Lørenskog 31. august

Den Lille dyreparken, Brokelandsheia

Neida, alt dette er ikke fra 31. august. Men jeg så at det nå var ti eller kanskje tjue år siden Joachim Trier filmet og ga ut "Oslo 31. august". En veldig god film, anbefaler alle å se den. Dog kommer alt til å føles meningsløst etterpå og du kommer til å plukke opp ironisk distanse igjen. Så, -kanskje rådet mitt blir å se den filmen, men pass på å se den i etterpåklokskapens lys?

Jeg tenkte å skrive litt om alt vi har gjort og følt siden sist. Jeg føler at vi virkelig har utnyttet tiden godt. Vi landet på Hjortneskaia 18. juli, måtte stå i kø for å teste oss, vise vaksinepapirer, pass og fortolle BMW. Der traff vi Linda Medalen, hun er som kjent Politi. Hun fremstod som hyggelig og myndig og nøyaktig, en slags drøm av en Politi. Vi snakket med henne om både vaksine og annet praktisk der nede, jeg var litt star struck, og det føltes rart å være, men hun er jo stor idrettsutøver, men jeg ønsker jo å være kul. Vel, en uke senere var vi flyttet inn i huset vårt i Lørenskog. Det stod omtrent som da vi forlot det. De som har leid har bodd ganske lett. Men det hindret ikke at vi måtte hyre elektriker for å få lys på det store badet og fikse annet tilknyttet strøm. Fant også en lekk rørkobling på et bad, forsøkt tettet med en ballong og en god neve dopapir, -merkelig. Jeg hadde ikke budsjettert med noen utlegg knyttet til huset, som en idiot, og måtte slakte et sparefond. 

Vi presset inn ti dager på hytta før skolestart. Dette er den hytta mor Beathe har prosjektledet renovering av fra Tyskland, uten å treffe håndverkere eller inspisere arbeidet. Resultatet ser veldig bra ut. Utvendig arbeid med kledning og vinduer tyder på snekkerglede og fagstolthet, et godt tegn. Selvfølgelig er det småting vi hadde unngått om vi hadde vært der underveis. De flinke snekkerne har hengt opp igjen både TV-antenne fra 1970-tallet og parabol fra 1990-tallet, etter bytte av panel. Helt unødvendig, men litt artig også. 

På hytta fikk vi båten på vannet, badet i havet, spiste reker, fisket etter krabbe uten hell og koordinerte trefelling med hyttenaboen. I høstferien blir det hugst for å gjenopprette sjøgløtt. Dessuten ryddet mor og far under trappa, i kjelleren og i skap og skuffer. Med hjelp fra slekt og vår faste plenpleier samt kassebil fra Rent-a-wreck, bar vi 800kg avfall ut og kjørte deretter til renovasjon. (De veier bilen inn-og-ut av renovasjonsanlegget). Ja, også plukket vi flått av både foreldre og barn. Skremmende med flått på barna hver dag og innimellom på voksne. Samtidig så blir flåttpanikken lavere for hver krabat vi finner og avhender. Normalisering av flått og hva den medfører kan være greit, Dagbladet får ta skylden for at vi, sammen med resten av landet, i utgangspunktet er livredd for flått. 

Hjemme har Julia på sju startet i 2. klasse. Leonore på fem begynte sitt siste år i barnehage. Leonore etablerte raskt rockestjernestatus i barnehagegruppen sin. Julia er på søk i sitt nye skolemiljø. Hun har funnet noen sjeler som minner om henne selv på samme trinn, men i forskjellige klasser. Hun er ikke stresset over at dette tar tid, å få gode venner. Far er på arbeid på sitt nye kontor på Kjeller. Så langt har han klart å sykle de 10 kilometerne hver veg, halvparten av arbeidsdagene. Det er han veldig fornøyd med! Mor søker etter arbeid, skriver søknader og ringer bedrifter. Vi krysser fingrene for et gjennombrudd.

Utover dette har vi brukt tid på å bli kjent i nærmiljøet. Barna husker ikke at de har bodd her før. Mor og far er jo kjent, men området har utviklet seg mye de siste fire år. Vi har syklet til Mønevann og badet, vi har badet fra flere badeplasser rundt Langvannet, vi har vært på kino i Lørenskog hus og vi har badet på Kjenn folkebad. Vi har gått på Opera-taket, himlet med øynene i Bjørvika og funnet ut at 300-bussen kun bruker 16 minutter til Oslo sentrum.

Kalvesund fort, august 2021

Dessuten har vi lekt på de nye fine lekeplassene langs skolerekka på Kjenn. Julia er i gang med klatring en kveld hver uke, lillesøster Leonore har startet svømmekurs. Alt halter og hikker fremover. Korona-smitten stenger stadig klatrehallen eller holder barn og foreldre hjemme. Akkurat denne uken har Julia vært syk og hjemme siden tirsdag, mamma siden torsdag, Leonore fra fredag. Pappa holder foreløpig stand som frisk, men har vært hjemme for å passe barn og verne eget arbeidssted fra mulig smitte. Søndag tok vi hjemmetest alle sammen, negativ. Tirsdag tok Julia hjemmetest, negativ. Torsdag tok Julia og mamma proff test i regi av kommunen, vi venter på svar. Antagelig er det kun barnehagepest, men vi kan aldri være sikker, -sant? 

Ikke minst har vi  besøkt besteforeldre og tantefamilier. Mange av slekten har vi ikke sett siden julen 2019. Etter det satt vi fast i Tyskland og de satt fast i Norge. Deilig å endelig kunne omgås igjen. 

Sånn er livet tydeligvis, fullt av små hendelser, de fleste gode, iblandet en og annen overraskenede elektrikerregning og pandemi. 

På tampen, alle spør oss "hvordan er det å komme hjem etter fire år i Tyskland?" 

Mor: "Jeg savner Tyskland".

Far: "Det er litt tidlig å si, for meg handler det fortsatt om oppdragsløsning, flytte familien hjem".

Julia, sju: "Er det en lekeplass her?"

Leonore, fem: "...lekeplass her?" (Ekko av støresøster:-)

Julia, sju år, aug 2021

PS, far har ikke brukt snus siden 22. mai! (Mor skal snart slutte med sigg)

Takk for nå Tyskland

Beathe, Leonore, Julia, Melcher Str. Münster

Fire år er over, nå reiser vi hjem til Norge igjen. Vi har hatt det bra her, ikke minst er klima bedre vil enkelte i familien påstå. Halvparten av familien vil hevde at alt i Norge er litt rart. De var ett og tre år gamle da vi flyttet hit. Siden pandemi har vi ikke vært i hjemlandet overhodet siden januar 2020.

