Pappaperm, dag 2-9

Denne bamsen har utviklet pelsfarge i håp om å gå i ett med stuegulvet

Vel, nå har vi holdt det gående en uke. Julia og jeg har passet på hverandre og vi har passet på hus og hjem. Det har gått fint. Huset står fortsatt, ungen er stort sett frisk og jeg har ikke fått flere grå hår. Men alt har jo ikke vært helt knirkefritt, se under hva jeg skrev i affekt forrige tirsdag:

I dag har vi sovet, spist litt og kranglet om strømpebukser, igjen. Nå får jeg så mye motstand mot strømpebukser at hun går uten. Dermed ryker ettermiddagsplanene. Jeg hadde tenkt at Julia og jeg kunne knytte oss sammen med Baby Bjørn og gå en tur bort til den lokale bensinstasjonen og spise pølse til sen lunsj. Men det er nok ikke ansett som bra foreldreskap å gå rundt med halvnakent barn i Baby Bjørn nå midt i oktober. Jeg tror heller vi skal stå i vinduet og speide ut, se etter rådyra som pleier å passere igjennom hagen, senest i morges dro de forbi.

Ellers så er det krevende å være hjemmepappa. Joda, jeg klarer å passe vår datter, men ikke så mye mer. Siri-Lill Mannes skrev visstnok Mastergrad eller Doktorgrad el. mens hun var i permisjon med et av barna; "jeg må jo ha noe å gjøre mens barnet sover". (Sitat fritt etter hukommelsen).

I dag ser det ut til at jeg klarer å saktesteke en lammestek mens jeg diskuterer strømpebukse eller ikke med veslefrøken, og der stopper det for meg. Heldigvis sover Julia litt hver formiddag og ettermiddag. Dette prøver jeg også å gjøre.

Og mer har skjedd siden den gang. Jeg har nå grøt på alle mine klær, enten fruktgrøt eller vanlig type. Jeg har helt sluttet å bytte klær, kun hvis de er for våte til å gå med blir de byttet. Jeg fortrekker ull, det lunkter ikke så fort og varmer sånn passe hele tiden. Klokkelenken min er stiv av grøt i leddene. Mobilen min er seig på baksiden og henger igjen hvor enn jeg legger den. Jeg har konstant morrasveis. Kort sagt, pappapermen har tatt meg. Nå fokuserer jeg kun på barnet og velger enkle løsninger for meg selv. Når hun får ny strømpebukse for tredje gang på en dag fordi hun er gjennomtrukket av barnemat, så holdes jeg selv sånn passe fersk av den samme ulltrøya på tredje døgnet.

Det må forøvrig nevnes at jeg har gjennomført planen min med å trille til nærmeste bensinstasjon med Julia i vogn og spise pølse til lunsj, men det skjedde et par dager etter planlagt dato. Jeg følte meg ganske tøff og karslig på en slik pappaperm-aktig måte: "pølse på bensserten til lunsj, seff lissom". Dagen etter, det sluddet, ble all karsligheten borte igjen. Julia og jeg dro til Strømmen Storsenter for å gå på kafe, handle litt og se på folk. Akkurat som alle mødre i mammaperm gjør. Det startet allerede i parkeringshuset. Idet jeg lempet ungen ut av bilen og opp i vogna spaserte en mamma med barnevogn forbi og bemerket til meg at "dette er visst et populært tilbud det her". Om hun da mente at hun skjønte at selv jeg, en barsk pappapermpappa, trakk innendørs i slikt vær; sidelengs sludd, eller om hun ville knytte bånd mellom oss to i samme situasjon, eller om hun rett og slett tenkte på kanelsnurrene på Kafe Bit er ukjent. I allefall oppnådde hun å få meg til å føle meg som en inntrenger i mammapermland. Men jeg er ganske tilpassningsdyktig, så vår tur innedørs den dagen gikk fint. Vi handlet, kikket på folk, spiste lunsj på kafe. Jeg hadde selvfølgelig forberedt lunsj til Julia, trengte kun å be om kokt vann i kafeen. Følte meg helt fin og relativt flink der jeg klarte å sjonglere barn, fruktgrøt, morsmelkerstatning, kaffe, kanelsnurre og iphone fra mitt hjørne i kafeen.

