Julebrev 2018 fam. Wie-Rust

Uberwasserkirche, Münster

Ikke alle liker kopierte julebrev. Kopierte A4 ark der alle får akkurat den samme historien om unger og ferie og arbeid og bikkja. De vil heller ha personlige julekort, skrevet for hånd. Dette skjønner jeg ingenting av. Det må da være bedre med generell oppdatering fra året som har gått, enn kort hilsen med knotete håndskrift?Jeg poster årets julebrev her. Ingen får julekort i år uansett. Vi har fortsatt 65 takkekort fra sommerens bryllup å skrive. Der får alle en personlig hilsen. Dette tar tid. Forhåpentligvis er kortene ferdige til utsending før selvangivelsen. Hele tidsplanen for disse takkekortene har sprukket som budsjettet til Stortingets postmottak. Mao. vær glad for at det kommer et generisk julebrev her.

Rammen rundt det hele er at vi i hele 2018 har bodd i Tyskland alle fire, der far arbeider i en internasjonal stab. Mor drifter familien og ungene vokser.

Januar husker vi nesten ikke. Mamma Beathe var en tur på tekstilmesse i Frankfurt for å pleie sitt profesjonelle nettverk.

Ungene var stort sett syke fra sent desember 2017 til sent februar 2018. Heldigvis klarte de å være syke annenhver uke, så mor sjelden hadde mer enn en febersyk smårolling å underholde. De hadde allverdens barnehagepest. Mor og far selv fanget kun annenhver epidemi. Vi overlevde, har sikkert fått bedre immunforsvar. Men det tar på humøret å alltid være litt hanglete selv eller ha en sutrete unge midt på natten. 

I Februar og mars arbeidet pappa Pål Torleif masse. Han var ikke bortreist, men kom hjem etter at ungene hadde lagt seg og dro mens resten av familien satt i pysjen og spiste frokost. Den mest ubrukelige måten å være fraværende på. Altså pappa er hjemme om natten, men han ser ikke barna, bidrar ikke med noe nyttig, men er ikke helt borte vekk, ergo er det en slags forventing om pappa som skal komme hele tiden. 

Mamma Beathe startet med hjemmeundervisning i tysk i februar. En pensjonert lærerinne kommer to dager i uken og utdanner mor. Dette har gått veldig fint. Beathe har funnet frem sine grundige studievaner igjen, -kun det beste resultat er godt nok. Hun gjør tysklekser, tenker på tysk setningsbygning om kvelden etter at hun har lagt seg og retter på far sin tysk når anledningen byr seg. I tillegg er hun sint på unødvendig komplisert tysk grammatikk. 

Vi reiste en snartur hjem til Norge i påsken. Traff familie og noen venner. Vi rakk både noen dager i Enebakk og noen dager i hytta nedpå sørlandet. Far insisterte på å kjøre egen bil. Dermed tok turen frem og tilbake over et døgn hver vei, inkludert Kielferge og fire timers autobahn. (Hvis ikke hele verden nå vet det; Pål Torleif kjøpte seg ny, fin BMW i 2017. Den liker han godt og vil gjerne bruke og vise frem mest mulig. Dette fører til at familien bruker Kielferga mye, til tross for at det er kostbart og langsomt.) 

2018 BMW 520 DAXT etter bilspa!

Den tradisjonelle Langfredag-mottagelsen på hytta ble avholdt også i år. 14-16 personer var innom. Det som er nytt, siden 2016, er at de som sitter lenge og nyter sin Cava i den sure vårvinden, får hjemmebakt tynnbunnspizza. Ungene deltar med elting og kjevling av pizzadeig på kjøkkenet mens de voksne oppdaterer hverandre på skillsmisser, nye barn/barnebarn, dødsfall og annet sladder. Kokken selv pleier å bli brisen, og har to år på rad glemt den siste pizzaen i ovnen. Heldigvis sier røykvarsleren ifra når pizzaen er særdeles godt stekt. 

I april/mai var far på tre ukers kurs i de tyske alper, rett utenfor Garmisch Partenkirchen. Det var en deilig avveksling fra de flate kornåkre i Westfalen å få komme ned i sør-øst, der tyrolerhus og lederhosen ikke er ironisk, men helt dagligdags. Dessverre var snøen borte, det var likevel lett å komme seg til fjells. Som alltid er det godt skiltet i Tyskland, dette gjelder også stier i utmark. Tyskerne har med øl i sekken og nyter når de endelig har kommet seg opp på en topp. Som nordmann tar jeg selfie, drikker vann, tørker snørr og løper ned igjen. Helt ute av stand til å nyte turen, mer opptatt av å være rask og fortelle andre om hvor rask jeg har vært opp på hver topp… 

