Pappaperm, dag 2-9

Denne bamsen har utviklet pelsfarge i håp om å gå i ett med stuegulvet

Vel, nå har vi holdt det gående en uke. Julia og jeg har passet på hverandre og vi har passet på hus og hjem. Det har gått fint. Huset står fortsatt, ungen er stort sett frisk og jeg har ikke fått flere grå hår. Men alt har jo ikke vært helt knirkefritt, se under hva jeg skrev i affekt forrige tirsdag:

I dag har vi sovet, spist litt og kranglet om strømpebukser, igjen. Nå får jeg så mye motstand mot strømpebukser at hun går uten. Dermed ryker ettermiddagsplanene. Jeg hadde tenkt at Julia og jeg kunne knytte oss sammen med Baby Bjørn og gå en tur bort til den lokale bensinstasjonen og spise pølse til sen lunsj. Men det er nok ikke ansett som bra foreldreskap å gå rundt med halvnakent barn i Baby Bjørn nå midt i oktober. Jeg tror heller vi skal stå i vinduet og speide ut, se etter rådyra som pleier å passere igjennom hagen, senest i morges dro de forbi.

Ellers så er det krevende å være hjemmepappa. Joda, jeg klarer å passe vår datter, men ikke så mye mer. Siri-Lill Mannes skrev visstnok Mastergrad eller Doktorgrad el. mens hun var i permisjon med et av barna; "jeg må jo ha noe å gjøre mens barnet sover". (Sitat fritt etter hukommelsen).

I dag ser det ut til at jeg klarer å saktesteke en lammestek mens jeg diskuterer strømpebukse eller ikke med veslefrøken, og der stopper det for meg. Heldigvis sover Julia litt hver formiddag og ettermiddag. Dette prøver jeg også å gjøre.

Og mer har skjedd siden den gang. Jeg har nå grøt på alle mine klær, enten fruktgrøt eller vanlig type. Jeg har helt sluttet å bytte klær, kun hvis de er for våte til å gå med blir de byttet. Jeg fortrekker ull, det lunkter ikke så fort og varmer sånn passe hele tiden. Klokkelenken min er stiv av grøt i leddene. Mobilen min er seig på baksiden og henger igjen hvor enn jeg legger den. Jeg har konstant morrasveis. Kort sagt, pappapermen har tatt meg. Nå fokuserer jeg kun på barnet og velger enkle løsninger for meg selv. Når hun får ny strømpebukse for tredje gang på en dag fordi hun er gjennomtrukket av barnemat, så holdes jeg selv sånn passe fersk av den samme ulltrøya på tredje døgnet.

Det må forøvrig nevnes at jeg har gjennomført planen min med å trille til nærmeste bensinstasjon med Julia i vogn og spise pølse til lunsj, men det skjedde et par dager etter planlagt dato. Jeg følte meg ganske tøff og karslig på en slik pappaperm-aktig måte: "pølse på bensserten til lunsj, seff lissom". Dagen etter, det sluddet, ble all karsligheten borte igjen. Julia og jeg dro til Strømmen Storsenter for å gå på kafe, handle litt og se på folk. Akkurat som alle mødre i mammaperm gjør. Det startet allerede i parkeringshuset. Idet jeg lempet ungen ut av bilen og opp i vogna spaserte en mamma med barnevogn forbi og bemerket til meg at "dette er visst et populært tilbud det her". Om hun da mente at hun skjønte at selv jeg, en barsk pappapermpappa, trakk innendørs i slikt vær; sidelengs sludd, eller om hun ville knytte bånd mellom oss to i samme situasjon, eller om hun rett og slett tenkte på kanelsnurrene på Kafe Bit er ukjent. I allefall oppnådde hun å få meg til å føle meg som en inntrenger i mammapermland. Men jeg er ganske tilpassningsdyktig, så vår tur innedørs den dagen gikk fint. Vi handlet, kikket på folk, spiste lunsj på kafe. Jeg hadde selvfølgelig forberedt lunsj til Julia, trengte kun å be om kokt vann i kafeen. Følte meg helt fin og relativt flink der jeg klarte å sjonglere barn, fruktgrøt, morsmelkerstatning, kaffe, kanelsnurre og iphone fra mitt hjørne i kafeen.

Oppsummert kan jeg si om første uken at pappaperm er topp. Fruktgrøt er klebrige saker. Livet på både kafe og bensinstasjon er flott midt på dagen. Mikrobølgeovn er faktisk et nyttig redskap, ikke kun en vits fra 1980-tallet, (som f.eks vannseng). Ull anbefales, ikke kun til barn, men også til pappaer som passer litt dårlig på seg selv mens de passer veldig bra på barn.