Jeg har tidligere hevdet at Tyskland må være et svært enkelt land å innvandre til. Her er alt svart/hvitt. Alle regler kan og bør følges bokstavelig. Det fins ingen gråsoner. Lær deg språket. Ha papirene i orden. Følg lover og regler. 

Selv er jeg ikke akkurat italiener, men jeg må innrømme at jeg savner litt fleksibilitet. Joda, jeg vet at nisselandet Norge ikke akkurat er stedet for modig og ny tilnærming til saker og ting. Ei heller at målet helliger middelet. Men det går i hvert fall an å himle med øynene til offentlig ansatte i Norge, og følgelig blir de fornærma. Sarkasme i møte med stat, bundesland eller kommune biter ikke her i Tyskland. De gjør en god jobb, byråkratene i Tyskland, de holder landet sammen. Men fleksible, milde og kreative er de ikke. Dog er ikke dette byråkratiets rolle, -jeg vet. 

Nå har vi bodd i Westfalen-delen av Nordrhein-Westfalen. Her har de ikke funnet opp noe som helst. Men trolig en av verdens rikeste områder, etter Singapore, deler av Sveits og deler av California? Her er de svært konservative. Den katolske kirke er fortsatt stor eier av eiendom og makt. Jeg spurte en tysk

St. Paulusdomen, Münster

venn hva de hadde funnet opp i det siste. Han ble krenka, men etter masse tenkning kom han, helt uironisk, opp med Rudolf Diesel, altså dieselmotoren. Tyskland, herunder lokomotivene Bayeren og Nordrhein-Westfalen, lager verdens beste av alt, men alt er funnet opp av noen andre først. Ergo foredler de saker andre har lagd først. ("What ever you do, a German can do it better than you")

Tyskerne er kjempegode. Men Tyskland er ikke et sted for endring, kreativitet og fleksibilitet. Nøyaktighet, ærlighet og sendrektighet er de gode på. Alle er redd for Sjefen sin. Ingen bryr seg om kunden. Lover skal følges. Hvis det er dumt og lov, så er det ikke dumt. Hvis det er lurt og ulovlig så er det fortsatt ulovlig. 

Uansett, vi har bare vært gjester her. Vi har hatt det topp. Jentene har gått i tysk barnehage og skole, mor har lært seg tysk. Vi har fråtset i deilig kjøttmat, brødmat og pappa har fått i seg tysk øl. Vi kommer til å savne et bakeri på hvert hjørne, ferskt brød hver morgen. Wienerpølsene her er av en annen verden. Bratwurst er noe vi kommer til importere med oss hjem. Vi kommer ikke til å ta med oss snackskulturen. Tyskerne dytter i seg masse sånn hurtiggreier, kjeks og småkaker, som mellommåltid. Så ender de opp med å spise lite til måltidene, fordi de har spist alt mulig annet underveis. Kan hende at små måltider, ofte, er bra. Men ikke hvis mellommåltidene består av sukker, salt, luft og kjærlighet.

Vi kommer til å savne den gode infrastrukturen her. Veier, jernbane, bruer, sykkelstier osv. Nivået er i verdensklasse. Allikevel klager de faste innbyggerne. Det er faktisk en fin sak å få en fremmed tysker til å snakke seg varm på, nevne hva som helst om jernbanen. Tyskeren vil følgelig straks dra ut i et lenger foredrag om hvor dårlig stelt det er med Deutsche Bahn, DB. Gjerne krydret med en indignert historie om hvordan han pleide å pendle med DB, men pga innstillinger og kødd har han nå blitt tvunget over i egen bil på Autobahn. 

Forøvrig kan jeg bekrefte at utsagnet fra Helmut Kohl fra 1990-tallet fortsatt gjelder: "Skal vi selge til deg snakker vi engelsk. Skal du selge til oss må du snakke tysk". Tyskland er Norges største handelspartner. Familien Wie-Rust har nå gjort sitt, tre av oss fire er nå flytende på tysk, -på inn og utpust faktisk. Driver du eksport til Tyskland, ansett gjerne mor Beathe, hun er fortsatt arbeidssøker, klar fra midten av august. Hun er rå på tysk kultur og språk. Hun har svart belte i BMW og autobahn, tollsatser, riesling, Gerolsteiner, importkoder og annet som smører tysk-norsk samhandel og forståelse.  

Barna er blitt gode små tyskere. De liker bibelhistorier, hvitt brød, er vandt med godteri på skolen og i barnehagen hver fredag. Kona liker lang sommer, ingen vinter og veldig tidlig vår samt enormt utvalg av ferskvarer med høy kvalitet i butikk og på marked. Far liker gode veier og kald øl til salgs på bensinstasjonen. 

Vi har hatt det topp i Tyskland og kommer gjerne tilbake. Far i familien har imidlertid stilt krav om at eventuell ny periode med bofasthet i Tyskland, blir i Bayern. Flatene i Westfalen er trivelig det, men fjelluften sør i Bayern er det ingenting som slår. 

Oppsummert så er Tyskland veldig godt tilrettelagt. Smak litt på det. Alt er gjennomtenkt, sikkerhet og flyt er vektlagt. Ny teknologi er noe de eksporterer, ikke bruker selv. Alt er trygt, som det alltid har vært, gjenkjennelig. Laget for at arbeiderne, barna, bussene, hjemmemødre, studentene skal få gjort det de trenger på en enkel og forutsigbar måte. Hvis den gamle måten fungerer, (gå i banken med giroblanketter), er det ingen grunn til å endre på det. 

Vi kommer til å savne Tyskland. Vi har hatt det bra. 

To saker de virkelig kan, lage biler og drive vertshus.

Deilig bondekost i Westfalen!

Tyskerne har en slik "Don't tread on me" mentalitet som ellers kun fins i Texas og Kentucky.

Lekeplasser i verdensklasse

Takk for fire gode år, Ramertsweg 188, EG

Foreldre og barn under nedstengning (COVID)

Düsseldorf, påsken 2021

Nå er det tretten måneder siden alvoret gikk opp for Europa. Alle land stengte, unntatt Storbritannia og Sverige. Storbritannia snudde raskt og stengte de også. Sverige fortsatte modig med åpent samfunn. Vi som bor i Tyskland var nedstengt fra midten av mars 20 til juni 20. Så stengte saker ned igjen i november 20, med full låsing fra 16. desember. Og slik er det fortsatt i april 21. I dag, 24. april, legger tyske myndigheter til portforbud 22.00-05.00. Alt for å prøve å bremse andre eller tredje bølge, jeg er ikke sikker på hva situasjonen nå faktisk kalles. 