Midt i mai kom fars kamerater fra Rælingen og Enebakk på besøk til oss i Münster. Det ble en tøff langhelg. Vi oppførte oss som om vi var 18-år igjen. Satt sent oppe. Nøt de billige ølprisene. Beveget oss i flokk, både på sykkel og til fots. Aktivitetene var stort sett spise kjøtt på restaurant og deretter fordøye det hele på bar etterpå. Alle var enige om at det var en fin tur og noe som måtte gjentas. Spørsmålet er vel om kroppen til disse førtiåringene tåler en slik utflukt igjen. Jentene synes det var stas å ha fem onkler på besøk den helgen og snakker stadig om «han med skjegget», «Thomas», «han uten hår» osv…

Far med litt sår rygg, mor vakker i bunad, unger fulle av sukker, 17. mai

Grunnlovsdagen ble feiret i hagen vår i Tyskland. Tyske venner og norske kolleger var invitert. Tyskerne visste ikke hva de skulle forvente. Det de fant var en flokk nordmenn som ikke skammet seg over å være stolte av sitt land og sin historie. Jentene løp rundt i Cubus-bunader med lyst hår og mor hadde på Åmli-bunaden. Røkt laks, fenalår, eggerøre, iskrem, kake, hvitvin og champis samt pølse med lompe ble langet ut i store mengder. Overraskende mange likte fenalåret. Linie Aquavit ble også drukket uten å foretrekke en mine. Tyskerne selv feirer ikke sin nasjonaldag, men har fri på Gjenforeningsdagen, uten at alle i gamle Vest-Tyskland mener at gjenforeningen var nødvendig.

Scheveningen, Nederland

Vi startet sommerferien siste uken i juli. Dette er sent med norske øyne, men følger feriemønsteret til Nordrhein-Westfalen. Først reiste vi til Bodensee via Heidelberg. Ved Bodensee bodde vi på hotell og hadde to rom. Ungene fikk eget. Det var stort, og skummelt, for 2-åring og 4-åring. De måtte dele rom, det er de ikke vant med. De slapp å dele med mamma og pappa, også rart. Vi hadde baby call på hele natten. Rett som det var stod pappa opp på et blunk og løp ut i hotellkorridoren i underbuksa og inn på naborommet der noen trengte trøst, melk eller bare å se et vennlig ansikt. Vi var der i ni døgn. Ambisjonene var å bade, spise is hver dag og ellers ta det med ro. Om vi tok det med ro kan jo diskuteres, men vi stresset ikke. På veg hjem stoppet vi i Frankfurt og bodde på sånn gammeldags luksushotell med masse tjenere som ikke gjorde noe som helst før vi stakk en 5Euro i neven på dem. Men da skjedde det plutselig masse på en gang. Vi fikk inn senger til ungene på rommet, det ble levert bamser på rommet, bilen min ble parkert uten å bli bulket eller dra på seg 400km ekstra ila natten. Etter litt klesvask hjemme i Münster var vi på stranden i Nederland, en trikketur nord for Haag. Flott strand, god stemning og blåskjell til lunsj hver dag en knapp uke. Vi kjørte 4500km med bil. Det var varmt. Alle strekninger tok akkurat 50% lenger tid enn navigasjonen foreslo og ungene ville kun høre en sang på radioen «Nena; Neunundneunzig luftballons» Vegarbeid, semitrailere i syke antall og altfor mange biler må ta skylden. 

Til slutt tok vi ferga til Oslo og alt handlet om å bli gift for andre gang. Tusen ting skulle fikses og koordineres. Vi hadde giftet oss i Tinghuset året før men ville dra på med kirke, prest, selskap og masse festligheter. Det gikk fint, men vi fikk kjørt oss. Alt gikk etter planen, været var flott, bruden var pen og brudgommen holdt seg nesten edru til etter han var ferdig med sin tale. Høydepunktet kom da en kjekk kar begynnelsen i av førtiårene danset break dance i de sene timer under festen. Rekk opp handa alle som hadde spontan og kvalifisert break dance fra en gjest under sitt bryllup?

Foto: J. Fredrik Braadland-Olsen

Ungene driver med det de skal. De vokser, lærer seg nye saker og blir stadig mer folk. Selv Leonore på 2,5 år minner mer om menneske enn villdyr for tiden. Hun er en sangfugl og nynner stadig på sanger fra barne-TV eller god natt sanger mor og far synger. Julia på 4,5 år er en leder, hun sjefer gjerne, drar igang saker og vil at alle skal ha det fint hele tiden. Julia er rask og smidig, får leke med eldre barn i barnehagen da hun klatrer, løper og herjer like bra som 5-6 åringer. Begge snakker nå tysk. Julia snakker flytende tysk. Hun er ikke bevisst dette selv. Klarer ikke å oversette norsk til tysk hvis hun blir utfordret, men lever to liv. Et norsk og et tysk. Om natten babler hun gjerne tysk i søvne. Hun er en tøysekopp, men helst utenfor hjemmet. Som en sunn 4,5 åring bruker hun helst tiden hjemme på å krangle med lillesøster og utfordre mamma og pappa på det meste. Vi hører rykter om at dette skal roe seg idet hun blir fem år. Vi ser frem til det. Det siste året har det vært mye drama. Mamma og pappa i vår familie lar seg provosere og følelsene er høye. Lillesøster lar seg inspirere og er så langt den som er sintest, mest utholdende sint og mest høylydt. Til og med Julia blir paff når Leonore drar igang sine raptuser.

