Julebrev Wie- Rust 2021

Dortmund-Ems kanal, nord for Münster, GE

Det var i de dager vi gikk rundt og ventet på nye el-biler som ikke kom, fordi verden opplevde en krise i produksjon og fordeling av alle produkter som krever mikroprosessorer... 

17. mai 2021

Vel, vi skal ikke ha ny el-bil nå, men som alle gode middelklassenordmenn så kjenner vi noen som venter på en ny el-bil, og den er forsinket. Sånn ser det grønne skiftet ut for oss da. Greta Thunberg er vår tids Martin Luther. Hun må nok spikre sine teser på døra til det Hvite hus, evt NYSE. Vi håper hun får til en reformasjon. 

Det var også i de dager det sank innover oss at hver sommer vil være et pustehull av frihet, i et år som ellers vil bestå av COVID-krise hver høst, vinter og vår. Og sånn vil det være hvert år. Kjipt. 

Men hvordan har 2021 vært da? Jo, vi bodde i Tyskland til juli, så flyttet vi hjem til Lørenskog. Det var fint synes pappa. Mamma var lunken. Barna er barn, og gjør det beste ut av det meste. Følgelig har pappa rullet seg i Makrell-i-Tomat og Ringnes pils og digget sære norske saker. Mamma har vært tydelig på at nabolaget vårt har INGEN Magnoliatrær, at nordmenn er uhøflige, utvalget i matbutikken er tynt og dyrt. Dessuten er det kort sommer, kjølig høst og utsikter til vinter her. Pappa synes dette er topp. Mamma er skeptisk. Barna vet ikke helt hva de skal tro. Men pappa har handlet ski og kjelker på Finn.   

Januar-Mars:     Vi var nedstengt i Tyskland. Julia hadde hjemmeskole til slutten av februar, deretter skole halv tid. Leonore fikk returnere til barnehage med kortere dag, hver dag. Pappa jobbet hjemmefra, deretter annenhver uke på kontoret. Vi gikk hverandre sånn passe på nervene. Men også brakkefeber blir normalisert, barna tror jo at selve livet er slik. Mamma og pappa alltid hjemme, alltid litt sure, aldri drar vi noe sted annet enn skogen, aldri spiser vi noe annet enn pasta, hjemme.

Tiårssnøfall i Westfalen, feb 2021

Ti dager etter snøfallet...

Det er verdt å nevne at vi fikk snø i Westfalen tidlig i februar. Over to døgn med storm falt det omkring 30cm snø. Münster og omegn stanset. De hadde ingen beredskap. Hverken privat eller kommunalt. Vi nordmenn var forberedt. Våre biler trekker på fire hjul, vi har skikkelige vinterdekk, gode klær og vi vet noe om hvordan vi skal ferdes. Men vi hadde ikke skuffe eller akebrett. Dette hadde vi lagt igjen hjemme i Lørenskog. Heldigvis fikk vi låne akebrett av greie tyskere, men snøskuffer ble verdt sin vekt i gull. Jeg følte meg som en dårlig nordmann, ute av stand til å rydde snø foran egen dør. De fleste tyskerne resignerte. Satt inne og gjorde ingenting, ble apatiske. Men etter to-tre dager måtte de i butikken eller på arbeid. Da forsøkte de å grave frem sine biler med feiebrett og kost. Vi hjalp til så godt vi kunne, med den lille lavinespaden pappa hadde funnet i pulken vår som lå lagret i boden. Alle tyskerne som hadde kjøpt bil med kun to-hjulstrekk og aldri byttet til vinterhjul, de fomlet veldig. Naboen vår, sykehuslege, måtte på vakt, 14 kilometer unna. Langs ubrøyta veier, i Audi uten quattro. Hun kom seg faktisk avgårde, hjulpet av pliktfølelse og sammenbitte tenner. Vi moret oss veldig over våre tyske naboer denne uken, før mildværet kom og tok snøen igjen. Vi kom oss ut og akte, gravde snøhule og ble kjent med naboer vi tidligere aldri hadde snakket med, der vi hjalp til å måke, dytte biler og ellers gi gode råd. Dessuten kom det sol etter noen dager. Dermed oppstod snødekte jorder, badet i sol, i Westfalen, for første gang siden Instagram var oppfunnet. Tyskerne kom seg ut og poserte i dunjakke og solbriller blant snødekte jorder til Instagram knelte. 

April-Mai:         Det går an å gå ut å spise. Mot reservasjon, negativ hurtigtest fra offisielt testsenter og generelt god helse kreves. Våren i Westfalen er kald. Vi henger i parken, stort sett ikledd stormklær. 

Vi pusser opp gang og vindfang hjemme i Furuveien. Huset vårt ble fraflyttet av leietakerne i januar, det står tomt et halvår. Dette er en gylden mulighet til å gjøre støvete og bråkete ting. Vi leide fagfolk til å bytte fliser og varmekabler i sokkeletasjen vår. Ut fløy terrakottafliser fra det liberale 1980-tall, inn kom sobre, polerte kjempeflak av noen italienske fliser i svak melkeskummet farge. Alt dette gikk i orden uten at vi traff håndverkere en eneste gang. Resultatet ble veldig bra. 

Sånn akebrett som ikke er bob

Juni-Juli:           Vi pakker, planlegger flytting, flytter. Dette er mye styr. Blant annet måtte pappa ha to møter og skrive to brev til en nabo nedi veien, som hadde to hestehengere parkert, en på hver side, i blindveien vår. De sto så tett at vårt 18-meter lange flyttebilvogntog ikke ville klare å presse seg igjennom. AKKURAT denne naboen er Recthsanwalt, (advokat), og kan ikke trues, men må smøres. Til slutt ble det gjennombrudd og advokatnaboen flyttet EN av sine to hestehengere fire timer før vi ventet flyttebilen, puh. Den danske sjåføren med det norske vogntoget kom seg inn. 

