Syden spessial, del 2

All mat og alle klær, ute på verandaen, utenfor rekkevidde av insektsspray

Her i syden er vi jo i pappaperm. Vel, jeg er i pappaperm, fruen er i vanlig perm, og barnet har ikke noe spesielt på gang før utpå våren da barnehagen starter opp. Poenget er at vi driver dank her, alle tre. Nylig hadde vi også farmor her sammen med oss. Vår oppgave er å være sammen som familie. Dette har vi så langt løst ved å henge ved bassenget, bade, gå turer altfor tidlig om morgenen på stranden, spise på familievennlige spisesteder med middels mat og kikke på folk. Kikke på andre folk altså, er noe vi liker godt og føler er undervurdert som aktivitet. På engelsk heter det "People watching" og er nesten sidestillt med "plane spotting".

Her i syden er jo nesten hele verden representert. Det er ganske lett å se hvor mange kommer fra. Jeg skal bruke noen eksempler; sur, veltrent, bra kledd, ung kvinne, -hun er norsk. Brede skuldre, smale legger, ryggsekk med synelig oppblåsbar nakkepute i topplokket, -han er amerikaner. Mann med badebukse, gullsmykke og lite kroppshår, -han er russer. Mann med badebukse, gullsmykke og mye kroppshår, -han er italiener. Ung mann/kvinne med over middels mange tattooveringer, kule solbriller, ironisk caps eller hårtørkle, iPhone limt fast i hånden, spiser gjerne på restaurant i bar overkropp/i bikinitopp, -de er briter. 

Sånn går dagene. Vi sitter på stranden, ved bassenget, går tur langs strandgaten, sitter på resturant eller henger på kafe. Vi kikker på de som passerer forbi. Så langt vil jeg presentere et par observasjoner til allmenn opplysning. Russiske kvinner ruller gjerne bikinitrusen sin inn/opp mot rumpesprekken sin. Dette er helt motsatt av norske kvinner som alltid går og drar i sin egen bikinitruse, for å forsikre seg om at den dekker så mye som mulig av rumpen. Dette fenomenet er særlig observert på de kvinnelige norske strandvolleyballspillerne som nesten ikke rekker å spille volleyball, fordi de alltid trekker i trusestrikken, passer på at alt er sømmelig. Vel, russerinner, de vil ha sol på rumpa. Dermed bretter de sin bikinitruse inn mot midten, lager en mindre trekant enn plagget egentlig tillater. Så stor er altså den strandkulturelle avstanden mellom norske og russiske kvinner. 

En annen observasjon, gjort over tid, både på flyplass og ute i felt, er av amerikanerne. De er nå blitt
lavmælte. De kan ikke høres på lang avstand lenger. De snakker lavt, de gir bedskjedne fakter til hverandre, de tilbyr ikke alle i enhver umiddelbar nærhet sine tanker om alt mulig lenger. Jeg kan bare spekulere i hva som har skjedd. Det har trolig nådd frem til reisende amerikanere at farer lurer overalt, hvis de klarer å gli inn i mengden, er det mindre sjanse for at de blir et mål for mennesker med onde hensikter. Det er jo fint at amerikanerne har dempet seg. Vi har vel alle vært på tur et sted der gjerrige svensker, brautende amerikanere og kvinnejagende italienere har vist at dette ikke kun er klisjeer, men slik ting forholder seg. Nå har altså en av verdens lengstlevende kulturmyter, de høylytte amerikanerne, avgått på grunn av verdens råhet. 

Av annen aktivitet her i syden er det verdt å nevne at hotellet med tilhørende eiendom i dag har blitt gasset og sprayet, i den hensikt å bekjempe insekter. Vi fikk melding om dette flere dager forut, og har rukket å forberede oss. All mat og klær ble pakket og lagt på verandaen. Selv evakuerte vi eiendommen. Dog viste det seg at selskapet som skulle gasse og spraye var forsinket, så vi satt jo selvfølgelig ved bassenget og ante fred og ingen fare da en blåkledd med vernemaske og noe som liknet en løvblåser kom gående forbi. Han satte igang maskinen sin som spredte røyk over hele anlegget. Vi evakuerte straks. Selv den iskalde, huskykule, Aeroflotpiloten av en russer som leste avisen bortefor oss måtte gi tapt etter fem minutter i røyken. Dog myste han uimponert over brillene, på oss skandinaver, der vi løp ved første kontakt.

Vel, etter alt leven satte vi oss tilbake i bassengområdet. En bille, med spasmer, falt ned fra treet over solsengen min. De røde maurene fortsatte livet som om igenting var skjedd. Mygg har vi ikke sett hverken før eller senere. Alle de små krypene i, over og på kjøkkenbenken vår, lever videre. De digger å spise diverse tørrpulver av barnemat, trolig får de nok energi til å bygge nye imperier, bli maktsyke, splitte samfunnet sitt, gå til krig mot nabostaten, av alt kruttet de kan få av barnemat. Den er jo tross alt full av samtlige vitaminer, diverse mineraler, karbohydrater, fett og proteiner. Bra diett for noe som likner knott uten vinger. Jeg ønsker ikke mer insektsgift her. Har derfor gått til innkjøp av en munter liten, rød, vanntett og lufttett, bag  med navnet Feel Free. Den inneholder barnematpulveret nå, og står på kjøkkenbenken som et monument over menneskets foreløpige seier over krypet.

Jeg lest Silent spring av Rachel Carson, og er merket av boken. Den boken beskriver hvordan alle sprøytemidler, uavhengig av navn, inneholder en eller annen form for klor. Klor som sprøytes lagres i jorda, glir inn maten som sprøytes, glir inn i grunnvannet, til slutt inn i oss, som lagrer klor i ryggmargen vår og gir den derfra videre til neste generasjon med uante konsekvenser. Med dette bakteppet pakket jeg alle våre klær og all vår mat i bagger, ut av leiligheten. Jeg passet på, med varierende hell, at vi var langt borte mens all sprøyting foregikk, og luftet ut svært godt etterpå. Det er et ankepunkt at jeg, som turist, opplever at et land dekket av regnskog, nesten ikke har insekter. Det blir trolig sprøytet ganske friskt rundt her, ofte og lenge, for at vi turister skal ha det tilsynelatenede trygt. Mens kloakklukten ligger som en eim over enkelte bakgater.

En turist driver med ting han ikke kan