17. mai 2022 i Lørenskog

Oppstilling før avmarsj fra Rasta skole

Vi gledet oss alle sammen til nasjonaldagen i år. Barna gleder seg fordi det snakkes mye om dagen, de øver på sanger, hører om iskrem og leker. Forventninger bygges. Mor og far gleder seg også, på barnas vegne men også selv. 17. mai har jo vært hyggelig opp igjennom for oss også. 

I år fikk barna gått i sitt første tog. Og endelig fikk vi slått fast at 17. mai tog ikke er skinnegående. Det er bare mange mennesker som går i kø etter hverandre, og det kaller vi et tog i mangel av bedre ord. Våre barn har feiret 17. mai i hagen vår i Tyskland de siste fire årene. De har hørt om tog, men hatt et abstrakt forhold. Nå er det endelig slått fast at tog er noe ganske slitsomt man må igjennom før is, kake og pølse kan starte. 

I Lørenskog kom det tog fra minst to, kanskje tre retninger. Vårt tog startet fra Rasta skole og gikk ned til rådhusparken. Mor og far forstod tidlig at det er langt å gå for små ben, opp til Rasta skole og deretter ned igjen til rådhuset. Vi skjønte også at mange foreldre ville prøve å kjøre fylkesveien opp til Rasta skole for å slippe av sine håpefulle der. Vi valgte selv å gå hjemmefra, uten bil. Og kunne konstatere, selvgodt, at vi hadde valgt riktig. Vi smilte overbærende av alle idiotene som skape trafikkaos rundt Rasta skole, der de sto i bilkø, prøvde å slippe av familien, snu, parkere, unngå å rygge over fotgjengere osv. 

Barna klarte seg bra til fots i årets 17. mai tog. Det var langt og varmt, men de hadde helt nye joggesko, -det hjelp nok. Dessuten var det mye folk langs ruten, pent pyntet, som hilste barna underveis. 

Mor var vakker og varm i bunad. Far fikk gnagsår i sine dressko, han forsøkte å skjule det ved å gå normalt og bite smerten i seg. Dessuten gråt far litt da hele Lørenskog stod oppstilt i rådhusparken og sang «Ja, vi elsker»

Vel hjemme etter flere timer med marsj, lek, trengsel og mild forvirring, -endte med at halve familien sov en time. Den andre halvparten pyntet kake og kikket på TV. I år hadde vi ingen gjester. Ergo laget vi mat kun til oss selv. Veldig befriende, men savnet etter tørste venner, røkt laks, fenalår, eggerøre, øl og aquavit var ikke helt forbigått. Hyggelig med masse venner og besøk. Veldig deilig å slippe også. Vi spiste hummersalat og makaroni med ketchup. Siden vi aldri blir enige om hva vi skal spise måtte vi lage to typer kake også, en tradisjonell bløtkake med marsipan og for mye jordbær og en sånn marengsbombe. Når russerne har invadert landet og vi krangler om å koke suppe på potetskall kommer vi sikkert til å undres over vår tidligere overflod. Flott at vi kunne ta med kake til overs på arbeid 18. mai. 

Blåmandag, 28. februar 2022 (atomkrig, vinter innendørs, tyskerne snur)

Disse to har overlevd jula 2021

Tidligere i år, midt i januar, snakket radio om at noen hadde regnet seg frem til at tredje mandag i januar er årets kjipeste dag. På det tidspunktet er vi alle blakke, har glemt jula, vi slanker oss, drikker ikke og ute er det møøøøørkt. Høres riktig ut. I år fikk vi også COVID omtrent da og tilstanden hjemme hos oss var som vinter-OL i Beijing, kaldt og tomme tribuner. Ikke en eneste full nordmann med plastvikinghjelm å se... Kan det bli verre?

Så dukker siste dag i februar opp, 28. februar. Og den heter Blåmandag i almanakken. Ikke slik som den internasjonale vaffeldagen og årsdagen for endoskopi. Nei, det står i almanakken på ordentlig, slik som Arbeidernes dag 1. mai og Kristi Himmelfart. 

