Livet i Tyskland II

Vi holder ut her nede, vi plukker stadig opp biter av språket, men mest at vi skjønner mer av hva de snakker om på radio. Å snakke tilbake i butikken blir fortsatt knot. Julia, som nå er blitt hele 3,5 år, klarer selv å melde at hun må på do i barnehagen, på tysk. Det er en seier for henne og en lettelse for hennes foreldre, som skjønner at dette trolig kommer til å gå. Vi kommer til å få små tyskere boende hjemme hos oss, våre egne barn. Det blir kult og litt rart. Jeg håper de blir CDU velgere, eventuelt kommunister. Jeg orker ikke å ha sånne små ny-nazister hjemme, (Alternativ for Tyskland gjorde et meget godt valg i nylig, de er ikke ny-nazister, men ganske brune i kantene…) 

En sak som fortsatt er norsk hjemme hos oss er strømforbruket. Vi bruker lys, vi glemmer å skru av lyset i rom vi forlater, vi har på masse lys i de rommene vi oppholder oss, dingser vi ikke bruker står fortsatt på, -stereoanlegg, PC og annet. TV’n og blue ray spilleren er allerede blitt tyske, skrur seg av etter en time om det ikke er detektert noen aktivitet fra oss mennesker. 

Kona beskylder meg for å følge etter henne i leiligheten og skru av lys hun har skrudd på. Jeg fnyser av dette, men hun har jo rett. Jeg ønsker å bli forbruksbevisst, bli litt sånn kjip og tysk. Det er bedre for miljøet. Jeg har nok dermed en hang til å minimere vårt strømforbruk. Vår leilighet ser ut som The Love Boat fra utsiden om kvelden sammenlignet med vampyrnaboene våre, og jeg, vel jeg synes kanskje vi burde bli mer som dem, ligge under dyna med lommelykt og fomle.

Naboene våre er trolig vampyrer. Vi ser ikke lys i det hele tatt. Aldri. Men vi vet det bor folk der, vi treffer dem stadig, vi ser de strir med unger og handleposer og plenklipping. De kjører alt for fort på de smale lokalveiene med sine små biler. (Alle her har små biler, gjerne BMW eller Merce, men alltid de minste modellene). De kommer skrensene inn på plassen hver ettermiddag og farer inn i huset, men ingen lys kommer på i vinduet i boligen. Det lyser ikke hos dem om kvelden. Ikke engang lysstrålen fra en hodelykt ser vi streife innenfor vinduene. De ligger vel inne i sine kister og koser seg med lys og musikk der? (Sjekk «The secrets of summer» av Bret Easton Ellis)

Dette har gitt meg litt hodebry. Jeg har jo flydd over denne delen av Tyskland mange ganger, og sett lysene om kvelden av byer og landsbyer, som små klatter av lys i et mørkt landskap bundet sammen av opplyste riksveier. Når jeg selv bor her oppdager jeg nå at alt dette lyset er fra veilys og kun veilys. Alle veiene har veilys. Hadde det ikke vært for dette

veilyset hadde Tyskland sett ut som Finnskogen ovenfra om natten. Dermed regner jeg med at lysverket som har sendt meg en forhåndsberegning der de tror vi skal bruke strøm for 36Euro per måned kommer til å gå på en smell. De har trolig ikke lagt inn en verdi for «Nordmenn» i sin strømforbruks-logaritme…

Vi har ikke vedovn her. Jeg savner det intenst. Våte og kalde etter en sprint med barnevogn i øsregnet fra lekeplassen til hjemmet er det naturlig å kaste av oss vått tøy i gangen, samles foran vedovnen og fyre opp. Jeg syter om dette til mine kolleger fra Tyskland og Nederland, de smiler av meg og mumler noe om at vi nordmenn lever mye tettere på naturen enn resten av Europa. 

Så nå bader vi mye i badekaret. Kalde og våte unger blir ikke tint foran vedovnen vi ikke har lenger, de blir hivd i badekaret. Ungene digger dette og mener nå at en tur i badekaret kurerer alle deres problemer. Nå kan jeg ikke bytte bleie på Leonore, 17 mnd, uten at det pekes på badekaret og bables friskt om «Baa, baaa, baa». Joda, vi har radiator med god varme i, alle rom i huset har minst en radiator. Våre to bad har vannbåren varme i gulvet. Men disse kan ikke skrus opp plutselig. Hvis vi stiller på de gir endringen effekt 4-6 timer senere.

Uansett, jeg har bestemt meg for, at jeg aldri skal bo uten vedovn igjen. Dette er ikke kun av bekvemmelighetshensyn, men også offiseren i meg som er opptatt av beredskap og overlevelse. Hva fyrer vi med når strømmen er borte og anlegget som leverer fjernvarme ligger nede?  

