Livet i Tyskland II

Vi holder ut her nede, vi plukker stadig opp biter av språket, men mest at vi skjønner mer av hva de snakker om på radio. Å snakke tilbake i butikken blir fortsatt knot. Julia, som nå er blitt hele 3,5 år, klarer selv å melde at hun må på do i barnehagen, på tysk. Det er en seier for henne og en lettelse for hennes foreldre, som skjønner at dette trolig kommer til å gå. Vi kommer til å få små tyskere boende hjemme hos oss, våre egne barn. Det blir kult og litt rart. Jeg håper de blir CDU velgere, eventuelt kommunister. Jeg orker ikke å ha sånne små ny-nazister hjemme, (Alternativ for Tyskland gjorde et meget godt valg i nylig, de er ikke ny-nazister, men ganske brune i kantene…) 

En sak som fortsatt er norsk hjemme hos oss er strømforbruket. Vi bruker lys, vi glemmer å skru av lyset i rom vi forlater, vi har på masse lys i de rommene vi oppholder oss, dingser vi ikke bruker står fortsatt på, -stereoanlegg, PC og annet. TV’n og blue ray spilleren er allerede blitt tyske, skrur seg av etter en time om det ikke er detektert noen aktivitet fra oss mennesker. 

Kona beskylder meg for å følge etter henne i leiligheten og skru av lys hun har skrudd på. Jeg fnyser av dette, men hun har jo rett. Jeg ønsker å bli forbruksbevisst, bli litt sånn kjip og tysk. Det er bedre for miljøet. Jeg har nok dermed en hang til å minimere vårt strømforbruk. Vår leilighet ser ut som The Love Boat fra utsiden om kvelden sammenlignet med vampyrnaboene våre, og jeg, vel jeg synes kanskje vi burde bli mer som dem, ligge under dyna med lommelykt og fomle.

Naboene våre er trolig vampyrer. Vi ser ikke lys i det hele tatt. Aldri. Men vi vet det bor folk der, vi treffer dem stadig, vi ser de strir med unger og handleposer og plenklipping. De kjører alt for fort på de smale lokalveiene med sine små biler. (Alle her har små biler, gjerne BMW eller Merce, men alltid de minste modellene). De kommer skrensene inn på plassen hver ettermiddag og farer inn i huset, men ingen lys kommer på i vinduet i boligen. Det lyser ikke hos dem om kvelden. Ikke engang lysstrålen fra en hodelykt ser vi streife innenfor vinduene. De ligger vel inne i sine kister og koser seg med lys og musikk der? (Sjekk «The secrets of summer» av Bret Easton Ellis)

Dette har gitt meg litt hodebry. Jeg har jo flydd over denne delen av Tyskland mange ganger, og sett lysene om kvelden av byer og landsbyer, som små klatter av lys i et mørkt landskap bundet sammen av opplyste riksveier. Når jeg selv bor her oppdager jeg nå at alt dette lyset er fra veilys og kun veilys. Alle veiene har veilys. Hadde det ikke vært for dette

veilyset hadde Tyskland sett ut som Finnskogen ovenfra om natten. Dermed regner jeg med at lysverket som har sendt meg en forhåndsberegning der de tror vi skal bruke strøm for 36Euro per måned kommer til å gå på en smell. De har trolig ikke lagt inn en verdi for «Nordmenn» i sin strømforbruks-logaritme…

Vi har ikke vedovn her. Jeg savner det intenst. Våte og kalde etter en sprint med barnevogn i øsregnet fra lekeplassen til hjemmet er det naturlig å kaste av oss vått tøy i gangen, samles foran vedovnen og fyre opp. Jeg syter om dette til mine kolleger fra Tyskland og Nederland, de smiler av meg og mumler noe om at vi nordmenn lever mye tettere på naturen enn resten av Europa. 

Så nå bader vi mye i badekaret. Kalde og våte unger blir ikke tint foran vedovnen vi ikke har lenger, de blir hivd i badekaret. Ungene digger dette og mener nå at en tur i badekaret kurerer alle deres problemer. Nå kan jeg ikke bytte bleie på Leonore, 17 mnd, uten at det pekes på badekaret og bables friskt om «Baa, baaa, baa». Joda, vi har radiator med god varme i, alle rom i huset har minst en radiator. Våre to bad har vannbåren varme i gulvet. Men disse kan ikke skrus opp plutselig. Hvis vi stiller på de gir endringen effekt 4-6 timer senere.