Leonore

Julia

Leonore lærer seg saker og ting svært raskt. Hun er et ekko av sin søster. Alt storesøster sier og gjør blir forsøkt gjentatt øyeblikkelig, bokstavelig. Dette lærer hun nok mye av. Når Julia sier «Jeg må tisse» og løper mot do, gjentar lillesøster frasen, løper etter storesøster og blir stående å glo på Julia som sitter og vipper på ramma. Denne teknikken har ledet henne raskt inn i kompliserte prosesser. Hun klarer seg bra og er tidligere igang med finmotorikk enn søsteren var på samme alder. 

Høsten i Münster var stort sett fin. Regnet uteble for det meste. Regnet som vi sårt trengte etter en altfor tørr sommer. Vi startet etter endt ferie i slutten av august og høsten gikk fort. Ryggen til Pål Torleif som var på bristepunktet i juli 2017 er nå så god at livet går som vanlig igjen. En kiropraktor i Münster har tjent mye penger på dette, men levert godt resultat. 

Mor var tom etter bryllupet. I ett år hadde hun brukt all ledig tid til å planlegge, endre, forespørre, sy om kjole, tenke på meny, holde far i ørene budsjettmessig. Da dagen endelig var over kom hverdagen raskt. Far dro på jobb, ungene spratt i barnehagen og hun satt igjen med et berg klesvask og noen hundre tyske gloser å pugge…

Mor har malt kontrastvegger i leiligheten vår. Det ble fint. Jentene fikk hver sin rosa vegg. Stuen fikk to blåish vegger, soverommet ble malt i en farge jeg ikke er istand til å gjengi. Det ser bra ut.   

Julia begynte på musikkskole i høst. Vi har ingen ide om hun er musikalsk anlagt eller ikke, men hun liker sang og dans og liker å spille på instrumenter. Hun tar også instruksjon fra andre. Med dette mener jeg at hun klarer å fokusere og følge med hvis noen som ikke er mor eller far skal lære henne noe. Alt som er nytt og skal læres bort hjemme til Julia ender gjerne i krise og hyl. Det er godt mulig at mor og far sin pedagogiske modell må evalueres. Vi er glade hun er mer tålmodig med andre voksne.  

Far arbeidet mye i november, var bortreist og savnet familien. Familien klarte seg bra. De utviklet gode rutiner uten far. Mor er strengere enn far. Dette passer barna godt, de liker tydelige rammer. Far sitt konsept om «å la dem gjøre som de vil, så får vi se om de lærer noe av det» er litt for diffust for barna. Mor sier hva reglene er og følger opp sine pålegg. 

I desember var far bortreist igjen, denne gang til Strasbourg i Frankrike. Det endte med skyting i Julemarkedet i Strasbourg midt under EU sin siste parlamentssamling i 2018, uten at jeg var innblandet. Dog ble det dramatisk. Det er egen bloggpost under oppseiling om dette. Se hva som skjer.

I skrivende stund er vi hjemme i Norge. Vi digger den norske vinteren. Den byr tross alt på snø, selv om det ikke er metervis på det sentrale østlandet. Vi har akt, spist både pinnekjøtt og ribbe, truffet slekt og venner. Dessuten har vi digget gjensyn med Grandiosa, Ringnes øl, potetgull fra Maarud og hus med vedovn. Far løper rundt og fyrer og synes livet er topp. Ungene aker. Vi spiser stekt fiskepudding til lunsj og pølser med lompe til mellommåltid.  

God jul og takk for året som gikk!

Mor & Leonore i action

Far har verktøy til det meste

Sommeren som gikk 2018

Beathe & Pål Torleif 25. aug 2018. Foto Lise H. Christoffersen 

Enhver sommer har sin egen signatur. Denne sommeren hadde usunn hetebølge som sin kjenningsmelodi. Bekker tørket ut, skogbranner herjet, vanning ble forbudt av myndighetene. Rent vann ble plutselig en mangelvare. Det eneste som har vært sikkert er at det kommer til å regne innimellom, -vel dette slo feil i år. Solen varmet hver dag, uten opphold, fra tidlig mai til langt uti august. En trist signatur for en sommer. Det burde vært iskrem til frokost, eller nakenbading ved midnatt, eller mygg så langt øyet kan se. Neida, det ble tørke, buskap til nødslakt, tørre brønner og italienske vannbomebefly som kapret overskriftene. 