Vi har hatt det bra. Kan ikke klage. Alle er friske. Vi tror ikke at vi har hatt sykdommen, men helt sikre kan vi ikke være. Ingen har vært særlig syke. Vi har testet oss sånn hist og pist. Den siste måneden har vi testet oss ofte, med hjemmetest. Det kreves for å komme inn i alle "ikke essensielle" foreninger. Dessuten må vi bestille time. Vi gjorde det i går, måtte ha nye gummistøvler til sjuåringen. Bestilte time hos skobutikken, tok hjemmetest i bilen på parkeringsplassen femten minutter forut, viftet med pinner som kun viste en strek, negativ prøve, og ble sluppet inn. 

Skolene på barnetrinnet åpnet med vekselundervisning i slutten av februar. Barnehagen åpnet også da, har nå tilbud hver dag, med reduserte timer. Alle butikkene kan nå være åpne, men kun for kunder med timebestilling. De siste ukene har det også blitt krav om negativ hjemmetest for å komme inn i disse butikkene som ikke er mat, apotek eller bensinstasjon. Av en eller annen grunn er bokhandel og skredder unntatt for reglene og har hatt åpent hele tiden. Dette har ikke vi forstått før nå. Hadde en jakke hos skredderen som lå der fra november til slutten av februar, fordi vi trodde det var stengt. Damen som driver stedet var svært glad da vi til slutt kom og hentet den. 

Som omtalt før, så har vi vært mye sammen som familie siste året. Det har jo vært hyggelig. Og tidvis uutholdelig. Både voksene og barn har drømt om annen stimulering enn det vi tilbyr hverandre. Mamma og pappa kjører dessuten forskjellig tilnærming til barn og utfoldelse. Mens mamma bruker anledningen til å stramme grepet, prøve å få de små til å rydde etter seg, kle på seg selv, si takk og ellers oppføre seg og overleve. Så kjører pappa en stadig slappere tilnærming, lar barna herje, orker ikke involvere seg i trøst om noen slår seg, plukker opp klærne som ligger strødd i huset, kler på sko og sokker og alt annet for de små, sier ja til iskrem før middag og godteri på onsdager. Dessuten barne-tv fra Netflix døgnet rundt. Barna virker ikke forvirret av dette. De har tilpasset seg. De sier ustanselig til mamma: "vi får lov av pappa", -når mor mener det er for mye sukker i kostholdet eller at manøveren i klatretreet blir for halsbrekkende. Mamma som fortsatt mener at samfunnstilstanden er å foretrekke fremfor kaos og anarki påpeker dette til pappa, som unnskylder seg og lover bedring. For det er slik ekteskap fungerer.

Det er interessant hvordan mor og far sklir i hver sin retning i oppdragelse av barna. Mor vil påvirke, rettlede og stille krav. Far vil at de skal ordne det meste selv, men uten hans innblanding. Hvis de ikke klarer noe selv, kommer han som en feiebil og rydder. Han møter kun opp som sykebil om det står om livet. Dessuten vil far at barna skal lese situasjoner, tolke nyanser, trekke egne slutninger. Mor mener at barna må få tydelige rammer å forholde seg til. Nei, dette har vi ikke planlagt. Det bare blir sånn. 

Hva skjer da? Jo, sjuåringen har faktisk begynt å rydde eget rom innimellom. "Jeg rydder når jeg er trist". Femåringen som startet lovende som et ordensmenneske har blitt lemfeldig. Jeg mistenker at det plager henne. Før kunne hun krabbe inn under senga å finne matboksen fra barnehagen om vi etterspurte den, hun hadde knallkontroll. (Hvorfor den lå der, var hun ikke alltid i stand til å redegjøre for). Nå er hun stadig mer usikker på hvor selv de mest elskede hestefigurer befinner seg, det skaper gråt og sinne. Videre så velger nå barna hvilken forelder de vil engasjere basert på hva de vil oppnå. Hvis de vil balansere på betongkanten langs autobahn er det pappa som blir valgt som anstand. Vil de ha meningsfull sosial omgang med en av foreldrene der det mellommenneskelige står i sentrum, prat, kos, -så henvender de seg til mor. 

Barna er nå så tilpasset til at både mamma og pappa alltid er innenfor ropeavstand at de blir helt perplekse om en av foreldrene prøver å komme seg litt ut. Mor har vært og drukket vin hos en venninne et par ganger. Dette er lov så lenge det totale antallet personer over fjorten år ikke overstiger fem personer fra mer enn to hushold. Og hva skjer når mor sminker seg og er på veg ut døra? Joda, femåringen blir helt hysterisk og tror mamma blir borte for alltid. Hun opplever nok dette som et merkelig og skremmende brudd i sine rutiner. Mamma skal jo være hjemme, gå i ullgenser og ha et trygt fang som alltid er tilgjengelig. 

Det viktigste de siste måneder er at femåringen fikk feire sin femårsdag i barnehagen, sitte på bursdagstronen, få krone og dele ut godteri til sine medinnsatte. I fjor, da hun fylte fire var barnehagen stengt, alt var usikkert, alle var redde. Hun gråt sine modige tårer den gang. I år var faktisk barnehagen åpen og hun fikk sin dag i rampelyset. Mamma og pappa var nervøse forut for dagen. De tyske avisene

Trøtt bursdagsfemåring med ny tiara!

gjengir ukritisk enhver politker som tenker høyt, som i Norge, og det er nok folkevalgte som vil bli sitert på at de ønsker å innskrenke folks liv mer enn det som allerede foregår. Kanskje de vil vise at de er handlekraftige? Vel, alt de gjør er å bidra til usikkerhet. Vil skole og barnehage stenge igjen, vil vi få portforbud hele døgnet, vil forbudet mot å treffe andre bli totalt osv? 

