Foreldre og barn under nedstengning (COVID)

Düsseldorf, påsken 2021

Nå er det tretten måneder siden alvoret gikk opp for Europa. Alle land stengte, unntatt Storbritannia og Sverige. Storbritannia snudde raskt og stengte de også. Sverige fortsatte modig med åpent samfunn. Vi som bor i Tyskland var nedstengt fra midten av mars 20 til juni 20. Så stengte saker ned igjen i november 20, med full låsing fra 16. desember. Og slik er det fortsatt i april 21. I dag, 24. april, legger tyske myndigheter til portforbud 22.00-05.00. Alt for å prøve å bremse andre eller tredje bølge, jeg er ikke sikker på hva situasjonen nå faktisk kalles. 

Vi har hatt det bra. Kan ikke klage. Alle er friske. Vi tror ikke at vi har hatt sykdommen, men helt sikre kan vi ikke være. Ingen har vært særlig syke. Vi har testet oss sånn hist og pist. Den siste måneden har vi testet oss ofte, med hjemmetest. Det kreves for å komme inn i alle "ikke essensielle" foreninger. Dessuten må vi bestille time. Vi gjorde det i går, måtte ha nye gummistøvler til sjuåringen. Bestilte time hos skobutikken, tok hjemmetest i bilen på parkeringsplassen femten minutter forut, viftet med pinner som kun viste en strek, negativ prøve, og ble sluppet inn. 

Skolene på barnetrinnet åpnet med vekselundervisning i slutten av februar. Barnehagen åpnet også da, har nå tilbud hver dag, med reduserte timer. Alle butikkene kan nå være åpne, men kun for kunder med timebestilling. De siste ukene har det også blitt krav om negativ hjemmetest for å komme inn i disse butikkene som ikke er mat, apotek eller bensinstasjon. Av en eller annen grunn er bokhandel og skredder unntatt for reglene og har hatt åpent hele tiden. Dette har ikke vi forstått før nå. Hadde en jakke hos skredderen som lå der fra november til slutten av februar, fordi vi trodde det var stengt. Damen som driver stedet var svært glad da vi til slutt kom og hentet den. 

Som omtalt før, så har vi vært mye sammen som familie siste året. Det har jo vært hyggelig. Og tidvis uutholdelig. Både voksene og barn har drømt om annen stimulering enn det vi tilbyr hverandre. Mamma og pappa kjører dessuten forskjellig tilnærming til barn og utfoldelse. Mens mamma bruker anledningen til å stramme grepet, prøve å få de små til å rydde etter seg, kle på seg selv, si takk og ellers oppføre seg og overleve. Så kjører pappa en stadig slappere tilnærming, lar barna herje, orker ikke involvere seg i trøst om noen slår seg, plukker opp klærne som ligger strødd i huset, kler på sko og sokker og alt annet for de små, sier ja til iskrem før middag og godteri på onsdager. Dessuten barne-tv fra Netflix døgnet rundt. Barna virker ikke forvirret av dette. De har tilpasset seg. De sier ustanselig til mamma: "vi får lov av pappa", -når mor mener det er for mye sukker i kostholdet eller at manøveren i klatretreet blir for halsbrekkende. Mamma som fortsatt mener at samfunnstilstanden er å foretrekke fremfor kaos og anarki påpeker dette til pappa, som unnskylder seg og lover bedring. For det er slik ekteskap fungerer.

Det er interessant hvordan mor og far sklir i hver sin retning i oppdragelse av barna. Mor vil påvirke, rettlede og stille krav. Far vil at de skal ordne det meste selv, men uten hans innblanding. Hvis de ikke klarer noe selv, kommer han som en feiebil og rydder. Han møter kun opp som sykebil om det står om livet. Dessuten vil far at barna skal lese situasjoner, tolke nyanser, trekke egne slutninger. Mor mener at barna må få tydelige rammer å forholde seg til. Nei, dette har vi ikke planlagt. Det bare blir sånn. 