Selv prøvde vi å leve livet vårt som før. Men det er med tørr munn jeg nå kan melde at vi har kjørt 4500 km med bil i sommer, kun ferierelatert. Ergo er jeg nok en av disse som ser hva som skjer, men er ute av stand til å ta tak i egne vaner. 

EN av dagene i Nederland regnet det faktisk!

På famtlienivå hadde vi en fin ferie. Vi besøkte Heidelberg, bodde i gamlebyen, kikket på slottet der og drog videre til Bodensee. Der badet vi, spiste is, klatret i trær og hang sammen som familie. Vi var innom Frankfurt, lekte langs elvepromenaden der barn spratt rundt mellom sprøytenarkiser som svaiet på benkene. Etter noen dager hjemme med klesvask og havregrøt reiste vi rett vest i 2,5 time og traff Nordsjøen i Nederland. Vi bodde i et svært rustikk townhouse. Eierne var henholdsvis nattklubbeier og hobbykunstner. Alle møblene i huset var bygd av pallekarmer, med unntak av kjøkkeninnredningen og foreldresengen. Ingenting var i vater, ingenting var slipt eller høvlet. Alt var jalla. Hvis dette er frihet, så er jeg ikke klar for det. Men det lå nært den enorme stranden nord for Den Haag, i forstaden Scheveningen. Vi hang på stranden sammen med resten av mellomeuropa. Vi spiste blåskjell til lunsj og tisset i havet. 

Det er verdt å nevne at jeg prøver å være morsom innimellom. Dette ligger nok ikke til min natur, jeg blir fort uglesett. Slottet i Heidelberg er slitent. Flere av fløyene er tomme rutiner som svaier i vinden etter en brann for lenge siden. Jeg forsøkte å lansere for fireåringen at det var en drage som hadde ødelagt slottet i sinne etter at kidnapping av den skjønne prinsessen hadde gått skeis. Hun rullet med øynene og sa «pappa, det fins ikke drager». 

Bodensee

Ved hotellet vårt ved Bodensee, en utposning av Rhinen mellom Tyskland og Sveits, måtte vi ha to rom. Som fire mennesker går det ikke lenger med en ekstra seng. Vi må ha fire skikkelige senger, ergo to rom i dette tilfellet. Jentene fikk eget rom der de skulle sove sammen. De har ikke sovet mye på samme rom før. Et enormt prosjekt i vår familie mao. Den første kvelden jentene skulle legge seg tok det bare 1,5 time fra tannpuss til søvn. Det som til slutt skapte litt orden blant de yngre, som egentlig ville sloss, lugge, kose og klore hverandre hele kvelden oppi dobbeltsengen, var at pappa la seg som Berlinmur midt i sengen. Berlinmuren klarte å dytte en kranglete toåring vekk fra en sutrete fireåring, mens han lagde snorkelyder. Etter hvert ble snorkelydene fra Berlinmuren mindre og mindre animert og mer naturlige. 

Som far følte jeg virkelig at jeg hadde fått til noe denne kvelden. Lykken varte ikke. De påfølgende kveldene hadde mor bedre effekt med en blanding av øm kos og vill kjefting. Etter 8-9 dager gikk denne samsoving helt problemfritt. Mor og far kunne legge ungene på tjue minutter. Deretter flykte over til eget rom, drikke vin på verandaen og høre på gresshopper, traktorer og åttitallspop fra en airbnb leilighet nedi gaten, der det var fest hver kveld. 

Deilig på landet i Enebakk

Den siste delen av sommerferien tilbrakte vi i Norge. Vi bodde på landet i Enebakk, kikket på hester, så en mink, kastet stein i Lyseren, fyrte i ovnen og stresset noe veldig med å få ferdig alle forberedelser til bryllupet vårt. Jah, nå som vi har to barn, har vært sammen i ti år og giftet oss i tinghuset i fjor, så passer det vel med kirkelig velsignelse av ektefolket, stor fest og dans til langt på natt? Vel, vi ble gift på nytt. Presten oppfordret oss til å bruke den analytiske delen av hjernen, ikke skyte fra hofta, -for å bevare husfreden fremover. Alle gjestene likte maten, fri bar og kult band. Ekteparet fikk skinne. En vellykket dag, som vi har brukt all ledig tid siste 7-8 måneder til å planlegge, koordinere og gjennomføre. 