Påsken brukte vi til å reise på dagsturer til byer i nærheten. Dortmund, Düsseldorf, Tecklenburg. Vi lekte i parken, kikket på fugler og spiste take away mat på gatehjørnet. Tysk språk har ikke importert alle amerikansk-engelske uttrykk, men noen slipper de inn. Take away driver de med. Men da jeg prøvde å spørre om take out ble det vanskelig. Mange doer i fellesområder er dessuten stengt. Enhver tysk park har et offentlig toalett. Men det er ofte ubrukelig. Enten er det ødelagt eller så er det sperret grunnet en eller annen misforstått smittevernregel hos lokalt byråkrati. Restaurantene som selger mat til å ta med ut, vil ikke tillate bruk av sine toaletter, fordi de kan, og alle andre foretak er stengt. Så vi har endt i situasjoner der vi har gått på do i parken, bak buskene. Heldigvis har vi trent på dette i skogen. Nå er det drill. Pappa finner pinne og et skjulested. Poden gjør det hun skal. Pappa dekker hullet med jord igjen og tar med dopapiret i egen pose. Vi rister på hodet av amatørene som legger igjen dopapiret. "Leave nothing but foot prints" (og nedgravd bæsj og sørg for å tenne på dopapiret eller medbringe det i dertil egnet pose).    

Jeg håper jentene skal huske dette som voksne. De blir kanskje ikke ninja, men kan skryte av geriljabæsjing i parken i Düsseldorf i fullt dagslys. 

Hva gjør vi ellers da? Sjuåringen har rundet Harry Potter på lydbok. Det ble fest da Voldemort omkom på slutten av bok sju. Mamma og pappa tvinger egen oppvekst på barna, leser Thorbjørn Egner og Roald Dahl for dem. Hittil er det "Mathilda" og "SVK" som har blitt best mottatt. Far planlegger lange sykkelturer han trolig aldri får gjennomført og mor er heltids arbeidssøker. 

Vi går nok i pysj det meste av tiden, bare tilføyer sokker og genser, så er vi klare for alt

Trainspotting i Münster, lockdown nr 2

 

Det er påbudt med maske på lekeplass utendørs

Ja, her sitter vi da. Vi har hjemmeskole, hjemmebarnehage og hjemmekontor. Ofte rundt samme bord. Det går greit. Mamma er lærer for skoleeleven. Pappa er barnehageonkel for minsten. Annenhver uke er pappa faktisk på det ordentlige kontoret, da er mamma både lærer og barnehagelærer. Pedagog er hun ikke, i følge eget utsagn. Men eleven lærer da stadig noe. Og læreren får stadig lenger tålmodighet. Til de som kjenner Beathe og hennes lengde på strikken, så vil dere bli overrasket over hvor tolerant hun nå er blitt. 

Her i Tyskland har vi hatt lockdown siden 16. desember 2020. En uke før jul stengte alt som ikke var matbutikk, bensinstasjon eller apotek. Slik er det fortsatt. Skolene åpnet aldri etter nyttår. Kontoret der far arbeider slipper ham inn annenhver uke. 

Nå er livet mye slik det var mars-juni 2020. Vi leker på lekeplass eller i skogen. På lekeplass må alle over seks år ha ansiktsmaske. Ja, Polizei kjører innom lekeplassene og sjekker dette. Tyskere flest konkurrerer i "å være mest mulig tysk" som en tysk venn sa. Han mente det ikke positivt. Altså står vi der, foreldre på lekeplass, ti meter fra hverandre utendørs, med maske på. Fordi det er påbudt. 

Vi feiret jul i Münster i 2020. Reise til Norge ville krevd karantene begge veier. For mye styr for oss. Vi ble værende. Dermed pyntet vi vårt første tyske juletre. En fin blågran ble innkjøpt lokalt, hentet helt i Lan Marie Berg sin ånd, med sykkeltralle. Vi trodde den var fra Danmark, derimot viste nærmere undersøkelse av stammen at den kom fra Ukraina! Treet var gildt og gjorde seg godt i stua. Ikke drysset det heller. 

Etter jul så jeg frem til å levere det brukte juletreet til juletresøppelbilen. Her i byen har de egen søppelbil som kjører ens ærend omkring 13. dag jul, for å hente alle disse fordums prektige trær. Imidlertid hadde jeg ikke sjekket akkurat når denne magiske søppelbilen kom til min adresse. En lørdag formiddag jeg stod og nippet kaffe hørte jeg dieseldur i gata. En lørdag faktisk. Så de dro uten mitt tre. Ja, jeg hadde kastet det ut i hagen, men ikke ut i vegkanten. Nei, jeg løp ikke ut i sokkelesten. Jeg bevarte min verdighet, stresset ikke, mens jeg bannet til meg selv for min mangel på forberedelse. Hentetider for all slags skrot er godt beskrevet både på nett og i utsendt kalender. Jeg hadde ikke sjekket. Jeg var dårlig forberedt. Helt krise. Det jeg liker nest dårligst av alt er når andre er dårlig forberedt. Dårligst i verden liker jeg å selv være dårlig forberedt. 

Jeg så for meg at jeg måtte hakke treet i småbiter og putte litt i hver vanlig bio-søppelsekk de neste 12-13 uker. Sende ut litt her og der, gjemt blant kaffegrut og middagsrester. Heldigvis fant jeg ut at de har angrehenting for juletrær, -snakk om å kjenne sine innbyggere. I kveld har jeg satt det ut på gaten, det hentes i morgen!

Aketur til Sauerland januar 2021

Hva gjør barna da? De vokser, maser på mamma & pappa, ser for mye Netflix og står opp for tidlig om morgenen. Dessuten mister Julia, snart sju, sine melketenner. Hun har nå mistet 4-5 tenner og fått minst to nye. Mamma har kjøpt tannkrem til barn som er 6+. Julia har kommet frem til at siden hun har både nye og gamle tenner, så må hun bruke litt barnetannkrem og litt storbarntannkrem. Nå mikser vi to typer tannkrem på børsten hennes to-tre ganger hver dag for å tilfredsstille kravene til både nye og gamle tyggeredskap. Hun hevder selv at ved å blande den grønne tannkremen og den blå, blir smaken eple og "kjempegod". Vel, jeg skal ikke si noe. Som tiåring mente jeg at å blande Solo og Cola ble "enda godere brus". 