Uansett, jeg har bestemt meg for, at jeg aldri skal bo uten vedovn igjen. Dette er ikke kun av bekvemmelighetshensyn, men også offiseren i meg som er opptatt av beredskap og overlevelse. Hva fyrer vi med når strømmen er borte og anlegget som leverer fjernvarme ligger nede?  

Været her er fortsatt friskt. Ikke alltid negativt. I dag hadde vi 22 grader i skyggen, 24. september. Dog hadde vi vind med fart på 11 sekundmeter for to uker siden sammen med slagregn. Mange av trærne her er fulle av kastanjer og eikenøtter. De nyttet muligheten til rase ned, plutselig frigjort av vindkastene. Kastanjer som kommer flagrende i 11 sekundmeter vind er skummelt. Vi bor ikke mange meter over havnivå, dette er ikke et høyfjellsplatå. Ergo ble jeg forundret over å oppleve vind som jeg forbinder med Hardangervidda, her. Imidlertid er vi nordmenn, så vi trakk på oss regntøyet og fortsatte livet som før, mens vi lurte på om vi burde ha sykkelhjelm på selv om vi gikk tur til butikken. 

I mange år har jeg hørt historier fra nordmenn i Tyskland om «bare sett det du vil bli kvitt ut på gaten så kommer det folk og henter det». Nå er vi her selv og det viser seg at det går an å sette skrot som ikke passer i søppelkassen ut en gang i måneden. Dette bli hentet av renovasjonsetaten. Altså ingen magisk gjeng som kommer og soper med seg alt du ikke vil ha selv. Nå er det slik at disse datoene for henting er kjent for alle, dermed hender det at lykkejegere kjører rundt kvelden før søppelbilen og ser etter godsaker blant søppelet. Men de tar kun bra saker, de tar ikke med seg gamle madrasser eller ødelagte IKEA-bokhyller. Altså er nok historien om å «bare sette saker på gaten så blir det borte» en forenkling, men hvis det gjøres rett så er prinsippet det samme. Dette sparer oss for turer til gjenbruksstasjonen. 

Ungene blir stadig eldre mens dagene flyr. Det er 25 måneder mellom våre to. Det virket som et smart trekk å få barn tett, i teorien. Da kan de leke sammen og gå igjennom de samme fasene i livet nesten samtidig og forhåpentligvis være gode venner og støttespillere for hverandre. Vel, nå kan det se ut som dette stemmer. Nå er ungene henholdsvis 3,5 år og 17 måneder. De leker sammen nå, de forholder seg til hverandre som to individer og de krangler og koser. Men det er først den seneste måneden dette har vært tydelig. Før dette var det et galopperende galehus her. To barn som ikke ville det samme, noen gang, men var veldig tydelige på at de ville sin egen greie. De har holdt leven hver for seg, og de har arvet sterke viljer, som de har kunngjort på meget overbevisende måte både sent og tidlig. Sagt på en annen måte, -jeg kunne ikke anbefale noen å få barn tett, før nå. Selv nå er jeg ikke sikker på om det er smart, men det er øyeblikk nå hvor ungene glemmer å mase på pappa og henge i skjørtene til mamma, hvor de nyter hverandres selskap i stedet, og det varmer to slitne foreldre som ikke alltid har stolt på egne beslutninger. 

Lillesøster er kommet til det stadiet i livet hvor alt storesøster gjør er det kuleste og verdt å herme etter. Dette lærer sikkert lillesøster mye av, men det er livsfarlig. Storesøster er litt av en klatremus, med spenst og motorikk. Lillesøster er en brøytebil. Dermed finner vi stadig lillesøster vaklende på utsatte steder, uten noen plan for å komme trygt ned, eventuelt

prøve å beskytte vitale organer i det kommende fallet. De lærer mye av hverandre. Men de to største forskjellene mellom disse søstrene har de ikke nærmet seg hverandre på. Den eldste sover lett og mye. Den yngste spiser variert og mye. Hadde de enda hermet litt på disse områdene. Men neida. Storesøster går fortsatt rundt og brenner kalorier fra kun pasta med ketchup som hovedføde. Lillesøster synes det er helt greit å holde seg våken i bilsetet sitt på 2-3 timers biltur. Hun synes også at mamma og pappa ikke helt setter pris på det flotte ved å bruke to hylende timer på å legge seg, hver kveld.

Alt for nå, mer senere.