Trainspotting i Münster, lockdown nr 2

 

Det er påbudt med maske på lekeplass utendørs

Ja, her sitter vi da. Vi har hjemmeskole, hjemmebarnehage og hjemmekontor. Ofte rundt samme bord. Det går greit. Mamma er lærer for skoleeleven. Pappa er barnehageonkel for minsten. Annenhver uke er pappa faktisk på det ordentlige kontoret, da er mamma både lærer og barnehagelærer. Pedagog er hun ikke, i følge eget utsagn. Men eleven lærer da stadig noe. Og læreren får stadig lenger tålmodighet. Til de som kjenner Beathe og hennes lengde på strikken, så vil dere bli overrasket over hvor tolerant hun nå er blitt. 

Her i Tyskland har vi hatt lockdown siden 16. desember 2020. En uke før jul stengte alt som ikke var matbutikk, bensinstasjon eller apotek. Slik er det fortsatt. Skolene åpnet aldri etter nyttår. Kontoret der far arbeider slipper ham inn annenhver uke. 

Nå er livet mye slik det var mars-juni 2020. Vi leker på lekeplass eller i skogen. På lekeplass må alle over seks år ha ansiktsmaske. Ja, Polizei kjører innom lekeplassene og sjekker dette. Tyskere flest konkurrerer i "å være mest mulig tysk" som en tysk venn sa. Han mente det ikke positivt. Altså står vi der, foreldre på lekeplass, ti meter fra hverandre utendørs, med maske på. Fordi det er påbudt. 

Vi feiret jul i Münster i 2020. Reise til Norge ville krevd karantene begge veier. For mye styr for oss. Vi ble værende. Dermed pyntet vi vårt første tyske juletre. En fin blågran ble innkjøpt lokalt, hentet helt i Lan Marie Berg sin ånd, med sykkeltralle. Vi trodde den var fra Danmark, derimot viste nærmere undersøkelse av stammen at den kom fra Ukraina! Treet var gildt og gjorde seg godt i stua. Ikke drysset det heller. 

Etter jul så jeg frem til å levere det brukte juletreet til juletresøppelbilen. Her i byen har de egen søppelbil som kjører ens ærend omkring 13. dag jul, for å hente alle disse fordums prektige trær. Imidlertid hadde jeg ikke sjekket akkurat når denne magiske søppelbilen kom til min adresse. En lørdag formiddag jeg stod og nippet kaffe hørte jeg dieseldur i gata. En lørdag faktisk. Så de dro uten mitt tre. Ja, jeg hadde kastet det ut i hagen, men ikke ut i vegkanten. Nei, jeg løp ikke ut i sokkelesten. Jeg bevarte min verdighet, stresset ikke, mens jeg bannet til meg selv for min mangel på forberedelse. Hentetider for all slags skrot er godt beskrevet både på nett og i utsendt kalender. Jeg hadde ikke sjekket. Jeg var dårlig forberedt. Helt krise. Det jeg liker nest dårligst av alt er når andre er dårlig forberedt. Dårligst i verden liker jeg å selv være dårlig forberedt. 

Jeg så for meg at jeg måtte hakke treet i småbiter og putte litt i hver vanlig bio-søppelsekk de neste 12-13 uker. Sende ut litt her og der, gjemt blant kaffegrut og middagsrester. Heldigvis fant jeg ut at de har angrehenting for juletrær, -snakk om å kjenne sine innbyggere. I kveld har jeg satt det ut på gaten, det hentes i morgen!

Aketur til Sauerland januar 2021

Hva gjør barna da? De vokser, maser på mamma & pappa, ser for mye Netflix og står opp for tidlig om morgenen. Dessuten mister Julia, snart sju, sine melketenner. Hun har nå mistet 4-5 tenner og fått minst to nye. Mamma har kjøpt tannkrem til barn som er 6+. Julia har kommet frem til at siden hun har både nye og gamle tenner, så må hun bruke litt barnetannkrem og litt storbarntannkrem. Nå mikser vi to typer tannkrem på børsten hennes to-tre ganger hver dag for å tilfredsstille kravene til både nye og gamle tyggeredskap. Hun hevder selv at ved å blande den grønne tannkremen og den blå, blir smaken eple og "kjempegod". Vel, jeg skal ikke si noe. Som tiåring mente jeg at å blande Solo og Cola ble "enda godere brus". 

I julen var vi på aketur to ganger. Det fins villsnø i åsene lenger sør-øst. Jada, 86 kilometer hver veg kjørte vi, to ganger. Og vi digget det. Et stengt alpinanlegg. Dog for oss nordmenn likner det ikke på alpinanlegg, men her nede i ellers flate Westfalen er noen bratte jorder der en driftig bonde har satt opp et par trekk på 2-300m bra saker. Selvfølgelig var der forbudt å ake der. Skitrekket var jo stengt. Det er COVID over alt og helt krise. Likevel flokket hundrevis av mennesker seg dit. Parkeringskaos og advarsler på radio om å ikke dra. Skilt med "Am Strengsten verboten" hadde de også satt opp. Det hindret ikke at barn og foreldre spratt rundt i snøen med kjelke, bygde snømann og hadde det helt topp. Mor i familien er dårlig forbryter og synes det hele var veldig skummelt. Far som er litt av en våghals likte det. Barna var herlig uvitende. Polizei kom faktisk innom flere ganger, men valgte ikke å prøve å bøtelegge noen, -da måtte de vel fort bøtelagt alle de glade akerne. Trolig har de nøyd seg med å scanne alle registreringsskilter på bilene våre. Om det faktisk var ekte forbudt å dra på aketur er imidlertid usikkert. Å ferdes til fots på innmark som er dekket av snø er lov i Tyskland, så som i Norge. Så lenge alle er utendørs og holder 1,5 meter avstand er det i grunn greit, eller?

Liten skater sjekker at griptape'n sitter

Leonore ønsket seg rullebrett til jul. Imidlertid ønsket hun seg også radiostyrt enhjørningrobot. Pappa
søkte i hele internett for å se om det fants noe slikt, fjernstyrt enhjørningrobot. Nei. Hverken California eller Chengdu kunne by på dette. Dermed ble det rullebrett. Mottakeren selv ble positivt overrasket. Kanskje hun hadde glemt hva hun ønsket seg eller så hadde hun trodd at hun aldri ville få det hun faktisk ønsket seg? Eller så hadde hun lyttet til farmor som synes rullebrett er skummelt, veldig farlig. Så nå har vi prøvd å skate i sur vind og fem grader. Det går, men du verden, dunjakke, lue under hjelmen og iskalde tær i joggesko, -det er et hardt liv. Hun er en fri sjel. Hun står med begge føttene i fartsretningen og ruller avgårde, som om hun er i Hemsedal i 1989 på monoski. Men det går det også. 