I år sammenfalt Blåmandag med at FN sitt klimapanel kom med ny rapport om at vi ikke har klart noe som helst og at alt går gal vei og snart er Danmark og Nederland under vann. Samme dag truet den russiske presidenten Vladimir Putin den vestlige verden med atomkrig. Nevnte jeg strømprisene? 

Vi dro ikke på vinterferie heller. Vi var hjemme. Mamma og pappa på arbeid. Barna på SFO og barnehage. Heldigvis har vi stått på ski, i fjellsimulatoren SNØ. Den ligger her i Lørenskog og imiterer vinter. "Sånn snø pleide det å være ute når pappa var liten". Så nå kan Julia svinge, ploge og hoppe litt, med alpinski. Hun føler mestring og er kjempefornøyd. Lillesøster Leonore klarer å hoppe på ski og kjøre rett ned bakken og falle kontrollert på rumpa før hun krasjer med noe. Hun er kjempefornøyd hun også. 

Vel, Russland angrep altså Ukraina. På helt tåpelig grunnlag. Husker dere den tegningen der Putin er katt og har spist alle akvariefiskene "...fordi de trengte hans beskyttelse"?  Sånn føltes det. Bortsett fra at selv katter ser litt fårete ut når de blir tatt på fersken i å fiske i akvariet. Putin derimot, han klemte til, helt uironisk. Machiavelli er imponert der han stirrer opp fra et eller annet nivå i Dantes inferno. 

Selv sindige tyskere våknet fra dvalen. Pax Americana er over. Det gikk et kaldt drag over Europa, Olaf Scholtz følte det i Berlin. Han tok mot til seg og mumlet noe om at den tekniske og sikkerhetsmessige godkjenningen av Northstream 2 ikke ville bli ferdigstilt. Det betød egentlig at tyskerne ikke ville kjøpe gass fra russerne likevel. Tyskerne ville ikke være venner lenger. 

Mellom linjene føler jeg at Olaf Scholtz tenkte og viste oss dette: 

Siden Andre verdenskrig har Tyskland og Russland forsiktig bygd et forhold basert på gjensidig respekt. Tyskerne har lyttet til russerne, vært empatiske. Prøvd å bygge broer. Fokusert på kultur. Opera, ballett, litteratur. Ikke vært bitre for alle tyskerne som ble tilintetgjort i krigsfangeleire i Sibir etter krigen. Nei, tyskerne har tenkt at hevn var på sin plass og forståelig etter overgrepet de selv stod for mot russerne 1942-1945. Siden muren falt og Sovjetunionen ble oppløst har Tyskland virkelig inkludert Russland i det gode selskap. Tyskland ble som den bedratte kjæresten som allikevel løper tilbake til sin mann, til tross for hans sidesprang. Helmut Kohl, Gerhardt Schröder og Angela Merkel. De dyrket wandel durch handel. De tenkte at så lenge de kjøpte gass og solgte Mercedes tilbake, så ville russerne slutte å være kjipe. Russerne svarte med krigen i Tsjetsjenia, overgrep som fikk Frankrikes fremferd i Algerie til å fremstå som myk. Videre klarte russerne å skyte både gisler og gisseltakere ved skolen i Beslan. De har senere fulgt opp med å snikmyrde en dissident i en park i Berlin midt på dagen og fengslet Alexei Navalny for skattesnusk dagen etter at han returnerte fra sykehus i Tyskland, der han ble reddet fra forsøk på giftmord. Det jeg prøver å si her er at Russland, særlig under Putin, har forsøkt å løse alle sine problemer med dårlig utført vold, gjerne mens de ydmyker Tyskland. Tyskerne har svart med forståelse og mer wandel durch handel. Til slutt så sprakk det for tyskerne. Olaf Scholtz orket ikke mer ettergivelse. Han orket ikke å bli bedratt mer. 

Og russerne, ved president Putin, ble nok overrasket over at den bedratte kjæresten endelig grodde en ryggrad. Det eneste som har kommet fra Kreml som svar på det historiske paradigmeskifte, Tyskland ruster opp igjen, er at representanter for utenriksministeriet kaller tyskerne nazister på pressekonferanse. 

