager for både store og små maskiner. Stor takk for at dere holder så høy standard innen detaljhandel. Det er ikke alltid slik lenger. 

Dag 12, onsdag, regn på alle husets fire vegger. Vi kledde oss som Terje Vigen og dro på brygga for å fange krabber. Agnet var frosne reker, redskap var hyssing med klesklype. Det ble dårlig fangst. Den ene krabben som bet på hardt nok til å bli med opp på land, den ville ikke være med på fotoseanse. Den valgte å stikke av. Den løp under vår strandede båt og hoppet så ut i sjøen igjen. Tøff krabat. Ellers ble mye av agnet vårt spist av småfisk og en ikke fullt så liten Blåstål. Den kom og viste seg frem i sin røde og blå prakt. Vi landkrabber trodde først det var en rømt akvariefisk. Men sulten da. 

Dag 13, torsdag; opphold, far sin bursdag. Muffins til frokost. Tur til Dyreparken utenfor Kr.sand. Vi hadde en fin dag sammen med Klatremus, reven og Morten Skogmus samt Tante Sofie og røverne. Barna var ikke like opptatt av dyrene i parken. Imidlertid fikk vi presset inn kikk på ulv og oter. Den oteren var ganske grei og valgte å vise seg fra sin beste side i dammen sin. Ulven tygde på koteletter med rompa mot publikum. 

Mor og far har endelig. Ja, endelig, funnet en serie på Netflix som begge vil se på. Dette har vært et prosjekt for mor å bringe begge styrende parter i ekteskapet sammen foran skjermen. Far har ikke sett på serie siden Sopranos. Alle mor sine forsøk med Stranger things og den franske agentserien eller han briten som beskytter ministre mens han drikker og har PTSD og ødelegger livet sitt, -vel ingen av disse slo an hos far. Til slutt fikk far los, det var The Americans som brakte ham inn i sofaen. Nå er alt bare gull. Mor og far drikker vin, ser serie og koser i armkroken:-)

Blir vi norgesmestre i middelklasse snart? Netflix og kos, stasjonsvogn, to barn, tur til Dyreparken, snakker mer om trening enn å trene, huslån over øra, Ludo på hytta. Vel, dette er en tøff konkurranse, men jeg føler vi er på riktig vei.