Som dere skjønner så går livet videre her nede. Heldigvis har vi vin i dagligvarebutikken og smiler overbærende av bilder fra Norge der folket står i polkø timer før total nedstengning er faktum. For noen blærer vi er. Kanskje vi er blitt kontinentale? Er mer opptatt av ledervalg i CDU enn Arbeiderpartiets fall? På tide at vi kommer oss hjem. 

Barna leker at det er snø, løper rundt med akebrett i hagen, januar 2021

Julebrev 2020 Wie-Rust

St. Lamberti og en velholdt W123, Münster

Ja, da nærmer det seg 2021. Det er nok lenge siden vi har sett slik frem til et nytt år. 2021 bringer håp om normal president i USA, vaksine mot COVID og ellers lovnad om å få treffe mennesker utenfor familien igjen. Vi skal flytte hjem fra Tyskland i 2021. Men det er det nok bare pappa som ser frem til. De tre andre er blitt tyske. 

Det er fort gjort å oppsummere 2020. Et kjipt år. Vi har hatt det som alle dere andre. Vært mye hjemme. Ikke reist noe særlig. Gått med ansiktsmaske siden 4. mai. Holdt avstand til andre mennesker siden 14. mars. Gått mye tur i skogen. Lest gamle bøker om igjen. Sett mer Netflix enn selv Espen Nakstad anbefaler. Vi har drømt om natten om at Trump vinner presidentvalget, våknet svette og desillusjonerte. 

Julia

Joda, vi har jo opplevd noe, men mer av det nære. Julia har fått to nye tenner i underbittet. Hun ble også ferdig med svømmekurset sitt. Hun har faktisk lært å svømme, skikkelig. Hun kan også dykke og flyte på ryggen. Planen var at lillesøster skulle overta plassen på svømmekurset. Men så kom det pandemi. Og dermed stengte bassenget. 

Leonore har vokst. Akkurat hvor mye i 2020 vet vi ikke. Men siden sist hun fikk pass, to år siden, har hun vokst 15cm! Julia har begynt på skolen. Det går bare godt. Se egen bloggpost om dette. 

Lenore har opptjent sin naturlige rolle i barnehagegruppen sin. Hun er moroklump, sinnatagg og fartsmonster. Dessuten, litt overraskende for mor og far, nærer hun beundring for skumle gutter. Gjerne litt eldre barnehagegutter med adferdsvansker og ustabilt humør. Hun får seg en på trynet. Gråter litt og er lei. Så løper hun tilbake for å få en runde juling igjen. 

Ferie i sommer fikk vi. COVID roet seg. Alle hadde jo sittet hjemme siden midten av mars. Nesten ingen var syke lenger. Vi bodde på leiehytte i Schleswig og deretter Cuxhaven. Vi badet og syklet. Ungene så veldig mye tysk TV med reklame. Julia er orientert mot ting og deres verdi, som sin far. Plutselig ønsket hun seg alt mulig som var bydt frem på TV. Heldigvis var det ikke bare reklame som påvirket henne. Hun ville også bli en "Germany warrior kid" som det heter på høytysk. Hun ble inspirert av et program der hun så barn i karatedress sparke og slå seg vei gjennom en labyrint og vinne heder og ære etterpå. Siden den gang har hun snakket mer om kampsort enn ballett. 

Leonore

I september var alt fred og ingen fare en stund. Joda, det kom skumle nyhetsoppdateringer fra Belgia og Sverige fortsatte med sitt "Ingenting å se her, gå videre" spill. Men Tyskland fungerte som tidligere, dog med ansiktsmaske og hjemmekontor. Vi dro sørover til Trier, ved Mosel. Der hadde de drueranker i syd og vest -hellinger. De hadde dyre biler og bygninger reist av romerne den gang de trodde de hadde temmet de germanske stammene. Flott kupert område som appellerte til nordmenn lei av flatene i Westfalen. Vi besøkte venner der, gikk i skogen og spiste lange måltider. Dessuten fant vi ut hva de levde av i Trier. (Det er en sak jeg alltid lurer på i nye steder; hva lever de av her?) I Trier lever de av nabomikrostaten Luxembourg. Trier er soveby for folk som arbeider i Luxembourg. 

Schloss Neuschwanstein, sett fra Marienbrücke

I høstferien rakk vi en kjapp tur til Bayern. Planen var to dager oppi fjellene rundt Garmisch-Partenkirchen og to dager i München. Men så ble München risikoområde, mer enn femti syke per 100.000 innbyggere. Dermed måtte vi kansellere tur i storbyen. Joda, vi kunne fritt reist dit, men da måtte pappa ha vært i karantene fra sitt arbeid fjorten dager og skolen til Julia ville kanskje funnet på noe liknende.
Uansett, vi kunne fortsatt ferdes i fjellene sør i Tyskland. Vi var på nasjonens høyeste topp, Zugspitze. Det gikk gondol helt opp. Der var det over en halv meter nysnø, akebrett til låns og frisk luft til alle. Vi var også å kikket på eventyrslottet Neuschwanstein og vi kjørte flere sånne baner med akebrett langs stålrenne ned en bakke. Jeg vet ikke hva det heter, men det minner om en slags minibob med plass til to som kjører på tørt underlag med hjul. Ganske utbredt nedi lederhosen-land. 

Mamma i fint driv, Schleswig

Mamma har nylig hatt B2 eksamen i tysk. Hvis hun består den kan hun smykke seg som tysk talende og skrivende på profesjonelt nivå, altså til å drive forretning med tyskere, arbeide i Tyskland. Hun har lagt
ned mye tid og ikke alltid hatt like høye tanker om tysk grammatikk. Men hun har blitt veldig dyktig. Selv Julia, som drømmer på tysk, synes at mamma er blitt så flink. "Du høres nesten tysk ut mamma!"