Vi rakk en uke ferie i Tyske Winterberg. Dette er et slags Trysil for Nederlendere. Masse pils og mat og hoteller med underholdning. Slappe skibakker om vinteren. Ganske bra terrengsykkeslpark om sommeren.  Vi syklet litt, kjørte masse sånn akebrett i metallskinner som ikke er bob. Og ellers hang vi på restaurant. En fin og rolig start på sommeren. Ulikt Tyskland var temperaturen 16-21 grader, første uken i juli. 

Beathes elbil får haik hjem fra Tyskland

Flyttingen fra Tyskland ellers går etter planen. Vi sender el-bilen med autotransport. Bor selv på hotell mens det pakkes og vaskes og males. Vår leide leilighet ser bedre ut enn da vi fikk den, idet vi overgir den 15. juli. Pappa drar forbi en fotoboks, 63km/h i 50-sone, nest siste dag i Tyskland... Og arbeidsgiver som dekker flyttingen krever at reisen går langs korteste vei; Tyskland-Danmark-Hirtshals-Langesund, men nekter å betale ferge over Skagerak. Statens reiseregulativ er uransakelig. 

Vel hjemme i Lørenskog står huset som før, litt skjevt mot vest. De som har leid har bodd ganske lett. Men ingen av lysene i badet fungerer og et rør under vasken sender halvparten av vannet på utsiden. Alt kan repareres. Utenfor ramler all pynteskifer av forstøtningsmuren. Garasjeportene er på veg ned og det mangler fortsatt trapp utenfor kjøkkenutgangen. Pappa ligger våken om natten og tenker på dette. 

August-Oktober:       To uker deilig ferie på hytta med bading, is og båttur før alvoret starter. Julia begynner så i 2. klasse på Solheim skole 200 meter unna huset vårt. Leonore starter siste år i barnehage ved Solheim barnehage omkring 800 meter unna. Vi klager ikke. Pappa begynner i ny stilling som prosjektleder på Kjeller flyplass, 10km fra hjemmet. Han sykkelpendler og føler seg sprek. 

"...on the surface he looks calm and ready"

Mamma, som ikke har hatt lønnet arbeidet mens vi har bodd i Tyskland, får seg nytt arbeid i et bra oppstartsfirma som driver to nettbutikker, -et apotek og et hudpleieutsalg. Hun skal drifte logistikk og innkjøp/avtale for bedriften. I god Beathe-stil er hun ærekjær og beinhard og oppnår raskt respekt og frykt. Hun er god, som takk får hun mer å gjøre. Hun har hjemmekontor. Hver dag. Alle i hennes firma har hjemmekontor. De har intet bortekontor. Velkommen til fremtiden. Pulten pappa så langt har brukt til å lagre bøker og aviser han planlegger å lese senere, blir plutselig vital og full av mor sine notater og to datamaskiner, en Mac og en PC.   

November-Desember:     Vi lever som resten av dere, litt redde for korona, veldig redde for neste strømregning. Barna ser for mye iPad, TV eller annen skjerm. På skolen bruker ikke Julia bøker, alt skjer på iPad. Heldigvis har den nye læreren hennes fått presset igjennom en fysisk mattebok, av papir. Forsøk fra oss foreldre på å spore hvem som har besluttet at alt skal skje på "læringsbrettet" strander. Hverken Stat, Fylke eller kommune har noe krav om iPad som eneste læreplattform. Allikevel har noen brukt en betydelig sum på å anskaffe, integrere og drifte iPad til alle elevene, med alle sine fordeler og bakdeler. Kafka hvor er du? Nansen vi trenger deg. 

Videre så er Leonore sitt svømmekurs, nå på Pingvinnivå avbrutt pga kødd med bassenget. Forsøk på spøk om grevling som har gravd hull ble ikke mottatt godt. (Jeg trodde alle kunne "Bukkene Bruse på badeland" utenat, ihvertfall oss med barn i småskolen.) Hun må finne seg en ny aktivitet. Julia driver stadig  sportsklatring og klarer nå ruter rangert 5 og 5 minus, sikret med topptau. Ellers prøver vi å sykle, men jentene har i høst nektet. Faren dro dem i oktober med på en kupert tur i lysløypa sør for Vallerud og hele turen ble 18 kilometer fra start til slutt og etter det så vil hverken femåringen eller sjuåringen være med far på sykkeltur lenger.

Oppsummert så har vi det bra. Alle er friske, bortsett fra obligatoriske runder med barnehagepest, alle har fornuftig virke på dagtid. Huset står, men trenger tilsyn. Bilene er i god stand. EN viss BMW koster mer enn den smaker, men den er veldig fin da, så far vil prøve å beholde den så lenge han kan. 

Barna utvikler seg fint og blir helt like sine foreldre, vi trodde jo de skulle få litt lenger lunte og gå litt stillere i dørene enn foreldrene. Altså en slags utvikling av arten. Neida, de durer på, akkurat som far og mor.

Vi ønsker alle en god jul og sier takk for 2021. Vi håper vi kan treffe flere av dere i 2022! (Vi er selskapssyke)

Mesternes mester på NRK slo godt an i familien Wie-Rust

Sjekk forøvrig denne såre historien fra en ukjent far som prøver å introdusere ski for sine små:

Har brukt siste månedene på å kjøpe ski og utstyr til de små. 

Kjørt til Kolsås og Nordstrand, Skedsmokorset og Fjerdingby. Kjøpt alt brukt unntatt hjelm, -kjøpt nye hos XXL. 

Siste støtet i går, nye innleggssåler i ull til bittesmå føtter i slalomstøvler. 

Kjøpte billetter til Marikollen på nett, over 500kr for en voksen og ett barn samt en gratis smårolling, pluss tre KeyCard til 75kr per stk. 

