Barneoppdragelse for Gen. X sine barn

Jeg prøver stadig, uten hell, å få barna til å digge Grandis original

Nå har jeg nesten blogget hver dag i ferien. Men det er jo kjedelig for leseren og kjedelig for meg å kverne om bading, krabbefiske, iskrem, biltur og diverse hytter hver dag. Derfor noen dagers pause. Nå tenkte jeg prøve en vanlig bloggpost, om noe som passer inn i forståelsen av pappablogg. Dagens tema er oppdragelse av barn.

Våre barn kom til verden som svært ønskede og etterlengtede kopier av gamle foreldre med mye erfaring fra arbeid, utdanning, huseierskap, biler, festing, reiser osv. Det var på høy tid at vi fikk barn, på alle måter. Uten barn hadde vi blitt selvopptatte og uspiselige førtiåringer. Heldigvis rakk vi å få barn da vi var 37 og 39 år gamle. 

Våre barn er dessverre blitt mottatt litt for godt. De blir nok beskyttet. Jeg tar meg selv i å fikse saker og ting for dem, som de burde gjort selv. Dermed lært noe og kjent på

Jepp, gammel pappa, som gjør så godt han kan

motstand med påfølgende opplevelse av mestring og oppfylt plikt. Neida, pappa eller mamma rydder veien. Curlingforeldre, jepp. Imidlertid har vi selvbevissthet omkring dette. Det betyr ikke at vi slutter å være curlingforeldre, vi bare bebreider oss selv i ettertid. 

En annen sak er at barna får velge. De blir spurt. «Vil du legge deg?» «Kan du gå og vaske hendene?» «Skal du kle på deg?» 

Dette er jo sjanseløst av oss. Jeg tror dette er regel nummer en for foreldre, å ta kontroll og beholde den. Ikke forvirre, forlede og gi falske forhåpninger. Men det gjør vi altså. Vi mener jo ikke å spørre om de vil vaske hendene eller ikke før et måltid. Eller om de vil legge seg om kvelden. Dette er noe de må. Allikevel stiller vi det alltid som spørsmål, mens det egentlig er tvang. Hva skjer så? Jo, de utnytter tvetydigheten, vi ender med å diskutere med dem, de trekker ut tiden, vi blir sinte osv… 

Nå har vi holdt på med dette i fem år. Ja, vi har ikke lagt om mye på dette. De får alltid spørsmål om hva de vil. Noen ganger er det faktisk fornuftig. Skal vi på lekeplassen med klatrenettet eller den med toget? Altså kan de velge mellom to konkrete saker, som ikke er viktig for oss foreldre. Det ender selvfølgelig med at våre to døtre konsekvent stiller seg i hvert sitt hjørne og krangler om hvor de vil. Dette er helt greit. De er søstre. Trolig programmert fra naturen sin side til å være uenige, uansett. 

Selvbevisste barn i fri dressur

Føler de nå selvbestemmelsesrett, er de forvirret, føler de seg tråkket på, forledet eller lurt? Vel, de er blitt gode til å forhandle. De bruker muligheten til å svare sine foreldre. Gi motstand. Utnytte muligheten til hale ut tid, skape forvirring, ta over momentet. Vi bruker lang tid på legging. Vi bruker lang tid på å komme oss ut av døren. Imidlertid virker det som om vi nå alle skjønner leken. Når mamma og pappa spør om de vil pusse tennene, vet alle at tennene skal pusses. Dermed følger en periode med fornektelse, deretter jaging, kanskje krangling og sutring, så tannpussing, deretter lettelse fra alle parter. Mindre rutinepregede saker; «vil du være med pappa på butikken?» (Det er egentlig en felle, veien til butikken som vanligvis er en kilometer, blir plutselig til 60km med sovende barn i baksetet, fordi de trenger fortsatt å sove litt midt på dagen om de kan og det er helg og vi ikke har noe annet på gang). Dette er de nå i ferd med å forstå, at disse butikkturene med pappa på lørdager fort ender med sovetur. Dermed pleier femåringen å reservere seg. Treåringen vil derimot gjerne ha egentid med pappa og biter på. Men så blir hun usikker når hun forstår at storesøster ikke vil. Hun vil egentlig alt det samme som storesøster. Men hun vil jo være sammen med pappa når hun kan. Uff, alle disse valgene. Og sånn går dagene.  

Vel, det er for tidlig å si om vi har feilet helt her. Men det kan hende. Det jeg kan si er at femåringen er blitt god til å forhandle. Hun kan få jobb i FN, allerede nå. Treåringen bør nok foreløpig holdes unna FN. Hun forhandler gjerne med slag, biting og generell berserkgang. Dessuten er hun ganske tøff. Trolig mer marinejeger enn diplomat, enn så lenge.