Sykling til arbeidsplassen, mer enn pendling

I dag startet sesongens sykkelpendling til arbeid. Det ble en tøff opplevelse. Glatt på vegen, motvind gjennom Lørenskog og selvfølgelig en fysisk form som ikke gjenspeiler pågangsmotet.

Hjemveien ble også noe redusert. I min iver forsøkte jeg å finne en ny rute. Dette endte med at jeg måtte snu på Furuset i Groruddalen, ble stående på feil side av en en tungt trafikert vei og vred løs et pedalfeste under venstre sykkelsko. Dermed måtte jeg sykle med en sko festet og en litt halvhjertet over pedalen.

Midt i denne triste situasjonen så ble jeg frasyklet av en fyr på terrengsykkel. Jeg sykler på en cyclo cross, en rask sykkel med bukkestyre og smale dekk, dog med små knaster på gummien. Kun landeveissykler er raskere. Det er da ydmykende å bli frasyklet av en fyr med kraftig ramme og tykke dekk.

Hos Foss Sport i Strømmen fikk jeg god hjelp. Som vanlig er kundepleie i sentrum der, de fikset pedalfestet under min sykkelsko uten kostnad, så turen hjem kunne gå videre.

Dermed gjensto det siste strekket hjem. Det ble en lang tur, de siste seks kilometrene, gikk jeg tom og syklet sakte og uinspirert mens jeg drømte om mat; epler, peanøtter og annet som kunne fylle lårene med litt futt igjen. (Se bilde der jeg sitter i gangen hjemme og spiser et eple...)

Vel, syklingen som trolig har bakgrunn i en tidlig førtiårskrise heller enn en pappafunksjon, er ikke kun slitsom og grå. Jeg får luftet meg og trimmet samtidig. Dessuten så får jeg innsyn i en ny tilværelse. Jeg får se verden fra syklistens side. Jeg er godt kjent med hvordan jeg føler meg som bilist og fotgjenger. Dermed er det nå artig å oppdage at den stygge signalgule sykkeljakken og den kjedlige hvite hjelmen, trolig gjør meg tidlig synlig for bilister. Min erfaring er at bilister er hyggelige og aktgivende så sant jeg ikke kommer overraskende på dem som syklist. Flere ganger har jeg nemlig trodd at livet mitt skulle ende i en rundkjøring i Lørenskog, men det viser seg at bilistene stort sett tar hensyn.

En annen nevneverdig sak er at jeg, med bakgrunn i egen taktisk forståelse, har fått skjermer på sykkelen. De skjermene gir meg mulighet til å sykle sakte. De myker opp min fremtreden som syklist. Jeg unngår å være en av de kjipe gutta i trikot som oppleves som usympatiske egoister. Dessuten så senker jeg andres forventninger til min hastighet som syklist. Det er noe kompromissløst med syklister som kjører avgårde uten skjerm. De sparer vekt, de bryr seg ikke om de blir møkkete på ryggen og de ser litt Mad Max ut, -halveis i naturtilstanden.
Jeg er litt treg, viser verden at jeg kan forventes å være litt treg og at det fins en normal fyr bak mørke sykkelbriller, trange, tekniske plagg og lettvektssykkel. Alt dette signaliserer jeg med de skjermene på sykkelen. Godt fornøyd.