Mye styr å få på barna slalomstøvler og ski. Da alt var klart måtte minsten tisse. Av med parkdress og fleecedress, tisset i snøen foran bilen på p-plassen. Etter litt mer styr med ski og hjelm og kit måtte hun bæsje. Så vi kom oss inn på skihytta og bæsja. 

Endelig ute og borte ved bilen hvor alle er klare unntatt far, som vanlig har han brukt sin tid på barna fremfor seg selv, så kaster femåringen opp. Den samme femåringen som først måtte tisse, deretter bæsje. Hun kaster opp. 

Et øyeblikk vurderer far å bare gi f…, tvinge på ski og hjelm og falskt smil og si «kom så drar vi i skiheisen, litt frisk luft kurerer alt» 

Men han innser at han har tapt. Pakker sjuåring og femåring og ski og slalomstøvler, kjeks og hjelm inn i bilen igjen og drar hjem uten å ha stått en eneste meter på ski.

Livet består av flest hverdager

Mor & Far, prøver å finne plass til hverandre

Jah, nå er vi her. På plass. Ferdig flyttet. Vi er Lørenskoginger nå. Tyskland virker like langt unna som sommeren 2021. Mor og far arbeider. Barna er i barnehage, skole og SFO. Vi møtes over måltider. Vi vasker hus og klær, særlig mor. Far styrer med biler og sykler og ved. Det mases om lekser og rydding av rom. Livet føles kjedelig på en gledelig måte. Vi lever i en slags rutine av et middelklasseliv der kun en og annen COVID-test eller bursdagsinvitasjon bryter opp gjentagelsens trollgrep. Far elsker tregt, forutsigbart forstadsliv. Mor drømmer om mer glamour. 

Vi har sluttet å gå med ansiktsmaske i butikken, men bruker den fortsatt på kollektivtransporten. Og det tror jeg vi gjør lurt i. COVID-tallene bryter stadig noe rekorder hver morgen rapporteres det i radioen. 

Vi prøver å holde på gode vaner fra kontinentet, sykle og gå eller ta buss om vi skal noe sted. Må vi kjøre så skal det skje med el-bil. På magisk vis har allikevel dieselbilen vår kjørt over 1000km siden august. Dog har snittforbruket gått ned med en hel desiliter per 100km. Fraværet av høyhastighetskjøring på autobahn har gitt bedre drivstofføkonomi. 

Mor har fått arbeid og er travel på hjemmekontor. Julia går på skole, forsøker å manøvrere sosialt der, hun sportsklatrer på kveldstid og har oppdaget sjokolademelk. Leonore er høyt og lavt i barnehagen og stort sett positiv, treåringstrass og fireåringsraseri er hovedsakelig borte. Hun har tross alt vært fem år i seks måneder. Dessuten svømmer hun, nå på Pingvin-nivå. 

Far arbeider på kontor i Staten, drømmer om å fikse forstøtningsmuren utenfor huset, montere nye garasjeporter og bytte inngangsdør. Foreløpig har han fått montert en trapp ved kjøkkenutgangen, midlertidig. Og han har fått avertert og solgt barnevogner, barneseter, barnesykler, ryggsekk, vinterhjul og barnegrinder på finn.no. Han har kjøpt rattkjelker, ski og skistøvler til barna på samme nettsted. Et slags hamskifte foregår. Vi kaster av oss småbarnsperioden. Og vi omfavner det norske, der ski står i senter for forståelsen av alt sunt. Har vi flaks blir det vinter også, med snø. I Lørenskog tar vi derimot ingen sjanser, og har innendørsvinteranlegget SNØ som lager vinter hele året. 

Gøy på hytta, men ikke så gøy som SFO

Julia driver fortsatt å bytter tenner. Hun fikk et tips på skolen om at Tannfeen betaler med sedler om glasset med gammel tann står i stuen eller på kjøkkenet. Dette viste seg å stemme. Tannfeen, som er ganske travel, ble så glad for å slippe å snike seg inn på mørklagt soverom med for å bytte tann mot 20-kroning, at hun la igjen en hel 50-lapp. Julia ble først overrasket og glad. Så ble hun grisk og så at dette med å bytte tenner kunne bli ganske innbringende. Fokuset på løse tenner er nå overdreven. 

På Leonore sin kant må det bemerkes at hun har blitt prinsesse på erten. Har pappa kommet i skade for å sende med henne bringebæryoghurt i matpakken, så kommer hun hjem på ettermiddagen med uspist yoghurt og skjeller ut mamma. Pappa tør hun ikke kjefte på, men bemerker veslevoksent at "...du burde vite at jeg ikke spiser bringebæryoghurt". Videre har vi fått melding fra barnehagen at druer som sendes med barna må deles i to. De ansatte har vært på kurs og lært om kvelningsfaren hele druer utgjør i små halser. Sikkert riktig det. (Vet ikke helt hvorfor jeg skriver om halve druer her, men føler at jeg måtte dele). Uansett, far føler presset fra flere kanter der han prepper matpakker hver morgen. 

I september var det på tide å ligge ute. Normalt i Norge, stort sett ulovlig med unntak av tilrettelagte plasser i Tyskland. Vi pakket sykkeltrallen med soveposer og telt, sekken til pappa med mat og klær og primus og sag og alt annet nybyggere trenger for en natt i granskogen. Alt gikk veldig fint. Mamma og pappa klarte å sette opp telt sammen uten å bli uvenner. Barna lekte fint blant tørrgran og mose. Alle spiste stekte fiskekaker til middag og stirret i bålet. Mor og barna lå i teltet. Kun far tøffet seg ute under åpen himmel. Dagen etter syklet vi alle de åtte kilometerne hjem igjen og var enige om at vi hadde hatt det topp. Dette lover godt synes pappa, som håper barna skal bli glade i livet ute. 