Vi har vært mye inne i år. Været har vært som det pleier. Men alt som har vært gøy har vært stengt, lenge var selv utendørs lekeplasser sperret. Vi gikk i skogen. Pappa ville i skogen hver dag han kunne. Det var ikke noe annet å finne på. Barna ble lei. "Nei, ikke tur i skogen pappa!" pep de etterhvert. Så da ble vi sittende inne. Leonore lekte med lekehestene sine. Hun har en rekke dyr av hardplast i fin utførelse. Dessuten har hun en gorilla fra samme produsent. Følgende kunne utspille seg en rolig ettermiddag på rommet hennes: Hester og enhjørninger gresser rolig sammen og aner fred og ingen fare. "SÅ KOMMER DET EN GORILLA" kunne hun brøle og dundret gorillaen i alle hestene så de skvatt over alt. Pappa prøvde en stund å lime alle disse plasthestene med brukne bein. En fikk til meg med borret inn ståltråd i foten som spjelk. Men nei, limet bet ikke. Ergo er det med plasthester som med levende hester, knekker de beinet blir de nødslakt. 

Julia fikk tilsendt første bok i Harry Potter serien av en vennlig sjel i Norge. Mamma og pappa leste høyt. Hun digget trolldom og brevugler og Harry, Ron og Hermine. Opphavet fant raskt ut at bøkene kunne lastes som lydbøker. Siden den gang har ikke pappa hatt tilgang til sine høretelefoner. De sitter Julia med, nå ferdig med Harry Potter nummer fire for andre gang og halvveis gjennom bibliografien til Roald Dahl.

Mamma Beathe har sammen med tante Therese og mormor Torunn renovert hytta i Arendal i sommer. Beathe har vært prosjektleder. Passet på at budsjett og kravspesifikasjoner ble forent på fornuftig vis. At gode, selvdrevne håndverkere ble satt på saken og at penger, håndverkere og hytte møttes i tid og rom på en måte som passet alle involverte. Det hele tok tre måneder med bygging samt like lang tid med prosjektering, anbud og styr. Til slutt endte det hele med overskridelse i klassen 2,5% Det er jammen bra prosjektert for noe som kostet tre industriarbeiderårslønninger. Beathe er arbeidssøker for tiden, hvis noen vil ha en myndig og selvdrevet prosjektleder vil jeg anbefale henne. Kun tante Therese har vært på befaring etter ferdigstilling, hun har gitt gode tilbakemeldinger på endelig resultat. Vi gleder oss til å reise dit og håper at Påsken 2021 tillater en norgestur. 

Pappa følger smittevernregler, Berlin

I skrivende stund er Tyskland på veg inn i nedstengning igjen. Smittetallene er for høye. Selv Tyskland, med verdens beste sykehusdekning(?), -frykter at pandemien kan ende med å utfordre helsevesenet
forbi forsvarlig nivå. Alt av hoteller, restauranter, svømmehaller og treningssentre er allerede stengt. 16. desember stenger også skoler, butikker som ikke selger mat og frisører. Det eneste som blir igjen er matbutikker og bensinstasjoner. Det blir en stille jul. Ingen kan komme på besøk fra Norge og vi kan ikke reise til Norge uten å sone karantene både på nord og sørgående. 

Oppsummert så har vi ingenting å klage over. Vi er friske, har arbeid og tak over hodet, mat på bordet og politikere som hører etter om vi piper høylydt. Ergo har vi det bedre enn de fleste. 

Vi ønsker dere alle en fredelig høytid og håper vi kan møtes over ribbe, lutefisk og pinnekjøtt neste år.

Skolestart for Julia!

Første skoledag, 14. aug 20

Vår Julia har nå blitt skolejente. Hun går på den lokale katolske skolen her i Münster. Vi er stolte og hun er motivert. Hun kjente ingen fra før i klassen, men har et par venner fra barnehagen i en parallellklasse. Hun startet skolen med rak rygg og spenning. Hun har lært å rekke opp hånden og lar det gå ære i å få godteri av lærerinnen hver fredag. Alle barna som ikke har fått flere "gule kort" eller et "rødt kort" ila uken, får godteri på fredag. Så hun oppfører seg. Falsk motivasjon er også motivasjon.

Allerede etter første uke er Julia blitt annerledes. Som hun selv sier stadig; "jeg er skolebarn nå". Dette tolker jeg dithen at hun klarer masse saker selv. Og har egen vilje. Og viljen, den har vi fått smake på. Hun ser meg trassig dypt i øynene og sier "Jeg vil ikke skru av!" Vel, det er ikke krise at hun vil høre litt mer Harry Potter lydbok. Men den styrken og overbevisningen hun nå legger for dag, når hun vil oppnå noe, den er på ett nytt nivå. Er det skolen sin skyld? Trolig ikke. Hun blir eldre. Hun utvikler seg. Hun plukker raskt opp store og små ufordelaktige trekk fra foreldrene. Hun shopper sikkert inntrykk og uttrykk fra andre hun treffer også, på skolen eller TV eller andre steder. 

Vi er glade for at hun trives på skolen. Det gjør hun virkelig. Noen dager kommer hun hjem og stråler og sier "skolen var helt fantastisk i dag pappa!" Da blir pappa varm og glad. Men det er ikke fordi hun har fått så mange nye venner. Hun gikk raskt inn i jentegjengen og falt like raskt ut igjen. De hadde ikke samme interesser. Det virker ikke som hun sørger over dette. Men det er rart å se at hun ikke søker mot de andre jentene i klassen hver morgen, der de stiller opp i skolegården før første time. Heldigvis har hun fått seg en guttevenn. De leker sammen og henger sammen og det er topp. De er ganske fysiske begge to og henger mye i klatreapparatene i skolegården.  

Som mange små kropper er hun sliten etter skole med påfølgende skolefritidsordning. Å sette seg ned med lekser rett før middag, sulten, sliten og trøtt, -det krever sitt. Heldigvis er det mamma som er rektor hjemme. Ikke pappa. Mamma sørger for at leksene blir gjort, skikkelig. Selv om det kommer noen tårer fra eleven i blant. Pappa ville nok smurt en brødskive, mumlet noe om at "dette fikser vi i morgen" og latt leksene seile sin egen sjø. Vi er glade for at mor er mindre fleksibel på dette punktet. Julia bygger fin respekt for sin mor som gjeter henne gjennom leksene og sørger for at læring foregår. 

Tidlig morgen i oktober, kaldt
og kjølig, full fart til skolen

Det har vist seg at Julia er aller best i sånne fag man ikke får arbeid av. Gym, sang, forming, O-fag. Hun digger gym. Det er jo fint. Men lesing og skriving og matte da? Jo, hun vil gjerne lese og skrive, så der følger hun med. Men matte er vonde saker. Mamma og pappa har diskutert dette, hvordan få henne til å ta matematikk seriøst, prøve å forstå? Pappa som ikke har noen gode minner selv fra matte mener at hun bør sikte på Theaterhøgskolen, -være dramatisk kan hun allerede. Mamma er mye mer realitetsorientert og vil tvinge igjennom tall og ball. 