Oversvømmelse i kjelleren

Lørdag 1. september var dagen for vårt første jubileum, borrelåsbryllup, gift i en uke. Som skikkelig ektepar i førtiårene skulle vi feire dagen med å drikke vin foran gullrekka. Jada, gullrekka går på fredager, men såpass teknologivante er vi, at vi klarer å mane frem gårdagens TV-sendinger i opptak ved behov. Rett etter at vi hadde lagt ungene og åpnet vinflasken, banket naboen på døren. Hun kunne melde om vann i kjelleren og at hennes vaskemaskin kanskje hadde en rolle i dette. Tyske byggeregler påbyr ikke sluk i vaskerom. Ei heller har vårt vaskerom dette. Bygget er tross alt fra 2012 eller deromkring, ligger høyt i et ellers flatt landskap. De er sikkert redde for at vannet skal slå tilbake og opp av en eventuell sluk ved store regnmengder. Vel, nå hadde vannet fått renne fritt i kjelleren i 1-2 timer, dermed var vaskerom, alle boder samt teknisk rom dekket av 10-15 cm vann. Heldigvis rent vann. Det ble ingen feiring av «gift en uke, hurra», det ble vassing i kjelleren med hodelykt i forsøk på å redde våre lagrede eiendeler. En eske med fotografier fra omkring 1988 og frem til 2005 var blitt våte. Jeg brukte store deler av kvelden på å dra fotografiene fra hverandre, legge de ut på gulvet til tørk. Rett før midnatt endte jeg med å kaste mesteparten i søppelet. Fotografier av ungdomskjærester, bål og øl i skogen, tøffe tak med AG-3 på skytebanen, undereksponerte bilder fra Berlin og USA. Overeksponerte bilder fra Spania og Malaysia. Alle disse bildene som skulle sendes til Nasjonalbiblioteket etter min død, og forskes på om 200 år, av universitetsroboter som ville finne ut av verdikonservative menn fra Generasjon X. Vel, de bildene blir brent og kommer tilbake som varmt vann i radiatorene våre i høst. Ikke helt bortkastet, men ganske. 

Folk er forskjellige gitt…

Tyskeren

Hvis det bare fantes en tysker i verden ville han vært sivilingeniør. Han ville hatt knallkontroll på de fysiske lover, ment at snikk-snakk var bortkastet tid og at relasjoner og kos egentlig bare er elektriske signaler i hjernen. 

Nordkvinnen

Om det bare fantes en norsk kvinne her i verden ville hun vært barneskolelærer. Hun ville vært allsidig, belært og opptatt av relasjoner. Videre ville hun vært SV’er og glad i rødvin på onsdager. 

Nederlenderen

Den ene nederlenderen som var igjen i verden ville vært sykkelreparatør, liberal, positiv til alt av folk og kultur, med forkjærlighet for indonesisk mat. Han ville småsnakket forgjeves med tyskeren og flørtet med den norske kvinnen. 

Frankeren

Den ene frankeren som fantes ville vært en rødvinsfull skopusser som drev regnskapsbyrå på kveldstid. Han ville vært negativ til innvandring, dog med marokkansk bestefar. Som god franker ville han hatt mørkt utsyn, men vært opptatt av å elske i nuet. Han ville straks utfordret nederlenderen om å gjøre kur til den norske læreren. 

Poenget med denne stigmatiserende fremstillingen av noen europeere er å peke på at vi ikke er så like som vi tror. Dette oppdaget vi da vi ankom Nederland i august. Vi hadde på det tidspunktet bodd et år i Tyskland, kun vært hjemme i Norge som avveksling. I Nederland ble vi tatt vel imot av alle vi traff. Kelnere smilte og lo, var imøtekommende og åpenbart glade i både kunder og egen jobb. Husverten vår var en luring med svett smil som slepte rundt på sengetøy, nøkler og en alltid vibrerende mobiltelefon, -han strakk seg langt for å møte våre behov. Der en tysker ville sagt at vi måtte parkere i gaten og mumlet noe om parkeringsgebyr og «dyrt» fikset husverten vår en ukes soneparkering via en mobil app. Der er tysk kelner ville lurt på hva vi ville spise, fant nederlenderen frem barnestol til toåringen, tegnesaker til begge barna og lurte på om far ville ha en ekstra stor øl. Vi hadde bodd lenge nok i Tyskland til å venne oss til at det egentlig ikke fins god service noe sted. Det fins bare mennesker i butikk og restaurant som fasiliterer salg av varer og mat. I Nederland derimot, ga de litt av seg selv, uten å være påtrengende. De skjønte hvilken situasjon vi var i, -slitne foreldre og sultne unger. De sørget for å tilpasse seg dette. I Tyskland er min tilstand en privatsak hvis jeg ser sliten ut på restaurant, dermed står de der og lurer på hva vil vi ha, vi er jo tross alt på en restaurant, ikke sitt der og flakk med blikket, få ungene til å oppføre seg og snakk for all del riktig tysk! Vel, Nederland ga mersmak, vi kommer igjen. Frankrike kommer vi tilbake til i bloggen senere. Som agn kan jeg nevne at han franskmannen jeg arbeider sammen med ikke vet hva egen seksåring spiser. De få kveldene i året han er alene med henne ringer han sin mor og spør hva seksåringer bør spise og hvordan det bør lages…