Plakaten på veggen
https://no.wikipedia.org/wiki/Plakaten_på_veggen

COVID dag 4

Julia ville heller vaske kjøkkenet enn å gjøre lekser
(Hva er det norske ordet for slik utsettelse av arbeid?)

Status nå er at to av oss offisielt har COVID, far og eldste datter. To av oss, mor og yngste datter, har offisielt ikke COVID. PCR-test i går bekreftet det vi visste om Julia og ante om far, -de er positive som pokker. Av en eller annen mystisk grunn er ikke Leonore og Beathe smittet. Leonore er jo fortsatt halvvill, sår gror mens du ser på og alle dunk, slag og fall rister hun av seg før hun løper bort til vannhullet og slår ihjel en sebra eller gnu. COVID blir rett og slett avvist av slimhinnene hennes tror vi. Mor er kanskje smittet, men skjuler det? Evt så er hun like rå som kloningen sin Leonore, og børster av seg COVID uten videre seremoni. 

Morgenrituale, q-tips i nesa, COVID test

COVID dag 3

Grete & Gunnar med Tuppen og Lillemor på veg til 
PCR-test

I dag har vi kjedet oss veldig. Friske barn som må være hjemme fordi de er smittsomme, de er ganske slitsomme. Dagens høydepunkt var da hele familien reiste til kommunens testsenter og fikk PCR-test gjennomført. I dag kjørte de på med prøver både fra hjernebarken igjennom bihulen og fra refluksområdet i halsen. Grundig gjeng. 

Stemningen var høy i bilen på vei til testsenteret. Etter brutal omgang med kjempestor Q-tips rant tårer, snørr og spytt fra oss alle. Sporenstreks dro vi til Mc Donalds gjennomkjøring. Fantastisk for oss i karantene. Hvem hadde trodd at denne oppfinnelsen fra 1960-tallet, for å gjøre travle amerikanere enda mer effektive, evt tjukke, -skulle være vår eneste lovlige måte å få tak i softis? For softis leger alle vonde minner etter altfor håndfast omgang med PCR-børsten. 

Senere på dagen fikk mamma arbeidet litt på hjemmekontor. Sjuåringen fikk gjort lekser. Femåringen fikk gjort liksomlekser i førskoleboken sin og pappa fikk tatt et par bedriftsrelevante telefoner. Ting føltes bra. Men så traff vi veggen etter lunsj. Barna ble rastløse. Mor og far ble motløse. Tanker om seks-sju dager til i isolasjon virket uoverkommelig. 

Far kjedet seg såpass at han gikk for å rydde i garasjen. Mor kjeeeeedet seg til de grader at hun kom og tilbød far hjelp til å rydde i garasjen. Far ble helt perpleks. Visste ikke hva han skulle svare. Ekteskapets kontinentalplater flyttet på seg, der mor stod og ville rydde i garasjen. 

Omtrent som tjuende dag i Scott sin Sydpolsekspedisjon, ingen har skutt noen ponnier enda og pipetobakken er det fortsatt nok av men dagene er like og mennene må aktiviseres for å ikke krangle. 

COVID dag 2

Hva drev barn med før iPad og YouTube?

Dagen begynner med at far har sovet godt. Barna har sovet godt. Mor har ikke sovet i det hele tatt fordi far har snorket. Dessuten er far tjukk i halsen og ser frem til å avlegge en positiv hjemmetest så han kan begynne å telle dager til frigjøring i slutten av neste uke. Mor har 5-10 symptomer, noen kanskje skapt av en søvnløs natt? 

Julia som testet positivt i går, hadde feber og var dårlig, er i form igjen i dag. Det er vi glade for. 

Hva skjer så? Ingen positive tester. Hva er vitsen med å gå hjemme i pysjen sammen med et sykt barn og selv føle seg klein, -men ingen uttelling få? Vår morgenrutine har i lang tid vært havregrøt og hjemmetest, uten forventning. I dag var det store forventninger til at mor, far og datter nr 2 også skulle få utslag, men neida. 