I julen var vi på aketur to ganger. Det fins villsnø i åsene lenger sør-øst. Jada, 86 kilometer hver veg kjørte vi, to ganger. Og vi digget det. Et stengt alpinanlegg. Dog for oss nordmenn likner det ikke på alpinanlegg, men her nede i ellers flate Westfalen er noen bratte jorder der en driftig bonde har satt opp et par trekk på 2-300m bra saker. Selvfølgelig var der forbudt å ake der. Skitrekket var jo stengt. Det er COVID over alt og helt krise. Likevel flokket hundrevis av mennesker seg dit. Parkeringskaos og advarsler på radio om å ikke dra. Skilt med "Am Strengsten verboten" hadde de også satt opp. Det hindret ikke at barn og foreldre spratt rundt i snøen med kjelke, bygde snømann og hadde det helt topp. Mor i familien er dårlig forbryter og synes det hele var veldig skummelt. Far som er litt av en våghals likte det. Barna var herlig uvitende. Polizei kom faktisk innom flere ganger, men valgte ikke å prøve å bøtelegge noen, -da måtte de vel fort bøtelagt alle de glade akerne. Trolig har de nøyd seg med å scanne alle registreringsskilter på bilene våre. Om det faktisk var ekte forbudt å dra på aketur er imidlertid usikkert. Å ferdes til fots på innmark som er dekket av snø er lov i Tyskland, så som i Norge. Så lenge alle er utendørs og holder 1,5 meter avstand er det i grunn greit, eller?

Liten skater sjekker at griptape'n sitter

Leonore ønsket seg rullebrett til jul. Imidlertid ønsket hun seg også radiostyrt enhjørningrobot. Pappa
søkte i hele internett for å se om det fants noe slikt, fjernstyrt enhjørningrobot. Nei. Hverken California eller Chengdu kunne by på dette. Dermed ble det rullebrett. Mottakeren selv ble positivt overrasket. Kanskje hun hadde glemt hva hun ønsket seg eller så hadde hun trodd at hun aldri ville få det hun faktisk ønsket seg? Eller så hadde hun lyttet til farmor som synes rullebrett er skummelt, veldig farlig. Så nå har vi prøvd å skate i sur vind og fem grader. Det går, men du verden, dunjakke, lue under hjelmen og iskalde tær i joggesko, -det er et hardt liv. Hun er en fri sjel. Hun står med begge føttene i fartsretningen og ruller avgårde, som om hun er i Hemsedal i 1989 på monoski. Men det går det også. 

Som dere skjønner så går livet videre her nede. Heldigvis har vi vin i dagligvarebutikken og smiler overbærende av bilder fra Norge der folket står i polkø timer før total nedstengning er faktum. For noen blærer vi er. Kanskje vi er blitt kontinentale? Er mer opptatt av ledervalg i CDU enn Arbeiderpartiets fall? På tide at vi kommer oss hjem. 

Barna leker at det er snø, løper rundt med akebrett i hagen, januar 2021

Julebrev 2020 Wie-Rust

St. Lamberti og en velholdt W123, Münster

Ja, da nærmer det seg 2021. Det er nok lenge siden vi har sett slik frem til et nytt år. 2021 bringer håp om normal president i USA, vaksine mot COVID og ellers lovnad om å få treffe mennesker utenfor familien igjen. Vi skal flytte hjem fra Tyskland i 2021. Men det er det nok bare pappa som ser frem til. De tre andre er blitt tyske. 

Det er fort gjort å oppsummere 2020. Et kjipt år. Vi har hatt det som alle dere andre. Vært mye hjemme. Ikke reist noe særlig. Gått med ansiktsmaske siden 4. mai. Holdt avstand til andre mennesker siden 14. mars. Gått mye tur i skogen. Lest gamle bøker om igjen. Sett mer Netflix enn selv Espen Nakstad anbefaler. Vi har drømt om natten om at Trump vinner presidentvalget, våknet svette og desillusjonerte. 

Julia

Joda, vi har jo opplevd noe, men mer av det nære. Julia har fått to nye tenner i underbittet. Hun ble også ferdig med svømmekurset sitt. Hun har faktisk lært å svømme, skikkelig. Hun kan også dykke og flyte på ryggen. Planen var at lillesøster skulle overta plassen på svømmekurset. Men så kom det pandemi. Og dermed stengte bassenget. 

Leonore har vokst. Akkurat hvor mye i 2020 vet vi ikke. Men siden sist hun fikk pass, to år siden, har hun vokst 15cm! Julia har begynt på skolen. Det går bare godt. Se egen bloggpost om dette. 

Lenore har opptjent sin naturlige rolle i barnehagegruppen sin. Hun er moroklump, sinnatagg og fartsmonster. Dessuten, litt overraskende for mor og far, nærer hun beundring for skumle gutter. Gjerne litt eldre barnehagegutter med adferdsvansker og ustabilt humør. Hun får seg en på trynet. Gråter litt og er lei. Så løper hun tilbake for å få en runde juling igjen. 

Ferie i sommer fikk vi. COVID roet seg. Alle hadde jo sittet hjemme siden midten av mars. Nesten ingen var syke lenger. Vi bodde på leiehytte i Schleswig og deretter Cuxhaven. Vi badet og syklet. Ungene så veldig mye tysk TV med reklame. Julia er orientert mot ting og deres verdi, som sin far. Plutselig ønsket hun seg alt mulig som var bydt frem på TV. Heldigvis var det ikke bare reklame som påvirket henne. Hun ville også bli en "Germany warrior kid" som det heter på høytysk. Hun ble inspirert av et program der hun så barn i karatedress sparke og slå seg vei gjennom en labyrint og vinne heder og ære etterpå. Siden den gang har hun snakket mer om kampsort enn ballett. 

Leonore

I september var alt fred og ingen fare en stund. Joda, det kom skumle nyhetsoppdateringer fra Belgia og Sverige fortsatte med sitt "Ingenting å se her, gå videre" spill. Men Tyskland fungerte som tidligere, dog med ansiktsmaske og hjemmekontor. Vi dro sørover til Trier, ved Mosel. Der hadde de drueranker i syd og vest -hellinger. De hadde dyre biler og bygninger reist av romerne den gang de trodde de hadde temmet de germanske stammene. Flott kupert område som appellerte til nordmenn lei av flatene i Westfalen. Vi besøkte venner der, gikk i skogen og spiste lange måltider. Dessuten fant vi ut hva de levde av i Trier. (Det er en sak jeg alltid lurer på i nye steder; hva lever de av her?) I Trier lever de av nabomikrostaten Luxembourg. Trier er soveby for folk som arbeider i Luxembourg. 