Heldigvis ble vi reddet av skolen. De tok tak i matte for oss. På en uventet måte. Lærerinnen flytter om på elevene stadig, bestemmer hvilke to som skal dele pult. Prøver å finne kombinasjoner som fremmer læring fremfor prat og tøys. Julia havnet ved siden av en kjedelig gutt som ikke hadde noe på hjertet. Dermed ble hun tvunget til å følge med, han er nemlig ikke noe gøyal. Det førte til at hun var raskest ferdig med et oppgavehefte en uke, og ganske mye var gjort riktig også. Da ble hun tatt frem foran klassen, resultatet hennes ble vist og hun ble rost foran sine medelever. Dette ble hun selvfølgelig høy på pæra av. Hun ville ha mer. Mer "likes" fra lærerinnen. Så nå digger hun å sitte ved siden av han kjedelige gutten, for da får hun gjort så mye, "ikke noe prat og tull". (Imidlertid besitter Kjedelig gutt nr. 1 hemmelig kompetanse. Første dag på skolen med læreplattformen iPad var han en racer og viste Julia alle triksene. Da steg han enda mer i verdi)

Videre så har hun ikke tid til å spise, så gøy er det på skolen. Matpakken kommer hjem igjen nesten uåpnet. (Pappa er stressa, "du må jo spise, ellers lærer du ikke noe") Hun har fått utslett i ansiktet, går med ansiktsmaske altfor mye...COVID-tiltak-drit. Hun har blitt opptatt av antrekk. Er nå i en fase hvor sokkene skal være utpå buksen. Hun glemmer alt over alt. Klær, lekser, vannflaske, sykkelhjelm, -det ligger spredt utover i skolens ganger og klasserom. Hun lar seg ikke stresse opp av uoppspist mat eller gjenglemte lekser. Det er jo forsåvidt bra. Pappa derimot, han lar seg stresse på hennes vegne, og det holder sikkert at en av oss er stressa. 

COVID-sommerferie

Schlei, Schleswig, juli 2020

Jada, vi dro på ferie i 2020 også, selv om det ikke var åpenbart hele tiden. Vi holdt oss i hjemlandet, for oss Tyskland. En slags norgessommer i Tyskland altså. I februar da årets sommerferie ble planlagt første gangen skulle to uker foregå her, de siste to i Norge. Vi kunne jo reist til Norge i juli, men det visste vi ikke da vi planla sommerferien for andre gang i slutten av april. Vi måtte ta et valg, reservere hytte i Tyskland mens det fortsatt var muligheter, eller vente å se. Vente-og-se funker ikke for oss, å si til barna at vi kanskje skal hit eller dit, er det samme som å si at vi helt sikkert skal nemlig.

Før vi selv kom oss på ferie hadde vi farmor på besøk en uke. Turen hennes hadde vært utsatt på grunn av COVID. Hun fløy til oss med det første flyet Norwegian satte opp etter nedstengningen. Formelt måtte hun ha et ærend. Å reise uten at det handlet om arbeid eller tilsvarende var fortsatt ikke greit. Vi mente at familie var viktig, farmor savnet oss og vi savnet henne. Tyske regler sa et eller annet om at ektefeller kunne gjenforenes samt barn med sine foreldre. Vi så litt stort på det. Å ha en farmor som sitter og strikker sokker, maser om at alle må ha på seg mer klær enn været tilsier; "det er unødvendig å fryse", liker kaffen tynn og ellers er tilstede i livet til store og små er gull.

Vi drog avgårde med fullstappet bil og sykler bakpå. Turen nordover til Schleswig tok seks timer denne gangen. Vel fremme ved hytta var jentene i ekstase over å finne 55tommers TV på sitt soverom. Den ble godt nyttet. De så på tysk barne-TV flere timer hver dag. Stod opp selv og slo på TV. En drømmesituasjon for smårollinger. Dette burde være gode nyheter for foreldrene også, som man skulle anta kunne sove en time til. Neida, seksåringen passet på å purre sin far; "pappa jeg er sulten" og deretter forsvinne inn til Tom & Jerry på tysk. Pappa stod opp og lagde frokost til små prinsesser og kaffe til konemor.

Hadde vi en fin ferie da, to uker ved brakkvannet Schlei, øst av Schleswig by? Ja, men det er viktig å påpeke at alle var så lettet over å komme seg hjemmefra etter koronatid, stort sett innendørs, kun hjemme, bare familien, -siden midten av mars, -at ethvert nytt sted ville fremstått som paradis.

Vi gjorde de samme sakene som sist. Badet, bygde slott på stranden, syklet, spiste lunsj på restaurant, tok badstu(!), var på lekeland og shoppet(!)

Ikke bare strålende vær hele tiden, men nordmenn har med klær for enhver anledning

Vi prøvde å ri, men bonden med ponny-utleie var ikke hjemme. En regnværsdag sklei det helt ut, mor hadde sett et skilt om outlet. Vi kastet oss i bilen. Far var tung på gassfoten. Endelig autobahn uten sykkelholder bakpå. Vi kom akkurat idet de åpnet. Tydeligvis populært sted. Parkeringen var full av folk på ferie som ikke visste hva de skulle finne på mens det regnet. Dessuten dansker. Grensen til Danmark er kun 1,5 time lenger nord. Dermed ble det litt dansk stemning. Menn som satt og drakk øl på uterestaurant mens kona shoppet. Øl klokken ti om morgenen, helt greit for dansker. Tyskere som er kjent for sin øldrikking pleier å holde sin drikking privat til etter arbeidstids slutt.

Det er litt blandete følelser å shoppe for tiden. Joda, jentene trengte nye klær. Far trengte ikke nye skjorter og ny kavai. Mor trengte ikke ny veske. Dette er vi klar over hjemme hos oss. Vi prøver å bryte med gammelt forbruksmønster. Spare planeten og spare penger. Men denne dagen klarte vi ikke å stå imot. Det var rimelig, bra saker og det regnet og vi hadde i grunn ikke vært annet sted enn i matbutikken de siste 3-4 måneder. Beklager.

Etter to uker på dårlige senger i en ellers fin hytte i Schleswig reiste vi hjem til Münster igjen. Tok en uke staycation. Vasket klær, traff venner, vasket bil og gjorde opp status. Alle sov godt. Egen seng er deilig etter noen netter borte.