Hva skjer da? Jo, sjuåringen har faktisk begynt å rydde eget rom innimellom. "Jeg rydder når jeg er trist". Femåringen som startet lovende som et ordensmenneske har blitt lemfeldig. Jeg mistenker at det plager henne. Før kunne hun krabbe inn under senga å finne matboksen fra barnehagen om vi etterspurte den, hun hadde knallkontroll. (Hvorfor den lå der, var hun ikke alltid i stand til å redegjøre for). Nå er hun stadig mer usikker på hvor selv de mest elskede hestefigurer befinner seg, det skaper gråt og sinne. Videre så velger nå barna hvilken forelder de vil engasjere basert på hva de vil oppnå. Hvis de vil balansere på betongkanten langs autobahn er det pappa som blir valgt som anstand. Vil de ha meningsfull sosial omgang med en av foreldrene der det mellommenneskelige står i sentrum, prat, kos, -så henvender de seg til mor. 

Barna er nå så tilpasset til at både mamma og pappa alltid er innenfor ropeavstand at de blir helt perplekse om en av foreldrene prøver å komme seg litt ut. Mor har vært og drukket vin hos en venninne et par ganger. Dette er lov så lenge det totale antallet personer over fjorten år ikke overstiger fem personer fra mer enn to hushold. Og hva skjer når mor sminker seg og er på veg ut døra? Joda, femåringen blir helt hysterisk og tror mamma blir borte for alltid. Hun opplever nok dette som et merkelig og skremmende brudd i sine rutiner. Mamma skal jo være hjemme, gå i ullgenser og ha et trygt fang som alltid er tilgjengelig. 

Det viktigste de siste måneder er at femåringen fikk feire sin femårsdag i barnehagen, sitte på bursdagstronen, få krone og dele ut godteri til sine medinnsatte. I fjor, da hun fylte fire var barnehagen stengt, alt var usikkert, alle var redde. Hun gråt sine modige tårer den gang. I år var faktisk barnehagen åpen og hun fikk sin dag i rampelyset. Mamma og pappa var nervøse forut for dagen. De tyske avisene

Trøtt bursdagsfemåring med ny tiara!

gjengir ukritisk enhver politker som tenker høyt, som i Norge, og det er nok folkevalgte som vil bli sitert på at de ønsker å innskrenke folks liv mer enn det som allerede foregår. Kanskje de vil vise at de er handlekraftige? Vel, alt de gjør er å bidra til usikkerhet. Vil skole og barnehage stenge igjen, vil vi få portforbud hele døgnet, vil forbudet mot å treffe andre bli totalt osv? 

Påsken brukte vi til å reise på dagsturer til byer i nærheten. Dortmund, Düsseldorf, Tecklenburg. Vi lekte i parken, kikket på fugler og spiste take away mat på gatehjørnet. Tysk språk har ikke importert alle amerikansk-engelske uttrykk, men noen slipper de inn. Take away driver de med. Men da jeg prøvde å spørre om take out ble det vanskelig. Mange doer i fellesområder er dessuten stengt. Enhver tysk park har et offentlig toalett. Men det er ofte ubrukelig. Enten er det ødelagt eller så er det sperret grunnet en eller annen misforstått smittevernregel hos lokalt byråkrati. Restaurantene som selger mat til å ta med ut, vil ikke tillate bruk av sine toaletter, fordi de kan, og alle andre foretak er stengt. Så vi har endt i situasjoner der vi har gått på do i parken, bak buskene. Heldigvis har vi trent på dette i skogen. Nå er det drill. Pappa finner pinne og et skjulested. Poden gjør det hun skal. Pappa dekker hullet med jord igjen og tar med dopapiret i egen pose. Vi rister på hodet av amatørene som legger igjen dopapiret. "Leave nothing but foot prints" (og nedgravd bæsj og sørg for å tenne på dopapiret eller medbringe det i dertil egnet pose).    

Jeg håper jentene skal huske dette som voksne. De blir kanskje ikke ninja, men kan skryte av geriljabæsjing i parken i Düsseldorf i fullt dagslys. 

Hva gjør vi ellers da? Sjuåringen har rundet Harry Potter på lydbok. Det ble fest da Voldemort omkom på slutten av bok sju. Mamma og pappa tvinger egen oppvekst på barna, leser Thorbjørn Egner og Roald Dahl for dem. Hittil er det "Mathilda" og "SVK" som har blitt best mottatt. Far planlegger lange sykkelturer han trolig aldri får gjennomført og mor er heltids arbeidssøker. 

Vi går nok i pysj det meste av tiden, bare tilføyer sokker og genser, så er vi klare for alt