Schloss Neuschwanstein, sett fra Marienbrücke

I høstferien rakk vi en kjapp tur til Bayern. Planen var to dager oppi fjellene rundt Garmisch-Partenkirchen og to dager i München. Men så ble München risikoområde, mer enn femti syke per 100.000 innbyggere. Dermed måtte vi kansellere tur i storbyen. Joda, vi kunne fritt reist dit, men da måtte pappa ha vært i karantene fra sitt arbeid fjorten dager og skolen til Julia ville kanskje funnet på noe liknende.
Uansett, vi kunne fortsatt ferdes i fjellene sør i Tyskland. Vi var på nasjonens høyeste topp, Zugspitze. Det gikk gondol helt opp. Der var det over en halv meter nysnø, akebrett til låns og frisk luft til alle. Vi var også å kikket på eventyrslottet Neuschwanstein og vi kjørte flere sånne baner med akebrett langs stålrenne ned en bakke. Jeg vet ikke hva det heter, men det minner om en slags minibob med plass til to som kjører på tørt underlag med hjul. Ganske utbredt nedi lederhosen-land. 

Mamma i fint driv, Schleswig

Mamma har nylig hatt B2 eksamen i tysk. Hvis hun består den kan hun smykke seg som tysk talende og skrivende på profesjonelt nivå, altså til å drive forretning med tyskere, arbeide i Tyskland. Hun har lagt
ned mye tid og ikke alltid hatt like høye tanker om tysk grammatikk. Men hun har blitt veldig dyktig. Selv Julia, som drømmer på tysk, synes at mamma er blitt så flink. "Du høres nesten tysk ut mamma!"

Vi har vært mye inne i år. Været har vært som det pleier. Men alt som har vært gøy har vært stengt, lenge var selv utendørs lekeplasser sperret. Vi gikk i skogen. Pappa ville i skogen hver dag han kunne. Det var ikke noe annet å finne på. Barna ble lei. "Nei, ikke tur i skogen pappa!" pep de etterhvert. Så da ble vi sittende inne. Leonore lekte med lekehestene sine. Hun har en rekke dyr av hardplast i fin utførelse. Dessuten har hun en gorilla fra samme produsent. Følgende kunne utspille seg en rolig ettermiddag på rommet hennes: Hester og enhjørninger gresser rolig sammen og aner fred og ingen fare. "SÅ KOMMER DET EN GORILLA" kunne hun brøle og dundret gorillaen i alle hestene så de skvatt over alt. Pappa prøvde en stund å lime alle disse plasthestene med brukne bein. En fikk til meg med borret inn ståltråd i foten som spjelk. Men nei, limet bet ikke. Ergo er det med plasthester som med levende hester, knekker de beinet blir de nødslakt. 

Julia fikk tilsendt første bok i Harry Potter serien av en vennlig sjel i Norge. Mamma og pappa leste høyt. Hun digget trolldom og brevugler og Harry, Ron og Hermine. Opphavet fant raskt ut at bøkene kunne lastes som lydbøker. Siden den gang har ikke pappa hatt tilgang til sine høretelefoner. De sitter Julia med, nå ferdig med Harry Potter nummer fire for andre gang og halvveis gjennom bibliografien til Roald Dahl.

Mamma Beathe har sammen med tante Therese og mormor Torunn renovert hytta i Arendal i sommer. Beathe har vært prosjektleder. Passet på at budsjett og kravspesifikasjoner ble forent på fornuftig vis. At gode, selvdrevne håndverkere ble satt på saken og at penger, håndverkere og hytte møttes i tid og rom på en måte som passet alle involverte. Det hele tok tre måneder med bygging samt like lang tid med prosjektering, anbud og styr. Til slutt endte det hele med overskridelse i klassen 2,5% Det er jammen bra prosjektert for noe som kostet tre industriarbeiderårslønninger. Beathe er arbeidssøker for tiden, hvis noen vil ha en myndig og selvdrevet prosjektleder vil jeg anbefale henne. Kun tante Therese har vært på befaring etter ferdigstilling, hun har gitt gode tilbakemeldinger på endelig resultat. Vi gleder oss til å reise dit og håper at Påsken 2021 tillater en norgestur. 

Pappa følger smittevernregler, Berlin

I skrivende stund er Tyskland på veg inn i nedstengning igjen. Smittetallene er for høye. Selv Tyskland, med verdens beste sykehusdekning(?), -frykter at pandemien kan ende med å utfordre helsevesenet
forbi forsvarlig nivå. Alt av hoteller, restauranter, svømmehaller og treningssentre er allerede stengt. 16. desember stenger også skoler, butikker som ikke selger mat og frisører. Det eneste som blir igjen er matbutikker og bensinstasjoner. Det blir en stille jul. Ingen kan komme på besøk fra Norge og vi kan ikke reise til Norge uten å sone karantene både på nord og sørgående. 

Oppsummert så har vi ingenting å klage over. Vi er friske, har arbeid og tak over hodet, mat på bordet og politikere som hører etter om vi piper høylydt. Ergo har vi det bedre enn de fleste. 

Vi ønsker dere alle en fredelig høytid og håper vi kan møtes over ribbe, lutefisk og pinnekjøtt neste år.

Skolestart for Julia!

Første skoledag, 14. aug 20

Vår Julia har nå blitt skolejente. Hun går på den lokale katolske skolen her i Münster. Vi er stolte og hun er motivert. Hun kjente ingen fra før i klassen, men har et par venner fra barnehagen i en parallellklasse. Hun startet skolen med rak rygg og spenning. Hun har lært å rekke opp hånden og lar det gå ære i å få godteri av lærerinnen hver fredag. Alle barna som ikke har fått flere "gule kort" eller et "rødt kort" ila uken, får godteri på fredag. Så hun oppfører seg. Falsk motivasjon er også motivasjon.

Allerede etter første uke er Julia blitt annerledes. Som hun selv sier stadig; "jeg er skolebarn nå". Dette tolker jeg dithen at hun klarer masse saker selv. Og har egen vilje. Og viljen, den har vi fått smake på. Hun ser meg trassig dypt i øynene og sier "Jeg vil ikke skru av!" Vel, det er ikke krise at hun vil høre litt mer Harry Potter lydbok. Men den styrken og overbevisningen hun nå legger for dag, når hun vil oppnå noe, den er på ett nytt nivå. Er det skolen sin skyld? Trolig ikke. Hun blir eldre. Hun utvikler seg. Hun plukker raskt opp store og små ufordelaktige trekk fra foreldrene. Hun shopper sikkert inntrykk og uttrykk fra andre hun treffer også, på skolen eller TV eller andre steder. 