Oppdatering fra skolen til datter nr 1 melder at tolv elever i hennes klasse er hjemme med COVID. Det er en trend, noe som går. Vi deltar. Er en del av et fellesskap. Stakkars Oda som skal levere mat til oss alle er overarbeidet. De skulle pakke i går Kl 20.00 og levere i dag Kl 08.00. Den selvutleverende appen de har lagd viser at ordren vår pakkes Kl 09.00 i dag. Altså ikke potetgull eller cola før senere. Litt synd, for hjemme hos oss tillater far potetgull hele dagen hvis vi er syke. 

Rett før lunsj i dag nådde brakkefeberen sin foreløpig høyde, de to søstrene prøvde å klore ut hverandres øyne og skrek som sårede dyr. Far, som nettopp hadde båret inn tre kasser Oda, lokket med potetgull og eplejuice. Eldste datter, snart åtte, hadde nettopp bedyret at hun aldri skulle befatte seg med familien sin igjen, meldte plutselig "jeg har ombestemt meg, jeg kommer". Potetgull og eplejuice der altså, skaper fred og fordragelighet. (Begge to satt som tente lys og momset Maarud og slurpet sukkerlake fordekt som juice). Barnas mor mumlet ett eller annet om "...bestikke barna til lydighet" men far hørte ikke skikkelig etter. 

Foreløpig minner alt mer om "Hjelp vi skal på juleferie" med et hint av "Stranger things", enn "Battle Royal", -så får vi se hvordan det utvikler seg. Ombord på Bounty hadde de sikkert en fin tur til å begynne med de også. 

COVID dag 1

Aktivisere barna så mor og far kan arbeide litt?
Male & tegne selvfølgelig, de liker det, men holder kun ut 30 min

Endelig er det vår tur! To streker på pinnen i morges. Hele familien i karantene. Mor og far later som de har hjemmekontor. Barna gidder ikke late som de er i barnehage eller skole. Dessuten har en av dem over 38 i feber. 

Så langt har det minnet om en hyttetur. Pannekaker til lunsj. Kortspill. P1+ på radio. (Far lytter alltid til P1+ når det er krise. De sender nyheter hver time, imellom mimrer de om gamle dager og spiller sanger alle liker)

Mamma og pappa har brukt morgenen til å varsle skole, barnehage, tante, farmor, venninner, venner og arbeidsplass. Så nå er det plutselig 4-5 andre som er nærkontakt i tillegg til familien. Dette betyr ikke at vi har smittet dem, men de må være varsomme for symptomer og bør helst teste seg. 

Vi har nyttet anledningen til å bestille masse mat fra Oda, det blir levert kontaktløst i morgen. Vi har varslet naboen også, vi deler innkjøring og snøfreser og er gode naboer. Svaret derfra var at de også hadde det samme gående og kom til å fortsette slik en uke eller mer. En ulykke er lykkeligere om den kan deles, sant? 

Vi følte vi hadde god kontroll, tre negative hjemmetester og en positiv. PCR-test bestilt for hele familien. Alle nødvendige er varslet. Så kommer helseministeren til Dagsrevyen med nye regler. Som nærkontakter kan vi nå teste oss ut av karantenen daglig, hvis vi er trippelvaksinert. Nye regler fører til usikkerhet. Nå må vi lese alt på nytt igjen. De er aldri enkle de reglene. Bare VG som fremstiller det slik. Når vi leser om det hos FHI er det masse frem og tilbake. Hva gjelder for oss? Kan jeg ta negativ hjemmetest i morgen og reise på kontoret? Vil Sjefen ha meg der? Hvor er Dagbladet når vi trenger det, med en artikkel om at litt aquavit hvert døgn er bra mot COVID?

Julebrev Wie- Rust 2021

Dortmund-Ems kanal, nord for Münster, GE

Det var i de dager vi gikk rundt og ventet på nye el-biler som ikke kom, fordi verden opplevde en krise i produksjon og fordeling av alle produkter som krever mikroprosessorer... 