Vi kom oss avgjorde på høstferie. Kanskje siste gangen? Julia gikk glipp av Mesternes mester-dagen på Høstferie-SFO fordi vi var på hytta. Dette likte hun slett ikke. Hun ble bare litt roligere av forsikringer om at hun skal få gå på SFO hver eneste dag av vinterferien. Vel, vi hygget oss på hytta. Far drev hugst på naboens tomt, for å gjenopprette utsikt mot sjøen. Mor vasket håndklær og sengetøy som på merkelig vis tårner seg opp på slike hytter. Dessuten hadde hun fullt hjemmekontor, ingen ferie for henne. Vi kom oss på fjorden med jolla og vi plukket skjell. Dessuten var vi på badeland i Froland, Frolandia har de valgt å kalle det stedet gitt.

Som jeg startet med, -vi har det ganske rolig. Det er fint. Små kropper skal få vokse uten mer stress enn nødvendig rundt seg. Mamma og pappa trenger å ta vare på seg selv etter noen ganske travle småbarnsår der all kraft og tid brukes på den kommende generasjon, egen kropp og sinn har slingret uten tilsyn. La oss se om vi klarer å satse litt på oss selv og hverandre fremover. 

Rydding av kvist etter hogst, Ekely

Lørenskog 31. august

Den Lille dyreparken, Brokelandsheia

Neida, alt dette er ikke fra 31. august. Men jeg så at det nå var ti eller kanskje tjue år siden Joachim Trier filmet og ga ut "Oslo 31. august". En veldig god film, anbefaler alle å se den. Dog kommer alt til å føles meningsløst etterpå og du kommer til å plukke opp ironisk distanse igjen. Så, -kanskje rådet mitt blir å se den filmen, men pass på å se den i etterpåklokskapens lys?

Jeg tenkte å skrive litt om alt vi har gjort og følt siden sist. Jeg føler at vi virkelig har utnyttet tiden godt. Vi landet på Hjortneskaia 18. juli, måtte stå i kø for å teste oss, vise vaksinepapirer, pass og fortolle BMW. Der traff vi Linda Medalen, hun er som kjent Politi. Hun fremstod som hyggelig og myndig og nøyaktig, en slags drøm av en Politi. Vi snakket med henne om både vaksine og annet praktisk der nede, jeg var litt star struck, og det føltes rart å være, men hun er jo stor idrettsutøver, men jeg ønsker jo å være kul. Vel, en uke senere var vi flyttet inn i huset vårt i Lørenskog. Det stod omtrent som da vi forlot det. De som har leid har bodd ganske lett. Men det hindret ikke at vi måtte hyre elektriker for å få lys på det store badet og fikse annet tilknyttet strøm. Fant også en lekk rørkobling på et bad, forsøkt tettet med en ballong og en god neve dopapir, -merkelig. Jeg hadde ikke budsjettert med noen utlegg knyttet til huset, som en idiot, og måtte slakte et sparefond. 

Vi presset inn ti dager på hytta før skolestart. Dette er den hytta mor Beathe har prosjektledet renovering av fra Tyskland, uten å treffe håndverkere eller inspisere arbeidet. Resultatet ser veldig bra ut. Utvendig arbeid med kledning og vinduer tyder på snekkerglede og fagstolthet, et godt tegn. Selvfølgelig er det småting vi hadde unngått om vi hadde vært der underveis. De flinke snekkerne har hengt opp igjen både TV-antenne fra 1970-tallet og parabol fra 1990-tallet, etter bytte av panel. Helt unødvendig, men litt artig også. 

På hytta fikk vi båten på vannet, badet i havet, spiste reker, fisket etter krabbe uten hell og koordinerte trefelling med hyttenaboen. I høstferien blir det hugst for å gjenopprette sjøgløtt. Dessuten ryddet mor og far under trappa, i kjelleren og i skap og skuffer. Med hjelp fra slekt og vår faste plenpleier samt kassebil fra Rent-a-wreck, bar vi 800kg avfall ut og kjørte deretter til renovasjon. (De veier bilen inn-og-ut av renovasjonsanlegget). Ja, også plukket vi flått av både foreldre og barn. Skremmende med flått på barna hver dag og innimellom på voksne. Samtidig så blir flåttpanikken lavere for hver krabat vi finner og avhender. Normalisering av flått og hva den medfører kan være greit, Dagbladet får ta skylden for at vi, sammen med resten av landet, i utgangspunktet er livredd for flått. 

Hjemme har Julia på sju startet i 2. klasse. Leonore på fem begynte sitt siste år i barnehage. Leonore etablerte raskt rockestjernestatus i barnehagegruppen sin. Julia er på søk i sitt nye skolemiljø. Hun har funnet noen sjeler som minner om henne selv på samme trinn, men i forskjellige klasser. Hun er ikke stresset over at dette tar tid, å få gode venner. Far er på arbeid på sitt nye kontor på Kjeller. Så langt har han klart å sykle de 10 kilometerne hver veg, halvparten av arbeidsdagene. Det er han veldig fornøyd med! Mor søker etter arbeid, skriver søknader og ringer bedrifter. Vi krysser fingrene for et gjennombrudd.

Utover dette har vi brukt tid på å bli kjent i nærmiljøet. Barna husker ikke at de har bodd her før. Mor og far er jo kjent, men området har utviklet seg mye de siste fire år. Vi har syklet til Mønevann og badet, vi har badet fra flere badeplasser rundt Langvannet, vi har vært på kino i Lørenskog hus og vi har badet på Kjenn folkebad. Vi har gått på Opera-taket, himlet med øynene i Bjørvika og funnet ut at 300-bussen kun bruker 16 minutter til Oslo sentrum.