Været her er fortsatt friskt. Ikke alltid negativt. I dag hadde vi 22 grader i skyggen, 24. september. Dog hadde vi vind med fart på 11 sekundmeter for to uker siden sammen med slagregn. Mange av trærne her er fulle av kastanjer og eikenøtter. De nyttet muligheten til rase ned, plutselig frigjort av vindkastene. Kastanjer som kommer flagrende i 11 sekundmeter vind er skummelt. Vi bor ikke mange meter over havnivå, dette er ikke et høyfjellsplatå. Ergo ble jeg forundret over å oppleve vind som jeg forbinder med Hardangervidda, her. Imidlertid er vi nordmenn, så vi trakk på oss regntøyet og fortsatte livet som før, mens vi lurte på om vi burde ha sykkelhjelm på selv om vi gikk tur til butikken. 

I mange år har jeg hørt historier fra nordmenn i Tyskland om «bare sett det du vil bli kvitt ut på gaten så kommer det folk og henter det». Nå er vi her selv og det viser seg at det går an å sette skrot som ikke passer i søppelkassen ut en gang i måneden. Dette bli hentet av renovasjonsetaten. Altså ingen magisk gjeng som kommer og soper med seg alt du ikke vil ha selv. Nå er det slik at disse datoene for henting er kjent for alle, dermed hender det at lykkejegere kjører rundt kvelden før søppelbilen og ser etter godsaker blant søppelet. Men de tar kun bra saker, de tar ikke med seg gamle madrasser eller ødelagte IKEA-bokhyller. Altså er nok historien om å «bare sette saker på gaten så blir det borte» en forenkling, men hvis det gjøres rett så er prinsippet det samme. Dette sparer oss for turer til gjenbruksstasjonen. 

Ungene blir stadig eldre mens dagene flyr. Det er 25 måneder mellom våre to. Det virket som et smart trekk å få barn tett, i teorien. Da kan de leke sammen og gå igjennom de samme fasene i livet nesten samtidig og forhåpentligvis være gode venner og støttespillere for hverandre. Vel, nå kan det se ut som dette stemmer. Nå er ungene henholdsvis 3,5 år og 17 måneder. De leker sammen nå, de forholder seg til hverandre som to individer og de krangler og koser. Men det er først den seneste måneden dette har vært tydelig. Før dette var det et galopperende galehus her. To barn som ikke ville det samme, noen gang, men var veldig tydelige på at de ville sin egen greie. De har holdt leven hver for seg, og de har arvet sterke viljer, som de har kunngjort på meget overbevisende måte både sent og tidlig. Sagt på en annen måte, -jeg kunne ikke anbefale noen å få barn tett, før nå. Selv nå er jeg ikke sikker på om det er smart, men det er øyeblikk nå hvor ungene glemmer å mase på pappa og henge i skjørtene til mamma, hvor de nyter hverandres selskap i stedet, og det varmer to slitne foreldre som ikke alltid har stolt på egne beslutninger. 

Lillesøster er kommet til det stadiet i livet hvor alt storesøster gjør er det kuleste og verdt å herme etter. Dette lærer sikkert lillesøster mye av, men det er livsfarlig. Storesøster er litt av en klatremus, med spenst og motorikk. Lillesøster er en brøytebil. Dermed finner vi stadig lillesøster vaklende på utsatte steder, uten noen plan for å komme trygt ned, eventuelt

prøve å beskytte vitale organer i det kommende fallet. De lærer mye av hverandre. Men de to største forskjellene mellom disse søstrene har de ikke nærmet seg hverandre på. Den eldste sover lett og mye. Den yngste spiser variert og mye. Hadde de enda hermet litt på disse områdene. Men neida. Storesøster går fortsatt rundt og brenner kalorier fra kun pasta med ketchup som hovedføde. Lillesøster synes det er helt greit å holde seg våken i bilsetet sitt på 2-3 timers biltur. Hun synes også at mamma og pappa ikke helt setter pris på det flotte ved å bruke to hylende timer på å legge seg, hver kveld.

Alt for nå, mer senere. 

Livet i Tyskland del 1 (det kommer mer senere…)

Tøffe tak på IKEA i Tyskland

Vi har nå bodd i Tyskland i fire uker, her er førsteinntrykket oppsummert i punkter:

Hundemøkk

Tyskerne har alt på stell, ingenting er tilfeldig eller lemfeldig. Alt er strøkent. Alle har rene biler alltid. Alle klipper plenen og hekken litt før det trengs. Alle tømmer postkassen og alle venter lydig på grønt lys, selv fotgjengere. Nå har vi imidlertid funnet en ripe i den tyske lakken, (det er ikke dieselskandalen). Hunden, den får gjøre fra seg der den vil. Hundepose benyttes ikke. Bæsjen finnes overalt. I veikanten, i grøfta, på gangveien. Dermed fins den også på hjulene til våre barnevogner og sykler, under mine sko, over alt på ungene. Dette er er kjipt. Og det er overraskende. Er det tyskernes måte å være litt gærne på?