Også far slappet av innimellom denne ferien.

Siste uken ferie blir brukt i Cuxhaven, tysk nordsjøkyst. Cuxhaven ligger på denne landtungen klemt mellom elven Weser og floden Elbe. Her er det flatt. Hester og kyr, piggtråd og fluer samt nedlagte militæranlegg. Som alltid bor det folk her også, som vi ikke vet hva lever av. Riktignok er det havn her, som trolig avlaster Hamburg litt. Blant annet skiper tyskerne biler ut fra Cuxhaven. Ellers tror vi de som bor her har sitt levebrød i Hamburg eller Bremen. Men dette vet vi jo ikke. Guidebøker forteller bare om severdigheter og hva som skjedde for for lenge siden. Hva som foregår i dag, utover rent turistvennlige aktiviteter, nevnes ikke.

Har vi gjort noe kult eller oppdaget noe nytt? Nei, men mor og far fryder seg over at barna vokser. I denne ferien har vi hatt lunsjer og middager på restaurant hvor avkommet har sittet i ro og spist, lenge. Intet drama, ingen masing om å få gå fra bordet. De bare sitter der, spiser, småprater litt og fremstår som små, men ellers helt vanlige mennesker. Siden de er små tyskere har de lagt seg til vanen om å be om tegnesaker så snart vi har ankommet et nytt spisested. De klarer også å bestille iskrem selv etter maten, helt uten å klarere med han som skal betale eller hun som vokter over hvorvidt noen "fortjener iskrem i dag".

Barna får også reise avsted med sykler til lekeplass alene. Dette er nytt for oss alle. Seksåringen vokser flere centimeter av stolthet når vi stoler på at hun kan passe på fireåringen. Finne veien selv, passe seg for biler og fremmede, leke uten å knekke nakken samt komme hjem igjen i passende tid.

Lenge var det usikkert om tyskerne ville åpne strendene. Skrekkbilder fra Spania der folk stimler sammen for å nye sol og bytte virus på stranden kunne ta motet fra enhver. Vel, inntil videre er strendene åpne. Men de reguleres. Alle som skal på stranden må passere en billettkiosk. Hensikten er jo først og fremst å ta inn turistskatt. Men den er også effektiv til å telle folk inn og ut. Disse menneskene i kiosken går heller ikke av veien for å rope til oss om vi prøver å sykle på en vei som kun er for gående eller generelt gneldre om noe bryter med normalen.

Jeg er jo en planlegger. Derfor hadde jeg en plan klar for stengt strand. At den innebar kryssing av gjerder inn i våtmarksområder forbeholdt skjørt fugleliv, med bøtter, spader, barn og kone på slep, -alle ikledd Crocs og solkrem, -virker kanskje ikke så troverdig. Men det var en plan. Hittil har vi ikke trengt å prøve. Både østersjøkysten øst for Schleswig og nordsjøkysten her i Cuxhaven er inntil videre åpen. Vi får badet, samlet skjell, lekt med krabber og fundert over fenomenet tidevann. Barna lurer på hva som gjør at havet forsvinner en ettermiddag men er tilbake neste frokost. Mamma og pappa er ikke akkurat forberedt og mumler noe om månen og at "vannet drar til Storbrittania, så de kan bade der også".

Tidevannet lot vente på seg utenfor Cuxhaven, men det var alltid gjørme å leke med

Altså har denne ferien vært et eneste stort gjesp, akkurat slik som ferier skal være. Vel, det var spenning og fart en kveld i Schleswig. Hyttenaboen på gjeldshøyden i tysk-hytte-lykkeland brant bål av impregnert treverk. Det er giftig, lukter ille, er ulovlig og helt unødvendig. I sinne hoppet jeg gjennom buskene over til naboen og banket veldig bestemt på den åpne terrassedøren. De må ha sett meg komme, for ikke en lyd var å høre fra naboen. Joda, bilen stod der og dørene var åpne. Jeg stilte meg i sinnapositur på tunet og stirret trassig inn i stuen gjennom den åpne terrassedøren. Ikke en sjel åpenbaret seg. Fortsatt sint gikk jeg tilbake til egen tomt, rullet ut hageslangen og foretok det Hærens Ingeniører kaller "gjennombryting" av hekk. Jeg tok slagen og doset meg rett igjennom den grønne veggen mellom oss og naboen, ripet meg på gammel piggtråd som lå gjemt inni der og slo nakken mot en grein. Men det betydde ingenting, -jeg hadde et oppdrag og det var å slokke det jævla giftbålet som lot all den  giften impregnering består av sive rundt i sort røyk mot sovende barn på varmt hyttesoverom. Slangen var ikke lang nok, men jeg klarte å sprute nok vann til at bålet ebbet ut. Resten av kvelden satt jeg innenfor kjøkkenvinduet og kikket mot nabotomten, klar for å rykke ut og dele ut strekk på minst tre språk. Naboen viste seg aldri. 

Krisen vi ikke brukte?

Ja, nå har det vært koronakrise i 3,5 måned her i Tyskland. Siden ingen klarer å føle dødsfrykt i mer enn 30 minutter av gangen og det nå har vært månedsvis med mas om håndvask, ansiktsmasker, sosial distanse og hjemmekontor, -så er dette den nye normalen.Krisen foregår fortsatt men føles ikke så akutt lenger. 

Vi har trent på å henge som flaggermus da

For Tyskland likner det mer på «Hele landet blir digitalt» enn «Alle dør». Det dukker opp betalingsterminaler på selv de minste bakerier. Svømmeanlegget godtar kun booking og billettsalg over internett. De avviser bryskt alle som kommer somlende med barn og kontanter og håp om en badetur. Hoteller vi ikke visste at fantes har plutselig egen nettside med 360 graders visning av rom. 

Personlig er denne krisen et slags tap. Jeg kom for sent på ballen. Jeg var for opptatt med å holde familien i live, skaffe nok mel, smør, gjær, dopapir, vaske hender. Jeg prøvde å ha hjemmekontor mens barna skulle ha hjemmebarnehage. Jeg øvde meg på å åpne alle dører med albuen. 