"Øksemorder i farta"

På tampen må jeg nevne at toåringen vår så ut som en øksemorder. Håret hennes var ujevnt og tjafsete. Kort bak og langt på sidene. Omtrent som Ludvig i Flåklypa. Jeg klippet henne med sauesaksa. Resultatet ble ni millimeter over hele skallen. Jevnt og pent. Et grunnlag for ny vekst. Hennes mor ble så sint at hun ikke snakket til meg på et døgn. Toåringen selv ser på meg til stadighet, rister litt trist på hodet uten hår og sier «pappa du klippet meg». 

Livet i Tyskland, del V

Endelig en real Bauernhof; bondegård. Bindingsverks hus/låve fra 1878.

Her i Tyskland går livet sin vante gang. Mor lærer tysk, og forbanner komplisert grammatikk. Selv ikke tyskere forstår hvorfor det må være så vanskelig. Ingen ser ut til å skjønne behovet for kompleksiteten, ingen husker lenger hvorfor det er slik, ingen er villige til å stresse med å gjøre noe med det. Altså vil tysk alltid, på uforståelig vis, være et vanskelig språk å lære seg. Ungene bobler over av tysk. De merker ikke selv når de bytter fra tysk til norsk og tilbake, de er frie sjeler som svever mellom to språk og kulturuttrykk som elgkalver etter et måltid gjærede nedfallsepler, -helt ubekymrede. Sommeren har vært her og kokt oss siden tidlig i mai. Plenen er brun, men jeg nekter å vanne den med drikkevann. Det gjør derimot naboen. Det er ikke innført restriksjoner. Dog er vannet priset høyere her. Dermed må tyskerne kjenne etter i lommeboken, før de eventuelt forbarmer seg over solsvidd plen eller ikke. Dette er svært virkningsfullt. De fleste vanner ikke. 

Politiet MÅ møte opp ved ulykker

For to måneder siden ble min kjære BMW bulket. Den er fortsatt bulket. Han som bulket den skrev under skadeskjemaet. Han tok skylden. Vi har bilder, vi har all dokumentasjon. Men forsikringsselskapet bare rister på hodet, vi ringte ikke til Polizei. 

Her nede i Tyskland er det vanlig, men ikke lovpålagt, å ringe politiet for å få hjelpe til utfylling av skadeskjema ved kollisjon. Jada, selv kollisjoner uten personskade. Vi har sett det langs veien noen ganger. To biler står i veibanen, folk står rundt bilene og røyker, venter. Bakenfor er det kilometervis med kø. De har bulket. De flytter ikke bilene til veiskulderen, det er nemlig forsøk på bevisunndragelse. Så der står de, og skaper kø, og venter på at politiet skal komme og konstatere hvem som er høna og hvem som er egget og stemple skadeskjemaet som Polizei. 

Jeg vil ha hund

Det er en voksen kvinne og to små kvinner i denne familien, -og meg. 

Det snakkes og ropes og nynnes og gråtes og jubles og krangles over alt hele tiden her i huset. Ingen bruker innestemme. 

Jeg vil ha en hund. En hannhund, som kan se på meg med forståelsesfulle øyne når det er for mye mas og for mange lydinntrykk rundt meg. 

Vi prøver å holde jentene unna hest, det er for dyr
hobby, men ender stadig opp på hesteshow..

Jeg har alltid hatt lyst på hund. Helst ei tispe, rolig og hensynsfull ville jeg ha. Nå har jeg endret mening. Det er så mange kvinner i husholdet her at jeg trenger et vesen med mannlig tilnærming til verden. En som skjønner hvordan jeg har det. Som alltid vil sove, gå tur, spise eller bare ha litt fred. En hund med praktisk tilnærming til problemer: «Fikser jeg dette problemet ved å spise det?» 

Jeg tror nemlig ikke hannhunder er i stand til å være bitre, passiv-aggressive eller hevngjerrige eller sure i dagevis? Jeg tror de er litt enkle, slik som meg. De fokuserer på de viktige tinga, ser litt stort på det og er egentlig mest opptatt av mat, søvn og at problemer kommer på rekke og rad, -dermed kan de håndteres, heller enn som en spagetti av utfordringer… Vel, jeg skal ikke gå videre på dette, men som dere skjønner, jeg vil ha en enkel hund. Jeg tror det må bli en hann. 

Å ha en toåring i huset er helt gull!