Fisk

Det er ikke fersk fisk over alt her. Det er det jo ikke i Norge heller. Men den halvferske fisken, -du vet pakket fersk i pakke og deretter til salgs i kjøledisken? Den fins ikke her. Kun frossen fisk, til høy pris. Og alt er laks. Sei er såkalt hav-laks, (min oversettelse), stillehavslaks er villaks og så er det norsk laks. Dermed har vi endt opp med sei når vi trodde vi kjøpte laks. Vi fikk også hvit laks. Som vi trodde var sei igjen. Det viste seg at det trolig var laks, som ikke hadde spist pellets med rekeskall i, ergo var den hvit i kjøttet, ikke rød. Det fins visstnok en butikk med fiskedisk her, men den er på den andre siden av byen, omkring 25 lyskryss unna, utenfor vår rekkevidde. Trafikken her er helt håpløs. Det er røde lys, -ja alltid røde, over alt. Dermed er alt som er utenfor sykkelavstand for langt unna. Drømmen om fersk fisk lever videre. 

Sykler

Sykling er pop

Biltrafikken er helt håpløs. Landskapet er nesten helt flatt. Det er mye bra vær. ALLE veier har sykkelvei. Her sykler nesten alle. Det er lettvint, raskt, sunt, kult og miljøvennlig. Men ingen har kule sykler, nesten. Alle sykler på store, tunge tantesykler. Imidlertid sykler de ganske fort, jevnt høyt tempo, mens det skrangler i bagasjebrett, bremser, lys, ringeklokker og kjedekasser. For meg er det overraskende at selv ungdommer, som ofte er opptatt av stil og hvordan de blir oppfattet, suser rundt på disse ganske uhensiktsmessig farkostene. Men det gjør de altså. Det kan hende at de har kjedelige og tunge sykler i håp om å unngå tyveri. Ifølge rundskriv fra Die Politzei blir fem tusen sykler stjålet her i byen årlig. Jeg nekter å føye meg og suser rundt på min kule cyclo cross. Det er jeg godt fornøyd med, helt til den blir stjålet såklart. 

Sigg

Det er helt OK å røyke i Tyskland. Mange røyker. Det er greit å ta røykepause på jobben. Men det likner litt på ungdomsskolen på 1980-tallet hjemme. De sniker rundt for å røyke. De får ikke stå på trappa eller i nærheten av noen som kan bli sjenert av røyken. De står i sykkelskuret, bak søppelbøttene, utenfor rømningsveien og sigger. De er bortgjemt, men hvis du er litt ivrig finner du dem. Mange røyker hjemmerullet, ala Winner Tip, 500 gram løs tobakk koster ca 30Euro. Selvfølgelig er det, som mange steder, de meg lavest lønn som røyker mest, med unntak av Mercedes-eiere, -de røyker også. Sånn er det jo overalt. De fattige røyker, mens blant de rike er det kun de som vil ha Merce som digger sigg, -men hvorfor? Dette burde Harald Eia virkelig se nærmere på. 

Ferie?

«Hvordan går det med ungene da? Er ikke dette en pappa-blogg?»

Joda, ungene er friske og freser rundt her sent og tidlig. De skjønner at vi ikke er hjemme. De har ikke skjønt at dette nå er blitt hjemme. De tror vi er på ferie. En slags lang ferie der alt er litt rart, og det er greit, fordi vi skal snart hjem. Dog kommer det aldri noen og vasker leiligheten vår. Det er jo vanlig på ferie. Dette er jo ikke ungene så opptatt av i grunn, det er vi voksne som skulle ønske at denne delen av ferien var på stell…

Treåringen spør om det innimellom; «Når skal vi hjem?» Ellers er jentene godt fornøyd. De har fått trampoline i hagen, de har fått badekar på badet og ketchup, (denne livsviktige eliksir for kids), kommer i enorme flasker her. Life is good. 

Julia har lært seg å telle til funf på tysk. Hun er bedre til å si Danke enn takk og liker å hyle bis morgen når hun forlater barnehagen. Hun er en liten tysker som er i ferd med å kle av seg den trange norske huden, omtrent som i «V», -for de som husker denne kalkunserien som trollbandt oss på 1980-tallet.  