Kalvesund fort, august 2021

Dessuten har vi lekt på de nye fine lekeplassene langs skolerekka på Kjenn. Julia er i gang med klatring en kveld hver uke, lillesøster Leonore har startet svømmekurs. Alt halter og hikker fremover. Korona-smitten stenger stadig klatrehallen eller holder barn og foreldre hjemme. Akkurat denne uken har Julia vært syk og hjemme siden tirsdag, mamma siden torsdag, Leonore fra fredag. Pappa holder foreløpig stand som frisk, men har vært hjemme for å passe barn og verne eget arbeidssted fra mulig smitte. Søndag tok vi hjemmetest alle sammen, negativ. Tirsdag tok Julia hjemmetest, negativ. Torsdag tok Julia og mamma proff test i regi av kommunen, vi venter på svar. Antagelig er det kun barnehagepest, men vi kan aldri være sikker, -sant? 

Ikke minst har vi  besøkt besteforeldre og tantefamilier. Mange av slekten har vi ikke sett siden julen 2019. Etter det satt vi fast i Tyskland og de satt fast i Norge. Deilig å endelig kunne omgås igjen. 

Sånn er livet tydeligvis, fullt av små hendelser, de fleste gode, iblandet en og annen overraskenede elektrikerregning og pandemi. 

På tampen, alle spør oss "hvordan er det å komme hjem etter fire år i Tyskland?" 

Mor: "Jeg savner Tyskland".

Far: "Det er litt tidlig å si, for meg handler det fortsatt om oppdragsløsning, flytte familien hjem".

Julia, sju: "Er det en lekeplass her?"

Leonore, fem: "...lekeplass her?" (Ekko av støresøster:-)

Julia, sju år, aug 2021

PS, far har ikke brukt snus siden 22. mai! (Mor skal snart slutte med sigg)

Takk for nå Tyskland

Beathe, Leonore, Julia, Melcher Str. Münster

Fire år er over, nå reiser vi hjem til Norge igjen. Vi har hatt det bra her, ikke minst er klima bedre vil enkelte i familien påstå. Halvparten av familien vil hevde at alt i Norge er litt rart. De var ett og tre år gamle da vi flyttet hit. Siden pandemi har vi ikke vært i hjemlandet overhodet siden januar 2020.

Jeg har tidligere hevdet at Tyskland må være et svært enkelt land å innvandre til. Her er alt svart/hvitt. Alle regler kan og bør følges bokstavelig. Det fins ingen gråsoner. Lær deg språket. Ha papirene i orden. Følg lover og regler. 

Selv er jeg ikke akkurat italiener, men jeg må innrømme at jeg savner litt fleksibilitet. Joda, jeg vet at nisselandet Norge ikke akkurat er stedet for modig og ny tilnærming til saker og ting. Ei heller at målet helliger middelet. Men det går i hvert fall an å himle med øynene til offentlig ansatte i Norge, og følgelig blir de fornærma. Sarkasme i møte med stat, bundesland eller kommune biter ikke her i Tyskland. De gjør en god jobb, byråkratene i Tyskland, de holder landet sammen. Men fleksible, milde og kreative er de ikke. Dog er ikke dette byråkratiets rolle, -jeg vet. 

Nå har vi bodd i Westfalen-delen av Nordrhein-Westfalen. Her har de ikke funnet opp noe som helst. Men trolig en av verdens rikeste områder, etter Singapore, deler av Sveits og deler av California? Her er de svært konservative. Den katolske kirke er fortsatt stor eier av eiendom og makt. Jeg spurte en tysk

St. Paulusdomen, Münster

venn hva de hadde funnet opp i det siste. Han ble krenka, men etter masse tenkning kom han, helt uironisk, opp med Rudolf Diesel, altså dieselmotoren. Tyskland, herunder lokomotivene Bayeren og Nordrhein-Westfalen, lager verdens beste av alt, men alt er funnet opp av noen andre først. Ergo foredler de saker andre har lagd først. ("What ever you do, a German can do it better than you")

Tyskerne er kjempegode. Men Tyskland er ikke et sted for endring, kreativitet og fleksibilitet. Nøyaktighet, ærlighet og sendrektighet er de gode på. Alle er redd for Sjefen sin. Ingen bryr seg om kunden. Lover skal følges. Hvis det er dumt og lov, så er det ikke dumt. Hvis det er lurt og ulovlig så er det fortsatt ulovlig. 

Uansett, vi har bare vært gjester her. Vi har hatt det topp. Jentene har gått i tysk barnehage og skole, mor har lært seg tysk. Vi har fråtset i deilig kjøttmat, brødmat og pappa har fått i seg tysk øl. Vi kommer til å savne et bakeri på hvert hjørne, ferskt brød hver morgen. Wienerpølsene her er av en annen verden. Bratwurst er noe vi kommer til importere med oss hjem. Vi kommer ikke til å ta med oss snackskulturen. Tyskerne dytter i seg masse sånn hurtiggreier, kjeks og småkaker, som mellommåltid. Så ender de opp med å spise lite til måltidene, fordi de har spist alt mulig annet underveis. Kan hende at små måltider, ofte, er bra. Men ikke hvis mellommåltidene består av sukker, salt, luft og kjærlighet.

Vi kommer til å savne den gode infrastrukturen her. Veier, jernbane, bruer, sykkelstier osv. Nivået er i verdensklasse. Allikevel klager de faste innbyggerne. Det er faktisk en fin sak å få en fremmed tysker til å snakke seg varm på, nevne hva som helst om jernbanen. Tyskeren vil følgelig straks dra ut i et lenger foredrag om hvor dårlig stelt det er med Deutsche Bahn, DB. Gjerne krydret med en indignert historie om hvordan han pleide å pendle med DB, men pga innstillinger og kødd har han nå blitt tvunget over i egen bil på Autobahn. 

Forøvrig kan jeg bekrefte at utsagnet fra Helmut Kohl fra 1990-tallet fortsatt gjelder: "Skal vi selge til deg snakker vi engelsk. Skal du selge til oss må du snakke tysk". Tyskland er Norges største handelspartner. Familien Wie-Rust har nå gjort sitt, tre av oss fire er nå flytende på tysk, -på inn og utpust faktisk. Driver du eksport til Tyskland, ansett gjerne mor Beathe, hun er fortsatt arbeidssøker, klar fra midten av august. Hun er rå på tysk kultur og språk. Hun har svart belte i BMW og autobahn, tollsatser, riesling, Gerolsteiner, importkoder og annet som smører tysk-norsk samhandel og forståelse.  