17. mai 2021

Vel, vi skal ikke ha ny el-bil nå, men som alle gode middelklassenordmenn så kjenner vi noen som venter på en ny el-bil, og den er forsinket. Sånn ser det grønne skiftet ut for oss da. Greta Thunberg er vår tids Martin Luther. Hun må nok spikre sine teser på døra til det Hvite hus, evt NYSE. Vi håper hun får til en reformasjon. 

Det var også i de dager det sank innover oss at hver sommer vil være et pustehull av frihet, i et år som ellers vil bestå av COVID-krise hver høst, vinter og vår. Og sånn vil det være hvert år. Kjipt. 

Men hvordan har 2021 vært da? Jo, vi bodde i Tyskland til juli, så flyttet vi hjem til Lørenskog. Det var fint synes pappa. Mamma var lunken. Barna er barn, og gjør det beste ut av det meste. Følgelig har pappa rullet seg i Makrell-i-Tomat og Ringnes pils og digget sære norske saker. Mamma har vært tydelig på at nabolaget vårt har INGEN Magnoliatrær, at nordmenn er uhøflige, utvalget i matbutikken er tynt og dyrt. Dessuten er det kort sommer, kjølig høst og utsikter til vinter her. Pappa synes dette er topp. Mamma er skeptisk. Barna vet ikke helt hva de skal tro. Men pappa har handlet ski og kjelker på Finn.   

Januar-Mars:     Vi var nedstengt i Tyskland. Julia hadde hjemmeskole til slutten av februar, deretter skole halv tid. Leonore fikk returnere til barnehage med kortere dag, hver dag. Pappa jobbet hjemmefra, deretter annenhver uke på kontoret. Vi gikk hverandre sånn passe på nervene. Men også brakkefeber blir normalisert, barna tror jo at selve livet er slik. Mamma og pappa alltid hjemme, alltid litt sure, aldri drar vi noe sted annet enn skogen, aldri spiser vi noe annet enn pasta, hjemme.

Tiårssnøfall i Westfalen, feb 2021

Ti dager etter snøfallet...

Det er verdt å nevne at vi fikk snø i Westfalen tidlig i februar. Over to døgn med storm falt det omkring 30cm snø. Münster og omegn stanset. De hadde ingen beredskap. Hverken privat eller kommunalt. Vi nordmenn var forberedt. Våre biler trekker på fire hjul, vi har skikkelige vinterdekk, gode klær og vi vet noe om hvordan vi skal ferdes. Men vi hadde ikke skuffe eller akebrett. Dette hadde vi lagt igjen hjemme i Lørenskog. Heldigvis fikk vi låne akebrett av greie tyskere, men snøskuffer ble verdt sin vekt i gull. Jeg følte meg som en dårlig nordmann, ute av stand til å rydde snø foran egen dør. De fleste tyskerne resignerte. Satt inne og gjorde ingenting, ble apatiske. Men etter to-tre dager måtte de i butikken eller på arbeid. Da forsøkte de å grave frem sine biler med feiebrett og kost. Vi hjalp til så godt vi kunne, med den lille lavinespaden pappa hadde funnet i pulken vår som lå lagret i boden. Alle tyskerne som hadde kjøpt bil med kun to-hjulstrekk og aldri byttet til vinterhjul, de fomlet veldig. Naboen vår, sykehuslege, måtte på vakt, 14 kilometer unna. Langs ubrøyta veier, i Audi uten quattro. Hun kom seg faktisk avgårde, hjulpet av pliktfølelse og sammenbitte tenner. Vi moret oss veldig over våre tyske naboer denne uken, før mildværet kom og tok snøen igjen. Vi kom oss ut og akte, gravde snøhule og ble kjent med naboer vi tidligere aldri hadde snakket med, der vi hjalp til å måke, dytte biler og ellers gi gode råd. Dessuten kom det sol etter noen dager. Dermed oppstod snødekte jorder, badet i sol, i Westfalen, for første gang siden Instagram var oppfunnet. Tyskerne kom seg ut og poserte i dunjakke og solbriller blant snødekte jorder til Instagram knelte. 