Vår datter Leonore er nå to år. For en gullalder. Hun durer rundt og er halvveis menneske og halvveis pattedyr av usikker art. Det er kult å se alt hun lærer seg og tar til seg, raskt. Det er også kult å se at dyret fortsatt er i henne. Hun er ikke fullstending sivilisert enda. Dette satte vel Roussau ord på for første gang, at vi alle fødes som dyr. Deretter blir vi stadig mer sivilisert, til slutt mennesker. For to uker siden var hun med sin far på arbeid. I møte med to røslige nederlendere på nabokontoret, begge med rund og god buk, begge med skjegg og begge godt over 180cm, -så la hun seg ned på gulvet med ansiktet ned og beina trukket innunder seg mens armene ble trukket rundt hodet. Jeg er ikke sikker, men jeg tror hun later som hun er død. Dette er ikke uvanlig for valper av flere forskjellige pattedyr, å spille død, -for dermed å håpe at større rovdyr lar seg lure og lusker videre. Mennesker og dyr, -som later som de er døde, er svært stille, og kan være vanskelige å oppdage om gresset er høyt. 

Toåring i fint driv tidlig en morgen,
legg merke til plastikk-tiara opp-ned.

Vel, dette med å leke død er jo bare en, -dog rar, sak som er verdt å nevne. Det egentlige poenget her er at det er andre gang jeg har en toåring i hus, men det er første gang jeg legger merke til hvor mye kult hun har på gang og hvor fort det går fremover. For to år siden var hennes storesøster to år, men da hadde vi hendene fulle med et nyfødt barn, et nytt men dårlig hus, jobb og stress. Jeg tror faktisk ikke jeg klarte å reflektere over hvor fint det var å ha en toåring midt oppi alt annet som stod på. Nå liker jeg svært godt å ha en slik liten full sjømann hjemme, som snubler rundt i livet og er nyskjerrig på alt og liker det meste så lenge mamma eller pappa eller dagmamma er i nærheten. Hun strever hardt for å bli fullverdig medlem av menneskeflokken, men blir hun frustrert kan det fort ende med tannmerker i armen til diskusjonspartneren, trolig etter at reptilhjernen har fått bestemme. Uansett er hun et fyrverkeri av en jente som vil tett på alt, maur, marihøner, kenguruer i zoo, alle hunder vi møter, skuffen med kjøkkenverktøy, pappas barbermaskin, den elektriske kaffekverna osv. Jeg gruer meg litt til hun blir 13-14 år og oppdager gutter og vil tett på. Men akkurat nå er livet en fest, noen kvelder er det også nachspiel, der hun ikke legger seg før nærmere halv ni. Jeg liker det, og som fedre flest blir jeg nok tvinnet rundt lillefingeren. 

Livet i Tyskland IV, vinter og vår

Egen Polsk-hylle i lokalbutikken, inneholder bla. vodka, majones og sylteagurk. Den ble så populær at den nå er utvidet til to hyller.

Nå er vinteren over nord-vest i Tyskland. Jeg har allerede klippet plenen en gang denne våren. Ungene er ferdig med strømpebukser. Kona har funnet frem solbriller og tynn jakke. Utepilsen er i full gang nedi byen. Som kjent ble dette utnyttet lørdag 7. april. En kar kjørte en varebil med makt inn øldrikkende tyskere i solen. Alt Polizei i hele Nordrhein-Westfalen strømmet deretter til byen. Jeg håper at denne hendelsen ikke blir et fast vårtegn fremover. To mennesker omkom og flere titalls er skadet. Fuglene som har startet våren to ganger tidligere, kun for å få den avbrutt av frost, sur vind og sludd, er nå optimister igjen og starter dagen utenfor soverommet vårt Kl 05.00 hver morgen. 

Bosted Tyskland

Skjermdump fra Amazon.de

Vi har nå forstått at vi bor her. Etter retur fra juleferie i Norge og påskeferie samme sted, ble vi alle sammen lettet over å komme hjem. Det er nå her, i Münster, at ting er kjent og kjært. Det  har tatt seks måneder. Borte bra, hjemme best. Og hjemme er nå blitt her. Det er fortsatt masse vi ikke forstår og mange saker vi rister på hodet av. Det er en hel rekke ting tyskerne rister på hodet av oss over. Dette har vi nå godtatt. Det kan nevnes at jeg nå har sluttet å irritere meg over hvor tungvint og dyrt alt som omhandler bank, forsikring, telefoni er. Tyskerne synes barna våre er uoppdragne, der de virrer rundt og peller på alt, gråter, ler og søler med mat. Jeg har nå godtatt at regler og lover er absolutte. Ingen grunn til å krysse gaten på rød mann eller prøve å komme til en restaurantavtale tretti minutter for tidlig. Tyskerne rister på hodet av forbruket vårt. Som kjent så bruker vi alle pengene vi tjener hver måned. De sparer så det svir. De vet imidlertid ikke hva de sparer til, bare at det er lurt å spare. Som nordmann forventer jeg å dø av kreft når som helst, og vil gjerne kjøre fin bil og spise god mat nå mens jeg kan. 