Forøvrig spiller vi mye musikk for ungene. Vi har ofte ettermiddagsdisko, rett før middagsmat. Da danser barn og foreldre til noe dansbart. Det går mye i listepop. Imidlertid hender det at vi prøver noe annet. Til min store skuffelse liker ingen av ungene Neil Young, ingen av de som klapper eller danser, de ser forvirret og spørrende på pappa. Det samme er stort sett saken med Simon & Garfunkel. Carol King derimot, ble godt mottatt, enda godt. Den musikken som ga best respons, hos begge jentene, uten tvil, er MODS. Gode gamle MODS. Jeg snakker ikke om landeplagen og tårepersen «Tore Tang», neida «Meg må du hilsa på», som den dag i dag holder høy kvalitet. Dessverre, på en sånn, «ja, det er bra, men det burde vært bedre» måte,  må jeg tilføye at ungene liker Jokke, -særlig «Her kommer vintern» (sic), men på ingen måte har den gitt samme uttelling i kropslig spontan utfoldelse som MODS. Oppsummert betyr det at norsk musikk appellerer til ungene, lavmælt musikk fra 1970 som far liker, likes ikke av ungene, også liker de alt med tydelig rytme i. Dette kan bære feil avsted, jeg håper vi unngår at ungene går og nynner på en låt ala «Bombadilla life» en hel sommer om ti år…

Saker som er litt annerledes enn i Norge:

Fartsgrensen på fylkesveier er 100km/h utenfor bebygde områder, uavhengig av veikvalitet. Dog er det brått en femtisone ved et lite veikryss, ledsaget av en fotoboks. Femtisonen trenger ikke være særlig lenger enn 80 meter. Gode bremser anbefales. 

Nesten alle tyske kjøkken jeg har vært inne i har matbod. Et lite siderom, som kan fylles med hermetikk, vin, tørrvarer, tomflasker osv. Ikke visste jeg at dette hadde jeg savnet hele livet. Svært praktisk.

Lekeplassene ligger tett. De er meget gode. De vedlikeholdes av kommunen. De har leker for enhver alder og interesse. Sanden i sandkassa er EU-godkjent. Kun katter uten parasitter får drite i sandkassa.

Autobahn har fri fart for det meste. Det vil si at kun trafikken begrenser hastigheten. Og her er det veldig mange biler, ofte kjører vi i kø. En dag vi satt og klagde over køkjøring oppdaget vi at køen gikk i 100km/h. Det gjør den ofte når det tetter seg. Helt greit sett med norske øyne. Videre har jeg selv ligget og tøffet meg i 170km/h i venstrefeltet, for å bli forbikjørt av en bil som kom fra ingensteds i syk hastighet og forsvant videre på samme manner. 

ALLE tyske dører slår inn i rommet. Dette er sykt. Det spiller ingen rolle om det er praktisk eller ikke. Rømming ved brann i mørket er trolig dømt til ende med kropper stablet innenfor dør som slår inn… I små rom, som badet er det svært upraktisk. Ved potensielle rømningsveier er det farlig og ellers er det bare slitsomt og plagsomt. Jeg håper at de som er vokst opp med dette, trolig ca 80 millioner tyskere, har peiling og kontroll og vane for å håndtere dette. Selv er jeg opptatt av beredskap og brann og fare-på-ferde, -jeg er skeptisk. 

Tyskerne som aldri gjør noe tilfeldig eller ugjennomtenkt eller noe, gud forby, -som er dyrt, har vist enkelte brudd i denne flotte og gjennomtenkte ideologien sin. Omtrent 40 prosent av bilene her ruller på helårsdekk. Jeg er litt usikker på om jeg skal kommentere hvor teit dette er, lar det være og overlater til den opplyste leser og pønske ut hvorfor dette ikke er hverken miljøvennlig, sikkert eller økonomisk. 

Selv har jeg prøvd meg på dynamisk kjøring her. Det som enkelte vil kalle Italiensk kjørestil, uvøren kjøring vil andre kalle det, effektivt og utnyttelse av trafikkbildet vil andre kalle det. Det ble ikke godt mottatt. Blinking og tuting var resultatet, fra folk i Merce med sigg ut av vinduet, av folk i Ford Focus med baksetet fullt av studielån og folk i Seat som hadde glemt koden til bankkortet med vilje. INGEN av disse tyskerene godtok at jeg var litt frempå i bytrafikken. 

Tyskerne har jakkeknagger på do. For et fantastisk land! 

I 2008 brukte jeg Rygge, (Moss lufthavn), -der var det ingen jakkeknagger på do. Allerede da skjønte jeg at den flyplassen var dømt til fortapelse, åtte år senere fikk jeg rett.

Her er det jakkeknagger på hver eneste dass, uansett. Svært praktisk. Tyskerne skuffer ikke på de viktige sakene.