Vi er glade for at hun trives på skolen. Det gjør hun virkelig. Noen dager kommer hun hjem og stråler og sier "skolen var helt fantastisk i dag pappa!" Da blir pappa varm og glad. Men det er ikke fordi hun har fått så mange nye venner. Hun gikk raskt inn i jentegjengen og falt like raskt ut igjen. De hadde ikke samme interesser. Det virker ikke som hun sørger over dette. Men det er rart å se at hun ikke søker mot de andre jentene i klassen hver morgen, der de stiller opp i skolegården før første time. Heldigvis har hun fått seg en guttevenn. De leker sammen og henger sammen og det er topp. De er ganske fysiske begge to og henger mye i klatreapparatene i skolegården.  

Som mange små kropper er hun sliten etter skole med påfølgende skolefritidsordning. Å sette seg ned med lekser rett før middag, sulten, sliten og trøtt, -det krever sitt. Heldigvis er det mamma som er rektor hjemme. Ikke pappa. Mamma sørger for at leksene blir gjort, skikkelig. Selv om det kommer noen tårer fra eleven i blant. Pappa ville nok smurt en brødskive, mumlet noe om at "dette fikser vi i morgen" og latt leksene seile sin egen sjø. Vi er glade for at mor er mindre fleksibel på dette punktet. Julia bygger fin respekt for sin mor som gjeter henne gjennom leksene og sørger for at læring foregår. 

Tidlig morgen i oktober, kaldt
og kjølig, full fart til skolen

Det har vist seg at Julia er aller best i sånne fag man ikke får arbeid av. Gym, sang, forming, O-fag. Hun digger gym. Det er jo fint. Men lesing og skriving og matte da? Jo, hun vil gjerne lese og skrive, så der følger hun med. Men matte er vonde saker. Mamma og pappa har diskutert dette, hvordan få henne til å ta matematikk seriøst, prøve å forstå? Pappa som ikke har noen gode minner selv fra matte mener at hun bør sikte på Theaterhøgskolen, -være dramatisk kan hun allerede. Mamma er mye mer realitetsorientert og vil tvinge igjennom tall og ball. 

Heldigvis ble vi reddet av skolen. De tok tak i matte for oss. På en uventet måte. Lærerinnen flytter om på elevene stadig, bestemmer hvilke to som skal dele pult. Prøver å finne kombinasjoner som fremmer læring fremfor prat og tøys. Julia havnet ved siden av en kjedelig gutt som ikke hadde noe på hjertet. Dermed ble hun tvunget til å følge med, han er nemlig ikke noe gøyal. Det førte til at hun var raskest ferdig med et oppgavehefte en uke, og ganske mye var gjort riktig også. Da ble hun tatt frem foran klassen, resultatet hennes ble vist og hun ble rost foran sine medelever. Dette ble hun selvfølgelig høy på pæra av. Hun ville ha mer. Mer "likes" fra lærerinnen. Så nå digger hun å sitte ved siden av han kjedelige gutten, for da får hun gjort så mye, "ikke noe prat og tull". (Imidlertid besitter Kjedelig gutt nr. 1 hemmelig kompetanse. Første dag på skolen med læreplattformen iPad var han en racer og viste Julia alle triksene. Da steg han enda mer i verdi)

Videre så har hun ikke tid til å spise, så gøy er det på skolen. Matpakken kommer hjem igjen nesten uåpnet. (Pappa er stressa, "du må jo spise, ellers lærer du ikke noe") Hun har fått utslett i ansiktet, går med ansiktsmaske altfor mye...COVID-tiltak-drit. Hun har blitt opptatt av antrekk. Er nå i en fase hvor sokkene skal være utpå buksen. Hun glemmer alt over alt. Klær, lekser, vannflaske, sykkelhjelm, -det ligger spredt utover i skolens ganger og klasserom. Hun lar seg ikke stresse opp av uoppspist mat eller gjenglemte lekser. Det er jo forsåvidt bra. Pappa derimot, han lar seg stresse på hennes vegne, og det holder sikkert at en av oss er stressa. 

COVID-sommerferie

Schlei, Schleswig, juli 2020

Jada, vi dro på ferie i 2020 også, selv om det ikke var åpenbart hele tiden. Vi holdt oss i hjemlandet, for oss Tyskland. En slags norgessommer i Tyskland altså. I februar da årets sommerferie ble planlagt første gangen skulle to uker foregå her, de siste to i Norge. Vi kunne jo reist til Norge i juli, men det visste vi ikke da vi planla sommerferien for andre gang i slutten av april. Vi måtte ta et valg, reservere hytte i Tyskland mens det fortsatt var muligheter, eller vente å se. Vente-og-se funker ikke for oss, å si til barna at vi kanskje skal hit eller dit, er det samme som å si at vi helt sikkert skal nemlig.

Før vi selv kom oss på ferie hadde vi farmor på besøk en uke. Turen hennes hadde vært utsatt på grunn av COVID. Hun fløy til oss med det første flyet Norwegian satte opp etter nedstengningen. Formelt måtte hun ha et ærend. Å reise uten at det handlet om arbeid eller tilsvarende var fortsatt ikke greit. Vi mente at familie var viktig, farmor savnet oss og vi savnet henne. Tyske regler sa et eller annet om at ektefeller kunne gjenforenes samt barn med sine foreldre. Vi så litt stort på det. Å ha en farmor som sitter og strikker sokker, maser om at alle må ha på seg mer klær enn været tilsier; "det er unødvendig å fryse", liker kaffen tynn og ellers er tilstede i livet til store og små er gull.

Vi drog avgårde med fullstappet bil og sykler bakpå. Turen nordover til Schleswig tok seks timer denne gangen. Vel fremme ved hytta var jentene i ekstase over å finne 55tommers TV på sitt soverom. Den ble godt nyttet. De så på tysk barne-TV flere timer hver dag. Stod opp selv og slo på TV. En drømmesituasjon for smårollinger. Dette burde være gode nyheter for foreldrene også, som man skulle anta kunne sove en time til. Neida, seksåringen passet på å purre sin far; "pappa jeg er sulten" og deretter forsvinne inn til Tom & Jerry på tysk. Pappa stod opp og lagde frokost til små prinsesser og kaffe til konemor.

Hadde vi en fin ferie da, to uker ved brakkvannet Schlei, øst av Schleswig by? Ja, men det er viktig å påpeke at alle var så lettet over å komme seg hjemmefra etter koronatid, stort sett innendørs, kun hjemme, bare familien, -siden midten av mars, -at ethvert nytt sted ville fremstått som paradis.

Vi gjorde de samme sakene som sist. Badet, bygde slott på stranden, syklet, spiste lunsj på restaurant, tok badstu(!), var på lekeland og shoppet(!)

