Syden spessial, del 1

Kinesere på stranden

Vi har reist en tur på pappaperm i syden. Flyturen gikk i fiskekrok, i god avstand til Ukraina, dermed tok det lenger tid enn vanlig. Julia er i den flotte alder og vekt at hun kun koster noen hundrelapper å ha med på flytur. Dette innebærer også at hun ikke får eget sete, ei heller en slik seng å ligge i. Altså må hun sitte på fanget hele flyturen. Julia valgte da å sprelle, på fanget, hele flyturen. Den bagen, til å ligge i for barn, som vi hadde med til henne, ble tatt fra oss før vi kom om bord. Den dukket heller aldri opp igjen ved ankomst.

Vel fremme, etter omkring 20 timers reise fra dørstokken, via taxi, fly, fly og taxi, er ikke hotellet helt bekvemme med vår ankomst. Ubehagelige saker det der, resepsjonisten er amper, hun mangler info og penger. Vi har jo booket og betalt, ganske mye for lenge siden. Skal hun da være sur på meg for manglende info? Jeg har mitt på det tørre, men siden det er vi som faktisk skal bo her, legger jeg godviljen til etter litt gneldring over disken. Jeg forsøker å forsyne henne med vårt oppholds og betalingsbevis. Jeg henviser henne til vårt reisebyrå og agent. Alt dette sender jeg på epost. Ingenting kommer frem til henne, mailadressen hun har gitt meg fins ikke. Jeg gir opp. Begynner å late som ingenting. Ser en annen vei når jeg passerer resepsjonsskranken. Legger igjen overdrevent med tips til renholderne av rommet, prøver å kjøpe et godt ord for meg selv blant staben. Så langt har det virket. De har ikke kastet oss ut enda, eller vært her og mast mer heller.

 

Her i syden er det russerne og kineserne som styrer. De er flest. De får menyer på sitt språk på restaurantene. De store butikkene ansetter folk som snakker språket for å selge mer til russerne og kinesere. En fyr jeg kjøpte en hengekøye av takket meg for handelen med ”spasiba”, -takk på russisk. Selv her på vårt hotell er det en slags konkurranse mellom de to stormaktene. Jeg tror russerne leder. De er flest, bruker bassenget mest og tar generelt mest plass. En russer som likner på Putin er den mest markante. Han har tynt hår, små øyne dypt i hodet, spiss nese og store brystmuskler. Han er ganske lik Putin, ikke dobbelgjengeraktig, mer som en bror eller fetter. Det er helt tydelig at ungene hans hører på sin far, og at kona hans synes han er en bra fangst.  

Russerne er avmålt hyggelige mot oss. Jeg får inntrykk av at de liker oss skandinaver. De liker oss omtrent som de liker hunder. Hvis de måtte velge mellom å betale strømregningen og veterinærregningen en måned, så ville de valgt strømregningen og latt hunden seile sin egen sjø. Men det er mye bedre enn å være amerikaner i deres øyne for tiden aner jeg. Jeg tror amerikanerne verdsettes omtrent på høyde med potetål.

To av de russiske ungene, trolig 8-9år, sang plutselig og uoppfordret den russiske nasjonalsangen her en dag. De var i bassenget, hang å hvilte seg på en flytebøye, da de plutselig stemte i fedrelandssangen. Alle sanksjonene mot russerne har ikke nådd middelklassen enda, de har råd til å feriere her og ungene deres synger nasjonalsangen der norske barn ville nynnet på Justin Bieber.

Kineserne ser vi lite til. De bor på hotellet her, men bruker ikke bassenget. Vi ser dem ikke på de samme turistfellene som oss. De er på stranden, men ikke for å bade. De er påkledd, de tar bilder. Selvbilder, noen ganger med selvbildepinne. Mest utbredt er i grunn kombinasjonen av mann med speilreflekskamera tar bilde av kvinne i sommerkjole, solhatt og store solbriller med havet som bakgrunn. Hvis de ikke er her for å bade eller sole eller drikke, som resten av oss, hva gjør de da? Vi fant kineserne til slutt, på det det nye, store, avkjølte kjøpesenteret. De handlet i de dyre butikkene. Kinesere i flokkformasjon beveget seg sakte fra klokkebutikken til elektronikkbutikken til juvelhandleren.

Dagene går med til soving, mating, bading for Julia. Vi voksne gjør mye av det samme som henne, men får klemt inn lesing innimellom. All treningen vi skulle starte med, som vi snakket så mye om, har i det store uteblitt. Fruen har tatt til å løpe med barnevogn om morgenen. Selv prøver jeg å svømme litt. Men den daglige squashspillingen, all styrketreningen, vel jeg planlegger det fortsatt.

Julia blir bare kvikkere for hver dag. Nå står hun, drar seg opp langs bord og stoler, står der og holder seg fast, prøver å balansere, prøver å stå helt selv, slipper taket og går på hodet i gulvet. Hun liker å stå heller enn å sitte. Dermed står hun nå stadig på fanget mitt, hun tråkker meg på magen, i skrittet. Magesekk, tarmer, lever og andre innvoller er helt ømme etter all tråkkingen hun gjør. Hun går heller ikke av veien for å tråkke far på ballene. Kort sagt, så jobber hun hardt for å unngå å få noen søsken.

Vi forsøkte oss på en skikkelig turistklisje sist kveld. (Nei, vi har ikke tatt bilder av tærne våre med strand, bølger og hav som bakgrunn og postet på Fjesboken. Men vi sprekker nok og prøver å gjøre dette senere.) Vi forsøkte å sende opp en slik lykt i varmluftsballong. En luftballong av rispapir og ståltråd med en tennbrikett surret fast i midten, nederst. Hele stasen skal lette og seile av gårde som en fakkel over havet i mørket. Joda, vår hadde alle de nødvendige komponenter, men den var for stor. Fakkelen i midten klarte ikke å puste nok varmluft opp i den overdimensjonerte mikke mus-aktige rispapirballongen. Den styret i bølgene etter kun noen meters flukt. Den falt som råoljeprisen og kom seg aldri igjen.