Barna er blitt gode små tyskere. De liker bibelhistorier, hvitt brød, er vandt med godteri på skolen og i barnehagen hver fredag. Kona liker lang sommer, ingen vinter og veldig tidlig vår samt enormt utvalg av ferskvarer med høy kvalitet i butikk og på marked. Far liker gode veier og kald øl til salgs på bensinstasjonen. 

Vi har hatt det topp i Tyskland og kommer gjerne tilbake. Far i familien har imidlertid stilt krav om at eventuell ny periode med bofasthet i Tyskland, blir i Bayern. Flatene i Westfalen er trivelig det, men fjelluften sør i Bayern er det ingenting som slår. 

Oppsummert så er Tyskland veldig godt tilrettelagt. Smak litt på det. Alt er gjennomtenkt, sikkerhet og flyt er vektlagt. Ny teknologi er noe de eksporterer, ikke bruker selv. Alt er trygt, som det alltid har vært, gjenkjennelig. Laget for at arbeiderne, barna, bussene, hjemmemødre, studentene skal få gjort det de trenger på en enkel og forutsigbar måte. Hvis den gamle måten fungerer, (gå i banken med giroblanketter), er det ingen grunn til å endre på det. 

Vi kommer til å savne Tyskland. Vi har hatt det bra. 

To saker de virkelig kan, lage biler og drive vertshus.

Deilig bondekost i Westfalen!

Tyskerne har en slik "Don't tread on me" mentalitet som ellers kun fins i Texas og Kentucky.

Lekeplasser i verdensklasse

Takk for fire gode år, Ramertsweg 188, EG

Foreldre og barn under nedstengning (COVID)

Düsseldorf, påsken 2021

Nå er det tretten måneder siden alvoret gikk opp for Europa. Alle land stengte, unntatt Storbritannia og Sverige. Storbritannia snudde raskt og stengte de også. Sverige fortsatte modig med åpent samfunn. Vi som bor i Tyskland var nedstengt fra midten av mars 20 til juni 20. Så stengte saker ned igjen i november 20, med full låsing fra 16. desember. Og slik er det fortsatt i april 21. I dag, 24. april, legger tyske myndigheter til portforbud 22.00-05.00. Alt for å prøve å bremse andre eller tredje bølge, jeg er ikke sikker på hva situasjonen nå faktisk kalles. 

Vi har hatt det bra. Kan ikke klage. Alle er friske. Vi tror ikke at vi har hatt sykdommen, men helt sikre kan vi ikke være. Ingen har vært særlig syke. Vi har testet oss sånn hist og pist. Den siste måneden har vi testet oss ofte, med hjemmetest. Det kreves for å komme inn i alle "ikke essensielle" foreninger. Dessuten må vi bestille time. Vi gjorde det i går, måtte ha nye gummistøvler til sjuåringen. Bestilte time hos skobutikken, tok hjemmetest i bilen på parkeringsplassen femten minutter forut, viftet med pinner som kun viste en strek, negativ prøve, og ble sluppet inn. 

Skolene på barnetrinnet åpnet med vekselundervisning i slutten av februar. Barnehagen åpnet også da, har nå tilbud hver dag, med reduserte timer. Alle butikkene kan nå være åpne, men kun for kunder med timebestilling. De siste ukene har det også blitt krav om negativ hjemmetest for å komme inn i disse butikkene som ikke er mat, apotek eller bensinstasjon. Av en eller annen grunn er bokhandel og skredder unntatt for reglene og har hatt åpent hele tiden. Dette har ikke vi forstått før nå. Hadde en jakke hos skredderen som lå der fra november til slutten av februar, fordi vi trodde det var stengt. Damen som driver stedet var svært glad da vi til slutt kom og hentet den. 

Som omtalt før, så har vi vært mye sammen som familie siste året. Det har jo vært hyggelig. Og tidvis uutholdelig. Både voksene og barn har drømt om annen stimulering enn det vi tilbyr hverandre. Mamma og pappa kjører dessuten forskjellig tilnærming til barn og utfoldelse. Mens mamma bruker anledningen til å stramme grepet, prøve å få de små til å rydde etter seg, kle på seg selv, si takk og ellers oppføre seg og overleve. Så kjører pappa en stadig slappere tilnærming, lar barna herje, orker ikke involvere seg i trøst om noen slår seg, plukker opp klærne som ligger strødd i huset, kler på sko og sokker og alt annet for de små, sier ja til iskrem før middag og godteri på onsdager. Dessuten barne-tv fra Netflix døgnet rundt. Barna virker ikke forvirret av dette. De har tilpasset seg. De sier ustanselig til mamma: "vi får lov av pappa", -når mor mener det er for mye sukker i kostholdet eller at manøveren i klatretreet blir for halsbrekkende. Mamma som fortsatt mener at samfunnstilstanden er å foretrekke fremfor kaos og anarki påpeker dette til pappa, som unnskylder seg og lover bedring. For det er slik ekteskap fungerer.

Det er interessant hvordan mor og far sklir i hver sin retning i oppdragelse av barna. Mor vil påvirke, rettlede og stille krav. Far vil at de skal ordne det meste selv, men uten hans innblanding. Hvis de ikke klarer noe selv, kommer han som en feiebil og rydder. Han møter kun opp som sykebil om det står om livet. Dessuten vil far at barna skal lese situasjoner, tolke nyanser, trekke egne slutninger. Mor mener at barna må få tydelige rammer å forholde seg til. Nei, dette har vi ikke planlagt. Det bare blir sånn. 