Ikke bare strålende vær hele tiden, men nordmenn har med klær for enhver anledning

Vi prøvde å ri, men bonden med ponny-utleie var ikke hjemme. En regnværsdag sklei det helt ut, mor hadde sett et skilt om outlet. Vi kastet oss i bilen. Far var tung på gassfoten. Endelig autobahn uten sykkelholder bakpå. Vi kom akkurat idet de åpnet. Tydeligvis populært sted. Parkeringen var full av folk på ferie som ikke visste hva de skulle finne på mens det regnet. Dessuten dansker. Grensen til Danmark er kun 1,5 time lenger nord. Dermed ble det litt dansk stemning. Menn som satt og drakk øl på uterestaurant mens kona shoppet. Øl klokken ti om morgenen, helt greit for dansker. Tyskere som er kjent for sin øldrikking pleier å holde sin drikking privat til etter arbeidstids slutt.

Det er litt blandete følelser å shoppe for tiden. Joda, jentene trengte nye klær. Far trengte ikke nye skjorter og ny kavai. Mor trengte ikke ny veske. Dette er vi klar over hjemme hos oss. Vi prøver å bryte med gammelt forbruksmønster. Spare planeten og spare penger. Men denne dagen klarte vi ikke å stå imot. Det var rimelig, bra saker og det regnet og vi hadde i grunn ikke vært annet sted enn i matbutikken de siste 3-4 måneder. Beklager.

Etter to uker på dårlige senger i en ellers fin hytte i Schleswig reiste vi hjem til Münster igjen. Tok en uke staycation. Vasket klær, traff venner, vasket bil og gjorde opp status. Alle sov godt. Egen seng er deilig etter noen netter borte.

Også far slappet av innimellom denne ferien.

Siste uken ferie blir brukt i Cuxhaven, tysk nordsjøkyst. Cuxhaven ligger på denne landtungen klemt mellom elven Weser og floden Elbe. Her er det flatt. Hester og kyr, piggtråd og fluer samt nedlagte militæranlegg. Som alltid bor det folk her også, som vi ikke vet hva lever av. Riktignok er det havn her, som trolig avlaster Hamburg litt. Blant annet skiper tyskerne biler ut fra Cuxhaven. Ellers tror vi de som bor her har sitt levebrød i Hamburg eller Bremen. Men dette vet vi jo ikke. Guidebøker forteller bare om severdigheter og hva som skjedde for for lenge siden. Hva som foregår i dag, utover rent turistvennlige aktiviteter, nevnes ikke.

Har vi gjort noe kult eller oppdaget noe nytt? Nei, men mor og far fryder seg over at barna vokser. I denne ferien har vi hatt lunsjer og middager på restaurant hvor avkommet har sittet i ro og spist, lenge. Intet drama, ingen masing om å få gå fra bordet. De bare sitter der, spiser, småprater litt og fremstår som små, men ellers helt vanlige mennesker. Siden de er små tyskere har de lagt seg til vanen om å be om tegnesaker så snart vi har ankommet et nytt spisested. De klarer også å bestille iskrem selv etter maten, helt uten å klarere med han som skal betale eller hun som vokter over hvorvidt noen "fortjener iskrem i dag".

Barna får også reise avsted med sykler til lekeplass alene. Dette er nytt for oss alle. Seksåringen vokser flere centimeter av stolthet når vi stoler på at hun kan passe på fireåringen. Finne veien selv, passe seg for biler og fremmede, leke uten å knekke nakken samt komme hjem igjen i passende tid.

Lenge var det usikkert om tyskerne ville åpne strendene. Skrekkbilder fra Spania der folk stimler sammen for å nye sol og bytte virus på stranden kunne ta motet fra enhver. Vel, inntil videre er strendene åpne. Men de reguleres. Alle som skal på stranden må passere en billettkiosk. Hensikten er jo først og fremst å ta inn turistskatt. Men den er også effektiv til å telle folk inn og ut. Disse menneskene i kiosken går heller ikke av veien for å rope til oss om vi prøver å sykle på en vei som kun er for gående eller generelt gneldre om noe bryter med normalen.

Jeg er jo en planlegger. Derfor hadde jeg en plan klar for stengt strand. At den innebar kryssing av gjerder inn i våtmarksområder forbeholdt skjørt fugleliv, med bøtter, spader, barn og kone på slep, -alle ikledd Crocs og solkrem, -virker kanskje ikke så troverdig. Men det var en plan. Hittil har vi ikke trengt å prøve. Både østersjøkysten øst for Schleswig og nordsjøkysten her i Cuxhaven er inntil videre åpen. Vi får badet, samlet skjell, lekt med krabber og fundert over fenomenet tidevann. Barna lurer på hva som gjør at havet forsvinner en ettermiddag men er tilbake neste frokost. Mamma og pappa er ikke akkurat forberedt og mumler noe om månen og at "vannet drar til Storbrittania, så de kan bade der også".

Tidevannet lot vente på seg utenfor Cuxhaven, men det var alltid gjørme å leke med

Altså har denne ferien vært et eneste stort gjesp, akkurat slik som ferier skal være. Vel, det var spenning og fart en kveld i Schleswig. Hyttenaboen på gjeldshøyden i tysk-hytte-lykkeland brant bål av impregnert treverk. Det er giftig, lukter ille, er ulovlig og helt unødvendig. I sinne hoppet jeg gjennom buskene over til naboen og banket veldig bestemt på den åpne terrassedøren. De må ha sett meg komme, for ikke en lyd var å høre fra naboen. Joda, bilen stod der og dørene var åpne. Jeg stilte meg i sinnapositur på tunet og stirret trassig inn i stuen gjennom den åpne terrassedøren. Ikke en sjel åpenbaret seg. Fortsatt sint gikk jeg tilbake til egen tomt, rullet ut hageslangen og foretok det Hærens Ingeniører kaller "gjennombryting" av hekk. Jeg tok slagen og doset meg rett igjennom den grønne veggen mellom oss og naboen, ripet meg på gammel piggtråd som lå gjemt inni der og slo nakken mot en grein. Men det betydde ingenting, -jeg hadde et oppdrag og det var å slokke det jævla giftbålet som lot all den  giften impregnering består av sive rundt i sort røyk mot sovende barn på varmt hyttesoverom. Slangen var ikke lang nok, men jeg klarte å sprute nok vann til at bålet ebbet ut. Resten av kvelden satt jeg innenfor kjøkkenvinduet og kikket mot nabotomten, klar for å rykke ut og dele ut strekk på minst tre språk. Naboen viste seg aldri.