Syden spessial, del 3

Vi tilbringer tiden her sammen som familie, men vi kan jo ikke henge sammen, på hverandre, i en stor bjørneklem bestående av tre personer, hele tiden. Dessuten blir Julia utålmodig av og til, da det er på sin plass med aktivisering, som bading, leking eller forsøk på spising. Her følger et par, forskjellige, eksempler, på hvordan vi nytter tiden.

Vi har med en DVD av Drømmehagen. Den ser vi på til barne-tv tid, en og annen kveld. At disken kun inneholder tre episoder gjør ikke noe, Julia tåler godt å se samme innholdet flere ganger. Dermed får jo vi voksne kikket på Drømmehagen også. Dette er praktisk, det hindrer først og fremst barnet fra å trykke på knapper på den bærbare PC’en som er avspillingsplattform. Vi har henne på fanget og passer på at små fingre ikke tømmer harddisken eller skrur av filmen. Som resultat nynner vi nå konstant på kjenningsmelodien til Drømmehagen, her vet jeg at vi er godt selskap. Dessuten morer vi oss med å spekulere i hvordan figurene i Drømmehagen er når de ikke filmer. Vi tror at Hinkel Pinkel bor på et hjem, at han trenger litt hjelp i hverdagen rett og slett. Det kan jo hende at han er ressurssterk og spiller overbevisende som noe veik, men vi tviler på dette, vi tror han er naturlig, spiller seg selv igrunn. Hyggelig det altså.

Opsi Daisy er litt vanskeligere å plassere, hun kan være en helt gjennomsnittlig Beliber som spiller seg selv, eller så kan hun være sånn hard og kjip, som røyker sigg og drikker i campingvogna om kvelden, mens sminken renner. Hun forbanner den enkle rollen og drømmer om større ting, hvor hun virkelig kan vise frem sitt spekter av ferdigheter. Kanskje en Tarantino film, eller Coen brødrene eller David Lynch, -en mørk thriller hadde vært noe. Makka Pakka har nok et vektproblem. Hvis han da ikke har lagt på seg for akkurat denne rollen. Det er jo noen skuespillere som er villige til å endre kroppen drastisk for å spille overbevisende og få spennende roller. Vi tror imidlertid at han kun tar slik roller, der han kan surre rundt og være tjukk og blid. Den twerkingen han gjør med rompa ser bra ut, trolig har han interesser for dans og rytme som går utover det som er påkrevd på settet til Drømmehagen. Vi antar at Makka Pakka digger Bee Gees og Saturday Night Fever filmen. Trolig er han UNICEF-fadder.

I dag hadde vi en tildragning på restaurant. Jeg har jo en historikk, jeg har tidligere klart å bringe frem både det beste og verste i folk i USA, Tyskland og Afghanistan mv. Her i Thailand har jeg vært en 7-8 ganger tidligere, og føler at jeg har forståelse for kultur og skikk. Jeg tror at jeg klarer å opptre så hensynsfylt som mulig, tatt i betraktning at jeg er en ”farang”, -utlending, (Europeer). Vel, det viste seg ikke å stemme i ettermiddag.

Vi hadde spist en god, sen, lunsj på et rimelig sted med store porsjoner. Julia hadde spist glassnudler sammen med meg, og det var mat utover hele området rundt vårt bord. Vi hadde fått regningen, sendt den tilbake med for mye penger, fått den i retur med veksel, alt vel. Når vi skulle gå plukket en av servitørene, en ung jente, opp vekselen og pekte og gestikulerte på kvitteringen og pengene. Jeg ble straks forbannet, vi hadde jo betalt. De pengene som lå igjen var jo kun drinks, ikke betalingen for maten, den hadde vi jo allerede ekspedert. ”Har de ikke kontroll, restaurant med tjue bord og åtte servitører, for et rot”, -tenkte jeg, pluss en del ting jeg ikke har tenkt å skrive her. Men handlekraftig som jeg er, fant jeg tak i den servitøren som hadde hentet vår betaling og vinket han inn, nå var både den kvinnelige, den egentlige og en slags daglig leder servitør rundt meg mens jeg spurte dem om de ikke kunne verifisere at jeg allerede hadde betalt. De pengene som lå igjen var kun drinks, ikke forsøk på betaling. Men ingen klarte å svare klart verken ja eller nei. Mitt kroppsspråk var nå veldig tydelig på dette tidspunktet, min stemme var høy, hele restauranten, omkring sju-åtte bord med russere, så på meg. Jeg var misfornøyd. Det skjønte alle. Men de ansatte skjønte ikke hva jeg var misfornøyd av. Så vi toget opp til betalingsluken, der sitter en kar som kun har det som jobb å skrive ut kvitteringer og ta penger inn. Han gadd ikke se på meg, men forsøkte å gi meg tilbake mer penger. Vel, mitt spørsmål, hele tiden, var jo om de hadde fått betalt eller om det fortsatt var tvil om min vilje til å gjøre opp for meg. Jeg fikk aldri svar, de ville bli kvitt meg. En farang på 186cm som vifter med lange armer, roper, peker og er svært misfornøyd er ikke godt for forretningen. Dette skjønner jeg, derfor blir jeg enda mer hissig, kan de ikke bare kvittere for at de har fått pengene? Til slutt går vi, ingen løper etter oss og krever noe. Ingen viser noe tegn til at vi ikke har betalt. Men jeg føler blikket deres i nakken.

Å miste temperamentet og bli synlig hissig er knyttet til tap av ansikt og sett ned på i Thailand. Dette vet jeg. Men jeg er jo en hissig fyr, jeg kan skape dårlig stemning hvor som helst på kort tid om jeg ønsker dette. Nå ønsket jeg ikke å skape dårlig stemning, jeg ville bringe på det rene at vi hadde betalt og at alt var OK. Den dårlige stemningen kom som en uønsket bonus. Jeg følte at det ble sådd tvil med min betalingsevne og vilje, og når jeg lagde en scene, som en annen Oprah Winfrey, ville de heller få meg av gårde enn å avklare betalingsansvaret. Dette gjorde meg mer intens. Jeg valgte allikevel å gå. En tanke slo snart ned i meg, det kan være at den kvinnelige servitøren hadde gestikulert til vår regning og penger, for å spørre om vi virkelig ville legge igjen så mye penger? De er tross alt vant med russere i denne restauranten, som neppe driver med drinks annet enn mynt. Vi la igjen overdrevet mye drinks, fordi maten var god, fordi servicen var helt OK, men mest av alt, fordi vi hadde laget en svinesti rundt bordet vårt av mat, sugerør, servietter og annet som Julia hadde forsøkt å spise, lekt med eller bare dratt av bordet. Det var vår måte å si takk på. Det kan ha blitt tolket som om de trodde vi ikke kunne regne og lurte på om vi virkelig ville etterlate så mye spenn. Jeg vet ikke. Resultatet ble i hvert fall at jeg fyrte meg veldig, lagde dårlig stemning i en hel restaurant og fremsto som en komplett idiot i en kultur hvor det å miste besinnelsen kun er tillatt i begravelsen til egne ektefeller. Nå som jeg har roet meg litt og tenkt over det hele er jeg fortsatt ikke sikker på hva de ville, hva mente hun servitøren? Det jeg er sikker på er at de har fått betalt og masse drinks i tillegg. Det hele hadde sikkert vært unngått om hun kunne litt Engelsk og jeg kunne besinne meg litt. Jeg håper de tror vi er russere, slik at jeg ikke har laget noe dårlig rykte for nordmenn her, -det ville tatt seg ut…