Hva skjer da? Jo, sjuåringen har faktisk begynt å rydde eget rom innimellom. "Jeg rydder når jeg er trist". Femåringen som startet lovende som et ordensmenneske har blitt lemfeldig. Jeg mistenker at det plager henne. Før kunne hun krabbe inn under senga å finne matboksen fra barnehagen om vi etterspurte den, hun hadde knallkontroll. (Hvorfor den lå der, var hun ikke alltid i stand til å redegjøre for). Nå er hun stadig mer usikker på hvor selv de mest elskede hestefigurer befinner seg, det skaper gråt og sinne. Videre så velger nå barna hvilken forelder de vil engasjere basert på hva de vil oppnå. Hvis de vil balansere på betongkanten langs autobahn er det pappa som blir valgt som anstand. Vil de ha meningsfull sosial omgang med en av foreldrene der det mellommenneskelige står i sentrum, prat, kos, -så henvender de seg til mor. 

Barna er nå så tilpasset til at både mamma og pappa alltid er innenfor ropeavstand at de blir helt perplekse om en av foreldrene prøver å komme seg litt ut. Mor har vært og drukket vin hos en venninne et par ganger. Dette er lov så lenge det totale antallet personer over fjorten år ikke overstiger fem personer fra mer enn to hushold. Og hva skjer når mor sminker seg og er på veg ut døra? Joda, femåringen blir helt hysterisk og tror mamma blir borte for alltid. Hun opplever nok dette som et merkelig og skremmende brudd i sine rutiner. Mamma skal jo være hjemme, gå i ullgenser og ha et trygt fang som alltid er tilgjengelig. 

Det viktigste de siste måneder er at femåringen fikk feire sin femårsdag i barnehagen, sitte på bursdagstronen, få krone og dele ut godteri til sine medinnsatte. I fjor, da hun fylte fire var barnehagen stengt, alt var usikkert, alle var redde. Hun gråt sine modige tårer den gang. I år var faktisk barnehagen åpen og hun fikk sin dag i rampelyset. Mamma og pappa var nervøse forut for dagen. De tyske avisene

Trøtt bursdagsfemåring med ny tiara!

gjengir ukritisk enhver politker som tenker høyt, som i Norge, og det er nok folkevalgte som vil bli sitert på at de ønsker å innskrenke folks liv mer enn det som allerede foregår. Kanskje de vil vise at de er handlekraftige? Vel, alt de gjør er å bidra til usikkerhet. Vil skole og barnehage stenge igjen, vil vi få portforbud hele døgnet, vil forbudet mot å treffe andre bli totalt osv? 

Påsken brukte vi til å reise på dagsturer til byer i nærheten. Dortmund, Düsseldorf, Tecklenburg. Vi lekte i parken, kikket på fugler og spiste take away mat på gatehjørnet. Tysk språk har ikke importert alle amerikansk-engelske uttrykk, men noen slipper de inn. Take away driver de med. Men da jeg prøvde å spørre om take out ble det vanskelig. Mange doer i fellesområder er dessuten stengt. Enhver tysk park har et offentlig toalett. Men det er ofte ubrukelig. Enten er det ødelagt eller så er det sperret grunnet en eller annen misforstått smittevernregel hos lokalt byråkrati. Restaurantene som selger mat til å ta med ut, vil ikke tillate bruk av sine toaletter, fordi de kan, og alle andre foretak er stengt. Så vi har endt i situasjoner der vi har gått på do i parken, bak buskene. Heldigvis har vi trent på dette i skogen. Nå er det drill. Pappa finner pinne og et skjulested. Poden gjør det hun skal. Pappa dekker hullet med jord igjen og tar med dopapiret i egen pose. Vi rister på hodet av amatørene som legger igjen dopapiret. "Leave nothing but foot prints" (og nedgravd bæsj og sørg for å tenne på dopapiret eller medbringe det i dertil egnet pose).    

Jeg håper jentene skal huske dette som voksne. De blir kanskje ikke ninja, men kan skryte av geriljabæsjing i parken i Düsseldorf i fullt dagslys. 

Hva gjør vi ellers da? Sjuåringen har rundet Harry Potter på lydbok. Det ble fest da Voldemort omkom på slutten av bok sju. Mamma og pappa tvinger egen oppvekst på barna, leser Thorbjørn Egner og Roald Dahl for dem. Hittil er det "Mathilda" og "SVK" som har blitt best mottatt. Far planlegger lange sykkelturer han trolig aldri får gjennomført og mor er heltids arbeidssøker. 

Vi går nok i pysj det meste av tiden, bare tilføyer sokker og genser, så er vi klare for alt

Trainspotting i Münster, lockdown nr 2

 

Det er påbudt med maske på lekeplass utendørs

Ja, her sitter vi da. Vi har hjemmeskole, hjemmebarnehage og hjemmekontor. Ofte rundt samme bord. Det går greit. Mamma er lærer for skoleeleven. Pappa er barnehageonkel for minsten. Annenhver uke er pappa faktisk på det ordentlige kontoret, da er mamma både lærer og barnehagelærer. Pedagog er hun ikke, i følge eget utsagn. Men eleven lærer da stadig noe. Og læreren får stadig lenger tålmodighet. Til de som kjenner Beathe og hennes lengde på strikken, så vil dere bli overrasket over hvor tolerant hun nå er blitt. 

Her i Tyskland har vi hatt lockdown siden 16. desember 2020. En uke før jul stengte alt som ikke var matbutikk, bensinstasjon eller apotek. Slik er det fortsatt. Skolene åpnet aldri etter nyttår. Kontoret der far arbeider slipper ham inn annenhver uke. 

Nå er livet mye slik det var mars-juni 2020. Vi leker på lekeplass eller i skogen. På lekeplass må alle over seks år ha ansiktsmaske. Ja, Polizei kjører innom lekeplassene og sjekker dette. Tyskere flest konkurrerer i "å være mest mulig tysk" som en tysk venn sa. Han mente det ikke positivt. Altså står vi der, foreldre på lekeplass, ti meter fra hverandre utendørs, med maske på. Fordi det er påbudt. 

