Vinterforberedelser

Fruen kløyver ved, april 2013

Den siste tiden har jeg drevet vinterforberedelser. Byttet til vinterhjul på biler, hentet ved, ryddet inn utemøbler og kikket på plenen. Ja, det er jo slik at plenen skal ha litt lengde før kulde og snø kommer. Det er visst bra for plenen å ha litt lengde i nakken igjennom vinteren. Min plen er ganske lang, jeg har lyst til å klippe den, av estetiske grunner, for å være en god nabo. Blir plenen mer raggete nå, kommer katter til å trekke hit, barn vil skynde seg forbi om kvelden, hundeeiere vil la bikkja drite i hagen uten inngripen. Altså, blir plenen vår høyere nå, vil den signalisere at vi har gitt opp uteområdet vårt og kaos kan ta over. Katter er jo de første til å skjønne slikt. Men hvis jeg klipper plenen nå, så kan det hende jeg bidrar til at den blir frostbrent, brun og ødelagt, kort ved øra og ubeskyttet mot vinterens prøvelser. Det beste hadde vært om snøen falt nå, tjukk og fin, og ble liggende til slutten av mars.

Veden jeg hentet er selvhogd. Jeg er veldig stolt. Den ble felt, kappet, kløyvd og stablet igjennom april og mai 2013. Det ble familiedugnad, fruen er god med øksa og kløyvde all veden. Skogen var et stykke blandingsskog hos min svoger og søster, som jeg kunne tynne fritt i. Det ga meg stor glede å gå i skogen, plukke ut trær, planlegge hvor de skal falle, sage felleskår, felle, kviste, kappe osv. Å pusle rundt med motorsag og øks i skogen, jobbe med veden, ga meg stor ro.

Nå er siste rest av denne veden kjørt hit til huset. Jeg leide en svær boggietilhenger for å frakte veden. Det gikk fint helt til jeg skulle rygge med tilhengeren. Etter mye frem og tilbake fikk jeg jukket tilhengeren ned innkjøringen. Siste biten inn i carporten tok jeg manuelt. Jeg stolte ikke nok på min egen rygge-med-tilhenger-kompetanse. Dermed dyttet og svingte jeg på hengeren manuelt, med egen kropp, egen rygg. Boggiehengeren viste seg å være veldig tung å svinge med kroppsmakt. Dette burde ikke være noe sjokk all den tid den har to hjul på hver side, som vil rulle rett frem, ikke svinge. Så der stod jeg, bøyd over tilhengerslepet, dyttet, dro og løftet samtidig. Ga alt, det var tungt, hengeren var seig og treg. Jeg kjente at det strakk seg i ryggen, og øyeblikkelig gjorde jeg en rask analyse av min egen idioti, der jeg stod krummet og løfte-trakk-dro med alt jeg hadde av vekt og kraft. Jeg var strak i beina, krummet i ryggen og hadde fullt utslag på de lange armene. Jeg kunne nesten høre kiropraktoren min le og gni seg i kassaapparatet. Tanker om uførhet, prolaps, mislykkede ryggoperasjoner og avføringsproblemer løp gjennom hodet mitt der jeg bakset med tilhengeren. Nå, dagen etter, er ryggen fortsatt OK, men det er en parantes av en smerte der, en slags påminnelse om at jeg har vært dum, misbrukt den tilliten ryggen har gitt meg, at det kan smelle når som helst.


Dermed ble hjulskift på familiens biler satt bort
denne høsten, til den lokale bensinstasjonen. Det
føles tungt, lite mandig. Jeg klarer ikke skifte hjul på egne biler en gang. Hva blir det neste, skal jeg kjøpe meg snøfreser og spise frossenpizza, legge meg ned som fri mann og svinne hen? For å rette opp det dårlige inntrykket jeg følte nå hang ved meg, skyndte jeg meg å tømme skapet for sko for deretter å sette inn sko med fett og skopuss mens jeg mumlet noe om å ta vare på det man eier, brum-brum.