April-Mai:         Det går an å gå ut å spise. Mot reservasjon, negativ hurtigtest fra offisielt testsenter og generelt god helse kreves. Våren i Westfalen er kald. Vi henger i parken, stort sett ikledd stormklær. 

Vi pusser opp gang og vindfang hjemme i Furuveien. Huset vårt ble fraflyttet av leietakerne i januar, det står tomt et halvår. Dette er en gylden mulighet til å gjøre støvete og bråkete ting. Vi leide fagfolk til å bytte fliser og varmekabler i sokkeletasjen vår. Ut fløy terrakottafliser fra det liberale 1980-tall, inn kom sobre, polerte kjempeflak av noen italienske fliser i svak melkeskummet farge. Alt dette gikk i orden uten at vi traff håndverkere en eneste gang. Resultatet ble veldig bra. 

Sånn akebrett som ikke er bob

Juni-Juli:           Vi pakker, planlegger flytting, flytter. Dette er mye styr. Blant annet måtte pappa ha to møter og skrive to brev til en nabo nedi veien, som hadde to hestehengere parkert, en på hver side, i blindveien vår. De sto så tett at vårt 18-meter lange flyttebilvogntog ikke ville klare å presse seg igjennom. AKKURAT denne naboen er Recthsanwalt, (advokat), og kan ikke trues, men må smøres. Til slutt ble det gjennombrudd og advokatnaboen flyttet EN av sine to hestehengere fire timer før vi ventet flyttebilen, puh. Den danske sjåføren med det norske vogntoget kom seg inn. 

Vi rakk en uke ferie i Tyske Winterberg. Dette er et slags Trysil for Nederlendere. Masse pils og mat og hoteller med underholdning. Slappe skibakker om vinteren. Ganske bra terrengsykkeslpark om sommeren.  Vi syklet litt, kjørte masse sånn akebrett i metallskinner som ikke er bob. Og ellers hang vi på restaurant. En fin og rolig start på sommeren. Ulikt Tyskland var temperaturen 16-21 grader, første uken i juli. 

Beathes elbil får haik hjem fra Tyskland

Flyttingen fra Tyskland ellers går etter planen. Vi sender el-bilen med autotransport. Bor selv på hotell mens det pakkes og vaskes og males. Vår leide leilighet ser bedre ut enn da vi fikk den, idet vi overgir den 15. juli. Pappa drar forbi en fotoboks, 63km/h i 50-sone, nest siste dag i Tyskland... Og arbeidsgiver som dekker flyttingen krever at reisen går langs korteste vei; Tyskland-Danmark-Hirtshals-Langesund, men nekter å betale ferge over Skagerak. Statens reiseregulativ er uransakelig. 

Vel hjemme i Lørenskog står huset som før, litt skjevt mot vest. De som har leid har bodd ganske lett. Men ingen av lysene i badet fungerer og et rør under vasken sender halvparten av vannet på utsiden. Alt kan repareres. Utenfor ramler all pynteskifer av forstøtningsmuren. Garasjeportene er på veg ned og det mangler fortsatt trapp utenfor kjøkkenutgangen. Pappa ligger våken om natten og tenker på dette. 

August-Oktober:       To uker deilig ferie på hytta med bading, is og båttur før alvoret starter. Julia begynner så i 2. klasse på Solheim skole 200 meter unna huset vårt. Leonore starter siste år i barnehage ved Solheim barnehage omkring 800 meter unna. Vi klager ikke. Pappa begynner i ny stilling som prosjektleder på Kjeller flyplass, 10km fra hjemmet. Han sykkelpendler og føler seg sprek. 

"...on the surface he looks calm and ready"

Mamma, som ikke har hatt lønnet arbeidet mens vi har bodd i Tyskland, får seg nytt arbeid i et bra oppstartsfirma som driver to nettbutikker, -et apotek og et hudpleieutsalg. Hun skal drifte logistikk og innkjøp/avtale for bedriften. I god Beathe-stil er hun ærekjær og beinhard og oppnår raskt respekt og frykt. Hun er god, som takk får hun mer å gjøre. Hun har hjemmekontor. Hver dag. Alle i hennes firma har hjemmekontor. De har intet bortekontor. Velkommen til fremtiden. Pulten pappa så langt har brukt til å lagre bøker og aviser han planlegger å lese senere, blir plutselig vital og full av mor sine notater og to datamaskiner, en Mac og en PC.   