Dermed gikk dagene. Som en sommerferie uten å reise bort, med kjipt vær. Muligheten til å velge noe nytt forsvant. Vi flyttet ikke ut i skogen. Vi satte ikke opp snarer for å fange noen av de tallrike lokale villkaninene. Jeg prøvde på surdeig men starteren daua. Ikke satt jeg oppe om natten med rifla og speida i mørket etter plyndrere heller. Da Bitcoin var nede i 6400kr per enhet reagerte jeg heller ikke. (Nå ligger den på 9500kr)

"Vi burde flyttet ut i skogen" Blogger, 43år

Jeg tenker nå at jeg burde brukt handlingsrommet krisen ga til å endre ett eller annet. I hvert fall prøve noe nytt. Fått gris i hagen som kunne spist restemat, eller en sau som kunne gresset i de saftige grøftekantene. Vi kunne byttet på å leie den rundt i tau. Jeg kunne solgt autobahnlokomotivet for en mer apokalypseforberedt bil, en jeg har håp om å fikse selv om noe ryker. 

Om ikke annet kunne jeg lært barna å fiske, rense fisk, tenne bål, grave mark. Vel, vi har øvd på å bæsje i skogen. Vi har gått i skogen med kart og orientert. Vi har klatret i trærne og vasset i bekken. Men sannheten er vel at barna har kikket mer Netflix enn de har lært overlevelse av mamma og pappa.  

Vi har nok gått og ventet. Barna har ventet på at barnehagen skal åpne igjen, pappa har sett frem til snus, sur kaffe og power point på kontoret. Mamma har gått og ventet på at vi andre tre skal pelle oss ut på dagtid så hun får litt armslag igjen hjemme. I mens gikk sjansen til noe nytt og spennende eller kjipt eller lærerikt, fra oss. 

En familie to kvartaler borti gata tok initiativ når krisen inntraff. Der har mor og barn sittet innendørs siden barnehagen stengte. Datteren på fem har lært seg matematikk og engelsk. Tigermor har vært lærer. Far har fått sitte i fred på hjemmekontoret. Det høres jo drøyt ut, men kanskje det hadde vært veien å gå? Datteren deres blir sikkert skolevinner. Hun kommer sikkert også til å skaffe seg klippekort til klinisk psykiatri som voksen. Men det gjelder jo alle barn med tigerforeldre, -korona eller ikke. 







Faksimile fra upublisert blogg 15. mai 2020:

Ja, nå har vi sittet her i åtte uker. Endelig åpner zoo igjen. (Vi har årskort, er fans). Lekeplassene har også åpnet, for en fryd. Butikkene åpnet igjen i forrige uke, dog må ansiktsmaske benyttes der. Men vi er fortsatt hjemme alle sammen. Barnas barnehage er fortsatt stengt. Pappa har hjemmekontor. Mamma sine tyskstudier som foregår hjemme lider.

Mens vi har sittet her og irritert hverandre har jeg reflektert endel omkring det å være innvandrer til Tyskland. Jeg har kommet til at dette må være verdens enkleste land å innvandre til. Gjør følgende og alt vil gå deg vel: Lær deg språket. Følg regler og lover. Ha papirene i orden.

Jeg har ikke lært meg språket og lar det gå sport i å strekke litt i reglene. Jeg har det litt tungt her.

Men for alle som omfavner tysk språk, tyske regler og alltid går med diverse stemplede dokumenter på kroppen, -så vil det gå dere godt. Det fins ikke gråsoner i dette landet. Alt er svart eller hvitt. Veldig enkelt å forholde seg til. Lykke til. (Dessuten er det bakeri på hver gatehjørne, øl er rimelig og godt og det er høye fartsgrenser her om du liker denslags.)

Vår datter Leonore fylte nylig fire år. Hun fikk ikke ha venner eller selskap eller være i barnehagen, fordi en fyr i Kina spiste en flaggermus før jul i 2019. Men vi lagde kake og bursdagskrone i papp, vi sang og disket opp med gaver. Hun fikk bestemme alt på sin dag. Dermed ble det fiskepinner til middag. (Vi hadde ikke glitter til å pynte bursdagskronen med, men fant ut at kakestrø fungerer nesten like bra.)

Kona har rundet internett og Netflix mens koronaisolasjonen har pågått. Hun har sett Joe Exotic og alt det andre. Til slutt, i kjedsomhet og nød, plukket hun opp en krimbok, og ble oppslukt. Snart hadde hun lest alle krimbøkene hun hadde liggende fra diverse sydenturer. Hun ville ha mer. Hun spurte mannen sin om han hadde noe som fenget. Vel, mannen hennes har et helt bibliotek der alle bøkene handler om folk som går, sykler, løper, klatrer eller kriger. Men ingen krim. Heldigvis hadde en norsk venninne som bor i byen plastposer fulle med Nesbø og Mankell. Puh!

Vi blir bedre kjent med hverandre her i familien, mens vi går oppå hverandre her på hjemmekontoret med barn. Det er jo bra. Som familie har vi alltid vært mye sammen og trodde vi kjente hverandre. Vel, det har ikke dukket opp oppskakende hemmeligheter eller blitt avdekket enda flere ufordelaktige personlige trekk. Men vi har blitt bedre kjent. Det er bra. Vi tilpasser oss. Untatt fireåringen da, som er mer trassig for hver dag som går. Trolig er det fireåringstrass. Ikke noe som har med isolasjon å gjøre. Den samme fireåringen er så fordømt høflig. Dette hjelper henne ut av de rareste kniper. Pappa brøler "Leonore, gå og puss tennene dine!" Leonore svarer "Nei takk". Og da blir pappa stående der litt, handlingslammet, og lure på sitt neste trekk. Seksåringen derimot, hun svarer gjerne "Nei, aldri" eller prøver seg på en ninjafinte. Dette er barnemat for pappa, krever ingen vurdering, reptilhjernen håndterer dette fint. Ninjafinte, ofte angrep mot knær, lår og myke organer, avverges med en hurtig sleng med hofta. Seksåringen ender med å sprette veggimellom. Hun er bare en "sack of bones", lett og liten. Vel, hun slår seg men skjuler det godt. Det er det beste hun vet, i tillegg til iskrem, å lekesloss med pappa.

Koronapåske, punktvis

Handlekurven Koronapåsken 2020 er
overraskende lik tidligere påsker, med unntak av blomsterjord,
kan kanskje brukes som snus om det kniper?

Hjemmepåske
Hele verden har vel hatt hjemmepåske pga Koronafaren? Vi holdt oss her vi bor i Tyskland. Merket ikke noe til påsken i grunn. Alle dagene har vært like her de siste fire ukene. Vel, vi fikk spist lam på påskeaften, løst påskequiz i nettaviser og barna fikk kart av påskeharen som ledet frem til egg i vårt lokale skogholt.