Oppsummert kan jeg si om første uken at pappaperm er topp. Fruktgrøt er klebrige saker. Livet på både kafe og bensinstasjon er flott midt på dagen. Mikrobølgeovn er faktisk et nyttig redskap, ikke kun en vits fra 1980-tallet, (som f.eks vannseng). Ull anbefales, ikke kun til barn, men også til pappaer som passer litt dårlig på seg selv mens de passer veldig bra på barn.

Pappaperm, dag 1

"jeg vil ikke kle på meg, men jeg vil gjerne herje med klærne mine"

I dag har jeg første dag i pappaperm. Dagen fikk en bratt start. Mor og barn var lei seg over å si farvel. Barnet ville ikke spise frokost. Hun ville helst leke med maten. Hun likte også å ha maten innom leppene for så å avvise den. Etter det lange men magre måltidet måtte jeg skifte på henne, da all maten var trukket inn i klærne hennes, hun var våt av grøt. Joda, jeg bruker smekke, av kraftig mykplast, solide saker. Like stor som jenta den smekka. Det forhindrer ikke at mat finner vei ned på brystet, lårene og armene.

Etter en lang kamp på stellebordet for å få på ny strømpebukse var både far og barn slitne, men godt fornøyd. Så en ny utfordring kunne starte. Hun skulle legges i vogna for å sove formiddagslur utendørs. Ergo måtte hun få mer klær. Imidlertid ville hun mye heller røske rundt med ytterklærne sine enn å ha de på seg. Hun vred og buktet seg, viftet med armer, bein og kropp generelt. Som far og påkleder måtte jeg nytte ninjateknikk; tempo, finesse og kløkt. Den føste jakka og de første vottene måtte jeg rett og slett oppgi. Plaggene ga for stor mulighet til å vri, holde igjen og riste i plaggene. Dere vil tenke, -har du ikke kledd på barnet ditt tidligere far, litt sent å begynne med dette når du går ut i pappaperm? Joda, jeg er delaktig far. Jeg har kledd av og på henne jevnt i sju måneder. Men det har gått bedre. Nå oppfatter jeg at hun tester sin far, kommuniserer til meg at nå er det alvor, nå må jeg se til å prestere på et høyere nivå. Det er nå jeg skal kvalifisere meg, alt vi har gjort til nå har vært øving. Nå derimot, nå er det alvor. 

Så jeg måtte forkaste jakken, bytte til en Ole Brum heldress. Nye votter måtte også frem, de første jeg prøvde var for trange. Ikke for trange til hendene, men for trange til å få på hendene til et barn som bukter seg som en furten jerv i bur. Hun endte med et par store ullsokker på hendene. Underveis i kampen om ytterklærne hadde vi et lyst øyeblikk, jeg måtte le høyt midt i galskapen, jeg lo omtrent som Jack Nicholson i "The Shining". Hun tolket det som et tegn på hygge, ikke galskap og utmattelse, og pauset sin evige rotasjon i kleshaugen, og ga meg et smil tilbake. Vel på plass i vogna med smokk og varmepose og koseteppe roet hun seg øyeblikkelig og lukket øynene.

Det er verdt å nevne at denne pappapermen har glidd raskt og effektivt igjennom beslutningstakere hos NAV og arbeidsgiver. Jeg vil dog peke på en detalj, på NAV sine hjemmesider fins det et søkefelt. Som en oppegående teknolog skrev jeg inn søkeordet pappaperm i dette søkefeltet, og fikk null treff. Etter endel frem og tilbake fant jeg riktig skjema og side hos NAV, under navnet foreldrekvote. At politikerne på Stortinget kappes om å si at de vil kalle en spade for en spade blir ikke tolket hos forvaltningsbyråkratiet som noen form for styrende pålegg, altså.