November-Desember:     Vi lever som resten av dere, litt redde for korona, veldig redde for neste strømregning. Barna ser for mye iPad, TV eller annen skjerm. På skolen bruker ikke Julia bøker, alt skjer på iPad. Heldigvis har den nye læreren hennes fått presset igjennom en fysisk mattebok, av papir. Forsøk fra oss foreldre på å spore hvem som har besluttet at alt skal skje på "læringsbrettet" strander. Hverken Stat, Fylke eller kommune har noe krav om iPad som eneste læreplattform. Allikevel har noen brukt en betydelig sum på å anskaffe, integrere og drifte iPad til alle elevene, med alle sine fordeler og bakdeler. Kafka hvor er du? Nansen vi trenger deg. 

Videre så er Leonore sitt svømmekurs, nå på Pingvinnivå avbrutt pga kødd med bassenget. Forsøk på spøk om grevling som har gravd hull ble ikke mottatt godt. (Jeg trodde alle kunne "Bukkene Bruse på badeland" utenat, ihvertfall oss med barn i småskolen.) Hun må finne seg en ny aktivitet. Julia driver stadig  sportsklatring og klarer nå ruter rangert 5 og 5 minus, sikret med topptau. Ellers prøver vi å sykle, men jentene har i høst nektet. Faren dro dem i oktober med på en kupert tur i lysløypa sør for Vallerud og hele turen ble 18 kilometer fra start til slutt og etter det så vil hverken femåringen eller sjuåringen være med far på sykkeltur lenger.

Oppsummert så har vi det bra. Alle er friske, bortsett fra obligatoriske runder med barnehagepest, alle har fornuftig virke på dagtid. Huset står, men trenger tilsyn. Bilene er i god stand. EN viss BMW koster mer enn den smaker, men den er veldig fin da, så far vil prøve å beholde den så lenge han kan. 

Barna utvikler seg fint og blir helt like sine foreldre, vi trodde jo de skulle få litt lenger lunte og gå litt stillere i dørene enn foreldrene. Altså en slags utvikling av arten. Neida, de durer på, akkurat som far og mor.

Vi ønsker alle en god jul og sier takk for 2021. Vi håper vi kan treffe flere av dere i 2022! (Vi er selskapssyke)

Mesternes mester på NRK slo godt an i familien Wie-Rust

Sjekk forøvrig denne såre historien fra en ukjent far som prøver å introdusere ski for sine små:

Har brukt siste månedene på å kjøpe ski og utstyr til de små. 

Kjørt til Kolsås og Nordstrand, Skedsmokorset og Fjerdingby. Kjøpt alt brukt unntatt hjelm, -kjøpt nye hos XXL. 

Siste støtet i går, nye innleggssåler i ull til bittesmå føtter i slalomstøvler. 

Kjøpte billetter til Marikollen på nett, over 500kr for en voksen og ett barn samt en gratis smårolling, pluss tre KeyCard til 75kr per stk. 

Mye styr å få på barna slalomstøvler og ski. Da alt var klart måtte minsten tisse. Av med parkdress og fleecedress, tisset i snøen foran bilen på p-plassen. Etter litt mer styr med ski og hjelm og kit måtte hun bæsje. Så vi kom oss inn på skihytta og bæsja. 

Endelig ute og borte ved bilen hvor alle er klare unntatt far, som vanlig har han brukt sin tid på barna fremfor seg selv, så kaster femåringen opp. Den samme femåringen som først måtte tisse, deretter bæsje. Hun kaster opp. 

Et øyeblikk vurderer far å bare gi f…, tvinge på ski og hjelm og falskt smil og si «kom så drar vi i skiheisen, litt frisk luft kurerer alt» 

Men han innser at han har tapt. Pakker sjuåring og femåring og ski og slalomstøvler, kjeks og hjelm inn i bilen igjen og drar hjem uten å ha stått en eneste meter på ski.