Snuskrise for far
Kun Skruf selges her i Tyskland. Ikke General, eller noe annet som minner om dette gullet. Skruf er forferdelig. Men nå, etter en uke med Skruf, går det greit. Dette viser hvor tilpasningsdyktig kroppen er under ekstreme omstendigheter. Forøvrig, hvem i all verden var det som tenkte "Vi finner opp en snus som smaker tannkrem og kaller den Skruf"?

Kranglesøsken på pølsetur i skogen,
Koronapåsken 2020

Søsken
Aldri har vi vel vært så glade for å ha to barn som nå. De holder hverandre opptatt. Jada, de krangler mye, men de krangler med hverandre, ikke med mamma eller pappa.

Flyselskap
Alle våre planlagte flyreiser må endres. De fleste turene vi har booket er nå kansellert av flyselskapet. Og her viser det seg at Norwegian Air Shuttle er bedre enn SAS til å informere og legge til rette for endring. Dog tilbyr de kompensasjon i monopolpengene sine kalt CashPoints. Men det er milevis foran SAS som hevder at alle reiser kan endres, men på nett mangler knappene for ombooking av lavprisbillettene. Jeg er en jålekopp som vanligvis villig betaler mer for å fly SAS, men må nå revurdere dette. Vel, nå er det slett ikke sikkert Norwegian overlever, men hvis de gjør det må jeg se på selskapet med nye øyne.

"I'm just here for the wine"
Siste dag før påske var jeg i vår lokale økologiske supermarked, for å handle vin. Imidlertid har de stor ostedisk og en ansatt som er villig til å snakke engelsk. Jeg endte i flott passiar med ostfyren i ostedisken, kjøpte en halv kilo med en mild gulost. Da han spurte om jeg ville ha noe mer, kunne jeg endelig, -for første gang i livet, peke på min kurv fylt med vinflasker og ytre de glade ord: "I'm just here for the wine".

Barneoppdragelse i koronatider
Nestenfireåringen vil ikke alltid rydde i lekene sine. Pappa kjører hard linje. Da rulleskøyter, albuebeskyttere, knebeskyttere og albuebeskyttere, (puh!), ble liggende og slenge i vår trange gang og en aktivt obsternasig nestenfireåring nektet å legge dette inn i skuffen sin truet jeg med "da kaster jeg rulleskøytene dine". Leonore tok til tårene, søkte trøst hos sin mor, og ryddet med hjelp fra seksåringen, som skjønte alvoret. (Seksåringen har tidligere fått alle sine tegneblokker og tusjer kastet i søppelet av hissig pappa).

Lukte og smakssans
Massemedia rapporterer stadig om koronapasienter som mister lukt og smak. Nå lukter og smaker vi overdrevent på alt vi har i oss, -for å sjekke. Ja, når jeg holder snusboksen under nesen lukter jeg fortsatt ammoniakk, salt og tobakk, -er fortsatt i livet. Eller, -rødvin smakte godt i dag også, puh...





Faksimile fra upublisert blogg 8. april 2020:

Betongskulturpark er kult når lekeplassen er stengt

I dag skulle vi til det lokale tollkontoret. De hadde slått kloen i en pakke med hudkrem kona hadde bestilt fra Norge. En slik vanlig sak i grunn, ble til en fest. Endelig hadde vi en grunn til å forlate huset, vi hadde retning og mening. Kona sminket seg og fant frem pen bluse og vårfrakk. Selv dusjet jeg, ikke dagligdags lenger, tok på ren skjorte og jålete sko. Jentene ble pyntet i like kjoler.

Pakken ble hentet på tollkontoret uten dramatikk. Tollkontoret ligger i et industriområde vi vanligvis ikke ferdes i. Ingen andre ferdes der heller i grunn, med mindre de har et ærend. Heldigvis har tysk landskapsarkitekt med fremsyn anlagt en park midt i dette industriområdet, med betongskulpturer. Der var det rolig gitt. Ingen bor der, og de som vanligvis ville spist sin lunsj der, er jo ikke på arbeid lenger. Vi fikk leke. Etter tre uker med lekeplassnekt var en skulpturpark himmel for jentene våre. Der spratt vi rundt nesten en times tid.

Dagbok 29. Mars -2. April 2020

Endelig traff jeg med rundstykker.
(Dvs, kona og jeg spiser dem, regnes som suksess her i huset)
Tusen takk for oppskrift og motivasjon Ann Kirstine:-)

Kjeks og vann hjelper blodsukker og motivasjon

Ja, nå har dagene glidd helt i hverandre. Det virker meningsløst å sette dato på ting. Ingen av oss husker når vi gjorde hva. Den generelle stemningen er at vi er ampre. Alle blir fort frustrert og sinte. Også barna. De er tross alt små versjoner av mamma & pappa, -ergo fulle av sinnagener. Dessuten lærer de underveis. Dermed er det blitt sånn her i huset at roping, skriking, sinne og all slags utblåsninger med påfølgende angring og unnskyldning er blitt dagligdags. Dette brukes med varierende hell på alle utfordringer. Jeg er ikke stolt av det. Nå som vi går oppå hverandre hele dagen og alt som er gøy er stengt, vel da viser vi oss ikke alltid som de beste versjoner av oss selv. Det er synd i grunn. Nå som vi har så mye tid sammen med barna burde vi gått foran som gode forbilder og skapt positive, varige inntrykk hos arvingene.

Rulleskøyter og dunjakke

Jeg skrev tidligere at vi burde ha noen lange prosjekter, noe vi kan sysle med over tid. Det har vi ikke fått til, før nå. Jentene har nemlig fått seg rulleskøyter. Dette var jo ikke planlagt som noe prosjekt. Men det er nå åpenbart at dette må vi øve på. Barna må øve på å bruke rulleskøytene og foreldre må øve på å være vegledere. Nå er vi ute et par ganger hver dag og ruller litt i veistubben utenfor huset. Ikke for mye, ikke for store krav. Myk oppfordring og passe med ros. De har langt igjen før de kan sies å være selvhjulpne på rulleskøyter, men har heldigvis lært seg å falle. Jada, nå styrer de egne fall. Dette er bra. De første gangene ramlet de knallhardt på halebeinet hver gang, uten kontroll. Nå klarer de å legge seg kontrollert ned, bruke kne, albue og håndleddsbeskyttelse hensiktsmessig. (Ved et par anledninger har også hjelmen blitt tatt aktivt i bruk som beskyttelse) De føler også mestring når de utvikler seg, blir bedre. Dette er en god følelse. Imidlertid tror fireåringen vår at hun er lik sin seks år gamle søster i alt. Hun takler dårlig at seksåringen har kroppskontroll som overgår hennes egen. Dermed opplever vi at de seirene seksåringen innkasserer på rulleskøyter oppleves som nederlag hos fireåringen...