Vi feiret jul i Münster i 2020. Reise til Norge ville krevd karantene begge veier. For mye styr for oss. Vi ble værende. Dermed pyntet vi vårt første tyske juletre. En fin blågran ble innkjøpt lokalt, hentet helt i Lan Marie Berg sin ånd, med sykkeltralle. Vi trodde den var fra Danmark, derimot viste nærmere undersøkelse av stammen at den kom fra Ukraina! Treet var gildt og gjorde seg godt i stua. Ikke drysset det heller. 

Etter jul så jeg frem til å levere det brukte juletreet til juletresøppelbilen. Her i byen har de egen søppelbil som kjører ens ærend omkring 13. dag jul, for å hente alle disse fordums prektige trær. Imidlertid hadde jeg ikke sjekket akkurat når denne magiske søppelbilen kom til min adresse. En lørdag formiddag jeg stod og nippet kaffe hørte jeg dieseldur i gata. En lørdag faktisk. Så de dro uten mitt tre. Ja, jeg hadde kastet det ut i hagen, men ikke ut i vegkanten. Nei, jeg løp ikke ut i sokkelesten. Jeg bevarte min verdighet, stresset ikke, mens jeg bannet til meg selv for min mangel på forberedelse. Hentetider for all slags skrot er godt beskrevet både på nett og i utsendt kalender. Jeg hadde ikke sjekket. Jeg var dårlig forberedt. Helt krise. Det jeg liker nest dårligst av alt er når andre er dårlig forberedt. Dårligst i verden liker jeg å selv være dårlig forberedt. 

Jeg så for meg at jeg måtte hakke treet i småbiter og putte litt i hver vanlig bio-søppelsekk de neste 12-13 uker. Sende ut litt her og der, gjemt blant kaffegrut og middagsrester. Heldigvis fant jeg ut at de har angrehenting for juletrær, -snakk om å kjenne sine innbyggere. I kveld har jeg satt det ut på gaten, det hentes i morgen!

Aketur til Sauerland januar 2021

Hva gjør barna da? De vokser, maser på mamma & pappa, ser for mye Netflix og står opp for tidlig om morgenen. Dessuten mister Julia, snart sju, sine melketenner. Hun har nå mistet 4-5 tenner og fått minst to nye. Mamma har kjøpt tannkrem til barn som er 6+. Julia har kommet frem til at siden hun har både nye og gamle tenner, så må hun bruke litt barnetannkrem og litt storbarntannkrem. Nå mikser vi to typer tannkrem på børsten hennes to-tre ganger hver dag for å tilfredsstille kravene til både nye og gamle tyggeredskap. Hun hevder selv at ved å blande den grønne tannkremen og den blå, blir smaken eple og "kjempegod". Vel, jeg skal ikke si noe. Som tiåring mente jeg at å blande Solo og Cola ble "enda godere brus". 

I julen var vi på aketur to ganger. Det fins villsnø i åsene lenger sør-øst. Jada, 86 kilometer hver veg kjørte vi, to ganger. Og vi digget det. Et stengt alpinanlegg. Dog for oss nordmenn likner det ikke på alpinanlegg, men her nede i ellers flate Westfalen er noen bratte jorder der en driftig bonde har satt opp et par trekk på 2-300m bra saker. Selvfølgelig var der forbudt å ake der. Skitrekket var jo stengt. Det er COVID over alt og helt krise. Likevel flokket hundrevis av mennesker seg dit. Parkeringskaos og advarsler på radio om å ikke dra. Skilt med "Am Strengsten verboten" hadde de også satt opp. Det hindret ikke at barn og foreldre spratt rundt i snøen med kjelke, bygde snømann og hadde det helt topp. Mor i familien er dårlig forbryter og synes det hele var veldig skummelt. Far som er litt av en våghals likte det. Barna var herlig uvitende. Polizei kom faktisk innom flere ganger, men valgte ikke å prøve å bøtelegge noen, -da måtte de vel fort bøtelagt alle de glade akerne. Trolig har de nøyd seg med å scanne alle registreringsskilter på bilene våre. Om det faktisk var ekte forbudt å dra på aketur er imidlertid usikkert. Å ferdes til fots på innmark som er dekket av snø er lov i Tyskland, så som i Norge. Så lenge alle er utendørs og holder 1,5 meter avstand er det i grunn greit, eller?

Liten skater sjekker at griptape'n sitter

Leonore ønsket seg rullebrett til jul. Imidlertid ønsket hun seg også radiostyrt enhjørningrobot. Pappa
søkte i hele internett for å se om det fants noe slikt, fjernstyrt enhjørningrobot. Nei. Hverken California eller Chengdu kunne by på dette. Dermed ble det rullebrett. Mottakeren selv ble positivt overrasket. Kanskje hun hadde glemt hva hun ønsket seg eller så hadde hun trodd at hun aldri ville få det hun faktisk ønsket seg? Eller så hadde hun lyttet til farmor som synes rullebrett er skummelt, veldig farlig. Så nå har vi prøvd å skate i sur vind og fem grader. Det går, men du verden, dunjakke, lue under hjelmen og iskalde tær i joggesko, -det er et hardt liv. Hun er en fri sjel. Hun står med begge føttene i fartsretningen og ruller avgårde, som om hun er i Hemsedal i 1989 på monoski. Men det går det også. 

Som dere skjønner så går livet videre her nede. Heldigvis har vi vin i dagligvarebutikken og smiler overbærende av bilder fra Norge der folket står i polkø timer før total nedstengning er faktum. For noen blærer vi er. Kanskje vi er blitt kontinentale? Er mer opptatt av ledervalg i CDU enn Arbeiderpartiets fall? På tide at vi kommer oss hjem. 

Barna leker at det er snø, løper rundt med akebrett i hagen, januar 2021