Tyske unger

Jada, barna våre blir stadig mer tyske. De krangler seg imellom på tysk. De synes ikke at det er rart å bli snakket tysk til, og skjønner alt som blir sagt, selv om eget ordforråd ikke er helt utviklet enda. De forventer ferskt brød hver dag, helst lyst. Det er jo et bakeri på hvert hjørne, så vi etterkommer altfor ofte mas om rundstykke som mellommåltid. De har vendt seg til å gå med sko inne, noe de ikke har lært hjemme. Forøvrig har de vært syke halve vinteren. Det er ikke Tyskland sin feil. Vi som har så friske barn, -de er aldri syke de. Vel, i vinter har det fulgt hverandre med omgangssyke, som de også delte med mor og far, deretter forkjølelse påfulgt av influensa som de også smittet mor og far med og diverse febersykdommer med diffuse symptomer. Heldigvis(?) har den ene vært syk mens den andre har inkubasjonstid, ergo har den ene eller den andre vært syk sammenhengene fra midten av desember til slutten av februar. 

Løssluppen stemning under Karneval

Klovn var populært kostyme på vinterens karneval

I slutten av februar ble det arrangert karneval her. Det forgikk over fire-fem dager. En hel rekke private og offentlige fester med utkledning, dans og moro ble arrangert. En egen karnevalsprins ble kåret for anledningen. Han ledet en tropp med dansere som reiste rundt i byen, krevde øl og tilgang til diverse fasiliteter og leverte dans og løssluppenhet som takk.

Selv deltok jeg på en karnevalsfest her. Det første som slo meg var hvor frie de ellers tilknappede tyskere var. De danset, flørtet og drakk. De snakket med folk på tvers av alder, utdannelse og stilling. Det høres kanskje uskyldig ut, men tyskerne er i større grad klar over sin plass i samfunnet og på arbeidsplassen enn jeg opplever at nordmenn er. Tyskere jeg arbeider sammen med som aldri ville tiltalt meg først til daglig, klappet meg på skulderen, spanderte øl og foreslo å danse jenka. 

Dette, den tyske omvandlingen, opplevde jeg som så pussig, at jeg måtte rådføre meg med noen våkne karer. En helikopterpilot jeg snakket med, som hadde kjørt bil i fem timer får å få være med på festen, sa at uten karneval ville ikke tyskerne forplantet seg. Dette er satt på spissen, men min tyske kiropraktor og rådgiver til alt som er tyskhet, bekreftet dette. De fleste tyske barn er født utpå høstparten, omkring ni måneder etter karnevalet. Min enkle forståelse er altså at tyskerne slår seg løs, så sant de er kledt ut, som pirat, romfarer, enhjørning eller cheer leader. Imidlertid virker det som om dette gjelder spesielt for Nordrhein-Westfalen og sammenfaller med siste fest før fasten, i en ellers konservativ katolsk livsførsel. Dog er det Tysklands mest folkerike delstat med omkring 18 millioner mennesker. 

Grundighet

Nøyaktighet, etterrettelighet og grundighet er det som kjennetegner det tyske, for oss som observerer dette landet fra utsiden. Det viser seg, som tidligere beskrevet, å ha vært noen oppmykninger i dette regimet. Dog er det ikke til å kimse av. Og det var vel dette jeg gjorde en morgen i januar på veg til levering i barnehage, jeg kimset litt, slapp ned min vaktsomhet, ble litt lettvint. Vel, det som skjedde var at de grundige menneskene i Polizei hadde gjemt en mobil fotoboks inne i en sivil, parkert stasjonsvogn. Der jeg kom trillende i 37 kilometer i timen, forbi skolen som har 30-sone… Det blinket godt. Jeg fikk pent bilde i posten en uke senere. Kona som satt i passasjersetet hadde de sladdet vekk. Godt å vite for de som kjører rundt med elskerinne i bilen. Hun blir fjernet fra fotoet før det sendes hjem i posten. Straffen ble kun bot, ingen prikker eller annen reaksjon. Imidlertid har jeg nå strammet meg opp, er på vakt igjen. Finner ikke på noe tull. 

Øl i barnehagen

På tampen må jeg nevne at alle pappaer i fireåringens barnehage ble kalt inn til dugnad før

Flotte påskeharer, limt sammen av pappaer i barnehage med øl i handa.

påske, en fredagskveld. Der ble det, på god tysk maner, servert øl og smørbrød med kjøttpålegg. Vi hygget oss og lagde påskeharer av gamle blikkbokser. Menn blir kjempegode venner så snart et par øl blir drukket. Helt topp og veldig enkel og effektiv måte å senke skuldrene på slitne pappaer. En mer erfaren pappa enn meg hadde med seg egen vinflaske.