Ellers baker vi. Gjær oppbevares som gull. Forsøk på egenproduksjon av gjær slo jo feil. Butikken er tom for gjær. Vi spiser restemiddager. Hagen blir pleiet. Årets første løvetann er allerede dratt opp med roten. Trampolinen som vanligvis er noe jeg ønsker å tenne på, ligger nå an til Nobels fredspris.

Jeg trodde vi skulle være i stand til å spare penger, her vi sitter hjemme. Ingen besøk på kafe, restaurant, dyreparken eller svømmehallen. Vel, internettbutikken er åpen. Og nye behov har oppstått. Det er nå tydelig at vi trenger en Mac til. Pappa sin Mac som skal brukes til hjemmekontor er også film- og TV fremviser for barna. Dette har skapt konflikt og kamp om resursene. Mor vinner. Nå får hun ny Mac. Barna overtar hennes gamle som sin egen og pappa får sin i fred. Alle vinner, inkl Apple. Vi har også bestilt flere ulltrøyer. Det råder full hyttesteming her. Pappa synes det går helt fint å gå tre-fire dager uten dusj. Da er det kritisk at undertøyet er av ull. En av disse nettsjappene som pusher gore tex, dunjakker og fjellpulk fikk meg på kroken i går. 29% rabatt på ull fra New Zealand, -klikk-klikk, ta alle pengene mine.








Følgende fremtidsfabel ble klekket ut under dagens ettermiddagslur, (kanskje en feberfantasi):

Trump vinner valget i november 2020, kort tid etter begynner USA å lempe på sanksjonene mot Russland, ilagt etter anneksjon av Krim og invasjon av Øst-Ukraina.

Storbritannia protesterer ikke på fjerning av sanksjoner mot Russland. De er for svekket av Korona og Brexit. De vil gjøre hva som helst for å holde seg inne med USA. Alle trenger en storebror.

Ukraina derimot hyler høyt over fjerningen av sanksjonene. Svaret de får er at USA fjerner sin militærmaterielle støtte til landet. Frankrike tar over støtten til Ukraina uten større fakter.

EU har ikke tid eller ork til å bry seg om Russland. De har trøbbel nok med å redde Italia og Spania, økonomisk og sosialt etter Korona som har lammet landene.
Polen derimot blir skremt og føler seg straks truet nå som det viser seg at Russland kan slippe unna med hva som helst. Imidlertid ansees Polen som et totalitært regime, satt i samme boks som Ungarn og Tyrkia. Hverken EU eller NATO lytter til slike. De Baltiske landene føler seg også truet av Russland, men det har de alltid følt og vært. NATO fortsetter med sin operasjon for avspenning/monitorering i Baltikum.

I Tyskland blir det valg. Tidligere suverene CDU har ingen etterkommer som kan måle seg med avgåtte Angela Merkel. Det tyske folk er lei av å plukke opp regningen etter uansvarlighet hos de latinske landene lenger sør i Europa. De stemmer på partier langt ute, til høyre og venstre. Den påfølgende diskursen ender med ingenting. Tyskland har nok med sitt, blir ikke enige om noen ting. Lederskapet av Europa blir ledig post, tar Frankrike utfordringen?

Kina er i form igjen. De ber om å starte bilaterale handelsforhandlinger med diverse europeiske land, og for positive svar på invitasjonen. Det vanlige står på planen, kinesiske selskaper må få delta i anbudsprosesser om diverse infrastrukturprosjekter i disse landene, mot at det europeiske landet får eksportere sine varer til Kina uten noen form for hindringer. Snart bygges flyplasser, havner og jernbaner av kinesiske selskaper med kinesiske arbeidere i Europa, særlig i øst. EU protesterer til ingen nytte. Kina er "The new kid in (EU)town".

På kort sikt går dette strålende. Alle produserer og handler. På lang sikt glir USA og Europa fra hverandre, interessene er stort sett motstridene. Også i EU blir det stadig verre å bli enige. Landene er seg selv nok, tenker ikke vi, men jeg. Tyskerne blir enda mer lei. De søker seg nordover, mot de nordiske landene, der lynnet og arbeidsmoralen likner deres egen. I praksis dør EU ut. Tanken var god, men forholdet ble ikke vedlikeholdt. Så snart Kina kom på banen, og så lekrere ut, ble alle tanker om samhold og enhet forlatt.
Norden og Tyskland etablerer en gentlemans agreement om samarbeid. Storbritannia seiler sin egen sjø, med nydelige tweeddresser og handel av hva som helst med hvem som helst. Sør-Europa reiser tilbake til landsbygda, begynner å dyrke jorda igjen, gjør det de var gode til før Euro og internett og globalisering og billige banklån var utbredt.

USA er isolert. Kina har kjøpt opp det meste av de store amerikanske selskapene. Aksjonærutbytte fra Exxon, General Electric, Boing og Microsoft forsvinner ut av USA, blir ikke pløyd tilbake i økonomien. Nedgang i skatteinntekter tvinger amerikanerne til å kutte i militære utgifter. Europa, Japan, Taiwan og Sør-Korea må klare seg selv sikkerhetsmessig. Nedgangen i amerikansk økonomi treffer tysk bilindustri, fransk ost og vin samt norsk olje hardt. Kineserne er heldigvis på plass for å legge inn bestillinger på europeiske varer. Dog har de noen innsigelser til universitetspensum å komme med, til de landene som vil øke eksporten østover.

Fraværet av USA som storebror og megler/ris bak speilet utløser storkrig i Midtøsten. Iran utsletter Saudi Arabia. Påfølgende krig mellom Sunni og Shia fortsetter spredt og uoversiktlig i resten av regionen med forgreninger til Sentral Asia. Oljeprisen går igjennom taket. Russland, Norge, Brasil, Nigeria og Venezuela når nye høyder inntektsmessig. Dette igjen utløser borgerkrig i Venezuela, Nigeria blir mer eller mindre et oligarki etter kjent mønster.

Ja, -du ser hvilken veg dette går. Skru på BladeRunner evt Mad Max after Thunder Dome eller les 1984.  Eller spar deg selv trøbbelet og les The Road av Cormac McCarthy, som en slags sammenblanding av pandemi, alle er seg selv nok, hvordan skal det gå osv...