Alt gikk fint i morges. Vi hadde det ikke travelt. Skulle ikke rekke hverken ferge eller fly. Ungene satt i pysjen og så på Netflix. Pappa drakk kaffe og pakket bil. Mor fant de siste sakene, tannbørster og fluortabletter samt bamser og annet som barna vil savne, men ikke hadde trykket ned i sine overfylte sekker.
Vel avgårde fant vi ut at vi ikke hadde pass. Vi skal nemlig ut av landet, som del to av vår ferie. Kun pass er gyldig legitimasjon for oss nordmenn. Dermed måtte vi snu. Vi havnet i vegarbeid, måtte kjøre femten kilometer ekstra for å komme oss hjem igjen. Sekstifem kilometer og 70 minutter etter opprinnelig start var vi klare for å forlate leiligheten vår igjen, denne gang med pass og nytisset. Livet så lyst ut.
Navigasjonen i bilen mente at turen ville ta 243 minutter lenger enn standard tid. Den oppgir ikke grunn for sine beregninger, men trolig er det kø og trøbbel på veien som er årsaken. Navigasjonen er programmert til å vite at en en tidsøkning på over hundre prosent ikke er greit. Nordmenn med ny BMW er ikke sånne fine folk som mener at alt kan ta den tiden det tar og legger igjen klokka hjemme når ferien tar til.
Dermed bar det ut på små sideveier, med stiv kurs østover. Etter to timer på tur var det fortsatt 420 kilometer igjen av en tur som opprinnelige var på 415 km. Vi slapp å stå i kø. Bilen tok oss rundt alle flaskehalser. Men det var lange omveier. Vi skulle nordover, men endte med en røslig høyreflankering som dro oss forbi Bergen-Belsen, igjennom Hamburg sentrum, langs flotte riksveier med staselige alleer grodd til tretunnel, omgitt av moden hvete.
Underveis på turen har ungene kranglet, hørt på Freddy Kalas, sovet og sutret. Vi har hatt to spontane tissestopp. Vi har også hatt et spontant «pappa er sint og må dra bilen brått ut på vegskulderen, stoppe og skjelle ut barna i baksetet, før vi kjører videre» stopp. Dette kommer i tillegg til to regulære stopp for mat, lek og toalettbesøk. Vi var også innom Lidl og handlet. Lidl er et forferdelig sted, men valget ble enkelt da nærmeste vanlige matbutikk lå femten minutter lenger unna. Klokken var allerede 20.00 og ungene burde ha vært i seng for lengst.
Dette er vår første tur med sykler festet på hengerfestet bak bilen. Pappa er ikke tilhenger av å ha noe som helst på utsiden av bilen, men tilhenger av å ha med sykler. Hele sykkel-holder-dingsen har egenvekt på tjue kilo og tre sykler som veier omkring tretti kilo tilsammen. Alt dette er konstruert som en badebrygge som hviler ut fra et spinkelt hengerfest. Det hele virker naturstridig og feil. Men skal vist fungere opp til hastigheter som 130km/h. Hele Tyskland kjører rundt med sånne. De kjører fort. Og de har kjøpt en billig versjon. Vi har den dyreste som fins. Konstruert av svenske ingeniører og bygd av de flinkeste kinesere.
Endelig fremme ble vi positivt overrasket. Vi har tydeligvis leid et anneks i en hage bak et større hus. Det er dam med karper i hagen. Den stedlige katten er stor og kosete, men bet treåringen så fort foreldrene snudde ryggen til. Her er det helt stille. Mobildekningen byr på Edge, og minner oss om nittitallet. Husets wifi er tomt for internett, ergo sender signaler, men er ikke koblet videre til verdensveven. Her får vi tid til å snakke med hverandre, fremfor å kikke på telefonen vår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar